Ho i burka er søstra mi...!

Det hele startet med at jeg stoppet foran fotgjengerfeltet og vinket til Said og kona hans. Said er drosjesjåfør og kollega. I dag var han en tur på by'n sammen med teltet, kona si. Ja, vi kaller ho bare for teltet siden ho bestandig går i burka. Said ler godt av det, det samme gjør kona. Muslimer har også humoristisk sans.                

Men min passasjer, en godt voksen mann med pondus, reagerte momentant og utbrøt med forakt: hilser du på sånt pakk! Kona i baksetet nikket bifallende på hodet. Speilet kunne sladre om ei godt sminket dame i femti åra, med rødt hår, men uten slør, noe som kanskje hadde vært en fordel...
Pakk, tenkte jeg, Said er ingen pakkis, han er jo fra Marokko... Det var ikke mulig å ta til motmæle. Min passasjer, den anstendige, norske nordmann i kamelhårsfrakk med ringer i gull, hadde startet analysen av verdens befolkning. Jeg kunne bare snappe opp en del av tiraden:

 - de overtar snart hele landet – Europa blir Eurabia med moskeer på hvert gatehjørne - hvor de ligger og ber med bakenden i været - en eneste stor utklekkingsanstalt for terror og voldtekt – ikke gidder de å jobbe heller - det samme med degosen nede i sør Europa – du ser åssen det går når man bare roper manjana, manjana... 

Dama bak applauderte sin manns foredrag med uff, uff og en indignert hoderysting på høyde med frekvensen til antall fartshumper på vei til flyplassen.
Nå hadde jeg to valg. Enten stoppet jeg i første busslomme og si; hold kjeft og ryk og reis! (i så tilfelle uten fly), eller jeg kunne smile som den serviceinnstilte, blide drosjesjåføren jeg gjerne vil bli husket som, men samtidig ta en spansk en.
Jeg valgte den spanske: - Han jeg hilste på heter Said, sa jeg, og er broren min fra Marokko. Ho i burka er søstra mi, ho er fra Senegal.
Jeg stoppet på rødt og vi kunne høre knappenåla som ikke falt. Kona brøt tausheten med et bjeff; hva!, ropte hun, hva sa du? - De er mine halvsøsken, forklarte jeg, og sendte samtidig en unnskyldende tanke til min avdøde far; - faren min var sjømann og parret seg med alt han kom over rundt omkring... Jeg klarte å holde meg alvorlig til tross for avsky grimasene som avtegnet seg i ansiktene til det vantro ekteparet.
- Men ærlig talt, prøvde han seg med et analytisk spørsmål, - det må da være veldig upraktisk å gå rundt med et slikt plagg? Du har vel aldri sett ansiktet til din søster, men bare øynene?
- Det stemmer, svarte jeg, - men som du vet er øynene sjelens speil, så vi kjenner hverandre ganske godt. Dessuten er burkaen slettes ikke upraktisk, den har for eksempel store innerlommer med plass til både bønnebok og Koranen, håndgranater og småbomber...
Hakesleppet var noe større hos han enn hos henne, av naturlige årsaker, men begge viste en respektabel vedlikeholdt tanngard.

- Om sommeren, fortsatte jeg belærende, - når vær og temperatur tillater det, går de fleste muslimske kvinner helt splitter nakne under burkaen, det er veldig komfortabelt, og praktisk...

Livsgnisten i øynene hans flammet opp, men sloknet fort i samme stund som kremtet kom ut av hennes munn.

- Vi skal med Apollo på en ukes ferie til Agadir, sa hun, i det vi svingte ned til flyplassen. - Agadir, sa jeg oppriktig begeistret, - der har jeg vært mye. Men dere må ta en tur til Taghazout, tre mil nord for Agadir. Det er en liten perle av en fiskerlandsby, hvor jeg har overvintret fire år på rad, og har mange gode venner der. Alle er muslimer, sa jeg, med et ironisk smil.

Ekteparet forlot drosja uten å vinke til adjø. Det ble heller ikke noe tips denne gangen. Av naturlige årsaker, kanskje?