Det eneste ledige setet var nærmest vinduet, rett bak sjåføren. Hvilket betydde at jeg ikke kunne få rettet ut beina på grunn av skilleveggen. Der skulle jeg sitte i ti timer på vei nordover til min kones hjemsted. Bussen stoppet i et veikryss som het Sak-Lek klokka ti om kvelden. Derfra måtte jeg ta taxi til Phama-Kab. Men hvor var den, taxien altså? Joda, jeg kunne ringe til kona og be noen og hente meg, men da var jo hele poenget borte. Hun hadde reist noe dager i forveien for å hjelpe til med alle forberedelsene til den store dagen, og jeg hadde bløffet og sagt at jeg ble forhindret, jeg kunne dessverre ikke komme. Det ble servert mange rare ord, med høyt tonefall i telefonen. Heldigvis forsto jeg ikke mer enn en brøkdel. Det var forsåvidt nok.. Men, hele poenget var jo at jeg skulle dukke opp som en gledelig overraskelse kvelden før den store dagen...
Så hvor i heite hule skal jeg finne en taxi på dette øde, avsidesliggende stedet?
Noen må ha hørt den nyankomne utlendingen stående med en bag over skuldra på et buss stopp og rope taxi, Phama-Kab. For plutselig dukker det opp en gammel mann på moped, og sier Phama-Kab med en pekende finger på setet bak seg. Og avgårde bar det innover i landet på noen smale veier, stedvis asfaltert, stedvis så dårlige at jeg måtte gå av sykkelen. Noen steder ble vi regelrett angrepet av hunder. De løp om kapp med oss og glefset etter beina mine. Jeg brølte og sparket vilt, den gamle mannen hadde sin fulle hyre med å holde sykkelen på veien. Om jeg var redd? Ja, det var jeg vel, men jeg trøstet meg til vår eneste følgesvenn, den store, gule fullmånen på østhimmelen...
Etter en snau time kunne vi endelig, stive og støle, parkere foran min kones barndomshjem. Jeg rakk så vidt å betale den gamle mannen det tredobbelte av hva han forlangte, og samtidig registrere det brede smilet fritt for tenner, før de var rundt meg med kona i spissen. Familie, nabo og venner var samlet på det store bordet under huset på påler der de siste forberedelser til den store dagen ble gjort. Der tok jeg plass, jeg også.
La det være sagt, i en sådan stund, med alle de glade, varme menneskene som tar deg så vel i mot, i en sådan stund må du være laget av rustfritt stål for å kunne hindre tåren som presser seg frem i øyekroken.
Noen har lekket, sannsynligvis er det kona mi, for hvem ellers skulle vite at jeg fyller år på samme dagen som yngste gutten på tjue skal innvies til Buddha munk? En dag med høytidelige seremonier, en dag der familie, slektninger fjern og nær, venner og bygdas folk samles til fest. Det er en dag der et par, tre hundre mennesker skal ete, drikke og danse, og gjerne et par dager til. Det er den største dagen i den unge mannens liv.
Vel, noen begynner allerede å mumle «happy birthday», og rekker fram whisky glasset. Pokni, sier jeg, i morra, men en liten dram kan jo ikke skade... Og som det anstendige og høflige menneske jeg er, mumler jeg bare takk som byr...
Og mer anstendighet og høflighet skulle det bli dagen etter... :)
