Er du Materialist eller Dualist?

Eller er du noe midt i mellom?  Hvis det er mulig.  Jeg er ikke sikker.
Er du materialist, så er vel saken biff skulle man tro.   Da er du bare en klump av forskjellige organiske atomer, linket sammen til molekyler med diverse ulike oppgaver.
Dine tanker og din bevissthet er kun et resultat av noen elektrokjemiske reaksjoner i huet ditt.  Du er et resultat av den darwinistiske evolusjon.  Du fødes inn i verden som et pattedyr.  Du sanser og erfarer, tenker og praktiserer, sannsynligvis forplanter du deg og fører arten videre.  Tyngdekraft og slitasje på celledelinga bryter deg gradvis ned. 
Du dør, oppløses og går tilbake til det store kretsløp som de atomer og molekyler du ble laget av...
Dett var dett, som Fleksnes sa.

Men like mye som dualisten tror på en sjel og en ånd, like mye må materialisten tro at sjel og ånd ikke finnes.  Begge har et problem, nemlig bevisbyrden.

Dualisten kan ikke rent vitenskapelig bevise sin sjels eksistens, like lite som materialisten kan motbevise dens eksistens.

Guds eksistens kan hverken bevises eller motbevises.  Det er kun snakk om tro.
Dualisten tror det er en Gud.  Materialisten tror ikke det er en Gud.  Men begge har havnet i en trossituasjon.  Begge lever livet sitt basert på tro,...og tvil.
Materialisten fremstår ofte som den selvsikre og sterke realisten, den som ikke trenger noen Gud å klamre seg til, for ikke å snakke om en slik ønsketenkning som et liv etter døden.

For å oppleve en eksistens etter den legemlige død, må det finnes en sjel eller en ånd.
En ånd som eksisterer som deg, som din bevissthet.  Som har bolig i ditt legeme, som gjør det mulig «å tenke at jeg tenker, og at jeg er bevisst min egen legemlige eksistens og død, tilhørende et uendelig stort univers».
Det er variasjoner over dette tema som har skapt de store verdensreligioner og de store filosofiske systemer så langt tilbake i historien som vi har skriftlige kilder.

Den franske filosofen, René Descartes, omtaler sjelen som en ulegemlig ”tenkende
ting” som utgjør kjernen av en selv og samler alt av tanker, håp, tvil og tro.
Ifølge Descartes kan sjelen eksistere uavhengig av kroppen, men de to samhandler også.  Setet for sjelen plasserte han øverst i hodet i pinealkjertelen.  Greit.

Men de midt i mellom da, hva tror de på?
Tenker de at «det skal sannelig bli spennende å se hva som skjer når jeg dør...».
Men er det ikke et aldri så lite selvbedrag her?   Jeg mener er det mulig å tro bare litt, bitte litt?
Tilhører du kristendommen for eksempel, så får du sannelig tro at Jesus sto opp fra de døde.  Du kan ikke bare tro litt på at Jesus sto opp fra de døde, det gir i alle fall ingen frelse og evig liv!
Men du kan fortsette å undre deg.  Undre deg over ditt eget liv med alle dine tanker og følelser, over universets tilblivelse, over kropp og sjel, over liv og død...

Sagt på en annen måte; bruk livet ditt til å jakte på de evige mentale jaktmarker...:).