Nå er hun en sjaman og driver med healing...

Tove har så vidt passert femti, og det har gått mange år siden vi hadde en god prat sammen.  Det fikk vi først i høst.
Tove, som har slitt en del med angst og depresjon opp gjennom livet, strålte nå som en nyutsprunget blomst i vårsola.  Hun har nemlig blitt en sjaman.  Det skjedde for noen år siden, helt plutselig, slik vi kan forbinde det med å bli kallet.  Hun kjente bare at hennes kall, hennes egenart, var evnen til å hente krefter fra andre dimensjoner.  Krefter som hun bruker til å hjelpe medmennesker, til å helbrede, være seg legeme eller sinn.

Jeg skal innrømme at for tjue år siden ville jeg vel flirt litt i skjegget og tenkt at nå har ho tippet over... Men siden jeg sjøl, og også gjennom nære personer, har opplevd en del «rare ting», har jeg blitt atskillig mer ydmyk til det uforklarlige...

Arkeologer kan dokumentere at sjamanisme har blitt bedrevet så langt tilbake som tretti tusen år, i steinalderen, og det i alle kulturer i alle verdenshjørner.  Sjamanen, som søker kraft fra sine åndelige hjelpere og hensettes i en endret bevissthetstilstand, har hatt, og fortsatt har, en viktig funksjon for sine medmennesker, nemlig å helbrede, å forebygge sykdom og særlig viktig; å harmonisere mennesket til naturen og åndeverdenen.

Alle har potensial i seg til å oppnå sjamanens krefter, men kreftene må forløses gjennom trening eller kall og gjennom ulike teknikker som faste, meditasjon, hallusinogener o.l.

Hos de nordiske naturfolk, som f.eks. hos samene, var runebommen et vanlig hjelpemiddel for å få kontakt med åndeverdenen.  Runebommen er en oval tromme laget av reinskinn.  På skinnet ble det tegnet inn en rekke symboler og figurer.  Når sjamanen slår rytmisk på tromma med en trommestikke av reinhorn, får den monotone mørke lyden sjamanen til å gå i en slags transe.  Hun kan da oppnå kontakt med åndene.

Det er svært få igjen av de gamle, opprinnelige runebommene siden kristne misjonærer på 1600 og 1700 tallet samlet dem sammen og brente dem på kirketrappa.

Seidkvinnen Tove er ikke religiøs.  Religionen er en helhetlig forklaring på skapelse, død og liv, menneske og natur, noe du kan velge deg til eller fra.  Hun er heller ikke mystisk i den forstand at man kan bli redd henne, hun er rett og slett ei trygg, god kvinne som evner å hente frem krefter fra flere dimensjoner enn vår endimensjonale... 

Og hun har noe som vi som art trenger sårt i vår tid, nemlig troen på at vi tilhører en helhet i kosmos, en del av en levende natur, av en levende planet.

I sjamanismen betraktes Jorden og naturen som hellig.

 

«Jorden er vår mor» er et grunnleggende begrep i sjamanens verden.

 

 

Fritjof Capra, Fysikkens Tao og Noetikk.

Da fysiker Fritjof Capra publiserte sin bok «Fysikkens Tao» (The Tao of Physics) i 1975, dekket den åpenbart et stort behov for å se sammenhenger mellom ånd og materie, mellom mystikk og vitenskap.
Boka, som ble en bestselger i USA, dokumenterte paralleller mellom moderne fysikk og Østens mystikk.  Den har blitt publisert i 43 utgaver på 23 ulike språk.

 Østens mystikk, et samlebegrep for taoisme, buddhisme, indiske og kinesiske filosofier og mye mer, forklarer sammenhenger i naturen og i Universet ved hjelp av skrifter og symboler.  Symboler som forklarer sammenhenger i fysikken, noe som moderne kvantemekanikk kan bekrefte.  Særlig påfallende er dualisme forståelsen, yin og yang, opp kvark og ned kvark, elektron og positron, og videre i uendelighet ....

Overraskende viste det seg at nobelprisvinner i fysikk, kvantemekanikkens grunnlegger, Werner Heisenberg, hadde også vært i India og studert Østens mystikk, blant annet de gamle indiske vedaer.  I et intervju foretatt av Capra innrømmet han at de studiene hadde vært til stor hjelp for å kunne beskrive kvantemekanikkens «mysterier», og som blant annet førte fram til den berømte Heisenbergs usikkerhetsrelasjon.

Ikke nok med det, men selveste Niels Bohr, atom modellens far, Nobelprisen i fysikk 1922, hadde samme erfaringer som både Capra og Heisenberg.  Han hadde nemlig vært i Kina og studert Østens filosofier.

Og hva så?
Jo, fordi dette viser at verden ikke bare er enten sort eller bare hvit.  Selv slike store genier innen fysikk ser at ikke alt kan beskrives og forstås gjennom matematiske formler.  Det må være noe mer.

Tredve år etter at jeg leste Fysikkens Tao, fant jeg et uttrykk i ei bok av Dan Brown, «Det tapte symbol», nemlig Noetikk. I leksikonet står det;
Noetikk er en gren av metafysisk filosofi som omfatter studiet av sinn og intuisjon, og hvordan disse kan virke inn på materien.  Grunntanken innen noetikk er at det menneskelige sinn er i stand til å påvirke den fysiske verden, noe som de senere årene er blitt bekreftet gjennom utallige vitenskapelige forsøk, blant annet ved Institute of Noetic Sciences.  Ved dette instituttet forskes det blant annet på kreativitet, effekter av meditasjon, PSI, ulike bevissthetstilstander, effekten av healing og bevisste drømmer. (http://no.wikipedia.org/wiki/Noetikk).

Og dette instituttet ble opprettet allerede i 1973 av tidligere astronaut og månelander Edgar Mitchell!

Og så?
Ja, jeg er jo overrasket over at dette spennende området ikke er mer fremme i media, eller i skolens lærebøker for den sakens skyld.  Det er tydeligvis en sammenheng mellom ånd/sinn/tanker og materie.  Vi finner tegn på det i moderne kvantefysikk og i gamle visdoms filosofier.  Og det blir bekreftet hver dag av mennesker med såkalte overnaturlige evner, enten de kaller seg Snåsamannen eller prinsesse Märtha Louise.

Fritjof Capra sa det slik som motivasjon for å skrive Fysikkens Tao:

Physicists do not need mysticism, and mystics do not need physics, but humanity needs both.

Boeing 747 – 400

På reisebekreftelsen, under avgangstid og ankomsttid fra Amsterdam til Bangkok, står det med små skrift;
equipment: Boeing 747-400.
Utstyret er altså en Boeing 747-400, en såkalt jumbojet.
Jeg har jo fløyet en del i mitt liv, men klarer fortsatt ikke å ta det som en selvfølge.  For meg er det fortsatt noe uvirkelig at noe så store greier skal opp i lufta.  Joda, jeg mener å forstå hvordan det rent fysisk og teknisk foregår, med undertrykk over og overtrykk under..., men allikevel...
En full lastet jumbojet med rundt fem hundre passasjerer veier fire hundre tonn, firehundretusen kilo, 400.000 kg!  Flyet har en lengde på 70,6 meter og et vingespenn på 64,4 meter.  Det får så vidt plass inne på en fotballbane med internasjonale mål (105 x 68 m).
Bensintankene rommer 216000 liter, noe som gjør det mulig å holde flyet i lufta over en strekning på 13500 kilometer med en marsjfart på 913 km/h i en høyde på ei drøy mil.
Jeg har for sikkerhets skyld sjekket avstanden Amsterdam – Bangkok og funnet ut at vi har bensin nok, den er bare på 9200 km..., så vi trenger bare elleve timer på turen...

Hvilken teknologi!  Tenk hvor mange mennesker som opp gjennom årene har bidratt med forskning, kunnskap og arbeid til dette vidunderet av en flymaskin.
Inni den skal jeg sitte.  Og jeg skal sitte ved vinduet med god utsikt.  Derfor er jeg alltid en av de første som sjekker inn, nettopp for å be om en god vindusplass helst bak vingen.

Og så er setebeltet spent, uoppfordret.  De fire motorene starter opp, en etter en, to stykker under hver vinge.  Vingene buer nedover av sin egen og motorenes vekt. Flaps og vingeklaffer blir sjekket.  Vi taxer ut til rullebanen og venter.  I den stunden strømmer det på av ærefrykt til menneskets skaperevne.  Dette monsteret av et fly skal nå opp i lufta.  Motorene brøler opp og gir en skyvekraft på 270 kN, noe som tilsvarer nær hundre tusen hestekrefter!  Flyet akselererer og presser meg i ryggen, vingene begynner å rette seg opp, snart når vi take off hastigheten på rundt 180 km/h, nesa løfter seg, et lite «søkk» forteller at vi har forlatt bakken, vingene bærer all vekta og bøyes oppover, et lite dunk og understellet er oppe.  Vi er på vei.
Den unge mannen i setet foran meg har trukket ned gardina og lagt seg til å sove.  Hvilken snobbete tulling, tenker jeg, og fortsetter med å nyte synet av vår vakre planet som ligger badet i ettermiddagssola under oss.
Herregud for en opplevelse!
 
 
 
 
 

Det er sporty å ta liv!

Joda, det ligger nok i genene våre.  Vi har jo jaktet og drept dyr helt siden vi fant opp feller og våpen som gjorde det mulig.  Og vi jaktet av nødvendighet, vi drepte for å tilfredsstille sult.  Ofte foregikk jakten med livet som innsats, det var ikke gitt hvem som ble drept først, jeger eller bytte.  Den dyktige jeger var et høyt aktet medlem av stammen.

I dag er situasjonen en helt annen, vi trenger ikke å jakte for å overleve.  Vi har overflod av mat.
Så hva er det da som får tusenvis av mennesker, fortrinnsvis menn, til å glede seg til denne høstjakta, elgjakta for eksempel?  De investerer flere tusen kroner i grunnavgift og pris for kjøttet (kr. 80,- for ei elg på 200 kg = kr. 16.000).  De investerer i gevær til tredve tusen, til sambandsutstyr, til leie av hytte, til alt øvrig utstyr som må til for å oppholde seg ute i naturen noen dager.

Alt dette for å drepe dyr, partere og putte i en allerede overfylt fryseboks.

Og selve jakta? Ja, det er rett og slett pinlig, fem, seks mann med hunder leter opp en elg, oppdaget med kikkert, sender melding til hverandre på mobiltelefonen eller hvisker i VHF'en, snart er den på skuddhold til en av dem som står klar med et gevær med kikkertsikte.  De tapre jegere nedlegger sitt bytte....

Okai, la gå at det er en viss spenning i å gå i naturen og lete opp vilt, men må det drepes?  Spenningen er større og kravet til naturforståelse langt høyere dersom målet er å få et godt motiv til et flott bilde.

Joda, selvsagt må de ulike dyrestammer forvaltes, vi har jo overtatt styringen av hele naturen.  Men det kan vi utmerket gjøre ved at staten betaler jaktlag for å ta ut et nødvendig antall dyr.  Eller at forvaltningen foretas av rekrutter som en del av militærtjenesten.  Da får de trening i å både spore opp «fienden» og å tilintetgjøre den.

Å ta liv er nemlig ingen lett og selvfølgelig jobb, det kan være godt med litt trening først...

Titalls tusener av menn skal ut i naturen i den hensikt å drepe en eller flere dyr. De har gledet seg et helt år, de har investert mye penger, de får tilogmed anerkjennelse for å ta livet av et dyr som ingen sjanse har mot våre moderne høyteknologiske jaktvåpen.
Hva er det med disse menn? De som tar liv for sportens skyld?

De må jo være noen akterutseilte, levende fossiler av homo sapiens!

ps. Og noen foretrekker å betale rundt seksti tusen kroner for å dra til Zimbabve og skyte en elefant...ds.

 
 
 
 
 
 
 
 
 

Svake og sterke statsministre?

Journalist og redaktør Per Egil Hegge og journalist, forfatter, historiker Gudleiv Forr har skrevet bok sammen med historiker Olav Njølstad.

I boka rangerer de norske statsministre opp gjennom tidene som sterke, middels og svake ved å gi dem terningkast fra 1 til 6.

Einar Gerhardsen får terningkast seks, mens vår nåværende statsminister Jens Stoltenberg får terningkast fire.

Og jeg lurer på hvordan er det mulig?  Ja, hvordan er det mulig å dømme folk sine beslutninger og handlinger når de lever på nær sagt hver sin planet?   Og det gjelder ikke bare for statsministre, men for hvem som helst.  Jeg ville utvilsomt ha tatt andre beslutninger under Gerhardsen perioden enn jeg gjør i dag under Stoltenberg2.

Det er jo himmelvid forskjell på det norske samfunn fra årene etter andre verdenskrig og til Norge i dag som ikke bare flyter av melk og honning, men som har kvinner i arbeidsliv og kjønnskvotering, som har samarbeid mellom LO og NHO, som ikke har Sovjetunionen til nabo, som har barnehager, pensjoner, trygd, som har..., ja alt!

Kan noen se for seg Einar Gerhardsen gå i 8. mars tog?

8. mars 1946 for eksempel?

Einar Gerhardsen var utvilsomt en sterk og beslutningsdyktig statsminister som i sytten år foretok kloke valg på vegne av det norske folk i en tid da det trengtes sluggere i lederposisjoner, slike som han sjøl, partisekretær Haakon Lie og ikke minst
LO ledere som Konrad Nordahl og Tor Aspengren alias Tor med Hammer'n.

Nest siste LO leder, Gerd Liv Valla, prøvde kan hende å kopiere noen av de gamle gutta og ble beskyldt for å inneha en autoritær og arrogant lederstil med det resultat at hun måtte fratre sitt lederverv i LO!

Ja, tidene har virkelig forandret seg!

Jens Stoltenberg må være en sterk mann, og en klok mann, som evner å samle og lede en regjering sammensatt av tre relativt ulike partier.  Og han har politiske oppgaver og utfordringer som Einar Gerhardsen ikke kunne kjenne til, rett og slett fordi de ikke fantes.  Men dermed er det ikke sagt at jobben til vår statsminister er noe lettere.

Det er trist at anerkjente rikssynsere som Hegge og Forr nummererer personer som aldri har løpt samme løpet, og i tillegg bruker en historiker som sannhetsvitne.

At norske media, med TV2 i spissen, anmelder boka som om den skulle avsløre en vitenskapelig sannhet er bare nok et bevis på hvor forflatet og ukritisk norsk journalistikk har endt opp som i sin iver etter å produsere overskrifter som selger.

Mellom himmel og hav

At jeg skulle bli indignert på vegne av ei prinsesse, overrasker meg egentlig, for jeg bryr meg lite om både kongelige og engler.  Men nå synes jeg Märtha blir regelrett forfulgt og hengt ut av media, og når kjerka på toppen av det hele kritiserer henne for å kunne kontakte de døde, da blir det for dumt og meningsløst.

Kjerka med alle sine prester og biskoper ber jo til de døde hver dag, enten det er Jesus, Jomfru Maria, eller til et hopetall av helgener.  Og det gjør de foran et blødende menneske spikret fast på et kors, så det ikke skal være noen tvil om at vedkommende er dau! 

Kristendommens kjærlighetssymbol.
Og hva med ånder og engler?
Er det ikke fra kristendommen vi har fått dem?

Prinsessa har erfart at vi har hjelpere, såkalte skytsengler, og holder kurs i hvordan vi kan komme i kontakt med dem eller de naturkrefter som disse symboliserer, enten de nå befinner seg i oss sjøl eller utenfor.

Og de aller fleste av oss, være seg religiøse eller hedninger, har vel hatt englevakt?
Når vi kommer fra det med livet i behold, fra en ulykke for eksempel ofte uten en skramme, så er det vanlig å rett og slett kalle det englevakt.  Noen eller noe har passet på oss og reddet oss.

Og kanskje det?  Hvem vet?  Vet vi egentlig noe som helst utover det vi kan fatte med våre sanser?

Märtha har vel bare oppdaget at hun har noen evner utover de mer alminnelige, i likhet med mange andre ualminnelige mennesker, enten de kaller seg profeter, klarsynte, sjamaner eller Snåsamannen.

Eller ta for eksempel forfatteren av Sagaen om Isfolket, Margit Sandemo, med alle sine hjelpere.  Hun påstår at hun bare skrev ned det de døde kunne fortelle henne fra den tiden Sagaen om Isfolket omhandler, for snart fem hundre år siden.  Man kan jo undres om det ikke er noe mystisk her når dama skrev 47 bøker på åtte år og åtte måneder, det vil si i gjennomsnitt ei bok annenhver måned.

Det er også verdt å minne om at vi og det synlige Univers utgjør bare 4 prosent av det totale.  Universet er dominert av såkalt mørk energi og mørk materie.  Vi kan ikke se det, men vi kan registrere det ved hjelp av moderne teknologi.
Hva rommer dette 96 prosent store, usynlige Univers?
Vi bør ha større respekt for det ukjente, og ydmykt erkjenne at vi lite vet , svært lite.
 

Takknemlig!

Det gjør godt å bli møtt med et fast håndtrykk og en klem av folk man ikke har sett på årevis.  Når en kjenner at det er så lett og uanstrengt å være i lag igjen, ja så må man undres over hva som gjør nettopp det mulig.

Svaret er vel enkelt, mennesker som opplever tilværelsen sammen, være seg i jobb, i organisasjonsliv, i dugnader, på fritid o.l., vil nødvendigvis påvirke hverandre.
Man formes av hverandres tanker, meninger og holdninger.  Når mennesker gjør noe sammen, opplever noe og skaper noe sammen, ja så bygges en felles bevissthet, en form for felles eiendom til tilværelsen.
Det blir liggende noe sterkt i bånn, noe man kan møtes over, selv etter mange år, noe trygt og godt.

Jeg har vært noen dager i Nord Norge og møtt venner, kolleger, elever og gamle naboer. Jeg har gått på nesten gjengrodde stier og vært på steder som bare var «mine», jeg har fisket i elva og i straumen, jeg har tent bål og kokt kjelen på samme stedet, jeg har hvilt med ryggen mot stammen til den store, værbitte furua ved stien til fjellvannet...,
jeg har sett det jeg likte så godt å se for mange år siden.
Av slikt blir man takknemlig.

Av slikt blir man
rik!

Ut og fly – med dårlig samvittighet...?

Ja, det er jo dette med klimagasser generelt og verstingen av dem, karbondioksid, spesielt.  Jeg hadde opprinnelig tenkt å ta bilen til Tromsø fra Oslo, men siden det er så innmari langt, 1640 kilometer, bestemte jeg meg for å fly, med Norwegian.
Flyturen tar to timer og koster bare fjerdeparten av hva jeg ville ha brukt i diesel!

Men det var denne forurensingen.  Jeg ville vite hvor mye CO2 som jeg ble årsak til, og hva som var verst, å kjøre bil eller ta fly.

På langtur bruker bilen en halv liter diesel på mila, altså cirka 82 liter til Tromsø.

Når en liter diesel forbrenner avgis det 2,66 kg karbondioksid.  Jeg ville altså bidra med 2,66 kg * 82 = 218,12 kg CO2 til miljøet dersom jeg kjørte bil fra Oslo til Tromsø.
218 kilo ! 
1 liter diesel veier 0,84 kg, men slipper ut under forbrenning 2,66 kg CO2.  3,17 ganger mer enn vekta av dieselen!

Den kjemiske reaksjonen som vi kaller forbrenning, enten den foregår i hver eneste celle i kroppen vår, i forbrenningsmotoren eller jetmotoren, så knytter karbon atomet til seg to oksygen atomer som det henter fra lufta omkring.  CO2 molekylet, karbondioksid, veier altså 12 + 2*16 = 44. Siden en kilo diesel inneholder 86 prosent rent karbon, får vi altså at en kg diesel avgir 3,17 ganger mer CO2.
Okei, jeg tar fly, vil jeg da forårsake mer eller mindre forurensing?

Et typisk Norwegian fly, Boeing 737-300, veier 60 tonn og tar maks 148 passasjerer.
Å løfte et slikt full lastet fly opp til en høyde av 10.000 meter, koster selvsagt enorme energimengder.  På en tur mellom Oslo og Tromsø vil bensinforbruket ligge på cirka 12000 liter.  En liter fly bensin avgir under forbrenning litt mindre enn diesel, 2,33 kg CO2.
Da får vi totalt utslipp av karbondioksid 2,33 kg *12000 = 27960 kg, det vil si 28 tonn med klimagass på en tur mellom Oslo og Tromsø!

Men forhåpentligvis vil ikke alt dette bare være min skyld.  Vi får dele på antall passasjerer:

Fullt fly: 27960 kg : 148 = 189 kg pr. passasjer.

Halvfullt fly: 378 kg CO2 pr. passasjer.

Se det, jeg satser på fullt fly slik at jeg vil forurense noe mindre ved å ta fly i stedet for å kjøre bil.  Dessuten sparer jeg masse tid og penger i tillegg.  Det er jo derfor vi velger å fly.

Det mest klimavennlige ville jo vært å bruke sykkel, men det er det ingen som har tid til...:)