Da jeg sto i køen for passkontroll fra Thailand til Cambodia, merket jeg at kameraet var borte. Siden jeg var eneste skandinav i køen, var det heldigvis ingen som forsto de høye og rare lydene som strømmet ut over nordmannens lepper... Kameraet lå sannsynligvis utrygt i bussen på vei tilbake til Bangkok. Okei, jeg hadde heldigvis videokameraet som hang rundt halsen.
Det brukte jeg på en scene jeg aldri kommer til å glemme. De første skritt inn i det landet som Røde Khmer, for noen tiår siden, hadde terrorisert og drept millioner, ble stanset av synet av ei tiggende mor i en skitten gul kjole, sittende i veikanten, nedstøvet. I handa holdt hun et blått krus, og foran henne på et klede lå ei naken, nyfødt jente.
Dama i resepsjonen fortalte at bussen til Siem Reap gikk klokka elleve neste dag. Neste dag klokka elleve kom det ingen buss, heller ikke halv tolv eller halv ett. Jeg konfronterte dama i resepsjonen med denne nakne kjensgjerning og fikk tilbake et spørrende blikk som sa, og hva så? Det er ikke hver dag bussen kommer, måtte jeg forstå. Dårlige veier kan ødelegge bussen. Nå hadde jeg riktignok lest i ei turistbrosjyre at første halvdel av veien frem til Siem Reap kalles for Djevelens vei, men så ille kan det vil ikke være. En liten stund senere skulle jeg erfare at det var et treffende uttrykk.
Dama i resepsjonen ringte nemlig til broren sin som hadde en noe eldre Toyota Camry.
Han var villig til å ta turen mot klekkelig betaling, egentlig ikke så rart, veistandarden tatt i betraktning. Han kom og forklarte at vi måtte kjøre med en gang før mørket kom, og før regnet kom, som regel om kvelden.
Sjåføren var en trivelig og sympatisk fyr i femtiåra som snakket brukbart engelsk, det samme kunne ikke sies om veien, den var direkte utrivelig og usympatisk. Den skulle ikke ha lov til å titulere seg selv med vei! Broene var så smale at lastebiler ofte befølte rekkverket. Rismarker så langt synet rakk, folk fisker med mosquito nett i elva, kyr og vannbøfler på jordene, bensinstasjonen som var ei rampe med noen plastflasker fylt med bensin, unger langs veien som vinket, mor og far med sine to barn på tur med scooter'n.
Og kameraet gikk, også når vi kom til bomstasjonen.
Jeg var livredd og hadde sikkert en puls på høyde med en maratonløper, men jeg lot kameraet gå.
Skal jeg bli slått i hjel her ute i bushen på vei til Angkor Wat, et av menneskehetens største byggverk, ja så skal det sannelig dokumenteres,
tenkte jeg...
Det brukte jeg på en scene jeg aldri kommer til å glemme. De første skritt inn i det landet som Røde Khmer, for noen tiår siden, hadde terrorisert og drept millioner, ble stanset av synet av ei tiggende mor i en skitten gul kjole, sittende i veikanten, nedstøvet. I handa holdt hun et blått krus, og foran henne på et klede lå ei naken, nyfødt jente.
Dama i resepsjonen fortalte at bussen til Siem Reap gikk klokka elleve neste dag. Neste dag klokka elleve kom det ingen buss, heller ikke halv tolv eller halv ett. Jeg konfronterte dama i resepsjonen med denne nakne kjensgjerning og fikk tilbake et spørrende blikk som sa, og hva så? Det er ikke hver dag bussen kommer, måtte jeg forstå. Dårlige veier kan ødelegge bussen. Nå hadde jeg riktignok lest i ei turistbrosjyre at første halvdel av veien frem til Siem Reap kalles for Djevelens vei, men så ille kan det vil ikke være. En liten stund senere skulle jeg erfare at det var et treffende uttrykk.
Dama i resepsjonen ringte nemlig til broren sin som hadde en noe eldre Toyota Camry.
Han var villig til å ta turen mot klekkelig betaling, egentlig ikke så rart, veistandarden tatt i betraktning. Han kom og forklarte at vi måtte kjøre med en gang før mørket kom, og før regnet kom, som regel om kvelden.
Og kameraet gikk, også når vi kom til bomstasjonen.
Et stort krater i veibanen og ei treplate med ei pil på fortalte om en omkjøring. Pila pekte ut på et jorde og inn i et lite skogholt. Der gikk bommen ned, eller rettere sagt et tre sperret stien/veien. Bilen ble omringet av sju, åtte unge kambodsjanske menn. De stirret krevende på oss. Sjåføren fikk svetteperler i panna til tross for at viftene gikk for fullt, han åpnet hanskerommet og fant det han trengte, en hundreseddel.
Vinduet gikk ikke lenger ned enn at han såvidt kunne presse seddelen i mellom. En av bomstasjonens ansatte snappet den kjapt til seg, og bommen full av lange grener gikk opp.Jeg var livredd og hadde sikkert en puls på høyde med en maratonløper, men jeg lot kameraet gå.
Skal jeg bli slått i hjel her ute i bushen på vei til Angkor Wat, et av menneskehetens største byggverk, ja så skal det sannelig dokumenteres,
tenkte jeg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar