Jeg skulle egentlig skrive om det gigantiske forsknings samarbeidet som foregår mellom folka i CERN (European Organization for Nuclear Research) og folka på ESA (European Satellite Agency) med sin Planck satellitt. I CERN akselerer de subatomære partikler opp mot lysets hastighet og lar dem kollidere med hverandre, i den hensikt å avsløre hemmeligheten til Big Bang.
Planck satellitten sendte i januar i år to års innsamlet informasjon tilbake til ESA.
Blant annet hadde Planck oppdaget kosmisk bakgrunnsstråling så langt tilbake som 380.000 år etter Big Bang.
Det var dette menneskehistoriens største forsknings prosjekt jeg egentlig skulle skrive om. Det er jo så rått spennende, og innmari nervepirrende å tilnærme seg selve skapelsens skapelse. Hvordan startet det hele? Sannhetens øyeblikk!
Men så kom jeg til å lese litt i «Partikkeleventyret» til Universitetet i Oslo (UiO), en historisk oversikt over menneskets grubling over hva verden består av og hva som binder den sammen. Og da var det gjort, for der jeg traff jeg flere «gamle kamerater».
Den første, Thales av Milet (624-547 f.Kr.), filosoferte seg fram til at vann er den grunnleggende substansen på Jorda. Han kjente også til magnetisme og statisk elektrisitet. Men, det som har imponert meg aller mest, det er historien der Thales ble tatt til fange av Farao i Egypt.
- Du som er så klok og lærd, sa Farao, du kan jo finne ut hvor høy den største pyramiden min er. Og Thales fant det ut, og det på en så elegant måte at det inngår i mattepensumet på ungdomsskolen den dag i dag, to tusen seks hundre år senere.
Han gikk ut i ettermiddagssola og målte sin egen høyde
(1,72 m) og skygge (1 m) for så å måle skyggen til pyramiden (85 m). Da får vi to ensformede trekanter med samme forhold mellom sidene; det vil si at forholdet mellom høyden til Thales og høyden til pyramiden er det samme som forholdet mellom deres skygger.
Det betyr: 1,72 m * 85 = 146,2 m (sjekk gjerne høyden på Keops pyramiden..:)).
Thales ble satt fri, og reiste hjem til Milet i triumf!
Anaxagoras og Empedokles (484 – 424 f.Kr.) kom frem til at ingen stoffer går til grunne.
Materien skifter bare former på grunn av forskjellige ordninger til udelelige partikler.
I dag kaller vi det loven om bevarelse av materie. Empedokles reduserte disse udelelige partiklene inn i fire elementer: jord, luft, ild og vann. En lære som skulle bestå i over to tusen år.
Aristarkhos (310-230 f.Kr) beskriver en kosmologi som er identisk lik den som Copernicus foreslår 2000 år senere, nemlig at det er jorda som går rundt sola, og ikke omvendt. En farlig modell skulle det vise seg. Det heliosentriske verdensbilde ble fordømt av kirken og førte til harde straffer, endog døden.
Mange fler kunne nevnes, flere som ville forklare verdens virkelighet. De kom fram til forskjellige resultater, men de hadde en ting felles, de var modige mennesker.
Du skal nemlig være ganske tøff for å formidle nye og fremmede verdensanskuelser. Teorien om universets opprinnelse for 13,7 milliarder år siden, Big Bang, kom heller ikke rekende på ei fjøl...
Planck satellitten sendte i januar i år to års innsamlet informasjon tilbake til ESA.
Blant annet hadde Planck oppdaget kosmisk bakgrunnsstråling så langt tilbake som 380.000 år etter Big Bang.
Det var dette menneskehistoriens største forsknings prosjekt jeg egentlig skulle skrive om. Det er jo så rått spennende, og innmari nervepirrende å tilnærme seg selve skapelsens skapelse. Hvordan startet det hele? Sannhetens øyeblikk!
Men så kom jeg til å lese litt i «Partikkeleventyret» til Universitetet i Oslo (UiO), en historisk oversikt over menneskets grubling over hva verden består av og hva som binder den sammen. Og da var det gjort, for der jeg traff jeg flere «gamle kamerater».
Den første, Thales av Milet (624-547 f.Kr.), filosoferte seg fram til at vann er den grunnleggende substansen på Jorda. Han kjente også til magnetisme og statisk elektrisitet. Men, det som har imponert meg aller mest, det er historien der Thales ble tatt til fange av Farao i Egypt.
- Du som er så klok og lærd, sa Farao, du kan jo finne ut hvor høy den største pyramiden min er. Og Thales fant det ut, og det på en så elegant måte at det inngår i mattepensumet på ungdomsskolen den dag i dag, to tusen seks hundre år senere.
Han gikk ut i ettermiddagssola og målte sin egen høyde
(1,72 m) og skygge (1 m) for så å måle skyggen til pyramiden (85 m). Da får vi to ensformede trekanter med samme forhold mellom sidene; det vil si at forholdet mellom høyden til Thales og høyden til pyramiden er det samme som forholdet mellom deres skygger.
Det betyr: 1,72 m * 85 = 146,2 m (sjekk gjerne høyden på Keops pyramiden..:)).
Thales ble satt fri, og reiste hjem til Milet i triumf!
Anaxagoras og Empedokles (484 – 424 f.Kr.) kom frem til at ingen stoffer går til grunne.
Materien skifter bare former på grunn av forskjellige ordninger til udelelige partikler.
I dag kaller vi det loven om bevarelse av materie. Empedokles reduserte disse udelelige partiklene inn i fire elementer: jord, luft, ild og vann. En lære som skulle bestå i over to tusen år.
Aristarkhos (310-230 f.Kr) beskriver en kosmologi som er identisk lik den som Copernicus foreslår 2000 år senere, nemlig at det er jorda som går rundt sola, og ikke omvendt. En farlig modell skulle det vise seg. Det heliosentriske verdensbilde ble fordømt av kirken og førte til harde straffer, endog døden.
Mange fler kunne nevnes, flere som ville forklare verdens virkelighet. De kom fram til forskjellige resultater, men de hadde en ting felles, de var modige mennesker.
Du skal nemlig være ganske tøff for å formidle nye og fremmede verdensanskuelser. Teorien om universets opprinnelse for 13,7 milliarder år siden, Big Bang, kom heller ikke rekende på ei fjøl...