Ytringsfrihet, på godt og ondt...

Norges grunnlov §100 skal sikre at borgere i dette landet får ytre seg fritt, direkte eller gjennom ulike media. 

Begrunnelsen er at ytringsfriheten skal verne om samfunnets sannhetssøking, om individets frie meningsdannelse og om demokratiet.

Og det er jo godt.

Men for å begrense det onde er også ytringsfriheten innsnevret og forbudt på visse områder som rasisme, pornografi, æreskrenkelse og bevisst villedning.

Misbruk av ytringsfriheten skjer daglig, ikke minst på Internett med alle sine sosiale medier. Der kan vi slenge ut det meste uten å bli stilt til ansvar, og uten å få en ørefik siden vi ikke står i samme rom.

Et horribelt eksempel er jo han på Facebook som fikk mange «likes» for sin ytring angående den 14 år gamle Jacob Abdullah Hassan som ble drept av en kristen norsk 15 åring;

- han var jo bare en fremtidig terrorist!

Isolert sett er ikke ytreren noe problem, han kan vi leve med som en slags bygdeoriginal. Det er antall «likes» som er skremmende. Mange nordmenn mener altså det er greit å ta livet av en 14 åring fordi han har mørkere hud og tilhører en annen religion!

Apropos religion, det er heller ikke greit å ta livet av 12 medlemmer i redaksjonen til satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris på grunn av sine Mohammed tegninger. Selv om disse tegningene kan sorteres under kategorien Blasfemi får det være en grense for hva slags straff bespotteren skal få.

Men det er lov å stille spørsmål med vitsen. 

Er det så nødvendig å demonstrere ytringsfrihet på bekostning av andres helligdommer og trosoppfatninger?

Her hjemme har jo akkurat det vært forbudt helt siden 1902 gjennom §142 i grunnloven, Blasfemiparagrafen. Men i fjor ble hele loven fjernet for godt, så nå kan vi banne i kjerka uten å bli straffet med bøter eller fengsel inntil 6 måneder...

Det heter seg også at ytringsfriheten ikke må krenke retten til privatliv, ære og retten til eget selvbilde, men personer i maktposisjoner nyter et svakere vern på dette punktet enn andre.

Det siste frister til å bytte ut sakligheten med merkelapper. 

Dersom du klistrer ord som dum, tulling, idiot o.l. på en person så bør de jo helst følges opp med en begrunnelse.

Denne bloggen gjorde faktisk det med Fremskrittspartiets nestleder og fiskeriminister Per Sandberg. 

Han endte opp med tittelen «Herr statsråd Per Pappskalle Sandberg».

Her kommer enda en, og det er ei dame. 

Ei dame som vekker oppsikt langt ut over landets grenser med sin kyniske politikk og med en ordbruk som sårer mennesker langt inn i hjerterota. 

Ho tilhører også det bakstreverske Fremskrittspartiet. 

Hvem? 

Riktig, jeg tenker på vår Innvandrings- og integreringsminister. 

Heretter blir hun titulert med «Fru statsråd Sylvi Skrulla Listhaug».

Herregud, så godt det er å ytre seg i frihet...:)