 |
| En ny og moderne utgave... |
Jeg hadde jobbet bare noen dager som bryggesjauer på havna i Gøteborg da jeg så oppslaget på brakkeveggen. Vi sto nemlig i kø om morran og fikk tildelt forskjellige jobber av dama i arbeidsbrakka. Jeg og kameraten min, Henry, fikk som oftest jobbe sammen på McCormick Line. Lastebåtene med frukt, sukker, krydder o.l.
På lappen sto det ledig jobb som truckkjører. Jeg ringte og fikk en adresse på Hisingen. Der skulle jeg møte neste dag klokka halv sju. Hvilket jeg gjorde. Etter å ha ringt på en lang stund ble døra åpnet av en stor, tjukk svenske kun iført ei ikke helt hvit truse. I handa holdt han et sett nøkler. Før han ga de til meg stilte han et kontrollspørsmål; har Ni kört en så der doning förut? Jeg hadde trent godt på svaret; jeg stirret han rett i øynene og sa med klar røst; JA! Han ga meg nøklene og pekte mot låven. Der sto det en stor dieseldrevet truck med mange spaker. Jeg fant det viktigste, tenning, gir, clutch og brems. Så var det bare å kjøre ned på havna og melde seg i vaktbua.
Mitt første oppdrag var å frakte paller med sukkersekker fra båten og ned til lageret, sammen med de andre truckkjørerne... Jeg var så imponert over hvordan de senket gaflene og samtidig tilpasset farta slik at gaflene gled rett inn i pallen. Der var det ikke mye stopp og nøling. Jeg ville gjøre det samme, selvsagt. Men det ble ikke helt vellykket. Rettere sagt så ble det helt mislykket. Jeg senket gaflene for seint slik at de spiddet to striesekker med sukker. Plutselig sto verden helt stille noen sekunder før jeg ble tiltalt og omtalt av en gjeng sjauere. Det vil si jeg lærte meg noen nye svenske ord; jäkla norrbagge og din svimling. Norrbagge betyr visst at du er plassert i dyreriket som en spesiell art, på høyde med ei lus og typisk for den norske fauna. At du er en svimling må jo bety at du er svimmel, at du for eksempel kjører truck i ørska...
Henry og jeg jobbet på havna i Gøteborg i nesten tre måneder. Det var sommeren sekstiseks, den sommeren som var så varm at det naturlige arbeidsantrekket var ganske enkelt ei truse. Vi jobbet ofte overtid utover kvelden. Da gadd vi ikke dra hjem til hybelen. Vi overnattet på havna med striesekker til madrass og ei presenning til dyne. Henry jobbet som sjauer ombord i lasterommet der han og de andre lastet opp den ene pallen etter den andre. I blant kom det et ekstra signal fra kranfører. Det betydde ny forsyning av sigaretter, whisky, bananer og sjokolade. Javisst smuglet vi, godsakene lå gjemt mellom sukkersekkene. Det var bare å få varene ubemerket ut og over i den romslige verktøykista i trucken.
Eva Lill var også glad, glad i oss og i våre smuglervarer. Hun jobbet ombord i båtene som sexbetjent og avsluttet jobben ved tre, fire tiden på morgenen. Vi ble kjent med hverandre ved at hun en morra vekket oss og ba om en sigarett. Da var hun dødssliten etter å ha vært alene på jobb og betjent tretten sjømenn.
Eva Lill ble vår gode venninne. Hun kom ofte til oss fra jobb, hun fikk låne dusjen nede i lagerskuret, hun gumlet sjokolade og bananer, hun røkte sigaretter og tok noen store slurker med whisky før hun sovnet trygt mellom Henry og meg på vårt beskjedne sengeleie av striesekker.
Sola sendte sine første stråler mot de hvite mastene og truet med nok en het dag. Måkene sirklet rundt på leting etter mat og skrek til hverandre slik måker skal gjøre. Den store dieseltrucken med sine gafler og spaker lignet et uhyre fra en annen planet. Den ventet også på en ny arbeidsdag, sammen med sin habile truckkjører... Frokosten ble inntatt nede på havnekneipa, bräkt skinka med egg og sterk kaffe. Eva Lill sov trygt under presenninga, hennes arbeidsdag startet senere.
