Bursdag i bushen...(2/2)

Om jeg ikke hadde våknet av hanene som galer og fuglene som spankulerer på bølgeblikktaket, så ville i alle fall damene under huset ha sørget for å få meg våken etter noen timers søvn på gulvet.  Og det var det de gjorde, der de hakket kjøtt i småbiter og knuste krydder og urter i morteren.  Slikt blir det lyd av, det vil si bankelyder som minner om taktfast musikk.
Sola sendte allerede de første striper av lys inn på gulvet gjennom glipene i plankeveggen, og morgentrøtte fjes dukket fram under myggnettingen.  Jeg forsto av lydene fra «badet» at noen hadde våknet før meg, blant dem kona mi, min pujing, som tredde et gullforgylt buddhasmykke over hodet mitt, kysset meg på panna og hvisket; gratulere med dagen!

Siden døra ikke går helt igjen, og veggen er like høy som døra, slenger man bare håndkledet over dørkarmen for å markere opptatt.  Vannet i den store keramikk krukka er såpass kaldt at det er å lov å hive etter pusten når den første plastbollen med vann tømmes over hodet.  På grunn av tyngdekraften må man lære seg å kaste vannet oppover mot armhuler og andre huler.  Man blir jo rein, og det er jo hele poenget.
WC, water closet, består av et hull i gulvet hvor man skyller ned med vann ved hjelp av samme bollen.  Stakkars de som har vondt i knærne, tenkte jeg...
Plastbollen har erstattet den halve kokosnøtta som ligger forlatt borte i det ene hjørnet, en viss modernisering foregår også her, på badet...

Lastebilen med bord og stoler har kommet, snart er uteplassen klar til å ta i mot alle gjestene.  Her går det unna på dugnad, så effektivt at selv folka i ei lita bygd sør i Troms ville ha nikket anerkjennende...

Seremonien starter med at Ton, yngstegutten på tjue, sammen med sin fetter, skal få sine hoder glattbarbert.  Men først må håret klippes, og det gjør vi.  Vi, familie og venner, klipper litt hver etter tur.
Så går det slag i slag.  Innvielseseremonien til Buddha munk som kvalifiserer til et halvt år i kloster, deretter skal det danses med orkester nedover veien til Buddha templet, nok en ny seremoni i templet, for endelig å avslutte med kveldens forestilling, teater og dans på scenen.  Det er dekket på til tre hundre gjester som skal bevertes og bedrikkes.
Folk forsto at et så stort arrangement ikke ville la seg realisere ute på ei fattig landsbygd, hadde det ikke vært for oss, kona og meg, som bar mesteparten av utgiftene.  Konas bror bidro så godt han kunne.
Ikke rart vi tre ble kalt opp på scenen under en pause i forestillingen...
Samtidig hadde ryktet gått som den berømte ilden i tørt gress at mannen hennes, pusjai, hadde bursdag.  Det, i tillegg til at jeg som europeer er et svært sjeldent innslag på de kanter, utløste ønsker om å hilse på, gratulere og skåle.
Og som jeg tidligere har innrømmet, som det anstendige og høflige menneske jeg er, sier jeg sjelden nei..:).
Men nå måtte jeg ta det litt med ro og bare nippe bitte litt til alle de whiskyglass som ble bydd meg, for til slutt å late som, det vil si rein juksenipping...

Det kom meg til gode da jeg senere sto på scenen med mikrofonen i handa og så utover alle de festglade menneskene samlet rundt bord dekket med lys og blomster.  Jeg konsentrerte meg om å snakke tydelig og korrekt thai. (hallo alle sammen, jeg, Kjell fra Norge elsker thai, thai elsker thai (jeg la armen rundt kona), takk for at jeg får være sammen med dere.)
Det ble lenge helt stille, så lenge at jeg ble nervøs for at jeg kanskje hadde sagt noe galt.  Men så kom det, som et samstemt kor, det som hele verden behersker;
Happy birthday to you!

Jeg gikk ned fra scenen, holdt kona trygt i handa, og juksenippet ikke mer resten av den kvelden...