VÅREN i reprise – nesten...

Joda, «No livnar det i lundar, no lauvast det i li» i år igjen, men. 

I år kom linerla rett hjem til meg, for noen dager siden. Jeg minnes jo i fjor og får dårlig samvittighet bare ved tanken. Jeg beskyldte ho nemlig for å ha vært blindpassasjer med toget siden jeg traff ho første gang på perrongen. 

Men akkurat som i fjor satte ho bredsida til med en gang ho så meg. (Husk: naturen ser også deg, subjekt/objekt forholdet er gjensidig!). Vi går derfor en fin sommer i møte. Det lærte jeg som barn av min bestemor. Ser du linerla første gang om våren fra siden, ja da blir det en fin sommer, sa bestemora mi. Og det stemmer det.

Men nå vipper ho med stjerten og tripper rundt utålmodig og bekymret. Hvor bliver gemalen? Mye kan jo skje på den lange reisen. Jeg er bekymret sjøl jeg.

 

I fjor kunne jeg sitte timesvis på stubben og beundre traneparet i skogbrynet på den andre siden. Det verket i armene, husker jeg. Selv om kikkerten er mye lettere enn et gevær så blir det tungt i lengden. Men i år er de ikke her. Hvorfor det? 

Var det siste dansen de tok i fjor? 

En dans full av ynde og gratie, en vakker fremførelse av forførelsens kunst. Jeg så den helt gratis! Kanskje de bare er forsinket?

 

Hakkespetten er i full jobb, den høres godt. Det gjør måker og terner også. Akkurat som i fjor imponerer de med sin oppvisning i flygekunst. Men i år er de langt færre. Det er bra det, mener mange mennesker, for de skriker så fælt...

Ærfuglene derimot padler sakte og stillferdig rundt, parvis som kjærester. Klare for vårens dypere mening; reproduksjon!

 

Jeg sitter på samme stubben som i fjor, men. Men det har skjedd noe med meg. I fjor var jeg veldig nøye på om jeg var alene i skogen før jeg reiste meg og hilste den store V-flokken velkommen. Sikkert hundre snadrende grågjess høyt der oppe på vei nordover, antagelig til Kvæfjord. Derfor reiste jeg meg fra stubben og ropte så høyt jeg kunne; - hils til Kari Bremnes i Kvæfjord!

 

Jeg husker hvor redd jeg var for at noen hadde sett og hørt meg. Redd for at det skulle komme løpende en hel gjeng plastmennesker og gi meg elektrosjokk. I den gode hensikt å få meg tilbake til normalen.

 

I år gir jeg blaffen. Jeg har nemlig lest den ferske rapporten til World Wide Fund for Nature, WWF, den som heter «Living Planet Report». Rapporten dokumenterer tilstanden til verdens naturmangfold som konkluderer med at det aldri har stått verre til for det biologiske mangfoldet her på jorda enn i dag:

Verdens bestander av pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisk er i snitt redusert til halvparten av hva de var for 40 år siden, viser en fersk rapport. Ferskvannsarter har en nedgang på hele 76 prosent.

Joda, jeg skal hilse til Kari Bremnes i år også.
Men jeg skal gjøre det i en mer naturlig setting;

naken mellom alle rugekassene (les: boligblokkene),

med et rop mot himmelen som uttrykker sorg og vrede. 

Et rop som gir et ekko av fortvilelse!