Det
er kaldt i kammerset. Isen ligger tykk i vinduskarmen og isrosene
dekker nesten hele vinduet. Men helt øverst er vinduet blankt og
svart. Det er tidlig på morran.
Mamma sover enda, men
bestemor er oppe. Jeg hører ho legger ved i ovnen i stua. Den gode
lukta fra vedovnen siver inn gjennom forhenget og frister meg til å
stå opp.
Det er ikke lett å
forlate den varme, gode senga. Men det går bra dersom det gjøres
fort. Vekk med dyna, beina på det kalde golvet, dra forhenget til
side og vips så står jeg foran den høye ovnen med vedkubber i alle
etasjer.
Hei bestemor, sier jeg, og
kler fort på meg klærne som er hengt klar på stolen foran ovnen.
De er gode og varme.
I dag er det den store
dagen, nesten like stor som selve julaften. I dag kan jeg få gå ut,
jeg kan gå på ski, og jeg kan få besøke Johnny. Og så skal
bestefar og jeg trimme Brona, så ho ikke blir stallstien. Det sier
bestefar. Å bli stallstien er ikke bra, for da har Brona stått så
lenge på stallen at ho blir stiv i beina. Og så er det juletrefest
på den gamle skolen i kveld. Jeg husker nesten alt fra i fjor,
og gleder meg veldig mye.
Dagen i går var jo helt
forferdelig, den var lang. Jeg fikk ikke lov å være ute og prøve
de nye skiene, jeg fikk ikke besøke Johnny. Det er ikke lett å være
inne sammen med de voksne en hel dag. Joda, de spilte litt ludo med
meg, og de var også passasjerer i drosja, ei stund. Jeg bruker det
store, blanke lokket til bestemors kakeboks som ratt når jeg kjører
drosje. Så er det bare å starte opp, bruumm bruumm, brrrrrr...
Hvis bestemor bestiller
tur til Skoli, nabogården, koster det ett øre. Da går turen til
kammerset. Hvis turen går til butikken på Hvitstein, ja da koster
det to øre.
Bestefar er særlig glad
for å kunne ta drosje til butikken. Jeg må kjøpe mer skråtobakk,
sier han hver gang. Ja, bestefar tygger skråtobakk og spytter svart.
Jeg fikk smake en gang, husker jeg, jeg hadde visst mast så mye at
han puttet en bit i munnen min. Det er det verste jeg har smakt!
Turen til butikken går helt ut til matboden i gangen, bruumm,
bruumm, brrrrr...
Mamma skal ofte til
utlandet, helt til Sverige. Det koster fem øre, og turen går helt
ut på trappa. Der er det kaldt, men så blir det jo fred ei stund.
Det sier mamma og smiler lurt.
Jeg fikk så vidt lov til
å besøke Brona i stallen. Men der ble jeg lenge også, så lenge at
bestefar kom for å se om det hadde skjedd noe gæli. Men det var det
jo ikke. Jeg satt bare på krybba og snakket med Brona, eller rettere
sagt sladret.
Ja, jeg fortalte Brona alt det dumme voksne kunne finne
på å bestemme. Å nekte meg å gå til Johnny, min kamerat, med de
nye beksømstøvlene og de nye skia, ja med de nye vottene også, og
lua!. Dumt var det!
Brona forsto meg godt. Ho
kløyp meg litt i armen, humret og ristet på hodet. Dessuten var ho
glad for brødskalkene jeg hadde tatt med. Ja, jeg hadde vært i
spannet i gangen og tatt en ekstra skalk, så Brona fikk to. Det er
jo jul for Brona også! Ho gomlet og åt så ho siklet.
Bestemor har allerede
gjort unna fjøsstellet. Snart skal det bli frokost. Men jeg tar bare
ei brødskive med prim på og drikker et glass nysila melk. Jeg har
dårlig tid. Jeg har et viktig ærend. I går kveld sa bestefar at
jeg fikk ta meg av Brona og morrastellet, gi Brona høy og havre, og
vann selvsagt. Bestefar ville drøye'n litt i dag, hadde han sagt.
Det betydde at han ville sove litt lenger, og det gjorde han.
Den nye kjeledressen som
julenissen hadde kommet med er litt for stor, det samme er de nye
beksømstøvlene, men... Men det er visst bare fint. Det er fint å
ha litt å vokse i sa bestefar, det samme sa mora mi. Men det som er
veldig, veldig fint, det er at kjeledressen er nøyaktig lik den som
bestefar har! Den har tilogmed ei lang, smal lomme på siden av
låret, der tommestokken skal være.
Bestefar har satt inn
beksømstøvlene med vaselin så de skal holde vannet ute. De er myke
og gode å ha på beina. Litt for store, så det er god plass til
raggsokkene. Det er jo kaldt ute.
Bestemor gir meg en stor
brødskalk og tre sukkerbiter som jeg putter i lomma. Så er det på
med votter og lue, klar til dagens første jobb.
Kulda slår mot ansiktet i
det jeg åpner utgangsdøra. Snøen ligger tung på de store
lønnetrærne og glitrer i lyset fra utelampa. Bestefar og jeg har
måket vei for flere dager siden. Den ligger fortsatt fin og åpen
forbi vedskjulet med snekkerverkstedet og videre mot fjøset og
stallen. Jeg trasker i vei i det svake måneskinnet.
Nei, nei, jeg er ikke
redd, bare litt spent. Sånn tidlig på morran, når det ennå er
mørkt, kan man jo støte på litt av hvert, både hulder, troll og
nisser. Jeg har jo gått samme veien mange ganger før, og det enda
tidligere. Men da går jeg sammen med bestemor for å hjelpe ho med
fjøsstellet. Det er noe helt annet det.
Jeg synes noe rører seg
borte ved brønnen. Liksom en skygge som dukker opp der hvor lemmen
er, der hvor vi henter vann. Vi altså.
Jeg får ikke lov å gå ut
på brønntaket alene. Det er strengt forbudt. Men jeg er med
bestemor noen ganger når hun henter vann i bøtta. Da åpner hun
lemmen, gjør klar det lange tauet i en kveil i den ene handa, og så
kyler ho bøtta ned i mørket. Der nede kan du se deg sjøl når det
er dagslys, speilbildet i vannflata er veldig fint, men litt
skummelt, det rører jo på seg...
Plask, sier det der nede,
bøtta fylles med vann og tauet blir stramt. Bestemor er glad for at
jeg hjelper ho med å heise opp vannbøtta, for den er tung. Vannet
heller vi i den store tønna i fjøsgangen så kuene, grisen og
kalven får slukket tørsten. Ja, vi har bare en gris nå. Før jul
hadde vi to. Den ene slaktet bestefar, det er den vi spiser nå.
Brona har egen tønne i
stallen. Vi har vanntønna vår i gangen. Der er det forresten så
kaldt nå at det ligger issnerk på toppen.
Hønene og hanen borte i
hønsehuset har ikke noen tønne, de får bare litt vann i et fat.
Jeg kom til å tenke på
nissen, nissen på låven. Har han grøt igjen, tru? Grøtfatet var
tomt både lille julaften og på julaften. I går kveld var jeg på
låven med ny forsyning. Nå får det være nok, hadde mamma sagt,
den nissen eter oss jo ut av huset. Jeg får gå og se etter.
Den er tung å få opp,
slåen til låvedøra. Den glir opp på knirkende hengsler. Jeg
stirrer inn i mørket mot høyvogna som står innerst inne i
låven, der hvor jeg hadde satt grøtfatet i går. Jeg tenner
lommelykta og retter strålen mot fatet. Tomt!
I samme stund ser jeg
nissen hoppe i høyet helt der borte i det mørke hjørnet av laet.
Jeg synes han ler. Eller kanskje det bare er gryntinga til grisen og
lyden fra kuene som tygger drøv... Brona humrer også og stamper med
forbeinet. Ho pleier det når ho blir utålmodig. Nå venter ho på
meg med brødskalken og sukkerbitene.
Jeg går ned i stallen.
Hei Brona, sier jeg, og
klapper ho på rompa. Brona humrer, kliper meg i armen og rister på
hodet. Ho vet godt hva jeg har i lomma, men først skal vi lage det
litt koselig og ete skikkelig mat.
Møkka tar jeg på spaden
og kaster ut gjennom møkkaluka. Så soper jeg reint tregolvet og
legger på ny sagmugg. En armfull med havre blir henta fra laet og
lagt i krybba. Det andre rommet i krybba fyller jeg opp med vann fra
tønna. Mens Brona spiser, børster og strigler jeg ho. Ho blir helt
blank i pelsen, så fin blir ho. Manen og den lange, svarte halen
blir kammet med den store, svarte kammen. Men manen får jeg bare
kammet når Brona bøyer hodet ned for å ta en ny munnfull, ellers
rekker jeg ikke opp. Men det går bra.
Stallen er ren og pen med
sagmugg og treflis på golvet. Det svake lyset fra lampa i taket
speiler seg i Bronas øyne. Jeg sitter oppe på krybba og legger
panna mi mot Bronas.
Sånn sitter jeg lenge og
kjenner at Brona og jeg, at vi er veldig glade i hverandre. Brona tar
brødskalken forsiktig ut av handa mi, deretter en sukkerbit, så en
til og så enda en. Men da er det slutt.
Jeg forteller Brona at i
dag skal ho få løpe litt rundt med sleden så ho ikke blir så
stallstien, og i kveld skal ho få bjelle på og dra på juletrefest.
Jeg gir Brona en god klem og rusler hjem.
Det begynner så smått å
lysne. Jeg ser ingen, hverken hulder eller troll på hjemveien,
heller ikke på brønntaket. Inne på kjøkkenet durer det i ovnen.
Bestefar har allerede
laget seg sin vanlige kaffekopp med et rått egg i. Bestemor og mamma
har laget frokost, og jeg er sulten.
De nye skia står i
snekkerverkstedet med kandahar bindingene ferdig montert. Det hjalp
bestefar meg med i går kveld. Det var litt vanskelig for bindingene
må jo passe akkurat til støvlene. Ellers kan du dette, sa bestefar,
og da kan det gå gæli.
Alt er nytt, unntatt
knickersen og gamasjene. Ski, staver, bindinger, strømper, støvler,
jakke, votter og lue, alt er nytt. Det lukter nytt også.
Pappa har nok sendt noen
ekstra penger til jul, selv om det er julenissen som kommer med
gavene. Jeg skjønner jo at de er kjøpt i butikken, unntatt vottene
og lua, de har bestemor strikka. Så dum er jeg ikke, selv om jeg
ikke skal begynne på skolen før til neste år. Pappa er på
hvalfangst, helt på andre siden av kloden. Der nede er det sommer
nå, har mamma fortalt, men allikevel er det veldig kaldt der.
Forresten vet jeg hvem
julenissen er, tror jeg. For det samme skjedde i fjor på julaften,
og det samme året før der igjen, tror jeg. Like før julenissen
kommer inn med striesekken full av gaver, så må bestefar gå til
naboen og ønske God Jul. Og når julenissen har gått, kommer
bestefar tilbake. Ja, jeg hilste på nissen, jeg traff han på veien,
sier bestefar på julaften, i år igjen...
Jeg har smurt skiene med
stearinlys, så de glir veldig godt på den kalde snøen. Kanskje
litt for godt. Jeg tar veien gjennom skogen. I motbakke må jeg
tråkke fiskebein for skia er veldig bakglatte. Det gjør ingenting.
Johnny har også fått ski
til jul. De er litt bredere enn mine. Johnny har fått hoppski.
Skiene til Johnny skal ikke smøres med stearinlys, men lakkes! Ja,
faren til Johnny har lakket skiene under og bygd en stor hoppbakke
bak låven. Johnny er veldig flink til å hoppe på ski. Det er ikke
jeg. Jeg synes farta blir så veldig stor, så jeg faller i
unnarennet. Det gjør ingenting. Johnny og jeg er bestevenner.
Bestefar tar Brona ut av
stallen og får på ho seletøyet. Brona er glad og har
vanskeligheter med å stå i ro så bestefar får problemer med å
spenne fast draget til sleden. Han sier noen rare ord og dulter
til Brona. Det kan umulig være bannord, for det er stygt å
banne. Det sier bestefar.
Men
en gang en stund før jul, er jeg nesten sikker på at bestefar
bannet. Det var tidlig på morran, bestefar var på tur i stallen for
å ta ut Brona. Melkespanna måtte jo kjøres ned til melkerampa nede
ved hovedveien. Da hørte bestefar et svare leven fra
hønsehuset, og så reven løpe avgårde med ei høne i kjeften. Jeg
hadde så vidt stått opp da bestefar kom løpende inn og hentet
geværet mens han ropte den
revefaen skal jeg skyte, fy fandon skinn og bein! Er
ikke det banning, så vet ikke jeg!
Sola ligger lavt over
granskogen. Jeg satte meg på benken ved siden av bestefar som holder
Brona stramt i tømmene. Heldigvis har bestefar lagt på striesekker
så det ikke skal bli så kaldt i rompa. Bestefar kjører Brona med
stramme tøyler bort til den store eika, der veien er fint brøyta
med høye brøytekanter. Det er faktisk Brona, bestefar og jeg som
noen dager før jul hadde brøyta vei helt ned til hovedveien og
melkerampa.
Og så, så slakker
bestefar på tøylene og smatter på Brona. Brona svarer med et byks
og setter opp ei voldsom fart. Pusten freser ut av nesebora hennes og
lager små skyer, hovene sender hardpakket snø mot bestefar og meg,
og sleden skrenser i svingene. Jeg klamrer meg fast. Men da Brona
begynner å galoppere, da er det nok. Selv bestefar begynner å bli
litt redd, tror jeg. I alle fall drar han så hardt han kan i tøylene
og roper prooo, prooo. Brona slakker heldigvis opp og pruster tungt,
ho knegger og ler. Det der kunne ha gått gæli, sier bestefar.
Vi tar det rolig på
hjemveien. Bestefar gir meg tøylene. Sleden knirker mot det kalde
underlaget. Skogen står hvit og taus, bare ei og anna kråke bryter
stillheten. Vi puster frostrøyk og bestefar skjærer seg en bit
skråtobakk. Utenfor stallen drar jeg i tøylene og roper prooo. Jeg
vet det er helt unødvendig for Brona stopper alltid der, uansett hva
du sier...
Men Brona er i alle fall
ikke stallstien lenger, det er sikkert og visst.
Det er mange gjøremål på
en gård. Det er alltids noe arbe som skal gjøres, det sier
bestefar, og legger til at han er glad for å ha en sånn flink
gårdsgutt som meg. De voksne unner seg en kort middagshvil etter
flesk i duppe med tilslørte bondepiker til dessert. Det er godt det!
Jeg kler på meg
kjeledressen og går i vedskjulet med vedkurven. Bestefar har lært
meg hvordan jeg skal kløyve ved. Sett kubben på høykant på
hoggestabben, stå med brede bein og ta et godt tak i økseskaftet
med begge hender. Fest blikket midt på kubben og hogg til. Ikke
alltid går det like greit, men vedkurven blir jo full etter hvert.
Jeg bruker samme
hoggestabben som bestemor gjør når ho hogger hodet av hønene.
Hodet ligger igjen på hoggestabben mens høna flakser rundt i
vedskjulet. Bestemor ler så den store magen rister. Jeg synes det er
fælt og nifst. Tenk å fly uten hode! Det er bare krampetrekninger,
trøster bestemor.
Så er det
fjøsstellet. Siden vi skal på juletrefest i kveld, gjør vi unna
fjøsstellet litt tidligere enn vanlig. Bestemor og jeg skal jo også
få tid til å vaske oss og få på oss fine klær før vi drar.
De tre kuene blir glade
når vi kommer. Dolla rauter som vanlig, og glaner olmt på meg.
Ja, ho er sjalu på bestemor. Jeg husker fra i sommer, ute på
jordet, da kom ho gående rett mot meg og stanget meg overende.
Bestemor ble veldig sinna på Dolla. Det der kunne ha gått gæli, sa
bestefar.
Mens bestemor melker
kuene, gir jeg grisen mat. Kokte poteter, potetskrell, melk og litt
mel fra en sekk som lukter vondt. Kalven får sutte på handa mi, Jeg
har handa langt inn i munnen, og den ru tunga gjør nesten vondt. Det
lukter godt i fjøset, kuene tygger høy og grisen grynter. Dessuten
er det kuene som lager vanndråpene, de som henger i taket, det
sier bestemor.
Melka blir helt i de store
melkespanna og satt i fjøsgangen. I morra er det vanlig hverdag, så
da skal melkespanna kjøres ned til rampa ved hovedveien. Jeg må vel
hjelpe bestefar med det, med det også...
På kjøkkenet har mamma
gjort i stand stampen med varmt vann. Det er bare å hoppe i. Mamma
hjelper til med å få meg rein. Og så er det på med finstasen, som
bestefar sier. Da er vi klare til å dra. Finskoa har vi puttet i
veska sammen med kakespannet og ei julepakke med en appelsin, to
smultringer og en karamell.
Brona har fått bjelle på
og et hvitt dekke på ryggen. Det er jo ganske kaldt. Bestefar har
satt en ekstra benk på sleden. Der sitter mamma og bestemor.
Bestefar og jeg sitter foran, det er jo vi som må ta oss av
kjøringa. Faklene, en på hver side av sleden blir tent, og så drar
vi.
Nede på hovedveien møter vi heldigvis ingen biler. Brona er
livredd for biler. En gang vi skulle på butikken så møtte vi
bussen, Brona ble helt vill og holdt på å løpe ut. Når en hest
løper ut kan det gå gæli, det sier bestefar.
Brona
blir tjoret i bommen nede ved skolen, sammen med de andre hestene.
Det er kommet mye folk allerede. Alle er i finstasen og veldig pene.
Jeg har blå bukse, hvit skjorte og blå vest. De svarte lakkskoa er
så blanke at de skinner i lyset fra det store juletreet midt i
rommet. Det rekker helt opp til taket og er pyntet med bomull og
glitter, kongler og kurver, og juletrelysene er av glass og brenner
aldri ned!
Jeg legger julepakka under
treet, der ligger det mange fra før.
En liten, tjukk mann
hysjer på oss og ber oss om å ta hverandre i hendene og lage ring.
Han er lærer. Det hvisker mamma i øret mitt. Vi er så mange at det
blir tre ringer rundt juletreet. Så begynner vi å gå rundt treet
mens vi synger.
Jeg kan ikke alle sangene, men hermer etter de andre
så godt jeg kan. Det er ikke bare jeg som gjør feil som å
vaske tøy når det riktige er «..å henge opp vårt tøy tidlig en
onsdag morgen..».
Dessuten er det feil i
sangen også, for vi går jo ikke rundt ei enebærbusk. Juletreet er
jo et grantre. Det må da alle kunne se.
Det er nesten bare unger
og damer som går rundt juletreet. Bestefar sitter sammen med de
andre mennene i rommet ved siden av. De drikker kaffe, spiser
julekaker, røyker pipe og tar seg en kollekvinter. Kollekvinter er
en sterk drikk på små flasker som gjør at mennene får veldig lyst
til å prate, det sier mamma. Og det gjør de, men vi hører dem ikke
når vi synger. Damene har veldig høye og lyse stemmer.
Jeg holder Johnny i handa,
heldigvis. For det var nære på at det ble Eva. Eva er datter til de
som har butikken og er like gammel som meg, og veldig pen. Ho har
langt lyst hår helt ned til skuldrene. Kjolen hennes er lysegul og
skoa er røde. Eva ligner på en engel.
Ho smiler til meg, eller
kanskje det er til Johnny.
«..engler daler ned i
skjul, hit de flyver med paradis grønt...». Jeg tenker på
vedskjulet der hodet til høna ligger på hoggestabben og Eva daler
ned fra taket...
Så plutselig banker det
hardt på døra, flere ganger. Sangen stanser opp, det samme gjør
summinga fra naborommet. Det blir helt stille. Alle vet hvem som
kommer. Det er en stor nisse i en lang, rød frakk med en hvit sekk
på ryggen. Han har ikke maske, men er helt ekte med langt, grått
skjegg og nisselue. Han ser både snill og skummel ut, synes jeg.
Er
det noen snille barn her? Ja,
svarer de voksne og noen barn. Så deler han ut alle pakkene som
ligger under treet, og alle ungene får ei pakke hver. Jeg trur det
er noen som fikk to. I sekken har nissen appelsiner. Alle får en
appelsin unntatt mennene i naborommet. De bryr seg ikke om
appelsiner.
Brona traver rolig på
hjemveien, sleden glir lett og bjella klinger sprøtt i vinterkulda.
Faklene kaster dansende skygger mot brøytekanten. Bakenfor ligger de
hvite jordene badet i skinnet fra en halv måne og en glitrende
stjernehimmel. Jeg holder tøylene, men Brona finner veien sjøl.
Bestefar tar seg en bit skråtobakk og en slurk kollekvinter mens han
nynner «..glade jul, hellige jul, engler daler ned i skjul...».
Bestemor og mamma har visst nesten sovna. Det samme med meg. Jeg er
veldig trøtt.
Brona stopper utenfor
stallen. Prooo, hvisker jeg, for sikkerhets skyld - og sovner.
Kjell Lindberg
-----------------------------------------------------------------------------------------------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar