Når en går ut av flyet i begynnelsen av april, er det deilig å trekke inn den kjølige, rene lufta, og kunne gå de tjue meterne bort til inngangsdøra uten at svetten spruter i panna. Da glemmer man nesten at ingen i uniform står der med et stort, varmt smil og ønsker deg velkommen til Norge. Ikke en gang et skilt! Kanskje jeg ikke er velkommen?
Det er også unødvendig, synes jeg, å måtte gå gjennom passkontrollen enda en gang.
Man kan vel ikke skifte identitet i løpet av tretten timer i en mils høyde med en gjennomsnittshastighet på 900 km/h! Eller kan man det?
I taxfree'n måtte vi vise boarding card for å kunne handle. Kona hadde glemt igjen sitt på flyet, så hun fikk ingenting. Så det så. Hvor skulle hun ellers komme fra hvis ikke det var fra et fly?
Ellers stemte det stort sett med skitten snø, veier og fortau fulle av gråsvart grus, våte fjellrabber som sørger for vanndammer om dagen og is om natten. Taxisjåføren mumler bannord over telehiv og dype sår i asfalten, det hadde vært en kald og snørik vinter. Ingen hadde visst gått naken ut på terrassen med kaffekoppen i handa og kjent morgensola varme i ryggen, i alle fall ikke sånn rundt ved juletider...:).
Trærne står nakne og ribbet for løv, det vil si ei og anna eik har ikke helt kvittet seg med alle sine døde, og jeg syntes vi kjørte forbi ei selje som stolt viste fram sine nyutsprungne pusunger. Det er vår i lufta. Det kjenner blåmeisen også, der den tar en tur inn i fuglekassa og sjekker fasilitetene. I fjor var det kjøttmeis, og året før der igjen..., ja, de har visst gjort avtale om å dele på boligen, annethvert år. Greit for meg, de bor der gratis uansett.
Men det som ikke er helt greit, hverken for meg eller meisen, det er det skremmende uhyret av en flaggspett. Den hakker rundt hullet til fuglekassa og skremmer vettet av blåmeisparet. Og siden hun eller han starter med hakkinga ved seks tida om morran, som et maskingevær, har heller ikke jeg noe spesielt kjærlighetsforhold til vedkommende...
På turen hjem fikk jeg øye på dem, fire eller fem i sørhellinga. Jeg beordret full stopp, sjåføren så engstelig på meg, kona sukket tungt...
Det får ikke hjelpe, jeg tråkker gjennom råtten snø og setter meg på huk rett foran dem. Det er denne sterke, varme blomsten som forlangte å få lærebøkene skrevet om; Det er meg, hestehoven, som er vårens første blomst, være seg i nord eller sør, og ikke blåveisen! Jeg, Tussilago Farfara, er ditt bevis og din forsikring om at våren er kommet og sommeren er nær!
Jeg smiler tilbake og forstår, rørt til tårer, at jeg allikevel er ønsket hjem igjen til det eksotiske Norge...
