En fordømt hestepenis!

Sommerdagen var akkurat slik den må være for å bli lenge husket, varmt med sol fra knallblå himmel, med blankstille hav som holder en anstendig badetemperatur. I tillegg trengs det noen minnerike opplevelser, både gode og dårlige – og det fikk vi…

Vi tøffer sakte utover fjorden med kurs mot Glattholmene hvor vi akter å fortøye og tilbringe dagen. Den gamle tresnekka er like fin i treverket, blank i lakken med vepserau og blå kalesje. Ho er ingen racerbåt. På havet skal man ta det med ro og nyte freden og sjølukta blandet med et og annet måkeskrik og vannets klukking langsmed skroget. Motoren kverner og maler taktfast og kaster ut vann sammen med eksosen; sjoott, sjoott, sjoott. Det er dronninga på havet, ho som hever seg over alle plastbaljer, ho som har verdighet og stil, ho som er bærer av kultur og historie…

Denne staselige båten solgte jeg til min kollega for noen år tilbake siden et nytt kapittel skulle skrives i mitt liv. Men salget hadde en klar heftelse; hvert år på en fin sommerdag skal kona og jeg være med på båttur. Så her er vi, sammen med min gamle kollega og hennes samboer.

 

På tur utover dorger vi makrell. Seks pene makreller blir partert i passe stekestykker og legges på et fat overstrødd med den obligatoriske mel-salt-pepper-blandingen. Middagen var berget – trodde vi...

Vi fortøyer inne ei vik og blir uønsket velkommen av noen sinte måker som av gammel vane vil jage vekk inntrengere på sine private holmer. Men etter hvert blir vi fredet og får bade og nyte sommerdagen til fulle. Den som gjør deg glad og tilfreds med livet, den som vekker barnet i deg for å kunne oppdage natur og verden på nytt.

 

Det er to propanbluss ombord, på det ene står kaffekjelen, på det andre står kjelen med poteter. På benken står en salatbolle og fatet med sjølfisket middag.

Det er da det skjer. Først kommer lyden, skarpe smell av plastskrog som slår mot vannflata blandet med det rasende brølet av påhengsmotorer. Bak rattet sitter han med gul caps og et bredt glis, og hun ved hans side med langt blondt hår som ligger fartsfylt og horisontalt i lufta. Og så er de forbi.

Den gamle, gode tresnekka kaster voldsomt på seg. Vi klamrer oss til bordet og blir passive tilskuere til tragedien. Kaffekjele med kaffe og kaffegrut, potetkjele med kokende vann og poteter, salatbolle med salat og fatet med makrell deiser i dørken hvor det hele blandes sammen til en uapetittelig middagsrett.

Jeg skal her kun kommentere den verbale reaksjonen. Det haglet selvsagt med gamle og nye fantasifulle skjellsord.  Siden jeg har erfaring fra Nord Norge med nord norske titler på slike idioter, de med en sosial intelligens på høyde med ei skogssnegle, ble vedkommende båtbølle utsmykket med en tittel som jeg ikke våget å bruke i overskriften av angst for å skremme bort mine kjære lesere, nemlig Hæstkuk! - og det sågar en fordømt sådan!