Et flerkulturelt samfunn – JA eller NEI ?

Det er på tide vi får klarhet i hvor mange som vil et flerkulturelt samfunn i Norge, og hvor mange som ikke vil. Under folkeavstemningen om medlemskap i EF (Europeiske Fellesskap) i 1972, og i 1994 i forhold til EU (Europeisk Union) hadde vi to klare fronter ved organisasjonene «Ja til EU» og Nei til EU». Begge fikk lik tilgang til media.  På tilsvarende måte må vi bygge folkelige grasrot organisasjoner i forhold til et flerkulturelt samfunn i Norge. Vi har i alt for lang tid «snikinnført» et slikt samfunn, særlig i Oslo, som et resultat av å importere arbeidskraft og å ta i mot flyktninger og asylsøkere.

En anstendig NEI organisasjon må få full tilgang til media med sine argumenter som for eksempel det negative med raseblanding og ulike kulturer side om side. Og det uten derved å bli stemplet som rasister! Ut fra et slikt ståsted må det selvsagt meisles ut nye retningslinjer i forhold til grensepasseringer, i forhold til EØS og Schengen, i forhold til internasjonale avtaler om å ta i mot flyktninger og asylsøkere o.l.. NEI folket vil sannsynligvis verne om den rene ariske rase og den kristne kultur, men samtidig fortsette med å bygge norske kolonier i utlandet med sine egne kirker, barer og restauranter. Slik nordmenn gjør for eksempel i Spania og i Thailand. NEI folket vil selvsagt også fortsette med å feriere i eksotiske muslimske og buddhistiske land som Egypt, Tyrkia, Thailand og Vietnam. Men folk derfra skal ikke få bosette seg i Norge. Det må være lov å mene dette, og samtidig få sine meninger ut i landets media. Ytringsfriheten skal gjelde for alle!

En folkelig grasrot organisasjon som sier JA vil dele både himmel og jord med verdens befolkninger. De innser at gjennom handel, turisme, Internett og TV knyttes verdens folk mer og mer sammen til ett globalt folkeferd. JA folka vil synes det er mer enn kult å ha en asiat eller afrikaner til nabo. De vil invitere dem på middag og hjelpe dem i sine bestrebelser for å lære norsk og å forstå vår kultur. JA folka erkjenner at vi er religiøse vesener som i større eller mindre grad har behov for å dyrke sin religiøse tro. Da må det selvsagt bygges moskeer, synagoger og buddhatempler.

JA folka vil meisle ut en politikk som aktivt inviterer arbeidskraft til Norge fra hele verden, og sørge for at de får utdanning og jobb. Vi trenger dem, og det fler og fler i årene fremover, ikke minst i helsesektoren.

Look to America vil JA folket si. USA er historias største multikulturelle samfunn, og det med en suksess som har skapt historias største supermakt. Et konglomerat av millioner av arabere, iranere, asiatere, afroamerikanere og innbyggere fra mange andre innvandrermiljøer, jøder, skandinaver og latinamerikanere, blant annet. Det er flere synagoger i USA enn i Israel. For hundre år siden ga Norge også sitt bidrag. Da flyktet over halvparten av landets befolkning, fra armod og nød, over Atlanteren til nord Amerika for å søke lykken og det gode liv.

På sekstitallet oppsto det underskudd på arbeidskraft på Østlandet, og folk fra distriktene, særlig fra Nord Norge flyttet sørover. De ble mobbet. Man kunne for eksempel lese annonser som Dagmamma søkes, ikke nordlending. Folka fra nord, til tross for sin dyktige og pålitelige arbeidskraft, ble på grunn av mobbing og sjikane, tvunget til å søke sammen i egne gettoer i Oslo.

Tidlig på syttitallet ble pakistanere og tyrkere invitert til Skandinavia. Det var fortsatt stort behov for arbeidskraft. Pakkisen, som de ble kalt på Østlandet, overtok rollen som mobbeofre. Det ble etterhvert et mer levelig liv for våre landsmenn fra nord.

Dette skal vi også ha i tankene når vi skal velge gruppering, JA eller NEI. Vi bør nemlig snarest ta et valg om vi skal gå inn i framtida med ryggen først fylt med angst, eller med et bryst fylt av mot og kjærlighet til den nye tid.

Dieseltruck – norrbagge och svimling !

En ny og moderne utgave...

Jeg hadde jobbet bare noen dager som bryggesjauer på havna i Gøteborg da jeg så oppslaget på brakkeveggen. Vi sto nemlig i kø om morran og fikk tildelt forskjellige jobber av dama i arbeidsbrakka. Jeg og kameraten min, Henry, fikk som oftest jobbe sammen på McCormick Line. Lastebåtene med frukt, sukker, krydder o.l.

På lappen sto det ledig jobb som truckkjører. Jeg ringte og fikk en adresse på Hisingen. Der skulle jeg møte neste dag klokka halv sju. Hvilket jeg gjorde. Etter å ha ringt på en lang stund ble døra åpnet av en stor, tjukk svenske kun iført ei ikke helt hvit truse. I handa holdt han et sett nøkler. Før han ga de til meg stilte han et kontrollspørsmål; har Ni kört en så der doning förut? Jeg hadde trent godt på svaret; jeg stirret han rett i øynene og sa med klar røst; JA! Han ga meg nøklene og pekte mot låven. Der sto det en stor dieseldrevet truck med mange spaker. Jeg fant det viktigste, tenning, gir, clutch og brems. Så var det bare å kjøre ned på havna og melde seg i vaktbua.

Mitt første oppdrag var å frakte paller med sukkersekker fra båten og ned til lageret, sammen med de andre truckkjørerne... Jeg var så imponert over hvordan de senket gaflene og samtidig tilpasset farta slik at gaflene gled rett inn i pallen. Der var det ikke mye stopp og nøling. Jeg ville gjøre det samme, selvsagt. Men det ble ikke helt vellykket. Rettere sagt så ble det helt mislykket. Jeg senket gaflene for seint slik at de spiddet to striesekker med sukker. Plutselig sto verden helt stille noen sekunder før jeg ble tiltalt og omtalt av en gjeng sjauere. Det vil si jeg lærte meg noen nye svenske ord; jäkla norrbagge og din svimling. Norrbagge betyr visst at du er plassert i dyreriket som en spesiell art, på høyde med ei lus og typisk for den norske fauna.  At du er en svimling må jo bety at du er svimmel, at du for eksempel kjører truck i ørska...

Henry og jeg jobbet på havna i Gøteborg i nesten tre måneder. Det var sommeren sekstiseks, den sommeren som var så varm at det naturlige arbeidsantrekket var ganske enkelt ei truse. Vi jobbet ofte overtid utover kvelden.  Da gadd vi ikke dra hjem til hybelen. Vi overnattet på havna med striesekker til madrass og ei presenning til dyne. Henry jobbet som sjauer ombord i lasterommet der han og de andre lastet opp den ene pallen etter den andre. I blant kom det et ekstra signal fra kranfører. Det betydde ny forsyning av sigaretter, whisky, bananer og sjokolade. Javisst smuglet vi, godsakene lå gjemt mellom sukkersekkene. Det var bare å få varene ubemerket ut og over i den romslige verktøykista i trucken.

Eva Lill var også glad, glad i oss og i våre smuglervarer. Hun jobbet ombord i båtene som sexbetjent og avsluttet jobben ved tre, fire tiden på morgenen. Vi ble kjent med hverandre ved at hun en morra vekket oss og ba om en sigarett. Da var hun dødssliten etter å ha vært alene på jobb og betjent tretten sjømenn. 

Eva Lill ble vår gode venninne. Hun kom ofte til oss fra jobb, hun fikk låne dusjen nede i lagerskuret, hun gumlet sjokolade og bananer, hun røkte sigaretter og tok noen store slurker med whisky før hun sovnet trygt mellom Henry og meg på vårt beskjedne sengeleie av striesekker. 

Sola sendte sine første stråler mot de hvite mastene og truet med nok en het dag. Måkene sirklet rundt på leting etter mat og skrek til hverandre slik måker skal gjøre. Den store dieseltrucken med sine gafler og spaker lignet et uhyre fra en annen planet. Den ventet også på en ny arbeidsdag, sammen med sin habile truckkjører... Frokosten ble inntatt nede på havnekneipa, bräkt skinka med egg og sterk kaffe. Eva Lill sov trygt under presenninga, hennes arbeidsdag startet senere.

Sjåfør på Melkeruta.

En ung gutts drøm om å bli rallykjører er vel ikke så uvanlig. Jeg ble det, men ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg. Bilen var nemlig en lastebil med planet full av melkespann, og banen var smale grusveier på bondelandet i Vestfold. Det var mange stopp underveis. Bondegårdene hadde hver sin rampe ved veien der spann fulle av melk skulle hentes og kjøres til meieriet, og de tomme melkespann fra gårsdagen skulle avleveres. Dersom melka ble hentet for sent, ble kvaliteten dårligere. Melka gikk ned i klasse, bonden fikk mindre betalt, bonden ble forbanna og klaget til meieriet, meieriet klaget på meg. Resultatet ble rally med melkespann på lasteplanet tidlig på morran. De eneste tilskuerne til bilen i full fart med støvskya bak var gressende kyr, hester og sauer. 

En gang gikk det galt i en sving der sentrifugalkrafta feide de tomme melkespann av lasteplanet og ut på et jorde. Selvfølgelig sto det noen olme okser der og skulte på de frekke inntrengere.  Jeg våget meg ikke ut dit. Heldigvis hadde jeg med meg min sju år yngre bror som hjelpegutt. Nå kunne elleveåringen hjelpe til med må hente tomspann. Det gjorde han, og han lever fortsatt, heldigvis...

Jeg tok førerkortet på min attenårsdag januar 1964. En halv time med sjåførlærer, som riktignok bemerket at jeg måtte ha kjørt bil før, og det stemte jo. Jeg hadde både lånt og tjuvlånt bilen til fatter'n, en gammel Skoda varebil... Så fulgte en halv time med bilsakkyndig og vips så var førerkortet mitt, som kostet kroner trettifem, dengang!

Da var det vel ganske naturlig å ta sommerjobb som sjåfør på melkeruta, ansatt ved henholdsvis Sandar og Larvik meieri to somre på rad. Dengang var det ikke noe krav til utvidet førerkort for å kjøre lastebil. Det var heller ikke noe spesielt krav for å kjøre lastebil med henger. Hvilket det kanskje burde ha vært...

En morra sto nemlig lastebilen med henger fullastet. Det var fellesferie, campingplassene var fullt belagt.

Å kjøre fremover med henger gikk greit, men på Stolpestad Camping måtte jeg rygge og det gikk ikke greit! Jeg rygget over bardunene til et telt. Teltet falt sammen som en punktert ballong. Det kom mange rare lyder innenfra, inkludert de som vi kaller bannord. Full av skyldfølelse kunne jeg bare stå og bivåne kampen der inne for å finne glidelåsen til teltdøra. Den ble funnet, og ut kom de, mor, far og to unger. Det hjalp ikke å be om unnskyldning, skjellsordene haglet med trusler om juling og det som verre var. 

Jeg tror ikke jeg rygget mer med henger den sommeren...

Operatør assistent !

Joda, selvsagt har jeg hatt sommerjobb som jeg minnes med gru. Særlig den på Park hotell som ryddehjelp. Bankettsalen skulle ryddes klokka fire om morran for etterpå å tømme skyller og annet illeluktende avfall. Fluesvermene slo mot meg når lokket ble løftet av de store søppeldunkene. Rart forresten at jeg ikke ble total avholdsmann etter å ha opplevd medaljens bakside av de voksnes løsslupne festing i hotellets bankettsal. Vin og brennevin i glass og flasker, noen tomme, noen halvfulle, velta glass på bordene med duken gjennomtrukket av vin og stearin, fulle askebegre med sneiper både i og utenfor. Det luktet vondt! To baljer på hjul, så store som badekar, ble fylt opp og fraktet ned til kjøkkenet der litervis med vin og brennevin gikk i utslagsvasken. Det skortet ikke på drikkevarer når fiffen hadde fest på Park! Heldigvis var det bare helgejobb, kun lørdag og søndag.

Jeg har heller ikke så gode minner fra nattskiftet på Standard Telefon og Kabelfabrikk på Økern i Oslo. Det ble så innmari monotont og kjedelig. Jobben besto i å passe en maskin som kappet isolasjon i småbiter som ble tømt i en sekk. Når sekken var full skulle den knytes for og fraktes bort til et lager, mens ny sekk ble montert. Det ble tøft å holde seg våken ved fire, fem tiden om morgenen. En morra duppet jeg faktisk av, og våknet ved at golvet var dekket av små plastbiter i alle slags farger. Maskinen sovnet jo aldri! Jeg bodde hos tante og onkel, men siden de var på hytta i helger og i ferien ble jeg ofte alene og kunne gjøre som jeg sjøl hadde lyst til. Og det gjorde jeg, en ung tenåring i Oslo. Noe av det jeg gjorde har jeg aldri fortalt til mora mi...

Det var faktisk sommerjobben på Sande Paper Mill som skulle bestemme mitt yrkesvalg. Jeg avanserte fort fra å gå rundt med oljekanna i den store fabrikkhallen og smøre lagrene til de mange og store valsene som gradvis omformet den gulhvite tremassen til papir.  Det ble nemlig mangel på operatører, og jeg ble spurt om å passe instrumentpanelet. Det minste avvik fra det normale i forhold til tetthet, hastighet, temperatur etc. ble notert i ei kjørebok.

Og så kom de. De kom to, tre stykker i lyseblå frakk med hjelm på hodet, hver dag.  Etter å ha tatt den daglige inspeksjonsrunden i fabrikkhallen, ble kjøreboka sjekket.   Eksamensnerver var rene lykkerusen i forhold til da de alvorlige menn i lyseblå frakk sjekket kjøreboka på mitt skift. De studerte tegningene på det store bordet, de diskuterte seg i mellom, nikket og pekte og ga de nødvendige ordrer.

De kunne alt, de forsto alt som foregikk i den store fabrikkhallen der valsene gikk rundt natt og dag og produserte store ruller med papir som ble fraktet ombord i den polske lastebåten som lå ved kai. Ombord der var det også mulig å kjøpe billig vodka og sigaretter...

Jeg ville bli ingeniør! En dag skulle også jeg gå rundt med frakk og forstå alt. En dag skulle «de andre» se like mye respektfullt opp på meg som jeg gjorde på ingeniørene på fabrikkgolvet i Sande Paper Mill da de kom skridende i lyseblå frakk med hjelm på hodet.

Maskinist assistent !

Året er 1960. Det året da fjernsynet ble offisielt åpnet, det året da Haakon Brusveen tok OL gull på femten kilometeren i Squaw Valley, det året da Norge fikk sin første froskekvinne (hun hadde bestått eksamen på dykkerkurset), det året da bilsalget ble sluppet løs og de fleste endte opp med «bobla», folkevogna, Volkswagen aus Deutschland. I tillegg kom det en dings på markedet som gjorde det mulig å åpne garasjeporten bare ved å trykke på en knapp mens du sjøl satt i bilen! 

Mobiltelefon, pc og Internett, GPS og kalkulator lå fortsatt godt begravet i fremtiden.  Det var det året jeg fylte fjorten og fikk sommerjobb på Verven hvor de overhalte hvalbåtene. 

Mor mi var alltid tidligst oppe og i full gang med å smøre nistepakke til meg og faren min, samt ordne termosen med kaffe til han og ei flaske med melk til meg. Han hadde forlengst kommet hjem fra hvalfangst og jobbet i sommerhalvåret som rørlegger. Vi begynte begge klokka sju, men jeg dro litt tidligere hjemmefra siden jeg måtte sykle til jobb. Far min hadde jo kjøpt seg moped, en splitter ny Suzuki, som jeg tjuvlånte i blant når han sov...

Vi startet klokka sju på Verven og møttes i den store arbeidsbrakka. Vi var ikke så mange for Verven var et lite verksted. Jeg fikk tildelt min maskinist. Han het Nils og var litt eldre enn faren min med runde briller og lite hår. Han virket veldig snill og grei. Sjefen hilste på meg og ønsket meg velkommen.

- Du får starte med å mate kjølsvinet du, sa han – og alle lo. Jeg lo også for sikkerhets skyld, selv om det tok ei stund før jeg skjønte at det var en spøk.

Da arbeidsoppgavene var fordelt, fant Nils en gammel kjeledress til meg som var alt for stor. Men når jeg brettet opp buksebeina gikk det an å gå i den. Dessuten var den helt lik den som Nils hadde. Og slik skal det jo være, assistenten bør jo helst ligne mest mulig på sjefen, på sjølveste maskinisten.

Vi gikk ombord og klatret ned leideren til maskinrommet. Nils viste meg rundt og fortalte om hovedmaskin, hjelpemotorer, generatorer, kjølesystem, tavla med alle instrumentene etc. Det luktet godt av olje, grease, diesel og terpentin. Det var spennende! Nils satte meg i jobb med å slipe endene på akslinger, de som skulle inn i kulelageret. De måtte slipes med veldig fint smergelpapir, så fint at det tok mange dager bare å slipe en sånn aksling. Hjelpemotorene og generatorene gikk, så de laget en slags rytmisk musikk, det var bare å dikte ord til musikken så var en ny slager født. Slik gikk dagen fort. Dessuten ble jeg betrodd viktigere arbeidsoppdrag etter hvert som å slipe sylindervegger, stempler og stempelringer. Nils forklarte meg hvor viktig dette var for at maskineriet skulle fungere helt knirkefritt der nede i Sørishavet på jakt etter hval.

En dag hadde vi det ekstra moro i lunsjpausen, det ble ledd godt på min bekostning mellom kaffen, matpakka og røyken. Nils hadde nemlig sendt meg opp til lagerbrakka for å hente fem meter rød overledning, noe som var ustyrtelig morsomt.

Jeg lo godt jeg også når jeg skjønte spøken og fikk til trøst mange klapp på skuldra og mye skryt av å være en flink maskinist... Ikke rart jeg sto stolt sammen med Nils i køen foran luka der lønningsposen ble utlevert hver lørdag. Posen var halvt gjennomsiktig og inneholdt penger og den lange, tynne papirstrimmelen som fortalte om antall timer, tillegg, brutto og netto. Jeg følte meg med andre ord det jeg egentlig hadde blitt, nemlig en skikkelig arbeidskar!

SOMMERJOBB !

Avisbud har vel de fleste vært en gang, sykle rundt med avisene, løpe inn og opp i trappene, finne den rette adressen og legge avisa foran døra. I dag legges de i postkassa. Da er jo halve vitsen borte.

Du skal jo stå opp, ta kaldt vann i ansiktet, ta på deg morgenkåpa, sette over kaffen og så åpne utgangsdøra for å plukke opp avisa med dagens nyheter, annonser og annet godt lesestoff. Når kaffen er ferdig, setter man seg ned med avisa på bordet. Dagens store høytidstund er klar – avisa, kaffen og den første sigaretten... Ja, det var nok mer vanlig på min tid som avisbud, det med sigaretten mener jeg. Jeg gikk på folkeskolen og var tretten og et halv år den sommeren. Avisa het Aftenposten, som den også heter i dag med sitt like misvisende navn siden den ble hentet på Jernbanen klokka fem om morgenen. Men dengang kom virkelig aftennummeret av Aftenposten. Så på ettermiddagen var det ny rundtur med avisene.

Jeg kom til å tenke på dette etter at flere passasjerer i drosja forteller meg at de jobber der og der, med det og det, men bare som sommerjobb, bare som sommervikar. Og selvsagt er de unge mennesker fra ungdomsskole nivå til høyskole- og universitets nivå. Det er dette bare jeg huket meg fast i. Bare i den forstand at det kan tolkes som noe bagatellmessig, dette med sommerjobb. Hvilket det langt fra er. Når jeg tenker tilbake på alle mine sommerjobber, så er jeg heldig som har fått oppleve så mange sider ved samfunnet. Det har jeg lyst til å skrive om...

Det kanskje aller viktigste ved å ta en sommerjobb, er å oppleve pengenes verdi.  Når man bytter fysisk og psykisk arbeidsinnsats med penger, gir det langt større forståelse av pengenes verdi og kjøpekraft, enn å motta dem som gave.

I tillegg trener man opp sin sjøldisiplin. Når klokka ringer må du stå opp. Du skal på jobb! Det er himmelvid forskjell på å skulke skolen en dag i forhold til å skofte jobben. På skolen får du en anmerkning, på jobben setter du dine arbeidskamerater i ei klemme. De må nemlig i tillegg til eget arbeid også utføre ditt.

Det vet du om. Du lærer at du er en viktig person i forhold til andre mennesker, du lærer noe om arbeidsmoral, solidaritet og lojalitet. Slik har arbeidslivet alltid virket oppdragende.

Året etter skaffet faren min meg jobb på Verven Mekaniske Verksted der hvalbåtene ble vedlikeholdt. På den tiden var fjorden full av hvalbåter, og de store fabrikkskipene, kokeriene, sperret nesten hele innløpet til hvalfangerbyen Sandefjord. Faren min jobbet ombord på kokeriet «Kosmos 4» som reparatør. På senhøsten dro de alle til Antarktis for å jakte og harpunere hval. Hvalen ble kokt for å produsere olje. Sandefjord blomstret og ble landets rikeste by. (http://www.hvalfangstmuseet.no/Default.aspx?Cat=20)

På Verven mek. jobbet jeg hele sommeren, fjorten år gammel. Hva jeg gjorde der?  Ja, det får du vite i neste nummer...:).

Joda jeg lever, men på hvilken måte...?

Jeg har fått en del henvendelser via epost angående bloggen min, som har glimret med sitt fravær noen uker nå. Her følger noen eksempler: Savner faktisk bloggen din selv om jeg er dypt uenig i mye av det du skriver... Hei Kjell, har du gått hjem til Buddha eller,? du har jo forsvunnet fra Facebook! Jeg har stor forståelse for at bloggen din må vike siden du bor sammen med to thaidamer, og det i ei trang campingvogn..:).

Den siste treffer spikeren på hodet, det har noe med det å gjøre, men ikke på den måten som han antyder...:).   De jobber. Og for å jobbe må man bevege seg mellom hjem og arbeidssted. Det skjer ved hjelp av bil med meg som sjåfør, eller som mopedist med tusen formaninger om at i Norge er det høyrekjøring! Ja, den mopeden jeg kjøpte til kona i fjor, er en av de få investeringer som jeg ikke angrer på. Og det går døgnet rundt. Kona mi, ho lille tøtta fra sørøst Asia, ho er glad i å jobbe og tjene penger. Det er jo en positiv holdning, ikke sant? Men når hun i tillegg ikke klarer å si nei til vaskeoppdrag, så spinner det på seg så alt for meget. Heldigvis er hennes niese på besøk, men ikke så lenge som vi håpet på. Nei, hun fikk bare være i Norge i tretti dager, og ikke nitti, slik det er vanlig for thailandsk turistvisum. Begrensningen ble kunngjort i hennes pass, på norsk. I tillegg fikk hun en informasjon fra UDI om at visumet var kun på tretti dager, skrevet på engelsk.

Onn forstår hverken norsk eller engelsk! Siden hun ringte meg fra Thailand og lykkelig fortalte at hun hadde fått visum, kjøpte jeg flybilletter til henne med retur innen nitti dager, kr. 8068,-. Hun ble stoppet i innsjekkinga og nektet adgang til flyet siden returdatoen var senere enn de tretti dager som var visumets gyldighet.

Jeg ba pent på mine knær, på email og telefon, både til ambassaden i Bangkok og til UDI i Oslo, om å få hennes visum forlenget til ordinært turistvisum på nitti dager. Svaret var nei uten begrunnelse! Hun bodde på flyplassen i Bangkok i fire dager, innen jeg fikk ordnet nye billetter til kr. 7220. De første billettene var ikke refundable..., så igjen går jeg på en smell når det gjelder penger. Akk ja, livet er vakkert...

Onn reiser hjem til Thailand med ny returbillett datert 5. juli. Vi er jo anstendige og lovlydige mennesker! Bare så rart at når en amerikaner fra USA lander i Norge, så går han til passkontrollen og forlanger oppholdstillatelse, hvilket han får med et stempelsmell i passet!

Okei, jeg hadde ikke tenkt å skrive om det her i hele tatt, men det var godt å få lettet mitt hjerte. Ansvaret for renholdet av to campingplasser med sine sanitæranlegg, hytter og leiligheter - hver dag + dele jobb med sin venninne om å vaske et treningsenter - hver dag + ansvaret for renholdet av en ny gourmet restaurant - hver dag. Det er Sampan sitt ansvar. For å redde livet til kona mi stepper jeg inn så ofte jeg kan, og har blitt en skikkelig habil vindusvasker. 

Men jeg har også mitt, jeg må kjøre taxi innimellom for å fylle opp kvota mi på 1G, hvilket jeg kan tjene ved siden av pensjonen. Nå er det høysesong både for renholdere og taxidrivere... Så det så.

Kjære bloggleser, jeg er takknemlig for å bli etterspurt! Skulle gjerne hatt mer tid til å skrive om det som rører seg i tiden, som for eksempel at i år er det «Det internasjonale kjemiåret», vedtatt av De forente nasjoners 63. generalforsamling!

Har du tenkt på det? Alt er jo kjemi, fra atombomber til forelskelse! Vitenskapen kjemi er bare to hundre år gammel. Kjemien kan plukke deg i småbiter, i atomer og molekyler, og sette deg sammen igjen! 

Tenk på det, det er helt rått æsså!

Ha en fortsatt god sommer(ferie...).