Andre juledag, anno 1952.

Siden dommedagsbloggen ikke ble utgitt sist fredag på grunn av et sykehusopphold (jeg fleipet med mayakalenderen, det straffet seg...), tilbyr jeg heller mine lesere en julenovelle. Det er den samme som ble skrevet i fjor, men siden den ble så godt mottatt tåler den en reprise. Samtidig oppfordrer jeg andre til å mimre litt om deres barndoms jul. Da gjenstår det bare å ønske mine lesere en riktig God Jul og et Godt Nytt År.

Andre Juledag, anno 1952.

Det er kaldt i kammerset. Isen ligger tykk i vinduskarmen og isrosene dekker nesten hele vinduet. Men helt øverst er vinduet blankt og svart. Det er tidlig på morran.

Mamma sover enda, men bestemor er oppe. Jeg hører ho legger ved i ovnen i stua. Den gode lukta fra vedovnen siver inn gjennom forhenget og frister meg til å stå opp.

Det er ikke lett å forlate den varme, gode senga. Men det går bra dersom det gjøres fort. Vekk med dyna, beina på det kalde golvet, dra forhenget til side og vips så står jeg foran den høye ovnen med vedkubber i alle etasjer.

Hei bestemor, sier jeg, og kler fort på meg klærne som er hengt klar på stolen foran ovnen. De er gode og varme.

 

I dag er det den store dagen, nesten like stor som selve julaften. I dag kan jeg få gå ut, jeg kan gå på ski, og jeg kan få besøke Johnny. Og så skal bestefar og jeg trimme Brona, så ho ikke blir stallstien. Det sier bestefar. Å bli stallstien er ikke bra, for da har Brona stått så lenge på stallen at ho blir stiv i beina. Og så er det juletrefest på den gamle skolen i kveld. Jeg husker nesten alt fra i fjor, og gleder meg veldig mye.

 

Dagen i går var jo helt forferdelig, den var lang. Jeg fikk ikke lov å være ute og prøve de nye skiene, jeg fikk ikke besøke Johnny. Det er ikke lett å være inne sammen med de voksne en hel dag. Joda, de spilte litt ludo med meg, og de var også passasjerer i drosja, ei stund. Jeg bruker det store, blanke lokket til bestemors kakeboks som ratt når jeg kjører drosje. Så er det bare å starte opp, bruumm bruumm, brrrrrr...

Hvis bestemor bestiller tur til Skoli, nabogården, koster det ett øre. Da går turen til kammerset. Hvis turen går til butikken på Hvitstein, ja da koster det to øre. Bestefar er særlig glad for å kunne ta drosje til butikken. Jeg må kjøpe mer skråtobakk, sier han hver gang. Ja, bestefar tygger skråtobakk og spytter svart. Jeg fikk smake en gang, husker jeg, jeg hadde visst mast så mye at han puttet en bit i munnen min. Det er det verste jeg har smakt! Turen til butikken går helt ut til matboden i gangen, bruumm, bruumm, brrrrr...

Mamma skal ofte til utlandet, helt til Sverige. Det koster fem øre, og turen går helt ut på trappa. Der er det kaldt, men så blir det jo fred ei stund. Det sier mamma og smiler lurt.

Jeg fikk så vidt lov til å besøke Brona i stallen. Men der ble jeg lenge også, så lenge at bestefar kom for å se om det hadde skjedd noe gæli. Men det var det jo ikke. Jeg satt bare på krybba og snakket med Brona, eller rettere sagt sladret. Ja, jeg fortalte Brona alt det dumme voksne kunne finne på å bestemme. Å nekte meg å gå til Johnny, min kamerat, med de nye beksømstøvlene og de nye skia, ja med de nye vottene også, og lua!. Dumt var det!

Brona forsto meg godt. Ho kløyp meg litt i armen, humret og ristet på hodet. Dessuten var ho glad for brødskalkene jeg hadde tatt med. Ja, jeg hadde vært i spannet i gangen og tatt en ekstra skalk, så Brona fikk to. Det er jo jul for Brona også! Ho gomlet og åt så ho siklet.

 

Bestemor hadde allerede gjort unna fjøsstellet. Snart skulle det bli frokost. Men jeg tok bare ei brødskive med prim på og drakk et glass nysila melk. Jeg hadde dårlig tid. Jeg hadde et viktig ærend. I går kveld hadde bestefar sagt at jeg fikk ta meg av Brona og morrastellet, gi Brona høy og havre, og vann selvsagt. Bestefar ville drøye'n litt i dag, hadde han sagt. Det betydde at han ville sove litt lenger, og det gjorde han.

Den nye kjeledressen som julenissen hadde kommet med var litt for stor, det samme var de nye beksømstøvlene, men... Men det var visst bare fint. Det er fint å ha litt å vokse i sa bestefar, det samme sa mora mi. Men det som var veldig, veldig fint, det var at kjeledressen var nøyaktig lik den som bestefar hadde! Den hadde tilogmed ei lang, smal lomme på siden av låret, der tommestokken skulle være.

Bestefar hadde satt inn beksømstøvlene med vaselin så de skulle holde vannet ute. De var myke og gode å ha på beina. Litt for store, så det var god plass til raggsokkene. Det var jo kaldt ute.

 

Bestemor ga meg en stor brødskalk og tre sukkerbiter som jeg puttet i lomma. Så var det på med votter og lue, klar til dagens første jobb.

Kulda slo mot ansiktet i det jeg åpnet utgangsdøra. Snøen lå tung på de store lønnetrærne og glitret i lyset fra utelampa. Bestefar og jeg hadde måket vei for flere dager siden. Den lå fortsatt fin og åpen forbi vedskjulet med snekkerverkstedet og videre mot fjøset og stallen. Jeg trasket i vei i det svake måneskinnet.

Nei, nei, jeg var ikke redd, bare litt spent. Sånn tidlig på morran, når det ennå var mørkt, kunne man jo støte på litt av hvert, både hulder, troll og nisser. Jeg hadde jo gått samme veien mange ganger før, og det enda tidligere. Men da gikk jeg sammen med bestemor for å hjelpe ho med fjøsstellet. Det var noe helt annet det.

Jeg syntes noe rørte seg borte ved brønnen. Liksom en skygge som kom opp der hvor lemmen var, der hvor vi hentet vann. Vi altså. Jeg fikk ikke lov å gå ut på brønntaket alene. Det var strengt forbudt. Men jeg var med bestemor noen ganger når hun hentet vann i bøtta. Da åpnet hun lemmen, gjorde klar det lange tauet i en kveil i den ene handa, og så kylte ho bøtta ned i mørket. Der nede kunne du se deg sjøl når det var dagslys, speilbildet i vannflata var veldig fint, men litt skummelt, det rørte jo på seg...

Plask, sa det der nede, bøtta fyltes med vann og tauet ble stramt. Bestemor var glad for at jeg hjalp ho med å heise opp vannbøtta, for den var tung. Vannet helte vi i den store tønna i fjøsgangen så kuene, grisen og kalven fikk slukket tørsten. Ja, vi hadde bare en gris nå. Før jul hadde vi to. Den ene slaktet bestefar, det er den vi spiser nå.

Brona hadde egen tønne i stallen. Vi hadde vanntønna vår i gangen. Der var det forresten så kaldt nå at det lå issnerk på toppen.

Hønene og hanen borte i hønsehuset hadde ikke noen tønne, de fikk bare litt vann i et fat.

 

Jeg kom til å tenke på nissen, nissen på låven. Hadde han grøt igjen, tru? Grøtfatet var tomt både lille julaften og på julaften. I går kveld hadde jeg vært på låven med ny forsyning. Nå får det være nok, hadde mamma sagt, den nissen eter oss jo ut av huset. Jeg fikk gå og se etter.

Den var tung å få opp, slåen til låvedøra. Den gled opp på knirkende hengsler. Jeg stirret inn i mørket mot høyvogna som sto innerst i låven. Der hadde jeg satt grøtfatet i går. Jeg tente lommelykta og rettet strålen mot fatet. Tomt! I samme stund så jeg nissen hoppe i høyet helt der borte i det mørke hjørnet av laet. Jeg syntes han lo. Eller kanskje det bare var gryntinga fra grisen og lyden fra kuene som tygget drøv... Brona humret også og stampet med forbeinet. Ho pleide det når ho ble utålmodig. Nå ventet ho på meg med brødskalken og sukkerbitene. Jeg gikk ned i stallen.

 

Hei Brona, sa jeg, og klappet ho på rompa. Brona humret, kløyp meg i armen og ristet på hodet. Ho visste hva jeg hadde i lomma, men først skulle vi lage det litt koselig og spise orntli mat. Møkka tok jeg på spaden og kastet ut gjennom møkkaluka. Så sopa jeg reint tregolvet og la på ny sagmugg. En armfull med havre ble henta fra laet og lagt i krybba. Det andre rommet i krybba fylte jeg opp med vann fra tønna. Mens Brona spiste børstet og strigla jeg ho. Ho ble helt blank i pelsen, så fin ble ho. Manen og den lange, svarte halen ble kammet med den store, svarte kammen. Men manen fikk jeg bare kammet når Brona bøyde hodet ned for å ta en ny munnfull, ellers rakk jeg ikke opp. Men det gikk bra. 

Stallen var ren og pen med sagmugg og treflis på golvet. Det svake lyset fra lampa i taket speilte seg i Bronas øyne. Jeg satt oppe på krybba og la panna mi mot Bronas.

Sånn satt jeg lenge og kjente at Brona og jeg, at vi var veldig glade i hverandre. Brona tok brødskalken forsiktig ut av handa mi, deretter en sukkerbit, så en til og så enda en. Men da var det slutt.

Jeg fortalte Brona at i dag skulle ho få løpe litt rundt med sleden så ho ikke ble så stallstien, og i kveld skulle ho få bjelle på og dra på juletrefest. Jeg ga Brona en god klem og gikk hjem.

Det begynte så smått og lysne. Jeg så ingen, hverken hulder eller troll på hjemveien, heller ikke på brønntaket. Inne på kjøkkenet durte det i ovnen.

Bestefar hadde allerede laget seg sin vante kaffekopp med et rått egg i. Bestemor og mamma hadde laget frokost, og jeg var sulten.

 

De nye skia sto i snekkerverkstedet med kandahar bindingene ferdig montert. Det hadde bestefar hjulpet meg med i går. Det var litt vanskelig for bindingene måtte jo passe akkurat til støvlene. Ellers kan du dette, sa bestefar, og da kan det gå gæli.

Alt var nytt, unntatt knickersen og gamasjene. Ski, staver, bindinger, strømper, støvler, jakke, votter og lue, alt var nytt. Det luktet nytt også. Pappa hadde nok sendt noen ekstra penger til jul, selv om det var julenissen som kom med gavene. Jeg skjønte jo at de var kjøpt i butikken, unntatt vottene og lua, de hadde bestemor strikka. Så dum var jeg ikke, selv om jeg ikke skulle begynne på skolen før til neste år. Pappa var på hvalfangst, helt på andre siden av kloden. Der nede var det sommer nå, hadde mamma fortalt, men allikevel var det veldig kaldt der.

Forresten vet jeg hvem julenissen er, tror jeg. For det samme skjedde i fjor på julaften, og det samme året før der igjen, tror jeg. Like før julenissen kommer inn med striesekken full av gaver, så må bestefar gå til naboen og ønske God Jul. Og når julenissen har gått, kommer bestefar tilbake. Ja, jeg hilste på nissen, jeg traff han på veien, sier bestefar på julaften, i år igjen...

 

Jeg hadde smurt skiene med stearinlys, så de gled veldig godt på den kalde snøen. Kanskje litt for godt. Jeg tok veien gjennom skogen. I motbakke måtte jeg tråkke fiskebein for skia var veldig bakglatte. Det gjorde ingenting. Johnny hadde også fått ski til jul. De var litt bredere enn mine. Johnny hadde fått hoppski. Skiene til Johnny skulle ikke smøres med stearinlys, men lakkes! Ja, faren til Johnny hadde lakket skiene under og bygd en stor hoppbakke bak låven. Johnny er veldig flink til å hoppe på ski. Det er ikke jeg. Jeg synes farta blir så veldig stor, så jeg faller i unnarennet. Det gjør ingenting. Johnny og jeg er bestevenner.

 

Bestefar tok Brona ut av stallen og fikk på ho seletøyet. Brona var glad og hadde vanskeligheter med å stå i ro så bestefar fikk problemer med å spenne fast draget til sleden. Han sa noen rare ord og dultet Brona i siden. Det kunne umulig være bannord, for det er stygt å banne. Det sier bestefar.

 

Men en gang en stund før jul, er jeg nesten sikker på at bestefar bannet. Det var tidlig på morran, bestefar var på tur i stallen for å ta ut Brona. Melkespanna måtte jo kjøres ned til melkerampa nede ved hovedveien. Da hadde bestefar hørt et svare leven fra hønsehuset, og sett reven løpe avgårde med ei høne i kjeften. Jeg hadde så vidt stått opp da bestefar kom løpende inn og hentet geværet mens han ropte den revefaen skal jeg skyte, fy fandon skinn og bein!  Er ikke det banning, så vet ikke jeg.

 

Sola lå lavt over granskogen. Jeg satte meg på benken ved siden av bestefar som holdt Brona stramt i tømmene. Heldigvis hadde bestefar lagt på striesekker så det ikke skulle bli så kaldt i rompa. Bestefar kjørte Brona med stramme tømmer bort til den store eika, der veien var fint brøyta med høye brøytekanter. Det var faktisk Brona, bestefar og jeg som noen dager før jul hadde brøyta vei helt ned til hovedveien og melkerampa.

Og så, så slakket bestefar på tømmene og smattet på Brona. Brona svarte med et byks og satte opp ei voldsom fart. Pusten freste ut av nesebora hennes og laget små skyer, hovene sendte hardpakket snø mot bestefar og meg, og sleden fikk skrens i svingene. Jeg klamret meg fast. Men da Brona begynte å galoppere, da var det nok. Selv bestefar begynte å bli litt redd, tror jeg. I alle fall dro han så hardt han kunne i tømmene og ropte prooo, prooo. Brona slakket heldigvis opp og prustet tungt, ho knegget og lo. Det der kunne ha gått gæli, sa bestefar.

Vi tok det rolig på hjemveien. Bestefar ga meg tømmene. Sleden knirket mot det kalde underlaget. Skogen sto hvit og taus, bare ei og anna kråke brøt stillheten. Vi pustet frostrøyk og bestefar skar seg en bit skråtobakk. Utenfor stallen dro jeg i tømmene og ropte prooo. Jeg visste det var helt unødvendig for Brona stoppet alltid der, uansett hva du sa...

Men Brona var i alle fall ikke stallstien lenger, det var sikkert og visst. 

 

Det er mange gjøremål på en gård. Det er alltids noe arbe som skal gjøres, det sa bestefar, og la til at han var glad for å ha en sånn flink gårdsgutt som meg. De voksne unnet seg en kort middagshvil etter flesk i duppe med tilslørte bondepiker til dessert. Det er godt det!

Jeg kledde på meg kjeledressen og gikk i vedskjulet med vedkurven. Bestefar hadde lært meg hvordan jeg skulle kløyve ved. Sett kubben på høykant på hoggestabben, stå med brede bein og ta et godt tak i økseskaftet med begge hender. Fest blikket midt på kubben og hogg til. Ikke alltid gikk det like greit, men vedkurven ble jo full etter hvert.

Jeg brukte samme hoggestabben som bestemor gjorde når ho hogg hodet av hønene. Hodet lå igjen på hoggestabben mens høna flakset rundt i vedskjulet. Bestemor lo så den store magen rista. Jeg syntes det var fælt og nifst. Tenk å fly uten hode! Det er bare krampetrekninger, trøstet bestemor.

 

Så var det fjøsstellet. Siden vi skulle på juletrefest i kveld, gjorde vi unna fjøsstellet litt tidligere enn vanlig. Bestemor og jeg skulle jo også få tid til å vaske oss og få på oss fine klær før vi dro.

De tre kuene ble glade da vi kom. Dolla rautet som vanlig, og glante stygt på meg.  Ja, ho er sjalu på bestemor. Jeg husker fra i sommer, ute på jordet, da kom ho gående rett mot meg og stanget meg overende. Bestemor ble veldig sinna på Dolla. Det der kunne ha gått gæli, sa bestefar.

Mens bestemor melket kuene, ga jeg grisen mat. Kokte poteter, potetskrell, melk og noe mel fra en sekk som luktet vondt. Kalven fikk sutte på handa mi, Jeg hadde handa langt inn i munnen, og den ru tunga gjorde nesten vondt. Det luktet godt i fjøset, kuene tygget høy og grisen gryntet. Dessuten var det kuene som laget vanndråpene som hang i taket, det sa bestemor.

Melka ble helt i de store melkespanna og satt i fjøsgangen. I morra var det vanlig hverdag, så da skulle melkespanna kjøres ned til rampa ved hovedveien. Jeg måtte vel hjelpe bestefar med det, med det også...

 

På kjøkkenet hadde mamma gjort i stand stampen med varmt vann. Det var bare å hoppe opp i. Mamma hjalp til med å få meg rein. Og så var det på med finstasen, som bestefar sier. Da var vi klare til å dra. Finskoa hadde vi puttet i veska sammen med kakespannet og ei julepakke med en appelsin, to smultringer og en karamell.

Brona hadde fått bjelle på og et hvitt dekke på ryggen. Det var jo ganske kaldt. Bestefar hadde satt en ekstra benk på sleden. Der satt mamma og bestemor. Bestefar og jeg satt foran, det var jo vi som måtte ta oss av kjøringa. Faklene, en på hver side av sleden ble tent, og så dro vi. Nede på hovedveien møtte vi heldigvis ingen biler. Brona er livredd for biler. En gang vi skulle på butikken så møtte vi bussen, og Brona ble helt vill og holdt på å løpe ut. Når en hest løper ut kan det gå gæli, det sier bestefar.

 

Brona ble tjoret i bommen nede ved skolen, sammen med de andre hestene. Det var kommet mye folk allerede. Alle var i finstasen og veldig pene. Jeg hadde blå bukse, hvit skjorte og blå vest. De svarte lakkskoa var så blanke at de skinte i lyset fra det store juletreet midt i rommet. Det gikk helt opp til taket og var pyntet med bomull og glitter, kongler og kurver, og juletrelysene var av glass og brant aldri ned!

Jeg la julepakka under treet, der lå det mange fra før.

 

En liten, tjukk mann hysjet på oss og ba oss om å ta hverandre i hendene og lage ring. Han var lærer. Det hvisket mamma i øret mitt. Vi var så mange at det ble tre ringer rundt juletreet. Så begynte vi å gå rundt treet mens vi sang. Jeg kunne ikke alle sangene, men gjorde så godt jeg kunne. Det var ikke bare jeg som gjorde feil og begynte å vaske tøy når det riktige var «..å henge opp vårt tøy tidlig en onsdag morgen..».

Dessuten var det feil i sangen også, for vi gikk jo ikke rundt ei enebærbusk. Juletreet var jo et grantre. Det måtte da alle se.

Det var nesten bare unger og damer som gikk rundt juletreet. Bestefar satt sammen med de andre mennene i rommet ved siden av. De drakk kaffe, spiste julekaker, røkte pipe og tok seg en kollekvinter. Kollekvinter er en sterk drikk på små flasker som gjør at mennene får veldig lyst til å prate, det sier mamma. Og det gjorde de, men vi hørte dem ikke når vi sang. Damene hadde veldig høye og lyse stemmer.

 

Jeg holdt Johnny i handa, heldigvis. For det var nære på at det ble Eva. Eva er datter til de som har butikken og er like gammel som meg, og veldig pen. Ho har langt lyst hår helt ned til skuldrene. Kjolen hennes er lysegul og skoa er røde. Eva ligner på en engel.

Ho smilte til meg, eller kanskje det var til Johnny.

«..engler daler ned i skjul, hit de flyver med paradis grønt...». Jeg tenkte på vedskjulet der hodet til høna lå på hoggestabben og Eva dalte ned fra taket...

 

Så plutselig banket det hardt på døra, flere ganger. Sangen stanset opp, det samme gjorde summinga fra naborommet. Det ble helt stille. Alle visste hvem som kom. Det var en stor nisse i en lang, rød frakk med en hvit sekk på ryggen. Han hadde ikke maske, men var helt ekte med langt, grått skjegg og nisselue. Han så både snill og skummel ut, syntes jeg.

Er det noen snille barn her? Ja, svarte de voksne og noen barn. Så delte han ut alle pakkene som lå under treet, og alle ungene fikk ei pakke hver. Jeg tror det var noen som fikk to. I sekken hadde nissen appelsiner. Alle fikk en appelsin unntatt mennene i naborommet. De brydde seg ikke om appelsiner.

 

Brona travet rolig på hjemveien, sleden gled lett og bjella klang sprøtt i vinterkulda. Faklene kastet dansende skygger mot brøytekanten, bakenfor lå de hvite jordene badet i skinnet fra en halv måne og en glitrende stjernehimmel. Jeg holdt tømmene, men Brona fant veien sjøl. Bestefar skar seg en bit skråtobakk og tok en slurk kollekvinter mens han nynnet «..glade jul, hellige jul, engler daler ned i skjul...». Bestemor og mamma hadde visst nesten sovna. Det samme med meg. Jeg var veldig trøtt.

 

Brona stoppet utenfor stallen. Prooo, hvisket jeg, for sikkerhets skyld, og sovnet.
                                                                                                                                                         Kjell Lindberg

-----------------------------------------------------------------------------------------------------