På tur med elg og flue i hue...

I dag har jeg unnet meg en sjelden frokost, dyr er den også. De norske skal jo være så mye bedre enn de utenlandske som er ti kroner billigere. Så her sitter jeg på glassverandaen med kaffekoppen, en tallerken med norske jordbær med fløte og sukker - og avisa. Lampa må tennes for ute er det et mørkegrått silregn på morrakvisten. Damene er på jobb, det vil si kona og søstera hennes som bor hos oss i sommer, så det er stille og rolig i huset. En riktig koselig og fredelig morgenstund.

Men akk, det må jo bestandig dukke opp et skår i gleden. En overskrift fanger min interesse siden den angår meg i nuet; Norske jordbær er fulle av plantevernmidler! Mattilsynet har testet åtte av dem og funnet at hver enkelt har verdier innenfor det akseptable. Men, og det er det store MEN, ingen vet hvordan kombinasjonen av alle disse stoffene virker. Hva gjør denne cocktailen av giftstoffer med kroppen?

Jeg spiser jordbæra på trass og legger vekk avisa for heller å dvele ved den helt spesielle naturopplevelsen jeg hadde i går, på godt og ondt... Ja, jeg kaller det fisketur, men vet jo av erfaring at sekken blir sjelden tyngre på hjemturen. Det er jo bare fint å komme seg ut i marka, traske oppover mot vannet på ei nesten gjengrodd sti, mens svetten siler.

Og så skjer det. Plutselig, rett foran meg på en åpning i skogen, står ho sammen med kalven sin og glaner, ho stirrer rett på meg. Jeg fryser fast, tør ikke engang blunke. Herregud, dyra er jo så nære at jeg kan kjenne lukta av vilt. Redd er jeg også, har jo lest og hørt om elg som angriper mennesker og sparker dem helseløs. Hei, sier jeg lavt, men høyt nok til at ørene på kalven justerer retningen mot meg. Mora rører seg ikke. Slik står vi lenge og betrakter hverandre. Dette er et møte mellom to arter, jeg som rovdyr, elgkua som bytte. Begge vet det. Men i denne stund oppheves våre roller, i stedet opplever vi et hellig stevnemøte mellom individer, mellom to livsformer som begge har livets rett på denne planeten. Takk, hvisker jeg, og viker sakte fra dem. Da jeg snur meg, er de borte.

Og fisketuren? Jo, den endte sånn: Vel oppe ved vannet tente jeg bål, kokte kaffe og spiste matpakka mi, som vanlig. Så gjorde jeg klar stanga med fluedupp og flue. Så kastet jeg, som vanlig. Duppen slo i bakken rett foran meg, samtidig som det gjorde vondt i bakhodet. Dette var ikke vanlig.

Der satt flua fast, jeg fikk den ikke løs. Jeg skar over sena, pakket sekken og gikk.
Hvordan det føltes? Ja, når du går fra vannet med nesten tom sekk, stanga i handa og flua i hodet, så føler man seg akkurat slik det er, nemlig dum, dum og atter dum!
Dama i resepsjonen på legevakta, ho blide med det runde ansiktet med blå øyne omkranset av blonde krøller, sa med et smil; - Værsågod, hva kan jeg hjelpe deg med? - Jeg har fått ei flue i hue, sa jeg og pekte på hodet mitt, - som dere må skjære ut!

Det vennlige smilet stivnet og øynene fikk et reddsomt uttrykk. Det så ut som hun lette etter alarmknappen for å tilkalle vakthavende psykiater. Jeg klarte ikke å holde meg alvorlig lenger så jeg snudde meg og viste flua i bakhodet. Ho lo!  Det gjorde legen også som var fluefisker og kunne konstatere at det var en ekte Scierra Double Black/Silver Flash.

Så det...  (det her trenger du ikke si til noen, det med flua mener jeg...)

 ps. Jeg setter pris på kommentarer, men bruk helst kommentarfeltet under innlegget, der kan man også være anonym, om ønskelig...:) ds.