«Cogito, ergo sum!»

Ja, det er jo også en måte å gjøre det på. 

En annen måte er å klype seg sjøl i armen for å konstatere at jo, jeg eksisterer, jeg er tilstede i tilværelsen.

Men den franske filosof og matematiker (1596-1650), René Descartes, tvilte også på den metoden for å finne en klar og sikker begrunnelse for sin egen eksistens. Descartes tvilte på alle sine sanser, han tvilte på om han var i våken tilstand eller i en drømmeverden. Han tvilte på slike matematiske sannheter som at 2+2 = 4, og til slutt tvilte han på sin egen eksistens. 

Men, fant han ut, tvilen er jo et resultat av å kunne tenke;

Jeg tenker, ergo er jeg! - som skrevet på latin ble den grunnleggende tese i sin filosofi; Cogito, ergo sum!

Descartes regnes som den moderne filosofiens grunnlegger med sin dualisme, det vil si en todeling av tilværelsen i ånd og legeme, sjel og kropp, subjekt og objekt. Han mente tilogmed å ha funnet sjelens sete der hvor bevisstheten blir formet. Det er en liten kjertel øverst i hjernen som han kalte «Glandula Pinealis», bedre kjent i dag som hormonkjertelen «Hypofysen».

Og selvsagt i en tid da kjerka med sin kristendom gjennomsyret folks hverdagsliv, fungerte «Glandula Pinealis» som ei antenne med direkte kontakt til Fadervår i himmelen, en form for «hot line».

Descartes levde i en tid da føydalismen gradvis måtte vike for industrialiseringas tidsalder med framveksten av en ny type økonomisk system som ble kalt Kapitalisme.

I følge Descartes sin filosofi var det kun mennesker som hadde sjel og dermed bevissthet. Alle andre livsformer besto av følelsesløse og sjelløse skapninger som sammen med naturen forøvrig var skapt for å bli brukt, forbrukt - og misbrukt av oss mennesker. 

Og kapitalismens umettelige krav til profitt og økonomisk vekst skulle snart løfte levestandarden til millioner av mennesker, men med store og destruktive inngrep i planetens økosystemer. Kapitalismen hadde ryggdekning i Descartes sin filosofi. Dualismen og kapitalismen passet sammen som hånd i hanske og skulle danne grunnlaget for en ny type kultur, kjent som den Vestlige.

Den jorda som kosmonauten Jurij Gagarin betraktet fra sitt romfartøy i1961 er ikke den samme som i dag. Jordoverflaten er blitt så til de grader forandret av oss mennesker at vår tidsalder har resultert i et eget navn; 

Antropocen = Menneskets tidsalder.

I vår tid har det moderne menneske byttet ut «hot line» til Vårherre med moderne massemedier som gir oss daglige tilstandsrapporter om hvordan det står til med oss sjøl og planeten vår. 

Gradvis fortrenger vi den dualistiske tenkemåte som betrakter naturen som et objekt, som «en ting» og erstatter den med et helhetlig syn på tilværelsen. Konsekvensen blir at ved å ødelegge planetens natursystemer, så truer vi samtidig vår egen eksistens.

Vi innser med andre ord at vi er natur!

På Descartes sin tid var menneskets «verden» begrenset til den bygda eller byen de bodde i. 

I vår tid derimot blir vi stadig mer bevisste på oss sjøl som verdensborgere med det ansvaret som følger med. 

Og i det ligger håpet!