Min ørnedrøm...



Som menneske var jeg en stor beundrer av den store fuglen som seilte høyt der oppe, eller som satt vaktsomt speidende fra sitt rede på ei fjellhylle hundre meter over havet. Nå er det jeg som sitter her og ser ned på de små menneskekryp som kaver og sliter i sin grå hverdag. Jeg fikk det som jeg ønsket, å bli havørn altså. Som menneske sa jeg det ofte at dersom jeg får velge, vil jeg bli havørn i mitt neste liv. Jeg minnes tilogmed hvordan jeg forestilte meg det kunne være å bare gi et lite kniks med knærne, folde ut vingene og så seile ut i løse lufta. Hvordan jeg gjorde det?

Jo, jeg satte meg på huk med armene bøyd tett inntil kroppen. Så reiste jeg meg langsomt mens armene strakte seg ut, halvveis oppe ga jeg det ekstra frasparket som sendte meg ut i det fri. Rettere sagt som ville ha sendt meg ut i det fri dersom jeg hadde vært ei ørn, men som menneske datt jeg jo rett ned. Det sørget tyngdekraften for. En gang vrikket jeg ankelen, kan jeg huske, men da seilte jeg også ut fra det høyeste fjellet, det vil si kjøkkenbordet. Siden da holdt jeg meg til lavere høyder som fra kjøkkenstolen...

 

Men nå sitter jeg altså her ved vårt rede, sammen med kona og to unger. Havet ligger blankstille på denne fine sommerdagen, fjella speiler seg i vannflata.

Jeg har forresten vært alene med å skaffe mat i flere dager nå, kona er nemlig skadet. Ho oppdaget et dødt lam inne på fjellet, det var antagelig drept av ulv eller bjørn. Lammet var nesten like helt med mye godt kjøtt. Kona stupte selvsagt ned og slo klørne i det. Ho feilberegnet nok vekta for lammet var tyngre enn ho trodde. Det resulterte i en muskelstrekk i venstre vinge, men ho klarte heldigvis å fly lammet hit opp til hjemmet vårt. Ho får bare sitte der og sture til ho blir helt bra...

 



Rovdyr og rovfugler, som menneskene kaller oss, må jo ha mat, vi som alle andre. Sånn sett er vi heldige her i landet på den måten at bonden jager dyra sine ut i skogen og opp til fjells, uten at noen passer på dem. Ingen vokter dem for rovdyr, de er fritt vilt! De har ingen gjetere! På toppen av det hele blir bonden veldig sinna når noen av dyra hans blir drept og spist. Mange mennesker vil utrydde alle dyra som spiser kjøtt. De må jo være fullstendig gærne, eller? 
 

Vi sjøl ble jo nesten utryddet over hele Europa for noen år tilbake.

Selv om mennesket også er kjøtteter, var ikke det årsaken. Men de giftstoffene som menneskene bruker for å øke sine avlinger spredde seg også til oss. Særlig var det kjemiske stoffet DDT (klorert hydrokarbon) svært giftig og ødela eggene våre.



Jakt for sportens skyld er jo også et merkelig fenomen hos mennesket. Tusenvis ble drept, ikke for kjøttet sin del, nei vi ble utstoppet og plassert i stua til pynt og som heder til den bolde jeger. 

I dag er vi totalfredet. Det er trygt å slippe seg utfor og ta en luftetur i sommersola. Det gjør jeg.

 

Jeg våknet med begge armene strekt ut til hver sin side. Den ene armen hvilte på panna til kona.  - Hva du vil gjøre nå?, spurte ho. - Jeg vil ta en luftetur, mumlet jeg, - I am ready for take off!

 ps. Jeg setter pris på kommentarer, men bruk helst kommentarfeltet under innlegget, der kan man også være anonym, om ønskelig...:) ds.