Se, de leier hverandre!

Jeg er så heldig å bo sånn at ungene fra barnehagen går forbi huset når de skal på tur. 

Her kommer det et trettitalls unger, fire, fem åringer av begge kjønn med hudfarge fra blåsvart til kritthvit. Hårfrisyrene er like mangfoldige som antall hoder, kort sveis, langt hår, rastafletter, krøller etc.  

Men likheten er forståelig og heilnorsk, nemlig den lille sekken på ryggen. Man går jo ikke på tur uten nistemat. Og tru meg, ungene leier hverandre!

Ja, unntatt den lille jenta med det blonde håret som sitter på armen til ho mørkebrune dama som ikke skal tituleres med «barnehagetante». Jeg har forstått at de ansatte i barnehagen ikke liker den tittelen, pedagog er bedre.

Men poenget er, det er et vakkert syn. Det er vakkert å se ei lita heilnorsk, blond jente henge rundt halsen til ei dame fra sør-Afrika eller Somalia, eller...

Javisst går verden framover!

Jeg husker jo tilbake som guttunge da jeg for første gang fikk høre om negre. 

Jeg kunne være sju eller åtte år som sammen med kameraten min ble sendt på søndagsskole. Våre respektive mødre tenkte vel at det ikke kunne skade å få en litt kristen vinkling på oppdragelsen. Det var der jeg for første gang fikk se et bilde av en neger, og det blant alle glansbildene av Jesus og englene. Vi skulle antagelig lære om misjonsbefalingen «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler..." 

(Matt. 28:18-20).

Til tross for bildet ble det allikevel et sjokk å se en neger «in live» for første gang. 

Det husker jeg veldig godt siden jeg spilte «grønnis» med Jan-Erik, Rolf og Steinar. Dersom du kom inn i skolegården uten et grønt blad i handa når de andre spurte «grønnis?», da måtte du betale til de andre. Og det kostet flesk, det kostet fem øre på hver, femten øre tilsammen!

Den morran gikk jeg som vanlig nedover Prinsens gate på vei til skolen. Jeg plukket et stort, grønt blad fra lønnetreet. 

Plutselig kom det mot meg et kjempesvært, svart menneske som sikkert var fem meter høy. Jeg ble stående helt stiv med bladet i handa. Han kom nærmere helt bort til meg og blottet noen store, hvite tenner. Med et bredt smil tok han lønnebladet mitt, holdt det opp mot sola og sa «gudd».

Så ga han meg bladet tilbake og klappet meg på hodet.

Tilogmed lærerinna mi ble sjokkert da jeg fortalte om denne nifse opplevelsen.

Barnetoget løser seg opp nede på sletta, nå skal det lekes og bare ha det moro. 

Snart blir nistepakka tatt fram, og sultne unger sitter i en ring og pludrer i ett med mat i munnen... Ingen sitter utenfor. For ennå har de ikke lært at hudfarge og religion skal avgjøre deres posisjon, innenfor eller utenfor.

Menneskebarnet kommer ut av mors liv som en klump leire, den kan formes til alle slags fasonger. Foreldre, skole, kultur er den som former. Formen bestemmes av dannelsen som legges til grunn, den som smir individets kunnskaper, holdninger og egenskaper. Og det er den voksne verdens ansvar. Det er ditt og mitt ansvar om vi skal danne ungene våre til en bedre verden, eller til en verre.

Ungeflokken er på tur hjem. Og de leier hverandre fortsatt. Heldigvis.