Angkor Wat

Krigsguden Indra fattet godhet for en vakker og rettferdig prins, og tok han opp til seg i sin bolig på det hellige Meru fjellet.  Der fikk prinsen et palass av gull og edelstener.
Men etter en tid klaget palassets skjønne danserinner over prinsens vonde, jordiske lukt, og forlangte at han måtte sendes tilbake til jorden.  Prinsen var fortvilt siden han likte seg så godt.  For å trøste prinsen bygde så Indra en jordisk modell av prinsens palass.
 
Slik startet i følge sagnet byggingen av Angkor for cirka 1000 år siden, et område på 200 kvadratkilometer der det stolte og kunstneriske Khmer folket skulle bygge og utsmykke tretti store tempel komplekser.  Angkor Wat er det største, og dekker hele 2000 mål.  Det ble bygd under kong Suryavarman (1112-1182), og kan måle seg med Egypts gamle kongepalasser og templer.
Det er helt ufattelig hvordan disse menneskene, uten maskinkraft, klarte å hugge ut millioner av kjempestener, slipe dem til med millimeters nøyaktighet, og på toppen av det hele sette dem oppå hverandre til et gigantisk byggverk.

Den kinesisk-mongolske keiser, Timur Kahn, sendte en historieskriver til Cambodia på 1400 tallet.  Chou Ta-kuan kunne fortelle om Angkor som en gyllen by med tak av ekte gull som lyste i solen.  Også vindusrammene var av gull, flere tårn og tak på mindre bygninger var av kopper.

Min tålmodige sjåfør, den rickshaw syklende Kin, hadde parkert i skyggen og koset seg med leskedrikk og betelblad.

I stedet for å tygge betel for å få seg en mild rus, burde han heller få i seg mer mat, bare «skin and bone» som han beskrev seg selv.
Jeg hadde endelig kommet til toppen av templet, etter flere pauser.  Kondisen kunne vært bedre.  På den store plassen så jeg for meg Chou Ta-kuan sine beskrivelser av de kongelige festopptog.  Foran kongen løper hundrevis av dansepiker og tjenestejenter med kostbarheter fra palasset.  Etter dem følger vogner som trekkes av hester og geiter med seletøy av gull.  Så kommer kongen med sitt hoff skridende på besmykkede elefanter med gullforgylte støttenner.
Kongen sjøl står oppreist på sin elefant så alle kan se ham, han er barhodet med rødmalte håndflater og fotsåler.  I hånden holder han et sverd av gull.  Han har rustning med så mange gullsmykker og perler om halsen, håndledd og ankler, at han knapt kan bære det.
Kongens elefant omkranses av hans kvinnelige livvakter med spyd og skjold, og utenfor dem igjen den ridende garde på sine pyntede hester og elefanter.

Sola var gått ned bak et av de mange tempelbygg, og det begynte så smått å mørkne.
Jeg hadde visst drømt meg vekk til en annen tid og en annen kultur som forsvant for fire hundre år siden.
Sirissen våknet til liv, og skogen startet opp med sin monotone sang.  På tide å dra tilbake til hotellet og en bedre middag til Kin og meg.

Ikke rart han syklet på harde livet...