Mitt antiklimaks, lysten til å drepe!

Her sitter jeg på resort balkongen og skuer utover havet i kveldsmørket.  Brenningene lyser opp i måneskinnet, mitt sinn var så lyst og lett.  Alle de blide, hjelpsomme menneskene, all den vennlighet og omsorg jeg har blitt møtt med allerede i de få dagene jeg har tilbrakt i dette varme smilets land, har gjort meg ømfindtlig til sinns.
Det vil si rå vold får meg ut av fatning, vold som ikke skyldes sinne, men en vold som rettferdiggjøres gjennom undertrykking, eiendomsbeslag, rasisme og religion.
Jeg sitter og surfer litt på Internett.  Det dukker opp et bilde av ei ung jente på 19 år med avskåret nese og ører.

Hennes mann og hans familie har straffet henne fordi hun truet med å flytte fra sin voldelige ektemann.  Å vansire henne for livet, måtte jo være en rettferdig straff?

Islam, i likhet med andre religioner, har sine fundamentalistiske tolkninger av hva som er rett og galt, så da kan man behandle kvinner slik.  Kvinner som er menns søstre, døtre, koner og mødre.

I tillegg ligger det og murrer i bakhodet den iranske kvinnen som ble dømt til døden ved steining, for ikke mange ukene siden.  Hun skal altså graves ned til midjen, og så skal en gjeng bødler stå i ring rundt henne og kaste steiner mot hode og overkropp inn til døden inntreffer, hvilket blir bekreftet av en lege.  Jobben er gjort, de rettferdige går hjem og har tatt livet av ei ung mor som er beskyldt for å ha begått en kjærlighetsakt på et grunnlag som ligger utenfor det islamske patriarkatets lover.

Fy faen! Jeg får lyst til å drepe!

At vi er forskjellige rundt om på denne planeten, det er bra, forskjellige kulturer, religioner, samfunns ordninger o.l., men vi må da snart komme ut av ormebolet, ut av den mest primitive, råeste adferden som mennesket kan oppdrive, enten vi lemlester og dreper hverandre «lovlig» gjennom krig, iført klær som kalles uniformer, eller vi gjør det gjennom religiøse tolkninger, eller redselen for å miste eiendom...
Det siste er interessant sett i lys av at de fleste arkeologer nå er enige om at vår historie helt fram til for en seks, sju tusen år siden, var om ikke konfliktfri, så finner man i alle fall ikke spor etter feider og kriger.

Og årsaken til det er like enkel som åpenbar, i tiden før enkeltindivider og folk erklærte eiendomsrett til jord, vann og skog, i tiden før gjerdene ble satt opp, i tiden før man definerte grenser, i den tiden var det ingenting å hverken erobre eller forsvare!

Med eiendomsbeslag av land, fulgte eiendomsrett til dyr, kvinner og barn, ja tilogmed slaveriet ble naturliggjort.  Patriarkatet var etablert, og dets menn var villige til å drepe og endog dø for å forsvare sin eiendom.  For å kunne normalisere, kulturbefeste, en slik brutal behandling av sine medmennesker, sine samtidige, så kreves det en allmektig Guds sin velsignelse.  Patriarkatet fremskaffet det også, enten vedkommende kalles Gud, Jahve eller Allah.

Nå går jeg i havet og legger meg på rygg, stille gyngende, godt og varmt, med stjernehimmelen over meg.  Så får jeg forhåpentligvis tilbake mitt glade, lyse humør som tviholder på etikkens grunnlov;

Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem!