Jeg trådde vannet og vinket med armene, men det var for sent. Jeg løftet venstre arm for å beskytte hodet, mens jeg skrek «hælvetes faen!».
Jeg våknet på rygg i sanda på stranda. Det første jeg så var revolveren i hylsteret til ei uniformert politikvinne som tok pulsen. Hun smilte, pen er du óg tenkte jeg.
På andre siden satt kona og gråt, og vi tre var omkranset av en hel haug med tilskuere.
Det er greit å være midtpunkt i blant, men helst uten den svære kulen i hodet der skroget hadde truffet og uten den ekle kvalmen. Hjernerystelse kalles det.
At kona gråt er jo en grei reaksjon, hun hadde visst vært redd for at jeg skulle gå hjem til Buddha, og at politikvinnen smilte var jo også en koselig reaksjon. Begge ønsket meg tydeligvis velkommen tilbake til de gåendes verden.
Hadde kona ledd rått, for eksempel, så ville jeg fått mistanke om et mislykket attentat forsøk...
Men min reaksjon må jeg ta opp til revisjon. Jeg mener at dersom jeg hadde stryket med, så ville mine siste ord være et rop til Fanden sjøl i Helvete. Men dit vil jeg jo ikke!
Hva skulle jeg ha ropt da? «Å, gidameg» eller «huff, huff» blir liksom litt for tamt i en situasjon der du er livredd for å forulykke. Det korrekte, sted og situasjon tatt i betraktning, hadde kanskje vært å rope «Himmel og Hav!», eller enda mer korrekt i forhold til retningen: «Hav og Himmel!»
Dersom man i sin siste stund skulle rope ut en ønsket adresse, er favoritten helt klart «Herregud!», eller mer internasjonalt «Oh My God!». Men det uttrykket bruker jeg for det meste til å vise irritasjon. «Herregud da, skru ned den musikken litt!!»
Jeg var liksom mer enn irritert da båten kom mot meg i full fart. Jeg var livredd og sinna på samme tid. Allikevel kan ikke et sånt fælt uttrykk som «hælvetes faen» forsvares, eller kan det?
Mange vil nok anbefale uttrykk som er mer spiselige som «stopp nå!», «kom deg vekk!» eller enda sterkere «pell deg vekk!», ja til og med litt nord norsk med saft i hadde vel blitt godtatt i en sådan stund; «stopp nå, din jævla hæstkuk!»
Men sannheten er jo at hvor mye du enn banner og sverger, så skjer det katastrofale allikevel. Ord alene har visstnok ikke kraft nok i seg sjøl, til å unngå det uunngåelige...
