Boeing 747 – 400

På reisebekreftelsen, under avgangstid og ankomsttid fra Amsterdam til Bangkok, står det med små skrift;
equipment: Boeing 747-400.
Utstyret er altså en Boeing 747-400, en såkalt jumbojet.
Jeg har jo fløyet en del i mitt liv, men klarer fortsatt ikke å ta det som en selvfølge.  For meg er det fortsatt noe uvirkelig at noe så store greier skal opp i lufta.  Joda, jeg mener å forstå hvordan det rent fysisk og teknisk foregår, med undertrykk over og overtrykk under..., men allikevel...
En full lastet jumbojet med rundt fem hundre passasjerer veier fire hundre tonn, firehundretusen kilo, 400.000 kg!  Flyet har en lengde på 70,6 meter og et vingespenn på 64,4 meter.  Det får så vidt plass inne på en fotballbane med internasjonale mål (105 x 68 m).
Bensintankene rommer 216000 liter, noe som gjør det mulig å holde flyet i lufta over en strekning på 13500 kilometer med en marsjfart på 913 km/h i en høyde på ei drøy mil.
Jeg har for sikkerhets skyld sjekket avstanden Amsterdam – Bangkok og funnet ut at vi har bensin nok, den er bare på 9200 km..., så vi trenger bare elleve timer på turen...

Hvilken teknologi!  Tenk hvor mange mennesker som opp gjennom årene har bidratt med forskning, kunnskap og arbeid til dette vidunderet av en flymaskin.
Inni den skal jeg sitte.  Og jeg skal sitte ved vinduet med god utsikt.  Derfor er jeg alltid en av de første som sjekker inn, nettopp for å be om en god vindusplass helst bak vingen.

Og så er setebeltet spent, uoppfordret.  De fire motorene starter opp, en etter en, to stykker under hver vinge.  Vingene buer nedover av sin egen og motorenes vekt. Flaps og vingeklaffer blir sjekket.  Vi taxer ut til rullebanen og venter.  I den stunden strømmer det på av ærefrykt til menneskets skaperevne.  Dette monsteret av et fly skal nå opp i lufta.  Motorene brøler opp og gir en skyvekraft på 270 kN, noe som tilsvarer nær hundre tusen hestekrefter!  Flyet akselererer og presser meg i ryggen, vingene begynner å rette seg opp, snart når vi take off hastigheten på rundt 180 km/h, nesa løfter seg, et lite «søkk» forteller at vi har forlatt bakken, vingene bærer all vekta og bøyes oppover, et lite dunk og understellet er oppe.  Vi er på vei.
Den unge mannen i setet foran meg har trukket ned gardina og lagt seg til å sove.  Hvilken snobbete tulling, tenker jeg, og fortsetter med å nyte synet av vår vakre planet som ligger badet i ettermiddagssola under oss.
Herregud for en opplevelse!