
Kongen og hans adelige overklasse ante at deres utsvevende, luksuriøse levesett måtte før eller siden ta en slutt. Det tok da heller ikke mange år før syndfloden kom i form av den franske revolusjon i 1789.
I følge SIFO (Statens institutt for forbruksforskning) kaster norske husholdninger minst 278.000 tonn fullt spiselig mat hvert år. I tillegg fyller matbutikkene sine søppelcontainere med 50.000 tonn brukbar mat. Tilsammen 330.000 tonn!
For bedre å kunne belyse galskapen inviterer jeg til et lite regnestykke: Det er 1000 kilo i ett tonn. Da får vi 330.000.000 kilo, 330 millioner kilo.

Først må vi bestemme hvor mye plass tar ett kilo mat. Noe mat er tyngre enn vann og vil synke, mens annen mat vil flyte. Vi setter derfor egenvekten til et gjennomsnitt lik vann. Det betyr at 1 liter mat veier 1 kilo. En liter er det samme som en kubikkdesimeter. Vi har 330 millioner slike. Siden det går 1000 kubikkdesimeter i en kubikkmeter, vil 330.000 tonn kreve et volum på 330.000 kubikkmeter. Greit?
Nei, det er ikke helt greit, i alle fall ikke for meg. Jeg må se for meg denne mengden i virkeligheten. Derfor tømmer jeg maten ut på Ullevål stadion:

330.000 : 7000 = 47. Jøss.
Vi må altså sette opp et 47 meter høyt gjerde rundt vår nasjonale stadion, tilsvarende høyden på ei boligblokk med 14 etasjer. En kjempecontainer med spiselig mat! Mat som fem millioner mennesker kaster hvert år.

Som mennesker er vi utstyrt med evne til å gjøre en kvalitets vurdering av kvantiteten. Det vil si vår moral og samvittighet kan veilede oss i forhold til hva som er bra og ikke bra, hva vi kan godta og ikke godta. Kjempebingen med matavfall på Ullevål stadion gjøres nok også til gjenstand for en slik vurdering, men...
Men fører det fram til noen reaksjon, til noen form for handling? Eller blir det bare som et resignert sukk i vinden, trygt plassert i vår hellige, alminnelige likegyldighet?
Men skulle så skje, vil det ganske sikkert ikke være plass til oss ombord..., ombord i Nohas ark.