Hva er det som skjer?

Dagen åpnes med kaffe og nyheter, det har blitt rutine. Lokale nyheter, norgesnyheter og verdensnyheter. Og nyheter påvirker, i alle fall mens de leses og høres, man kan bli irritert, betenkt og overrasket, men sjelden glad. Det er lenge siden jeg har fått en nyhet i media som gjør meg hoppende glad. Det meste skjer nærmest som en selvfølge, som et ledd i en årsakskjede. 

En slik nyhet fikk jeg nå nettopp med lokalavisa. En mann ble påkjørt i fotgjengerfeltet her i byen og sendt til sykehus. Selvsagt må det skje, jeg vet jo det som er drosjesjåfør. Fotgjengere i mørke klær uten refleks dukker opp som troll i eske særlig på svarte kvelden med våt asfalt. Mange går rundt som zombier med musikk på øret. Nå har jeg refleksbrikker liggende i drosja som jeg skal dele ut til disse sjølmordskandidater. Det er jo lov å være suicidal, men bland ikke meg opp i det...

 

At oljeprisen kan falle til under 70 dollar fatet slås opp med krigsoverskrifter som om det er noen stor nyhet. Verdensøkonomien klamrer seg jo til markedsmekanismene, det vil si forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Og når oljekartellet OPEC fortsetter å pumpe olje i samme tempo med lavere etterspørsel, så faller prisen. Jovisst får det konsekvenser for både børs og profitt, investeringer og arbeidsplasser. Men det har vel våre regjeringer tatt høyde for, uansett politisk farge. Eller?

Redusert forbruk av fossilt brensel er forøvrig svært positivt for både miljø og klima. Akkurat det kunne jo vært en gladnyhet, men nei. Den selger vel for dårlig.

 

President Putin holdt tale og roste verdensmester Magnus Carlsen opp i skyene. Det var en koselig nyhet, syntes jeg. Særlig at han også berømmet taperen, han Anand. Det ga liksom et positivt bilde av Vladimir i forhold til all den pepper han får på grunn av Krim og Ukraina.

Men det er kanskje ikke så rart at Russlands president sover dårlig med tanke på at NATO lukker seg rundt landet hans som ei klam hånd. Nå har NATO en norsk sjef, Jens Stoltenberg, tidligere statsminister i Norge. I stedet for å være løpegutt og etterplaprer i regi av USA, kunne Jens nå gitt Vladimir garanti mot videre ekspansjon av NATO og trukket tilbake krigsskipene fra Svartehavet, både de over og under havflata. Det hadde faktisk vært en positiv nyhet, spør du meg.

En overraskende og trist nyhet: nesten 12.000 personer under 30 år går på uføretrygd, en økning på nesten to tusen fra i fjor. Det har visst blitt veldig populært å nave et år eller ti. Vi får håpe det ikke er yrkesutdanna ungdommer for den arbeidskrafta er det jo stor mangel på her i landet.

Nyheter er for noen gode, og dårlige for andre. Nå som vi nærmer oss jul blir det som vanlig laget prognoser for julehandelen. I år vil norske barn motta flere julegaver enn i fjor med en prislapp på 11,5 milliarder kroner. En gladnyhet for handelstanden selvsagt, men. Men er det en gladnyhet for ungene også?

 

Maksimalt eller Optimalt?

På slutten av femtitallet gjorde ny teknologi og større båter det mulig å ta opp enorme mengder fisk fra havet over kortere tid. Det gikk hardt ut over sildestammen. Så hardt at den ble regnet for å være utryddet for godt på grunn av maksimalt uttak, det vil si overfiske. Dette ga en støkk i både kystbefolkningen og i myndigheter og førte til økt havforskning og innføring av fiskekvoter. Først etter tjue år var sildestammen vokst seg såpass stor at den kunne beskattes på nytt, men nå etter strenge kvotereguleringer.

Kvoteregulering er basert på forskning og innsikt i fiskestammens betingelser for liv og overlevelse, ernæring, havtemperatur, vandringsruter, gyteområde etc.

De norske fiskerier er regulert slik at artene ikke blir beskattet ut over evnen til å kunne reprodusere seg selv. Mennesket har altså lært at en naturressurs må forvaltes i forhold til dens bærekraftige evne, med andre ord må forbruk og uttak være optimalt tilpasset.

 

I dag står menneskeheten ovenfor en tilsvarende utfordring, men nå dreier det seg om en hel planet med tilhørende økosystemer. Heldigvis har vi all verdens kunnskap ervervet gjennom flere tiår med vitenskapelig forskning, vi har all den teknologi som er nødvendig, vi har all den datakraft som kreves for å «kvoteregulere» rettferdig, helt ned på individnivå. Men hvorfor gjør vi ikke det da?

 

FN har innført begrepet «økologisk fotavtrykk» som et mål på befolkningens livsstil inkludert forbruk av naturressurser og utslipp av klimagasser. Størrelsen på fotavtrykket varierer selvsagt fra land til land. Men de rikeste landa tilsluttet OECD, deriblant Norge, står for 40 prosent av det globale økologiske fotavtrykket. 
Den norske befolkningen alene har en livsstil som krever nesten to planeter. 

De fattigste utviklingsland har imidlertid et økologisk fotavtrykk som knapt er synlig. Fortsetter forbruksveksten vil menneskeheten innen 2030 ha behov for to planeters produktive kapasitet. Med andre ord total kollaps.

 

Svaret på denne historiske utfordring er selvsagt å underlegge produksjon og forbruk en nødvendig regulering sammen med en global og rettferdig omfordeling av kapital og naturressurser. Under finanskrisen for noen år tilbake sank produksjon og forbruk i den rike del av verden, hvilket resulterte i en reduksjon i utslipp av klimagasser og en nedgang i miljøforringelse og forsøpling. Vi fikk altså demonstrert at det er de rike lands forbruksorgier som er selve trusselen mot vår framtid.

 

I den forstand er det trist og deprimerende når lederne for de tjue rikeste landa møtes i Brisbane med ett formål for øye, nemlig hvordan akselerere den økonomiske veksten sammen med det statlige og personlige forbruket.

Like trist er det å være vitne til ei regjering som klamrer seg til makta med løfter om skattelette og økt forbruk. Den har ingenting forstått av forskjellen mellom det maksimale og det optimale. Ja, det er til å gråte over!

 

 

Gud eller Darwin?

I begynnelsen var det bare Gud, for meg også. Med søndagsskole og religiøse lærerinner ble det helt naturlig i barndommens verden. Jeg så det jo sjøl, bilder av skapelsen med både Eva og Adam, og slangen selvsagt. Slangen lå og lurte oppe i treet, det som ikke skulle røres. Jeg fikk gullstjerne i boka fordi jeg hadde vært så flink å tegne samme bilde. I tillegg hadde jeg pugget Fadervåret som måtte bes hver kveld, for sikkerhets skyld.
Men tror nok jeg glemte det noen ganger, ble vel fortrengt av andre og mer alvorlige saker. Tja, det kunne for eksempel være fotballkampen neste dag nede på løkka, eller hvordan finne nok tomflasker under tribunen på stadion for å pante i femører. Det kostet å være kar når en skulle kaste på stikka med de store.

Og begynte jeg å tenke på Eva, ho som bodde nederst i gata, ho med det lange, lysegule håret, ho som lignet nøyaktig på en engel, ja da ble det ikke mye Fadervår den kvelden.

 

Årene gikk, og med dem avlæring og tillæring, fra Gud til Darwin. Darwins lære om livets utvikling gjennom det naturlige utvalg var basert på vitenskapelig dokumentasjon. De individer som ble født med spesielle fordeler, de som førte sine gener videre la grunnlaget for nye varianter og nye arter. Men disse positive mutasjoner er statistisk sett bare 1:1000. 999 av 1000 mutasjoner fører til tap i kampen for tilværelsen.

Men du verden hvilket mangfold av arter og individuelle varianter den blå planeten allikevel har tryllet fram i årenes løp, i løpet av 3500 millioner år.

 

Ta for eksempel elefanten. Det er vel lite sannsynlig at en fullt utviklet elefant med ei lang nese skulle dukke opp sånn helt plutselig? Med ei nese som elegant kunne plukke bananer fra palmetrær og putte i munnen, med ei nese som kunne fjerne rusk fra øyekroken? I så fall ville vel den elefantungen ha skremt vettet av mora si som et vanskapt misfoster?

Og dersom snabelen er et resultat av en evolusjonær utvikling over millioner av år ville den vel på et tidspunkt være mye kortere enn i dag. Ja, så kort at den ville dekke over munnen og gjøre det umulig å ta til seg føde, altså ensbetydende med død og undergang. Eller har en Skaper hatt en finger med i spillet for å lage noe som var litt kult, lissom?

Og hva med edderkopphunnen «Den sorte enke», ho som spiser opp hannen etter overstått parring? Evolusjonsmessig må det vel også her oppsto et problem med tiden, arten vil vel gå tom for hanner, eller? Eller står det også her en Skaper bak, en med humor, en med skikkelig galgenhumor? Men da er det ikke godt å vite hvilken djevelskap en slik Skaper kan finne på, også med oss.

Er han ansvarlig for en Adolf Hitler eller en Josef Stalin for eksempel? Eller for de mer moderne utgaver som IS, de som ynder å skjære hodet av folk på direkten, eller Boko Haram som nødvendigvis må utrydde jentunger, men bare de som går på skole altså. 

Eller er vi mennesker også kun et evolusjonært produkt? Ja, nå ble jeg sannelig i tvil sjøl, Gud eller Darwin? Jeg tror jeg velger begge, for sikkerhets skyld. Det kalles helgardering...

 

 

Kulturforfall.

Et samfunns kulturelle utvikling måles i hvilken grad det spesifikt humane dominerer samfunnsbyggingen, hvordan samfunnet forholder seg til de svakeste ledd, til de fattigste, til handicappede, til flyktninger – ja også i forhold til våre dyr. Det betinger en politisk ledelse som evner å leve seg inn i andre menneskers livssituasjon og som har empati med levende skapninger som sådan.

Statsbudsjettet til den konservative blåblå regjeringa avslører en politisk kulde som heldigvis vekker avsky i store deler av befolkningen. Som kjent vil regjeringa kutte i barnetillegget for uføretrygdede for å spare inn 590 millioner kroner, mens den samme regjeringa deler ut milliarder i skattelette til de aller rikeste her i landet.

 

Regjeringa bruker også kalkulatoren for å prissette innvandrere og konkluderer med at de er ulønnsomme for kongeriket. Og det til tross for forskningsrapporter fra både EU og OECD som viser det stikk motsatte. 

Regjeringas kalkyler tillater bare å ta i mot 20 personer med medisinske behov av de tusen syriske flyktninger som FN har forpliktet oss til, og det inn til «verdens rikeste land». Et uttrykk som regjeringas finansminister, Siv Jensen, yndet å bruke - da hun var i opposisjon.

 

At et lands regjering ikke makter å ta på alvor menneskehetens største utfordring noensinne i forhold til miljøforringelse og klimakrise, er et bevis på at landets politiske ledelse sitter fast i en gammeldags, konservativ politisk tenkning. Det hjelper ikke at FNs generalsekretær oppfordrer verdens rikeste land til omfordeling framfor økonomisk vekst.

Hvordan svarer vår regjering på den utfordringen? Jo, en smilende, stolt finansminister lover en forbruksvekst på nær 3 prosent neste år, samt en kraftig ekspansjon i utvinning og produksjon av olje og gass. Vi har ei regjering som opptrer så til de grader umodent og uansvarlig i forhold til framtida vår at den kan betegnes som kriminell!

 

Det aller svakeste leddet i samfunnet er våre husdyr. For å øke produksjon og profitt tillater regjeringa en dobling av antallet kyllinger, på det samme arealet!

Regjeringa skal fortsette å subsidiere pelsdyrnæringa som tar livet av omtrent 800.000 dyr hvert år. Minkene gasses ihjel, mens revene drepes med strøm. Så blir de flådd og pelsen solgt. Skrottene blir behandlet for tilsetting i kraftfôr. En raffinert form for kannibalisme siden pelsdyr også trenger kraftfôr...

At dyr i bur opplever det som tortur dokumenteres hver bidige dag, blant annet selvskading i form av avgnagde labber. Panikk- og stressreaksjoner fører til sykdom og død. Dyr reagerer med andre ord som mennesker når de blir sperret inne.

En politikk som er tuftet kun på kalde matematiske kalkyler med profitt som drivkraft vil alltid nedprioritere de svakeste i samfunnet. 

Landet vårt har fått en regjering som forsterker og viderefører de dårligste sidene ved den forrige. Slik blir det norske folk ledet inn i framtida – med ryggen først!