Dreper du med glede, eller?

Ja, jeg spør jegeren av rein og skjær nysgjerrighet – og ja, nesten av vantro. Er det sant? Går det virkelig an å føle glede over å drepe en elg, for eksempel?

Det ser jo virkelig slik ut på de bildene jeg har sett av jeger og bytte. Jegeren næmest omfavner sitt slakt med kjærlig stolthet, eller han holder hodet opp for å vise hvor stort geviret er. Så ringer han opprømt hjem til kona; - vet du hva, jeg felte en elg i dag med atten takker, tenk det du. Det hodet skal vi stoppe ut og henge i peisestua, skatten min...

I de kretser bruker de ikke ordet drepe. Nei, jegeren sier at byttet ble felt. Kanskje vi skulle bruke det uttrykket oftere, også i nyhetsbildet. Det høres jo atskillig penere ut; -
han felte kona si med øks – for eksempel...

Vel, jeg vet jo at naturen må forvaltes, at de mange viltbestander må kontrolleres. Akkurat det kunne forsåvidt militæret ta seg av som en del av verneplikten og førstegangstjenesten. I stedet betaler jegerne sjøl penger i fleng for å gå ut i naturen og ta liv, med lyst. Det er dette som er så vanskelig å forstå i vår tid med overflod av mat.

En gang i tiden gikk stammens jegere ut på jakt med klubbe og spyd. Hjemme i leiren satt stammens eldre, kvinner og barn, sultne. Jegerne gikk løs på byttet, mange ble skadet, men de kom hjem i lykkerus. Nå hadde de mat, sener til fiskebruk, de hadde pels mot kulde, de hadde alt. Dengang hadde også jeg gått på jakt!

I dag er jo kampen blodig urettferdig. Elgens eneste forsvarsvåpen er flukt fra en jeger utstyrt med kikkert, gevær med kikkertsikte, mobilt samband til de andre, og et helt kobbel med bikkjer utstyrt med luktesans hundre ganger sterkere enn hva jegeren sjøl makter å prestere. Jegeren ligger i bakhold og dreper på lang avstand. Hjemme er fryseboksen breddfull, jegeren tar liv for sportens skyld!

Hva gjør deg så stolt? Hva har du egentlig prestert? Hvem kan du sammenligne deg med? Du som er så sporty? Marit Bjorgen eller Petter Northug Jr.?

Kjære jeger du trenger ikke bli furten, men det må være lov å stille spørsmål ved din mentale tilstand. Ble den sittende fast i steinalderen?

Javisst, må det være spennende å lete opp dyret, mange flotte naturopplevelser blir det også, ganske sikkert, men... Spenningen ved å jakte blir den samme om du bytter ut geværet med kamera!

Joda, jeg har prøvd for mange år siden. Jeg ble invitert av noen kolleger til å jakte ryper på Senja – med lånt gevær, ei hagle. De grønne heiene pyntet med røsslyng, sølvvier og blåklokker lå badet i høstsola, bevoktet av de svarte fjella, der borte. Bikkjene løp foran og skremte opp noen ryper. Jeg hev geværet til skuldra, lukket øynene og trykket av. Det går nesten ikke an å bomme med et haglegevær. Fuglen datt ned foran mine føtter, ennå ikke helt død. Det var fortsatt glød i det øyet som stirret opp på meg. Et øye som spurte hvorfor?

Jeg sto lenge og skuet ut over det glitrende havet, helt ut dit hvor hav og himmel møtes.

Det var så vakkert, det var så fint å leve. Men fuglen ved mine føtter kunne ikke lenger fryde seg over livet. 
Livet dens hadde jeg tatt - med forakt for meg sjøl!