Og bakom synger skogene...

Jeg bare sitter her. Ja, det er helt sant. Jeg bare sitter her på et mykt leie av mose med ryggen mot den solide stammen til ei gammel furu, og det uten årsak, uten grunn. Og jeg gjør ingenting. Ikke leser jeg, ikke skriver jeg, ikke synger jeg. Det siste med respekt for nasjonalparkens § 3 som sier at bare naturlige lyder er tillatt... Joda, jeg tenker litt, så vidt.

Foran meg ligger det lille vannet som speiler himmelen. Overflaten brytes i blant av ørretens vak før den forsvinner i dypet, ned til skyene som seiler forbi. Borte ved sivkanten bor Nøkken der hvor nøkkerosene ennå står i blomst. 

Ei elgku stanser opp på neset, på den andre siden. Ho har blitt var meg, og betrakter meg lenge. Forstår ho at jeg er helt ufarlig? Forstår ho at jeg aldri vil forstå hvordan det er mulig å ta livet av noe så staselig flott - for sportens skyld?

Skogen skifter farge. Det er høst og den har gjort sitt gjennom sommeren. Fotosyntesen har beriket oss med enorme mengder glukose og oksygen. Og det kjennes, det er lett å puste nå.

Høstsola tenner skogen som flammer opp i ildens egne farger. For en mektig og vakker naturscene. Fascinert og andektig deltar jeg fra min losjeplass ved foten av den gamle furua. Det er tid for dvale, for nedbrytning, for død. Den store forvandlingen, forberedelsen til vintertid og en ny vår, lukter godt. Skogen dufter.

Planeten dreier mot øst og sola gjemmer seg bak fjella der borte. Den rå kveldsbrisen setter trekronene i bevegelse og skogen stemmer opp med sin egen hviskende sang. En sang som du er i, mer enn du lytter til. Det er i disse trakter Trygve Gulbrandsen hentet inspirasjon til trilogiens* første bok «Og bakom synger skogene».

Kvelden senker mørket rundt meg. Løvsangeren har avsluttet sine melodiøse varseltriller. Et varsel om at det sitter et merkelig dyr der nede på bakken. I morgen drar den lille fuglen avsted. Det blir for kaldt her oppe. Men reisen er lang, kanskje helt til det sørlige Afrika. Utrolig, men sant!

Jeg kryper ned i den varme soveposen. Siden jeg er den eneste arten her som ikke har pels, må det jo være lov å jukse litt...

Nymånen titter ned til meg på mitt myke leie av mose ved foten av den gamle furua. Stillheten flerres av et mørkt og nifst hoo,hoo. Hubroen har startet nattens jakt.

Eller kanskje er det vinden som blåser fra Dauingfjell?

Jeg er gjest i naturens rike, her hvor både ulv og bjørn streifer omkring, ja både hulder og troll med. Til tross for at sivilisasjonen er langt borte (hva foregår der egentlig?), kjenner jeg allikevel en lun trygghet ved å tillate meg sjøl å bli natur.

God natt. 

* Bjørndaltrilogien «Og bakom synger skogene», «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom» er oversatt til mer enn 30 språk og solgt i over 12 millioner eksemplarer.