Betongprimatene vil sette pris på naturen...

Hun frigjør seg fra ryggsekken og slipper seg ned på det tørre leiet av mose og furunåler.

Med ryggen mot den gamle furua lukker hun øynene, snuser inn naturens dufter og lytter til stillheten. Den monotone klukkingen fra fjellbekken vil dysse henne i søvn. Vannet er ikke så langt unna, det kan den sørgmodige fløytelåten til heiloen fortelle. Den sitter sikkert på ei moltetue og venter på henne...

Ravnens skarpe varselrop oppunder svartfjellet forteller at hun er registrert og på vei.

Bekken smalner inn til en liten minifoss før den stuper ned i kulpen, den som speiler himmelen. Hun aker seg nærmere og betrakter de små fiskene der nede som svømmer fredfullt mellom de lyse godvær skyene. 

Alt levende består av de samme byggeklossene, de er bare satt sammen på litt forskjellig vis. Gjennom millioner på millioner av år har evolusjonen eksperimentert, prøvet og feilet. Fisken i kulpen og meg sjøl er egentlig i slekt, tenker hun. Det gjelder deg også, hvisker hun, og blunker til reinrosa foran hodet sitt.

Slik ligger hun lenge og fornemmer tilhørighet, som en del av den levende planeten, som en del av Gaia. Jeg er verden, tenker hun, jeg er natur!

Hun smiler til sitt eget speilbilde og drikker seg utørst av det kalde vannet, lungene fylles med klar, oksygenrik luft.

Kraftfull vandrer hun videre, river av litt bjerkenever og putter i sekken. Vel framme ved fjellvannet skal bålet tennes og kaffen kokes...

Over halvparten av menneskene på planeten bor nå i storbyer. Mange av dem så store at vår hovedstad blir som en forstad å regne. Og storbyene vokser med noen titalls millioner hvert år. Jungelen av asfalt, betong og glass krever større og større arealer. For ikke å snakke om de millioner av mål dyrkbar mark som legges under veidekke hver dag, verden over. 

Et lite apropos til det; det bygges fire felts motorvei mellom Tønsberg og Sandefjord, en strekning på 24 kilometer til en kalkulert prislapp på 24 milliarder. Helt riktig, det blir en million kroner pr. meter. Snart kommer statsministeren og klipper snora med et stolt smil. Han som sier vi må begrense privatbilismen til fordel for kollektivtrafikken...

Det er i storbyene, metropolene, makta er samlet. Det er der vi finner maktmenneskene i sine kontorer, høyt oppe i skyskraperne. Finansfyrster, økonomer, direktører og politikere utgjør den harde kjerne. Det er disse betongprimatene som regjerer land og folk ut fra finansspekulasjon og profitthunger.

Under den store FN konferansen i Rio+20 ble det foreslått å komme fram til en prislapp på miljøødeleggelser, tap av biologisk mangfold, på overfiske, forsøpling m.m.  Økonomene har behov for å få noen tall til sine budsjettposter. Det er nødvendig for statistikk, prognoser, investeringer og politiske beslutninger.

Det skal bli spennende å se hvilken kroneverdi kulpen får, den som speiler himmelen. Kanskje den med tiden blir børsnotert...

Farvel til demokratiet?

I et demokrati har flertallet retten på sin side, og derved makta, men som aller oftest er det mindretallet som har rett. Og det går bra så lenge samfunnet er i en stabil økonomisk tilstand med ei trygg framtid i sikte. Men dersom en fare truer, slik at styresmaktene må foreta relativt dramatiske og hurtige endringer i samfunnsstrukturen, ja da blir den demokratiske beslutningsprosessen en hemsko.

I følge forskere over hele verden er vi nettopp i en slik situasjon. Vi, i den rikeste delen av verden, må foreta oss noe drastisk nå, i dag. Vårt forbruk av energi og naturressurser, vår livsstil, er en trussel mot vår fortsatte eksistens.

I et demokrati må våre ledere, politikerne, som oftest snu kappa etter vinden, valgvinden, dersom de vil bli gjenvalgt. Og det vil de jo. Politikken blir preget av kampen for å klamre seg til makta. Således blir den utøvende politikken full av paradokser og brutte løfter.  Og vi, folket som velger, vil vel egentlig ha det slik. For hvem vil stemme på partier som lover reduksjon i materielt forbruk, som lover en redusert levestandard? Ikke dermed sagt at livskvaliteten blir redusert, tvert imot så blir den sannsynligvis bedre. Men livskvalitet er et fremmedord i politikernes munn.

Skuldertrekkerne – the neverminds – representerer en alvorlig trussel mot såvel demokrati som egen framtid. De som sokner til den største politiske grupperinga uten å være offisielt registrert, nemlig medlemmene av Den Hellige Alminnelige Likegyldighet.

 Var det dette som Sokrates innså da han foreslo at staten måtte styres av de vise, de som vet? Oversatt til vår tid betyr det at vitenskap og forskning legges til grunn for politiske beslutninger.  Da går det troll i ord; kunnskap er makt!

Det viser seg gang på gang at de enkelte stater oppfører seg likedan som enkeltindivider, de vil ikke gi fra seg noe, tvertimot vil de ha mer. Derfor er det håpløst for verdens land i fellesskap å meisle ut en politikk som skal ivareta planetens økosystemer

(jmf. pratmakerne i Rio+20).

Vi står overfor et historisk valg, nemlig å avgi suverenitet, både som enkeltindivid og som stat. Suvereniteten må overføres til et internasjonalt styringsorgan a lá FN med makt og mandat til å fordele verdens ressurser rettferdig mellom alle jordas land og folkeslag. Takket være datamaskinens matematiske nøyaktighet vil det være mulig å la rettferdigheten skje fyldest (Åpenbaringen 22:1-21). Et styringsorgan som ganske sikkert vil sette den rike delen av verden på diett, og slanke den ned til et anstendig nivå. Et nivå som ikke lenger tolererer vekstfilosofi og elefantsyke.

Men våger vi det? Våger vi å la oss bli administrert av «de som vet» og samtidig si farvel til demokratiet? Kanskje vi våger det for våre barns skyld, eller hur?

Hvorfor tar vi ikke til vettet?

Vi lever i ei tid som preges av trusselen om sammenbrudd i planetens økosystemer. Forskere og miljøinstitusjoner over hele verden roper varsku her. Størst tyngde har kanskje FNs miljøprogram (UNEP) som slår alarm i sin nye rapport «Global Environment Outlook», den sier blant annet:

- hvis dagens trender fortsetter, vil resultatet bli skadenivåer vi aldri har sett før – veksten er problemet, det siste århundret kjennetegnes av en eksepsjonell vekst - folketallet er firedoblet til 7 milliarder mennesker, og den globale økonomiske produksjonen er mer enn tjuedoblet – siden miljøkonferansen i Rio i 1992, der «bærekraftig utvikling» var stikkordet, har utslippene av CO₂ økt

med nærmere 40 prosent – i tropene er artsmangfoldet redusert med hele 30 prosent.

Forskerne i IEA (Det internasjonale energibyrået) er enig med FNs klimapanel og advarer mot en ulevelig klode i sin siste rapport «World Energy Outlook»: - organisasjonen advarer mot dagens politikk som vil gi en oppvarming av kloden på tre til seks grader – til tross for den økonomiske krisen i verden økte energietterspørselen med hele fem prosent i 2010, noe som sendte CO₂ utslippene til nye rekordhøyder.

I denne sammenheng kan det være på sin plass å minnes Norges største økonom, professor og nobelprisvinner Trygve Haavelmo, som for allerede tjue år siden advarte: - mer vekst i de rike landene er en forferdelig tanke. Det går ikke i hop med miljøet! Norge har svart med å tredoble brutto nasjonalproduktet, BNP, i løpet av disse tjue årene...

Det må være lov å spørre, hva er det med oss? Hvorfor kan vi ikke ta til vettet og handle i tråd med vår viten, den viten som vår vitenskap med sine tusenvis av forskere fremskaffer? 

Eller er vi fortapt og forrådt, fortrinnsvis på grunn av vårt eget DNA, vårt eget genmateriale?

For dersom årsaken til menneskets suksessrike evolusjon er bestemt av arvestoffet, i form av å samle i lader, å eie stadig mer, å forbruke stadig mer. Der enkeltindividets grådighet og «det genetisk lønnsomme» alltid vil bli prioritert foran begrensning eller forsakelse til fellesskapets beste. Der samarbeid bare er en form for ytterligere å kunne berike seg sjøl.

Ja, da ligger vi tynt an. For utfordringa i vår tid er å redusere energi- og materielt forbruk, for samtidig å meisle ut en politikk som er tuftet på kunnskap og innsikt i stedet for profitt.

Makter vi ikke det, og det ser dessverre slik ut, så er menneskeheten programmert til å gjøre sin egen planet ubeboelig, og det takket være sitt eget DNA.

I så måte er vi jo unnskyldt, så det kan jo være en mager trøst...

VI HAR KONTAKT!

Endelig har SETI mottatt sikre signaler fra en utenomjordisk intelligens. Avsenderen er ennå ikke helt lokalisert, men befinner seg i utkanten av Melkeveien.  Signalene har en hastighet tusen ganger lysets og må derfor transformeres ned til «trege» elektromagnetiske bølger for å kunne tolkes. Forskerne jobber på spreng med å dechifrere signalene som vil bli offentliggjort via all verdens TV stasjoner og på Internett.

Denne historiske sensasjonen kan fort bli virkelighet. Vi har nå oppdaget svært mange jordlignende planeter, det vil si planeter med vann – livets betingelse slik vi kjenner det – i vår umiddelbare «nærhet». Forskerne anslår at bare i vår egen galakse finnes det over 100 millioner beboelige planeter.

SETI (Search for Extra-Terrestrial Intelligence), som ble opprettet av regjeringa i USA på sekstitallet, som en avdeling av NASA, har verdens mest avanserte antenner. De senere åra har søket etter intelligent liv blitt kraftig intensivert, og lytteutstyr blir installert over hele kloden til mangfoldige milliarder dollar.

Desto merkeligere blir det at ingen regjeringer har planer for hva de skal foreta seg dersom intelligent utenomjordisk liv blir oppdaget. Eller kanskje de har det, i all hemmelighet?

Men det store spørsmålet er hvordan vil vi reagere? Hva vil skje med deg og meg?

For noe vil skje med vår mentalitet, det er jeg overbevist om, og reaksjonen vil bli svært forskjellig fra person til person.

Religiøse mennesker, de som er faste i troen, vil nok bli mest skuffet. Hele trosgrunnlaget, være seg kristne, jøder eller muslimer, bygger jo på skapelsen av jorda og av mennesket i sitt bilde, det vil si av en universal allmektig Gud/Jahve/Allah. De vil nok føle seg noe lurt, og kanskje bli litt sjalu på de der ute som mest sannsynlig har blitt skapt noen tusen år før oss...

Minst overrasket blir nok de som har vokst opp med cyberspace, og science fiction med besøk av ET fra verdensrommet. De er liksom litt forberedt.

Sjøl velger jeg å se positivt på det. Kontakt med intelligent liv med en høyere bevissthet, med avansert teknologi, med en kultur som ligger langt foran vår i utvikling, det vil føles godt! Vi er ikke alene i dette enorme Universet. Tvert i mot så er vi en del av en galaktisk familie! Vi er en del av et større kosmisk fellesskap som vil kunne utveksle verdifull informasjon innen natur og teknologi.

Et fellesskap som utvilsomt vil føle forakt for såvel materialisme som rasisme, og parkere det der det hører hjemme, nemlig som en primitiv epoke i menneskehetens historie.

Matforgiftning og tapt drosjetur...

En uskyldig handling kan få uante konsekvenser. Det hendte meg på forrige tirsdag, da jeg skulle handle noen matvarer på Meny.

Jeg var sulten og kjøpte meg ei stekt lunchkake, disse store kjøttkakene med innebygde grønnsaker. Den fortærte jeg på vei ut til bilen. Etter en halvtime begynte det å stikke kniver i magen. Ingenting kom ut, hverken oppe eller nede, kun smerter i tarmsystemet. Legevakta trøstet meg med at symptomene viste helt klart matforgiftning, bare ta det med ro noen dager. Ja, jeg tok det knusende med ro resten av den dagen og neste. Da lå jeg i fosterstilling med kaldsvette og knasket smertestillende.

Fredag gikk jeg på jobb og bestemte meg for å melde fra om den livstruende lunchkaka. Jeg parkerte drosja med lys i taxilampa og tok med meg varsleren, den lille svarte dingsen som piper når en får tilbud på tur. Turen må kvitteres på taxameteret innen ett minutt. Pinsehelga var i emning og det vrimlet av kunder. Jeg håpet det ikke ville komme noen turmelding mens jeg ventet foran ferskvaredisken med nummerlappen i den ene handa og varsleren i den andre.

- Jeg vil bare informere om noe som hendte meg på tirsdag, sa jeg stille og rolig, og forventet å få en beklagelse i det minste. Men nei.

Den store mannen bak disken i hvit kokkeuniform smilte og så på meg som om jeg var en dårlig spøk; du må nok ha tatt feil der, mannen min, vi har aldri fått noen klage på våre produkter, værsågod neste!

Jeg erindret knivene i magen, hvilket startet adrenalinpumpa som igjen ga beskjed til hjernen; hopp! - sprett over disken og gi han en springskalle rett i pappen!

Heldigvis sendte hjernen enda et signal; jeg er ingen ungsau lenger. Resultatet kunne nemlig ha blitt en eldre mann i drosjeuniform hengende over ferskvaredisken med hodet i fatet med medisterfarse.

Da peip det i varsleren.

Lik en olymper på hundremeter'n akselererte jeg og dyttet vekk handlevogna til gamle fru Nilsen, eller var det Olsen, jeg splittet paret som diskuterte grønnsaker og sprintet forbi hyllene med kaffe og suppeposer.

Framme ved skapet for melkeprodukter skjønte jeg at slaget var tapt, jeg ville aldri rekke ut til drosja innen minuttet. 

Der sto jeg og heiv etter pusten.  Alle de forargede kunder som jeg hadde sneiet borti på min ville ferd, sto og glante olmt på meg. 
Jeg ville forklare årsaken og pekte på den lille svarte dingsen,  piiiiiip pip, piiiiiip pip, piii... stønnet jeg med min lyseste sopranstemme.

Reaksjonen var ikke som forventet, istedet for smil og forståelse så de på meg med angst, ristet på hodet og forsvant mellom hyllene.

Et eldre par mumlet loco, loco, de ferierte sikkert i Spania og hadde lært seg det helt elementære...

Jeg ruslet slukøret ut til drosja og kunne konstatere «Time out» på en godtur til nabobyen!

Neida, det nytter ikke å bli bitter, sånn er livet, det er de største fiskene og de beste turene man mister.

Men lunchkaker, hverken her eller der, kommer jeg aldri mer til å kjøpe.  Så det så...