Resultatorientert målstyring i skolen er et overgrep mot våre barn!

I følge den nye styringsmodellen skal avdelingslederne måles på det resultatet elevene får hos de lærerne som sorterer under den enkelte leder.
Modellen er hentet fra næringslivet der de enkelte avdelingene i bedriften konkurrerer om den høyeste omsetninga.  Man har visst glemt at det er forskjell på et voksent menneske i arbeid og et barn under dannelse og utvikling.

Under forutsetning av at et barn får dekket sine fysiske behov som mat, vann og husly, samt behovet for trygghet, sikkerhet, stabilitet og orden, hvilket noe ikke er en selvfølge i et klassedelt samfunn, skal barnet «finne seg sjæl».  Det skal gradvis oppdage seg sjøl som individ.  Hvem er jeg?  Den eneste måten å gjøre det på er å inngå i sosiale relasjoner, hvor du blir nådeløst sammenlignet med andre.  Det finnes ingen vei utenom, men det finnes grader av det!

Hjemme hos Kari går det litt på halv tolv for å si det mildt.
Der er det ikke mange bøker i hylla, men desto fler ølflasker i skapet.  Mye utrygghet og lite stimulering til læring diskvalifiserer Kari til å delta i de aktiviteter som hun blir påtvunget i skolen.
Hun stiller i rullestol på seksti meteren sammenlignet med Per som har høyt utdanna foreldre med god økonomi.  Han er trygg og glad, han blir daglig inspirert til lesing og refleksjon.  Han går suverent i mål som nummer 1.

Gjennom internasjonale prøver og andre tester som gjelder for hele klassen, får Per bekreftelse på at han er en dyktig elev.  Han bygger opp sitt selvbilde til å bli trygg på seg sjøl, han våger å ta utfordringer, lærere, venner og foreldre gir ham daglig positive tilbakemeldinger.  Han er en vinner!
Kari taper selvsagt den kampen.  Men hun bygger også sitt selvbilde gjennom de samme relasjoner, hun er jo elev i samme klasse som Per.  Men Karis selvbilde dannes med negativt fortegn.  Hun er en taper!
Det var dette vi skulle prøve å unngå mest mulig med humanistisk pedagogikk og individuell læring.
I stedet skal det altså settes inn avdelingsledere som disponerer fire, fem lærere.  Og avdelingslederens dyktighet, anseelse og lønn? skal måles ut fra karakternivået til klassen!
Herregud, hvor stor reaksjonær svimmelhet er det mulig å produsere?
Hvilke pedagogiske metoder skal disse lærerne bruke for å få den beste klassen i forhold til karakterer?  Og hvilke faglig innhold vil bli foretrukket i de enkelte fag for å oppnå samme resultat?
Elevene blir redusert til instrumenter som skal sørge for at avdelingsledere og skolen som sådan scorer høyest, uttrykt med talldata og statistikk.
Vi ofrer ungene våre på kapitalismens alter, og klekker dem ut av skoleverket som roboter med en output som er fragmenter av den input de fikk gjennom tretten år, nettopp fordi det er naturlig å gjøre motstand mot å bli programmert.
Kunnskap som du selv ikke etterspør holder kanskje så vidt til den nasjonale prøven, så er den borte.  Men da har du riktignok fått gitt ditt bidrag til avdelingsleder og skolen sin prestisje.  Per ga mye, Kari lite..