Året er 1960. Det året da fjernsynet ble offisielt åpnet, det året da Haakon Brusveen tok OL gull på femten kilometeren i Squaw Valley, det året da Norge fikk sin første froskekvinne (hun hadde bestått eksamen på dykkerkurset), det året da bilsalget ble sluppet løs og de fleste endte opp med «bobla», folkevogna, Volkswagen aus Deutschland. I tillegg kom det en dings på markedet som gjorde det mulig å åpne garasjeporten bare ved å trykke på en knapp mens du sjøl satt i bilen! Mobiltelefon, pc og Internett, GPS og kalkulator lå fortsatt godt begravet i fremtiden. Det var det året jeg fylte fjorten og fikk sommerjobb på Verven hvor de overhalte hvalbåtene.
Mor mi var alltid tidligst oppe og i full gang med å smøre nistepakke til meg og faren min, samt ordne termosen med kaffe til han og ei flaske med melk til meg. Han hadde forlengst kommet hjem fra hvalfangst og jobbet i sommerhalvåret som rørlegger. Vi begynte begge klokka sju, men jeg dro litt tidligere hjemmefra siden jeg måtte sykle til jobb. Far min hadde jo kjøpt seg moped, en splitter ny Suzuki, som jeg tjuvlånte i blant når han sov...
Vi startet klokka sju på Verven og møttes i den store arbeidsbrakka. Vi var ikke så mange for Verven var et lite verksted. Jeg fikk tildelt min maskinist. Han het Nils og var litt eldre enn faren min med runde briller og lite hår. Han virket veldig snill og grei. Sjefen hilste på meg og ønsket meg velkommen.
- Du får starte med å mate kjølsvinet du, sa han – og alle lo. Jeg lo også for sikkerhets skyld, selv om det tok ei stund før jeg skjønte at det var en spøk.
Da arbeidsoppgavene var fordelt, fant Nils en gammel kjeledress til meg som var alt for stor. Men når jeg brettet opp buksebeina gikk det an å gå i den. Dessuten var den helt lik den som Nils hadde. Og slik skal det jo være, assistenten bør jo helst ligne mest mulig på sjefen, på sjølveste maskinisten.
Vi gikk ombord og klatret ned leideren til maskinrommet. Nils viste meg rundt og fortalte om hovedmaskin, hjelpemotorer, generatorer, kjølesystem, tavla med alle instrumentene etc. Det luktet godt av olje, grease, diesel og terpentin. Det var spennende! Nils satte meg i jobb med å slipe endene på akslinger, de som skulle inn i kulelageret. De måtte slipes med veldig fint smergelpapir, så fint at det tok mange dager bare å slipe en sånn aksling. Hjelpemotorene og generatorene gikk, så de laget en slags rytmisk musikk, det var bare å dikte ord til musikken så var en ny slager født. Slik gikk dagen fort. Dessuten ble jeg betrodd viktigere arbeidsoppdrag etter hvert som å slipe sylindervegger, stempler og stempelringer. Nils forklarte meg hvor viktig dette var for at maskineriet skulle fungere helt knirkefritt der nede i Sørishavet på jakt etter hval.
En dag hadde vi det ekstra moro i lunsjpausen, det ble ledd godt på min bekostning mellom kaffen, matpakka og røyken. Nils hadde nemlig sendt meg opp til lagerbrakka for å hente fem meter rød overledning, noe som var ustyrtelig morsomt.
Jeg lo godt jeg også når jeg skjønte spøken og fikk til trøst mange klapp på skuldra og mye skryt av å være en flink maskinist... Ikke rart jeg sto stolt sammen med Nils i køen foran luka der lønningsposen ble utlevert hver lørdag. Posen var halvt gjennomsiktig og inneholdt penger og den lange, tynne papirstrimmelen som fortalte om antall timer, tillegg, brutto og netto. Jeg følte meg med andre ord det jeg egentlig hadde blitt, nemlig en skikkelig arbeidskar!
