I løpet av 1960 tallet kom de fleste land i Europa til
hektene igjen etter å ha blitt sønderbombet i fem år under andre
verdenskrig. Industri, jordbruk og infrastruktur ble gradvis bygget
ut og dermed økte behovet for arbeidskraft. Så også her til
lands.
Den første bølgen av arbeidssøkere kom til Østlandet.
Og de kom fra vårt eget land, fra Nordland, Troms og Finnmark. Av
mangel på geografi kunnskaper hos østlendingene ble samtlige fra
Nord Norge kalt «nordlendinger».
Nordlendingene hadde samme
hudfarge og samme utseende som østlendingene, men...
Men nordlendingenes dialekt var noe forskjellig fra
oslo- og bærumsdialekten, og det var mobbegrunn god nok.
Det hjalp
ikke at arbeidsgiverne kunne glede seg over en rik tilgang på
kvalifisert og pålitelig arbeidskraft. Nordlendingene ble så
stigmatisert at de søkte sammen i egne «ghettoer». Østlandske arbeidsfolk
trakasserte nordnorske arbeidsfolk.
Markedene vokste, produksjonen vokste og antall ledige
jobber vokste. Tidlig på 1970 tallet opprettet Norge, Sverige og
Danmark visumkontorer i Islamabad for å få fart på emigrasjonen
fra Pakistan til Skandinavia. Pakistanerne var helt suverene som
mobbeofre med mer pigment i huden sammen med en fremmed religion.
Østlendingene utvidet sitt ordforråd med begreper som «pakkis» og
«svarting», hvilket nesten utkonkurrerte «jævla nordlending».
Og fortsatt kunne norske arbeidsfolk trakassere arbeidsfolk.
Arbeidsmarkedet vokste utover 70-tallet. Europa var
delt i øst og vest. «Jernteppet» gjorde det umulig å hente
billig arbeidskraft fra Øst Europa. Vi måtte finne på noe lurt.
Og det gjorde vi, vi hentet nemlig folk fra vårt eget land,
kvinnfolk.
Nå skulle damene frigjøres fra husmorrollen og
realisere seg sjøl i arbeidslivet. Ho tok både førerkort og
høyere utdanning! Ungene ble sendt til dagmamma og til barnehage.
Kvinner fikk lovfestet lik lønn for likt arbeid, vi fikk
likestillingslov og loven om selvbestemt abort.
Dette skapte sinne
og frustrasjon hos de mange konservative, tradisjonstro norske menn med
familievold og skilsmisser i kjølvannet.
Denne gangen var det norske hankjønn som trakasserte norske hokjønn.
I dag har vi rik tilgang på «fremmed arbeidskraft»,
de som tar jobbene vi blaserte nordmenn ikke liker, særlig innen
sektorer som renhold, persontransport og hjelpe/omsorg.
De som går
på jobb hver dag og blir møtt med en ekskluderende holdning fra etnisk norske menn og kvinner, som med sin
historieløshet fortsatt deler folk, arbeidsfolk, inn i «oss» og
«dem».
De som ennå ikke har fattet at det er inkludering og
solidaritet som er veien til «det gode liv» for begge parter.
Takket være dette kunstige motsetningsforholdet mellom
folk kan reaksjonære politiske krefter fiske stemmer i rørt vann.
Her hjemme er det Fremskrittspartiet som er særdeles
dyktig på det området.
Men et skrekkens eksempel på overfiske med illeluktende
agn ble vi vitne til under presidentvalget i USA.
Når skal vi lære?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar