Jo, takk for det, vi gjør så godt vi kan... På
hotelltaket vaier det to flagg. På det ene står det VING - og på
det andre SPIES. Hvis ikke jeg husker helt feil så var det danske
SPIES som startet det hele på sekstitallet, dette fenomenet som vi
kaller sydenferie. Vedkommende la gullegget og har sikkert tjent seg
søkkrik. I dag tar vi sydenferien like selvfølgelig som
juleferien. Charter- og flyselskaper frakter tonnevis med
turistkjøtt til det sydlige, solfylte Europa. Nå er vi også her,
kona og jeg.
Og det er først og fremst ho som fortjener ferie. Den
lille thai kona mi har hengt i stroppen fra tidlig på morran til
seint på kveld hver bidige dag i hele sommer, helt fra sist i april.
Ho vasker. Før i tida het det «vaskekjerring». Var det noe
nedsettende i den betegnelsen? Vel, i dag er tittelen «renholder».
Okke som, jobben er den samme, nemlig å holde rent.
Sampan har hatt
ansvaret for renholdet av sanitæranlegg, hytter og leiligheter på to
campingplasser, for restauranten på brygga og et treningsenter..
Det er ofte regn og kaldt klokka seks om morran, men hva
gjør vel det når jobben venter... På med hjelm, varme klær og
regntøy, så avgårde på mopeden. Ho ligner mer på en astronaut
på tur til månen enn på ei lita vaskedame fra sørøst Asia på tur til jobb.
Heldige har vi også vært. Vi fikk en flott to roms
leilighet til samme prisen som for et dobbeltrom. Fra den store
balkongen er det fullt mulig å stupe rett i bassenget, dersom det
hadde vært dypt nok. Hvilket det ikke er, heldigvis, så slipper
jeg å imponere med det stuntet...
Dessuten er det mange butikker her, veldig mange. De
fleste av dem bugner over av slike ting som tiltrekker damer; klær,
smykker, vesker, kosmetikk etc. Det kvinnelige shopping genet aktiveres og setter henne
straks inn i riktig modus, butikkrunde modus.
Nå skal det sammenlignes priser, kvalitet og merker.
Sampan kjøper ikke mye, det viktigste er å se og prøve, for så
spørre meg hva jeg synes. Og det er på det området jeg møter
feriens største utfordring. Etter å ha vurdert håndveske nummer
to og femti, over førti par sko, kjole nummer..., ja, da renner
svetten oppover, og det skyldes ikke sola!
Men jeg dilter tappert etter og synes så godt jeg kan,
synes den er pen, synes den er fin, synes den er ålereit...
Det er jo restauranter og barer her også. Mitt
lengselsfulle blikk går ofte dit, dit hvor en kan få seg en stor,
kald halvliter øl med skum på toppen og dugg på glasset.
Joda, jeg vet jo at vi havner der snart, det vil si
etter at siste butikken er endevendt...
Endelig er vi i posisjon på hver vår barkrakk og kan leske oss med det friske, kalde ølet som kona spanderer som takk for innsatsen. Vi skåler og smiler hemmelighetsfullt til hverandre, for det er jo bare
vi som vet at den fargerike kjolen til min kjære kone er helt ny -
og veldig billig.
Rundt oss prates det høylytt på et språk vi
ikke skjønner noe av. Det gjør ingenting, vi har jo ferie.
Så
for meg høres det helt gresk ut...
