Ei hore i bunad!

Den satt! VG kunne ikke ha laget noen bedre førsteside med sine krigsoverskrifter i kampen for å beholde ledelsen som landets største sosialpornografiske avis. Ikke nok med det, men bildet under overskriften viser ei ung, vakker dame i bunad, vinkende med det norske flagget. Hora står øverst i hovedstadens paradegate for å hylle de kongelige på balkongen, 17. mai.  Et slikt førsteside oppslag ville selge! Hvorfor det?

Fordi det kræsjer. Bildet av ei hore som vi har inne i hodet vårt, takket være mediene, stemmer overhodet ikke med ei dame i bunad som vifter med det norske flagget og roper hurra, hurra. Oppslaget vil derfor virke både spennende og kontroversielt. Hva skriver egentlig VG om, og hvorfor. Hva skjer? Og vi kjøper.

Begrepet hore er jo definert som ei sliten, oversminket dame, sexy kledd og hekta på ett eller annet narkotisk stoff. Ho selger kroppen sin for å kunne pleie rusen sin. Hennes nasjonalitet er underordnet, horer finnes i alle land, men det de har til felles er tvangen, volden og skammen. 

Jo, det stemmer nok for mange, det skal vi ikke glemme. Men de som tilfredsstiller den definisjonen, tilhører allikevel et lite mindretall, heldigvis.

Og hva med flertallet?

Flertallet av de prostituerte er bevisste, edruelige sexarbeidere!

Mange har utdanning og jobb, men selger seksuelle tjenester på si for å legge seg opp litt ekstra kronasje. Mange jobber på heltid, en periode, med et klart siktemål; kjøpe ny bil og besørge utdanning for dattera si, når den tiden kommer. 

Vel, de fleste prostituerte vil nok prøve å skjule sitt virke, i alle fall overfor egen familie, for mange må nok kjenne på skammen. Det er jo naturlig når samfunnet ser på deg med forakt. 

Det er de andres, samfunnets, oppfatning av deg som skaper din identitet, og ikke ditt eget speilbilde alene.

Nå tenker jeg på det tragikomiske. Det tragiske ved å forby kjøp av sex, slik Norge har valgt. Den sterkeste driften vi har, etter at behovet for mat og drikke er tilfredsstilt, det er vel seksualdriften. Vi blir kåte og kosete, yre og glade. Vi får lyst til å «suge mule og kose kroppær» (et uttrykk fra min hjemby..:)). Men det er forbudt, medmindre det skjer innenfor legale parforhold. Der foregår det riktignok også en del prostitusjon, selv om byttemiddelet er noe forskjellig fra hard valuta... 

Det komiske er jo at elskov skal sidestilles med parring. Jeg har to flotte døtre, men ærlig talt jeg har da aldri parret meg med noen!

Gjør som Nederland, bygg hus til horene så de blir beskyttet mot både sykdommer og vold, og gi dem status som verdifulle utøvere på vegne av den menneskelige natur!

 

Vel, denne bloggen ble unnfanget i løpet av samtalen med VG journalisten, representanten for høy moral, han som bor under parasollen nærmest vannkanten. Vi ble aldri helt enige, for å si det mildt, men. Han har riktignok rett i at her i Thailand kryr det av prostituerte, sjarmerende, smilende - og fristende, selvsagt.

Men jeg har rett i at her må du også lete lenge for å treffe på ei hore!

Tok Darwin fullstendig feil?

Ja, unnskyld at jeg spør. Jeg er klar over at det er risikabelt å så tvil om Charles Darwins evolusjonsteori, man kan jo bli beskyldt for å være religiøs... 

Men det er altså elefanten som har fått meg til å tvile. Jeg kan gå med på at størrelsen har utviklet seg i løpet av noen millioner år. I dag kan de største veie nesten ti tonn. Evolusjonen kan nok også ha utviklet elefantens imponerende hukommelse. Det er en viktig egenskap for å kunne erindre veien dit det finnes mat og drikke.  Dessuten kommuniserer de godt med hverandre, og med oss mennesker. Elefanten har ingen problemer med å lære hundre forskjellige ord. 

De kan spille fotball og kurvball, de kan sykle og danse. De kan nesten alt, synes jeg. Jeg har sett det sjøl i Nongnooch parken!  

Men, og det er et stort MEN. Hva med snabelen? I følge Darwins anerkjente teori vil de individer som har de beste forutsetninger for å overleve i sitt miljø, de vil føre arten videre. Når miljøet forandrer seg, vil altså det individet som blir født med en liten ekstra genetisk fordel, det vil tilpasse seg og overleve. Over lang tid med positive mutasjoner, vil individet ha blitt så mye forandret at en ny art har oppstått. Har jeg forstått dette riktig, eller?

For det er da jeg begynner å lure. Hvilke miljøforandringer kunne føre til at det var en fordel med ei så lange nese?

En god luktesans kunne sikkert være et pre. Men elefanten har ikke noe spesiell god luktesans. Dessuten sitter luktesentret i munnen, nærmere oppunder ganen. Hvis nesa skulle utvikle seg til å bli lenger og lenger ville den jo på ett eller annet utviklingstrinn ha vokst over munnen, men samtidig være så kort at den var til ingen nytte. Når nesa sperret for inntak av føde, så ville jo det bety katastrofe. Arten ville ha dødd ut, rett og slett sultet ihjel.

Så derfor må det være lov å spekulere i om det plutselig ble født en elefantunge med en fullt operativ snabel á lá den vi kan beundre i dag. Ungen ville ganske sikkert ha skremt vettet av sine foreldre, men var dog best egnet til å føre arten videre.

Dersom vi velger den teorien, ja da har vi vel blitt litt religiøse. Kreasjonisme kalles det på fint. Da tror vi på skapelse, gjerne utført av en gud eller ei gudinne.

Og jeg ser ho for meg. I Afrika. Med ryggen lent mot ei palme sitter ho og betrakter alle de rare dyra. Ho er ei stor, svart negerdame, rund og frodig med et flott utslått hår, kruset og grått. Kjolen hennes er like blå som himmelen hun tilhører.

Hun får en idé, like genial som morsom. Hun skaper et dyr. Et dyr med ei lang nese, så lang at den rekker helt til bakken. Nesetippen gjør hun ekstra følsom. Nesa gir ho navnet snabel. Snabelen som løfter enorme tømmerstokker, den som kan plukke opp en liten mynt fra bakken. Snabelen som kiler deg i nakken for å tigge bananer når du sitter på uterestaurant.

Legg til bildetekst

Det morsomme er, tenker ho og flirer med seg sjøl, det er at mennesket vil gruble over om snabeldyret er skapt av henne eller av Darwin.

Det geniale er selvsagt at elefanten med sin store nese kan suge opp ti, femten liter vann i en slurk – og det uten å nyse!

Velkommen, ta plass i ringen!

Og det gjør jeg, ute på tunet. Naboskapet sitter i ring på teppet, og inntar lotusstilling selvsagt. Det er forresten ikke helt selvsagt for en aldrende mann fra Norge. For det begynner å verke i knær og hofter etter ei stund. Derfor har jeg fått dispensasjon med et forståelsesfullt smil og får rette ut beina en gang i blant. Da passer jeg selvsagt på å ikke vende fotsålene innover i ringen. Det er nemlig et tegn på forakt. Å vende fotsålene mot noen her i Thailand, kan innebære det samme som å be om trøbbel. Husk det.

Men i ringen her på tunet, sammen med gode thai naboer, er trøbbel et fremmedord. Her settes det fram ris, fisk, frukt, grønnsaker, og ja, jeg vet ikke hva.

Noe er helt uspiselig. For meg altså. Jeg fatter ikke hvordan thaiene klarer å krydre maten så sterk uten å brenne opp innvendig.

Heller ikke brennevinet gir dem en flammende ånde. Bånskien slukkes nemlig relativt fort med kald øl rett fra isbøtta. Så da så...

Jeg kom til å tenke på dette med å sitte i en ring, som jeg først ble gjort kjent med på en liten skole i en kommune i sør Troms. Jeg tror det må være nesten tretti år siden.

Klassen, lærer og elever, skulle sitte i ring og samtale. Det var den gangen vi ikke visste hva en lotusstilling var, så derfor satt vi på hver vår stol...

Denne nye «revolusjonerende» pedagogiske metode, ble innført av skolens rektor. En rektor, som uten å blunke, kan karakteriseres som den gangen, landets beste! En hedersmann som fortsatt lever i beste velgående, heldigvis. Hans navn er Henry Høgmo.

For folk som ønsker å kommunisere, men mangler et felles språk, ja da kommer metoden virkelig til sin rett. Vi ser jo hverandres ansikter. Vi ser hverandres fakter og geberder. Vi ser om vi blir forstått, eller ikke, om det reageres med glede, ergrelse eller...

Således går det helt fint å servere mine småting fra Norge. Noe jeg må gjøre hver gang vi setter oss i ringen om kvelden når det er ukeslutt. Thaiene ler så de velter overende.

Jeg bare peker på en hund og en katt, som det er mange av rundt her, peker på maten, viser en thai baht og legger gjerne til det internasjonale ordet shopping. Da oppfatter thaiene at i Norge, i et land langt unna, der går vi på butikken og kjøper kattemat og hundefôr. Ustyrtelig morsomt!

Med ei ølflaske under teppet, ei klokke og shopping, så forteller du thaiene at ølet blir gjemt under ei stor presenning et par timer før butikken stenger. Det blir mye fnising og tung sukking i ringen. 

Men godsakene venter jeg med til senere på kvelden, da stemningen er på topp.

Fem tusen kroner i bot for å tisse i parken, og tjuefem tusen for å kjøpe natur, som Hamsun ville ha sagt det. Mine venner fra Thailand ser først på meg med vantro. Men min teatralske miming, som sikkert hadde gjort meg til stjerne i stumfilmens dager, overbeviser dem om at i Norge er det lov å selge sex, men forbudt å kjøpe...

Nei, jeg går ikke i detalj om hva jeg eksakt gjorde for å overbevise dem, eller hva som ble reaksjonen. Men det var ihvertfall en stor fordel å sitte nede på bakkenivå...

Ferdig pakket? - nei, nei, mye mer!

Jamen, Sampan! Husker du ikke i fjor, eller alle gangene før det, for den sakens skyld! Du pakker ned alt for mye, det blir for mange kilo og for mye å bære på!

Sist vi skulle hjem fra Thailand måtte vi pakke ut av trillebagene ved innsjekkinga og legge over i de veskene som vi skulle ta inn i flyet. At vi kom med flyet er et guds under, for veskene var så tunge at jeg nesten ikke klarte å bære dem. Lita tid hadde vi også.

Men heldigvis, på flyplassen i Bangkok er det folk som bare går rundt og kikker om noen trenger hjelp. De har lyseblå uniformer, damer og menn. De er på jobb og fast lønnet. Det har Thailand råd til, til tross for at landet har status som U-land...

Denne siste gangen kom det ei søt dame trippende i lyseblå uniform bort til oss, pekte på meg nedlesset av vesker, kamera og pc, hun henvendte seg til Sampan. Jeg studerte kona mens ho pratet med vedkommende. Ho lo og pekte på meg, dama i lyseblå uniform lo også, hjertelig, og pekte på meg. Jeg oppfattet bare to ord av samtalen, det ene var navnet mitt, Kjell, og det andre var landet mitt, Norway.

Jeg har siden prøvd å finne ut hva pakkesel heter på thai, men forgjeves. Jeg er nemlig sikker på at dama i lyseblå uniform spurte kona hva pakkeslet hennes het, og hvor det kom fra. Kjell fra Norge, svarte ganske sikkert Sampan, ha, ha, hi, hi...

Nå pakker ho neste trillekoffert. Ho har også hentet ned fra boden den lange, uformelige bagen som ustanselig glir ned fra skuldra. Og ned i bagen forsvinner den ene buksa etter den andre, pluss kjoler, skjorter, ja alt. 

Det meste er klær kjøpt på Hvaltorget under salg, billig billig. Det skal gis bort til unger, barnebarn, søsken, venner, ja til alle og enhver som kommer for å hilse på. Jeg prøver forsiktig å antyde at klær er jo også veldig billig i Thailand. Men ho tar altså ikke poenget og pakker ned enda en kjole til femogfemti kroner, made in Thailand...

Jeg må bare gi opp og stønner herregud. Ja, jeg bruker det når jeg blir oppgitt. Det verste er at dama fra sørøst Asia har begynt å herme etter meg. Men siden damer fra sørøst Asia er så slappe i tunga, får ho ikke den rette dreisen på uttrykket. Trykket skal jo være på første stavelse, gjerne med tre r'er; herrregud. Ikke sant? 

Men ho sier hæjegu! Dessuten ler ho av det også. Det gjør ikke jeg, jeg holder meg. Jeg skal ikke le under denne vanvittige pakkinga. Tvertimot prøver jeg å presse fram noen tårer! Inne i hodet mitt ser jeg nemlig for meg en Boeing 737 med tilhenger. På den aerodynamiske hengeren lyser bildet av min vakre kone, og med bokstaver i gull står det skrevet Sampans Fashion!

Joda, jeg vet at det her er ikke helt pent. Det er jo ikke pent å sladre, men, men.

Jeg er jo tross alt veldig glad i ho, i kona mi. Så det får jeg si til henne, kanskje jeg da kan få plass til ei T-skjorte og et par truser...

2012 – et menneskehetens skjebneår?

Mange hundre millioner mennesker er på få år befridd fra fattigdommens lenker. Færre dør i krig. Flere lever i frihet. Og aldri før har flere folk valgt sine ledere gjennom frie og demokratiske valg. Vi så det igjen under den arabiske våren. Folkeviljen kledde av regimenes løgner og tvang fram endringer.

Det sa vår statsminister i nyttårstalen. Med andre ord gode nyheter. Vår historie er jo preget av brutale diktaturer og blodige kriger. Kan vi nå skimte en menneskehet som er i ferd med å legge bak seg bruken av vold som konfliktløsning? En menneskehet som leter etter nøkkelen til en rettferdig fordeling av planetens ressurser, i motsetning til at hvert enkelt land grafser mest mulig til seg sjøl? En menneskehet som når et bevissthetsnivå som krever ledere med kunnskap og innsikt, med mot og framtidsvisjoner?

Ja, la oss håpe det. La oss håpe at den fem tusen år gamle Mayakalenderen holder hva den lover. Det vil si de løfter som kalenderens forskere har avdekket. Og ikke det vestlige våset, med Hollywood i spissen, som produserer dommedags filmer med død og fordervelse.

Nei, mayakalenderen som avsluttes 21. desember 2012 markerer riktignok en dramatisk endring i menneskehetens historie – men det til det bedre. I følge professor Carl Johan Calleman, verdens fremste ekspert på Mayakalenderen, vil året 2012 åpne en ny æra i menneskehetens historie, betegnet som «Den Gylne Tidsalder».

Og mye kan tyde på at vi allerede er godt i gang med å berede inngangen til Den Gylne Tidsalder med tanke på det som skjedde i fjor. At folket i de mange arabiske land reiste seg og styrtet sine ledere med krav om demokrati og ytringsfrihet, er en seier for hele verden.

Finanskrisen i Europa resulterte i avgangen til Hellas Papandreou og Italias Berlusconi. Det er en seier for fornuften og demokratiet. Slike julenisseministre som lover folket gull og grønne skoger med lånte penger, kun i den hensikt å klamre seg til makta og sin egen pengebinge, slike må aldri mer komme i maktposisjon.

Aldri så galt så godt for noe, heter det. De menneskeskapte klimaendringer er allerede en realitet med katastrofale følger for økosystemer og livsformer. Men det lar seg gjøre å stanse denne negative utviklingen, dersom verdens folk krever det. Det gode er jo at problemet og utfordringen er global. For første gang i menneskehetens historie har vi en utfordring som er felles for alle land og alle mennesker. Da vil også verdens folk knyttes sammen til felles arbeid for felles framtid. Turisme, Internett og TV knytter oss også nærmere sammen. Reis ut i verden og knyt vennskapsbånd! Bruk de sosiale medier på nettet! Gi deg til kjenne som en verdensborger med ansvar for planetens framtid. Gjør det med en god samtale, et klapp på skuldra og et smeik på kinn.

Det et itno som kjem tå sæ sjøl..., synger Vømmøl Spellmannslag.

Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre. Hvert eneste menneske har en stor kraft i seg – som kan bære oss gjennom det vi møter i livet. Men vi klarer det ikke alene. Det sier kongen, den norske!