fredag 25. desember 2015

Andre Juledag, anno 1952.

Andre Juledag, anno 1952.

Det er kaldt i kammerset. Isen ligger tykk i vinduskarmen og isrosene dekker nesten hele vinduet. Men helt øverst er vinduet blankt og svart. Det er tidlig på morran.
Mamma sover enda, men bestemor er oppe. Jeg hører ho legger ved i ovnen i stua. Den gode lukta fra vedovnen siver inn gjennom forhenget og frister meg til å stå opp.
Det er ikke lett å forlate den varme, gode senga. Men det går bra dersom det gjøres fort. Vekk med dyna, beina på det kalde golvet, dra forhenget til side og vips så står jeg foran den høye ovnen med vedkubber i alle etasjer.
Hei bestemor, sier jeg, og kler fort på meg klærne som er hengt klar på stolen foran ovnen. De er gode og varme.

I dag er det den store dagen, nesten like stor som selve julaften. I dag kan jeg få gå ut, jeg kan gå på ski, og jeg kan få besøke Johnny. Og så skal bestefar og jeg trimme Brona, så ho ikke blir stallstien. Det sier bestefar. Å bli stallstien er ikke bra, for da har Brona stått så lenge på stallen at ho blir stiv i beina. Og så er det juletrefest på den gamle skolen i kveld. Jeg husker nesten alt fra i fjor, og gleder meg veldig mye.

Dagen i går var jo helt forferdelig, den var lang. Jeg fikk ikke lov å være ute og prøve de nye skiene, jeg fikk ikke besøke Johnny. Det er ikke lett å være inne sammen med de voksne en hel dag. Joda, de spilte litt ludo med meg, og de var også passasjerer i drosja, ei stund. Jeg bruker det store, blanke lokket til bestemors kakeboks som ratt når jeg kjører drosje. Så er det bare å starte opp, bruumm bruumm, brrrrrr...
Hvis bestemor bestiller tur til Skoli, nabogården, koster det ett øre. Da går turen til kammerset. Hvis turen går til butikken på Hvitstein, ja da koster det to øre. Bestefar er særlig glad for å kunne ta drosje til butikken. Jeg må kjøpe mer skråtobakk, sier han hver gang. Ja, bestefar tygger skråtobakk og spytter svart. Jeg fikk smake en gang, husker jeg, jeg hadde visst mast så mye at han puttet en bit i munnen min. Det er det verste jeg har smakt! Turen til butikken går helt ut til matboden i gangen, bruumm, bruumm, brrrrr...
Mamma skal ofte til utlandet, helt til Sverige. Det koster fem øre, og turen går helt ut på trappa. Der er det kaldt, men så blir det jo fred ei stund. Det sier mamma og smiler lurt.
Jeg fikk så vidt lov til å besøke Brona i stallen. Men der ble jeg lenge også, så lenge at bestefar kom for å se om det hadde skjedd noe gæli. Men det var det jo ikke. Jeg satt bare på krybba og snakket med Brona, eller rettere sagt sladret. Ja, jeg fortalte Brona alt det dumme voksne kunne finne på å bestemme. Å nekte meg å gå til Johnny, min kamerat, med de nye beksømstøvlene og de nye skia, ja med de nye vottene også, og lua!. Dumt var det!
Brona forsto meg godt. Ho kløyp meg litt i armen, humret og ristet på hodet. Dessuten var ho glad for brødskalkene jeg hadde tatt med. Ja, jeg hadde vært i spannet i gangen og tatt en ekstra skalk, så Brona fikk to. Det er jo jul for Brona også! Ho gomlet og åt så ho siklet.

Bestemor har allerede gjort unna fjøsstellet. Snart skal det bli frokost. Men jeg tar bare ei brødskive med prim på og drikker et glass nysila melk. Jeg har dårlig tid. Jeg har et viktig ærend. I går kveld sa bestefar at jeg fikk ta meg av Brona og morrastellet, gi Brona høy og havre, og vann selvsagt. Bestefar ville drøye'n litt i dag, hadde han sagt. Det betydde at han ville sove litt lenger, og det gjorde han.
Den nye kjeledressen som julenissen hadde kommet med er litt for stor, det samme er de nye beksømstøvlene, men... Men det er visst bare fint. Det er fint å ha litt å vokse i sa bestefar, det samme sa mora mi. Men det som er veldig, veldig fint, det er at kjeledressen er nøyaktig lik den som bestefar har! Den har tilogmed ei lang, smal lomme på siden av låret, der tommestokken skal være.
Bestefar har satt inn beksømstøvlene med vaselin så de skal holde vannet ute. De er myke og gode å ha på beina. Litt for store, så det er god plass til raggsokkene. Det er jo kaldt ute.

Bestemor gir meg en stor brødskalk og tre sukkerbiter som jeg putter i lomma. Så er det på med votter og lue, klar til dagens første jobb.
Kulda slår mot ansiktet i det jeg åpner utgangsdøra. Snøen ligger tung på de store lønnetrærne og glitrer i lyset fra utelampa. Bestefar og jeg har måket vei for flere dager siden. Den ligger fortsatt fin og åpen forbi vedskjulet med snekkerverkstedet og videre mot fjøset og stallen. Jeg trasker i vei i det svake måneskinnet.
Nei, nei, jeg er ikke redd, bare litt spent. Sånn tidlig på morran, når det ennå er mørkt, kan man jo støte på litt av hvert, både hulder, troll og nisser. Jeg har jo gått samme veien mange ganger før, og det enda tidligere. Men da går jeg sammen med bestemor for å hjelpe ho med fjøsstellet. Det er noe helt annet det.
Jeg synes noe rører seg borte ved brønnen. Liksom en skygge som dukker opp der hvor lemmen er, der hvor vi henter vann. Vi altså. Jeg får ikke lov å gå ut på brønntaket alene. Det er strengt forbudt. Men jeg er med bestemor noen ganger når hun henter vann i bøtta. Da åpner hun lemmen, gjør klar det lange tauet i en kveil i den ene handa, og så kyler ho bøtta ned i mørket. Der nede kan du se deg sjøl når det er dagslys, speilbildet i vannflata er veldig fint, men litt skummelt, det rører jo på seg...
Plask, sier det der nede, bøtta fylles med vann og tauet blir stramt. Bestemor er glad for at jeg hjelper ho med å heise opp vannbøtta, for den er tung. Vannet heller vi i den store tønna i fjøsgangen så kuene, grisen og kalven får slukket tørsten. Ja, vi har bare en gris nå. Før jul hadde vi to. Den ene slaktet bestefar, det er den vi spiser nå.
Brona har egen tønne i stallen. Vi har vanntønna vår i gangen. Der er det forresten så kaldt nå at det ligger issnerk på toppen.
Hønene og hanen borte i hønsehuset har ikke noen tønne, de får bare litt vann i et fat.

Jeg kom til å tenke på nissen, nissen på låven. Har han grøt igjen, tru? Grøtfatet var tomt både lille julaften og på julaften. I går kveld var jeg på låven med ny forsyning. Nå får det være nok, hadde mamma sagt, den nissen eter oss jo ut av huset. Jeg får gå og se etter.
Den er tung å få opp, slåen til låvedøra. Den glir opp på knirkende hengsler. Jeg stirrer inn i mørket mot høyvogna som står innerst inne i låven, der hvor jeg hadde satt grøtfatet i går. Jeg tenner lommelykta og retter strålen mot fatet. Tomt!
I samme stund ser jeg nissen hoppe i høyet helt der borte i det mørke hjørnet av laet. Jeg synes han ler. Eller kanskje det bare er gryntinga til grisen og lyden fra kuene som tygger drøv... Brona humrer også og stamper med forbeinet. Ho pleier det når ho blir utålmodig. Nå venter ho på meg med brødskalken og sukkerbitene.
Jeg går ned i stallen.

Hei Brona, sier jeg, og klapper ho på rompa. Brona humrer, kliper meg i armen og rister på hodet. Ho vet godt hva jeg har i lomma, men først skal vi lage det litt koselig og ete skikkelig mat.
Møkka tar jeg på spaden og kaster ut gjennom møkkaluka. Så soper jeg reint tregolvet og legger på ny sagmugg. En armfull med havre blir henta fra laet og lagt i krybba. Det andre rommet i krybba fyller jeg opp med vann fra tønna. Mens Brona spiser, børster og strigler jeg ho. Ho blir helt blank i pelsen, så fin blir ho. Manen og den lange, svarte halen blir kammet med den store, svarte kammen. Men manen får jeg bare kammet når Brona bøyer hodet ned for å ta en ny munnfull, ellers rekker jeg ikke opp. Men det går bra. 
Stallen er ren og pen med sagmugg og treflis på golvet. Det svake lyset fra lampa i taket speiler seg i Bronas øyne. Jeg sitter oppe på krybba og legger panna mi mot Bronas.
Sånn sitter jeg lenge og kjenner at Brona og jeg, at vi er veldig glade i hverandre. Brona tar brødskalken forsiktig ut av handa mi, deretter en sukkerbit, så en til og så enda en. Men da er det slutt.
Jeg forteller Brona at i dag skal ho få løpe litt rundt med sleden så ho ikke blir så stallstien, og i kveld skal ho få bjelle på og dra på juletrefest. Jeg gir Brona en god klem og rusler hjem.
Det begynner så smått å lysne. Jeg ser ingen, hverken hulder eller troll på hjemveien, heller ikke på brønntaket. Inne på kjøkkenet durer det i ovnen.
Bestefar har allerede laget seg sin vanlige kaffekopp med et rått egg i. Bestemor og mamma har laget frokost, og jeg er sulten.

De nye skia står i snekkerverkstedet med kandahar bindingene ferdig montert. Det hjalp bestefar meg med i går kveld. Det var litt vanskelig for bindingene må jo passe akkurat til støvlene. Ellers kan du dette, sa bestefar, og da kan det gå gæli.
Alt er nytt, unntatt knickersen og gamasjene. Ski, staver, bindinger, strømper, støvler, jakke, votter og lue, alt er nytt. Det lukter nytt også.
Pappa har nok sendt noen ekstra penger til jul, selv om det er julenissen som kommer med gavene. Jeg skjønner jo at de er kjøpt i butikken, unntatt vottene og lua, de har bestemor strikka. Så dum er jeg ikke, selv om jeg ikke skal begynne på skolen før til neste år. Pappa er på hvalfangst, helt på andre siden av kloden. Der nede er det sommer nå, har mamma fortalt, men allikevel er det veldig kaldt der.
Forresten vet jeg hvem julenissen er, tror jeg. For det samme skjedde i fjor på julaften, og det samme året før der igjen, tror jeg. Like før julenissen kommer inn med striesekken full av gaver, så må bestefar gå til naboen og ønske God Jul. Og når julenissen har gått, kommer bestefar tilbake. Ja, jeg hilste på nissen, jeg traff han på veien, sier bestefar på julaften, i år igjen...

Jeg har smurt skiene med stearinlys, så de glir veldig godt på den kalde snøen. Kanskje litt for godt. Jeg tar veien gjennom skogen. I motbakke må jeg tråkke fiskebein for skia er veldig bakglatte. Det gjør ingenting.
Johnny har også fått ski til jul. De er litt bredere enn mine. Johnny har fått hoppski. Skiene til Johnny skal ikke smøres med stearinlys, men lakkes! Ja, faren til Johnny har lakket skiene under og bygd en stor hoppbakke bak låven. Johnny er veldig flink til å hoppe på ski. Det er ikke jeg. Jeg synes farta blir så veldig stor, så jeg faller i unnarennet. Det gjør ingenting. Johnny og jeg er bestevenner.

Bestefar tar Brona ut av stallen og får på ho seletøyet. Brona er glad og har vanskeligheter med å stå i ro så bestefar får problemer med å spenne fast draget til sleden. Han sier noen rare ord og dulter til Brona. Det kan umulig være bannord, for det er stygt å banne. Det sier bestefar.

Men en gang en stund før jul, er jeg nesten sikker på at bestefar bannet. Det var tidlig på morran, bestefar var på tur i stallen for å ta ut Brona. Melkespanna måtte jo kjøres ned til melkerampa nede ved hovedveien. Da hørte bestefar et svare leven fra hønsehuset, og så reven løpe avgårde med ei høne i kjeften. Jeg hadde så vidt stått opp da bestefar kom løpende inn og hentet geværet mens han ropte den revefaen skal jeg skyte, fy fandon skinn og bein!  Er ikke det banning, så vet ikke jeg!

Sola ligger lavt over granskogen. Jeg satte meg på benken ved siden av bestefar som holder Brona stramt i tømmene. Heldigvis har bestefar lagt på striesekker så det ikke skal bli så kaldt i rompa. Bestefar kjører Brona med stramme tøyler bort til den store eika, der veien er fint brøyta med høye brøytekanter. Det er faktisk Brona, bestefar og jeg som noen dager før jul hadde brøyta vei helt ned til hovedveien og melkerampa.
Og så, så slakker bestefar på tøylene og smatter på Brona. Brona svarer med et byks og setter opp ei voldsom fart. Pusten freser ut av nesebora hennes og lager små skyer, hovene sender hardpakket snø mot bestefar og meg, og sleden skrenser i svingene. Jeg klamrer meg fast. Men da Brona begynner å galoppere, da er det nok. Selv bestefar begynner å bli litt redd, tror jeg. I alle fall drar han så hardt han kan i tøylene og roper prooo, prooo. Brona slakker heldigvis opp og pruster tungt, ho knegger og ler. Det der kunne ha gått gæli, sier bestefar.
Vi tar det rolig på hjemveien. Bestefar gir meg tøylene. Sleden knirker mot det kalde underlaget. Skogen står hvit og taus, bare ei og anna kråke bryter stillheten. Vi puster frostrøyk og bestefar skjærer seg en bit skråtobakk. Utenfor stallen drar jeg i tøylene og roper prooo. Jeg vet det er helt unødvendig for Brona stopper alltid der, uansett hva du sier...
Men Brona er i alle fall ikke stallstien lenger, det er sikkert og visst. 

Det er mange gjøremål på en gård. Det er alltids noe arbe som skal gjøres, det sier bestefar, og legger til at han er glad for å ha en sånn flink gårdsgutt som meg. De voksne unner seg en kort middagshvil etter flesk i duppe med tilslørte bondepiker til dessert. Det er godt det!
Jeg kler på meg kjeledressen og går i vedskjulet med vedkurven. Bestefar har lært meg hvordan jeg skal kløyve ved. Sett kubben på høykant på hoggestabben, stå med brede bein og ta et godt tak i økseskaftet med begge hender. Fest blikket midt på kubben og hogg til. Ikke alltid går det like greit, men vedkurven blir jo full etter hvert.
Jeg bruker samme hoggestabben som bestemor gjør når ho hogger hodet av hønene. Hodet ligger igjen på hoggestabben mens høna flakser rundt i vedskjulet. Bestemor ler så den store magen rister. Jeg synes det er fælt og nifst. Tenk å fly uten hode! Det er bare krampetrekninger, trøster bestemor.

Så er det fjøsstellet. Siden vi skal på juletrefest i kveld, gjør vi unna fjøsstellet litt tidligere enn vanlig. Bestemor og jeg skal jo også få tid til å vaske oss og få på oss fine klær før vi drar.
De tre kuene blir glade når vi kommer. Dolla rauter som vanlig, og glaner olmt på meg.  Ja, ho er sjalu på bestemor. Jeg husker fra i sommer, ute på jordet, da kom ho gående rett mot meg og stanget meg overende. Bestemor ble veldig sinna på Dolla. Det der kunne ha gått gæli, sa bestefar.
Mens bestemor melker kuene, gir jeg grisen mat. Kokte poteter, potetskrell, melk og litt mel fra en sekk som lukter vondt. Kalven får sutte på handa mi, Jeg har handa langt inn i munnen, og den ru tunga gjør nesten vondt. Det lukter godt i fjøset, kuene tygger høy og grisen grynter. Dessuten er det kuene som lager vanndråpene, de som henger i taket, det sier bestemor.
Melka blir helt i de store melkespanna og satt i fjøsgangen. I morra er det vanlig hverdag, så da skal melkespanna kjøres ned til rampa ved hovedveien. Jeg må vel hjelpe bestefar med det, med det også...

På kjøkkenet har mamma gjort i stand stampen med varmt vann. Det er bare å hoppe i. Mamma hjelper til med å få meg rein. Og så er det på med finstasen, som bestefar sier. Da er vi klare til å dra. Finskoa har vi puttet i veska sammen med kakespannet og ei julepakke med en appelsin, to smultringer og en karamell.
Brona har fått bjelle på og et hvitt dekke på ryggen. Det er jo ganske kaldt. Bestefar har satt en ekstra benk på sleden. Der sitter mamma og bestemor. Bestefar og jeg sitter foran, det er jo vi som må ta oss av kjøringa. Faklene, en på hver side av sleden blir tent, og så drar vi. Nede på hovedveien møter vi heldigvis ingen biler. Brona er livredd for biler. En gang vi skulle på butikken så møtte vi bussen, Brona ble helt vill og holdt på å løpe ut. Når en hest løper ut kan det gå gæli, det sier bestefar.


Brona blir tjoret i bommen nede ved skolen, sammen med de andre hestene. Det er kommet mye folk allerede. Alle er i finstasen og veldig pene. Jeg har blå bukse, hvit skjorte og blå vest. De svarte lakkskoa er så blanke at de skinner i lyset fra det store juletreet midt i rommet. Det rekker helt opp til taket og er pyntet med bomull og glitter, kongler og kurver, og juletrelysene er av glass og brenner aldri ned!
Jeg legger julepakka under treet, der ligger det mange fra før.

En liten, tjukk mann hysjer på oss og ber oss om å ta hverandre i hendene og lage ring. Han er lærer. Det hvisker mamma i øret mitt. Vi er så mange at det blir tre ringer rundt juletreet. Så begynner vi å gå rundt treet mens vi synger. Jeg kan ikke alle sangene, men hermer etter de andre så godt jeg kan. Det er ikke bare jeg som gjør feil som å vaske tøy når det riktige er «..å henge opp vårt tøy tidlig en onsdag morgen..».
Dessuten er det feil i sangen også, for vi går jo ikke rundt ei enebærbusk. Juletreet er jo et grantre. Det må da alle kunne se.
Det er nesten bare unger og damer som går rundt juletreet. Bestefar sitter sammen med de andre mennene i rommet ved siden av. De drikker kaffe, spiser julekaker, røyker pipe og tar seg en kollekvinter. Kollekvinter er en sterk drikk på små flasker som gjør at mennene får veldig lyst til å prate, det sier mamma. Og det gjør de, men vi hører dem ikke når vi synger. Damene har veldig høye og lyse stemmer.

Jeg holder Johnny i handa, heldigvis. For det var nære på at det ble Eva. Eva er datter til de som har butikken og er like gammel som meg, og veldig pen. Ho har langt lyst hår helt ned til skuldrene. Kjolen hennes er lysegul og skoa er røde. Eva ligner på en engel.
Ho smiler til meg, eller kanskje det er til Johnny.
«..engler daler ned i skjul, hit de flyver med paradis grønt...». Jeg tenker på vedskjulet der hodet til høna ligger på hoggestabben og Eva daler ned fra taket...

Så plutselig banker det hardt på døra, flere ganger. Sangen stanser opp, det samme gjør summinga fra naborommet. Det blir helt stille. Alle vet hvem som kommer. Det er en stor nisse i en lang, rød frakk med en hvit sekk på ryggen. Han har ikke maske, men er helt ekte med langt, grått skjegg og nisselue. Han ser både snill og skummel ut, synes jeg.
Er det noen snille barn her? Ja, svarer de voksne og noen barn. Så deler han ut alle pakkene som ligger under treet, og alle ungene får ei pakke hver. Jeg trur det er noen som fikk to. I sekken har nissen appelsiner. Alle får en appelsin unntatt mennene i naborommet. De bryr seg ikke om appelsiner.

Brona traver rolig på hjemveien, sleden glir lett og bjella klinger sprøtt i vinterkulda. Faklene kaster dansende skygger mot brøytekanten. Bakenfor ligger de hvite jordene badet i skinnet fra en halv måne og en glitrende stjernehimmel. Jeg holder tøylene, men Brona finner veien sjøl. Bestefar tar seg en bit skråtobakk og en slurk kollekvinter mens han nynner «..glade jul, hellige jul, engler daler ned i skjul...». Bestemor og mamma har visst nesten sovna. Det samme med meg. Jeg er veldig trøtt.
Brona stopper utenfor stallen. Prooo, hvisker jeg, for sikkerhets skyld - og sovner.

Kjell Lindberg
-----------------------------------------------------------------------------------------------------



fredag 18. desember 2015

Skal vi velge Gud eller Allah?

Noen eksempler fra bøkene deres, Bibelen og Koranen - gjett hvilken bok:
1) Hvis dine nærmeste ikke deler din religion, skal du slå dem ihjel. ... Du skal steine ham ihjel, fordi han prøvde å lokke deg bort fra Herren din Gud...
2) Så når de hellige måneder er gått bort, så drep og bekjemp de vantro hvor enn du finner dem...
3) Men hvis beskyldningen er sann, hvis det ikke finnes tegn på at piken var jomfru, da skal de føre henne ut foran døren til farens hus, og mennene i byen skal steine henne i hjel.
4) Hvis noen av deres kvinner begår usømmelighet (hor), skal dere kreve fire vitner mot dem. Hvis de avgir vitnesbyrd, så hold dem i husarrest til døden henter dem, eller Gud finner en utvei for dem.
5) Når en mann bestiger en annen mann, rister Guds trone.
6) Når en mann har omgang med en annen mann..., har de begge gjort en avskyelig gjerning. De skal dø: det hviler blodskyld på dem.

Riktig svar:
1) Bibelen, 5. Mos. 13:6-11 2) Koranen 9:5 3) Bibelen, 5. Mos. 22:13-21
4) Koranen 4:16 5) Koranen 26:165 6) Bibelen, 3. Mos. 20:13

Jeg ble sittende og lese litt i de hellige skrifter, men ble så dårlig i nervene at jeg bestemte meg for å velge dem bort, begge to...

Joda, det er gradsforskjeller. Bibelen har utvilsomt den mest blodtørstige guden selv om Sønnen prøver å gjøre Faderen noe mer human.
Men Sønnen kan sannelig også være krass: «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd» (Matt. 10:34).

Begge religioner skryter av å ha den største guden. Muslimene roper «Allahu akbar = Gud er størst» og de kristne «Gud Fader den allmektige».
 
Den store forskjellen er læren om treenigheten, Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Muslimer tror heller ikke på Jesus som Guds sønn, men han blir verdsatt som en stor profet på linje med Profeten sjøl.
Kristne som konverterer til Islam forlater kristendommen nettopp på grunn av alle disse dogmene som at jomfru Maria ble befruktet av Den hellige ånd, og at Jesus sto opp fra de døde.
Muslimer flirer når den kristne forkynner at Jesus gikk på vannet - og gjorde vann til vin. 
Akkurat det siste kunne jo forsåvidt vært veldig kjekt...

Den arabiske våren med Tunisia i teten viser at Islam også blir gradvis fratatt den politiske makta slik åket med undertrykkende kristendom måtte vike for sekularisering og demokrati.
Men det kom ikke av seg sjøl. Eksempelvis ble stemmerett for kvinner i 1913 og Likestillingsloven av 1978 vedtatt til tross for sterk motstand fra Kirken og de tradisjonelle reaksjonære høyrekrefter...


fredag 11. desember 2015

La FN forvalte ressursene!

Erfaring viser at det enkelte land fortrenger vettet til fordel for kortsiktig økonomisk gevinst. I så måte er Norge verdens ledende i uvett. Og det hjelper lite å skifte politisk farge på regjeringa sålenge de blir sittende ved det samme spillebordet.  
Da blir politiske forskjeller kun krusninger i strategien for økonomisk vinning og kortsiktig profitt. Det er også bortkastet å moralisere uvett når vettet er forankret til et sett økonomiske spilleregler som blindt krever økt forbruk og økonomisk vekst.

For det kan vel ikke være vettugt å redusere et lands sjølbergingsgrad for hvert år, og som nå nærmer seg 30 prosent?
Regjeringa fortsetter å svekke jordvernet og subsidierer de store gårdsbrukene på bekostning av de små. Til tross for at gjennomsnittlig seks gårdsbruk legges ned hver dag, og 380.000 dekar jordbruksareal er lagt under asfalt de siste ti år, sulter vi ikke her til lands.

Det er takket være en rekordstor økning i importen av både matkorn og kraftfôr.
Mesteparten av maten vår dyrkes nå i utlandet, det kalles lønnsomt...
Norge bryter forpliktelsen som alle stater har gitt FN, nemlig å sørge for sikker matforsyning gjennom egne ressurser.
Men vi kan ikke basere oss på å kjøpe andres mat i all evighet. FNs klimapanel viser at verdens evne til å produsere mat synker for hvert år på grunn av feilslåtte avlinger.

En stor del av den økte importen skyldes soya som brukes til kraftfôr i oppdrettsnæringa for å erstatte den såkalte industrifisken. Rovfiske har nemlig sendt industrifisken til Rødlista over utrydningstruede arter.

Nå er det lønnsomt å fore oppdrettslaksen med soya fra Brasil, nesten 300 gram per kilo laks, samt tilsette tonnevis med kjemikalier for avlusing sammen med det kunstige, røde fargestoffet astaxanthin. Regjeringa finner det så lønnsomt at den vil femdoble produksjonen av oppdrettslaks...
Den samme regjeringa gir forøvrig bort havets fiskeressurser til storkapitalen, og kyst-Norge utarmes ytterligere. Det er visst lønnsomt det også.

Dersom det skal være et lite håp om å begrense klodens oppvarming til under to grader Celsius, må tre fjerdedeler av verdens fossile ressurser bli liggende urørt.
Det vet vi i dag. Hva gjør så Norge?

Regjeringa har høytidelig lovet at hver eneste dråpe olje skal finnes og utvinnes. Derfor dekker staten 80 prosent av oljeselskapenes kostnader under leting etter olje og gass på norsk sokkel, 30 milliarder kroner i året.

Subsidieringen av oljeselskapenes boring i Barentshavet vil beløpe seg til nærmere 200 milliarder anslår Bellona. Lønnsom investering heter det på regjeringshold.

Det er på høy tid å etablere en global ressursbank som forvaltes av Forente Nasjoner med sine 193 medlemmer. Først da kan vi frigjøre oss fra det økonomiske spillet der vinneren blir utsmykket med den tvilsomme tittelen «Katastrofe».

fredag 4. desember 2015

Jeg har også en visjon!

Det er ikke bare presidentene Obama og Xi Jinping som kan skryte av å ha en visjon.
En visjon som de har lovet å åpenbare under klimatoppmøtet i Paris.
Men jeg skal vedde ganske mye på at min visjon er mye større og dristigere enn deres. For min visjon tilfredsstiller definisjonen på en revolusjon, nemlig et kjempesprang fra dagens situasjon og over til en ny og bærekraftig tilværelse.

Menneskeheten er vant til store sprang, om det kan historia fortelle. Det aller største spranget tok mennesket da det maktet å etterligne lynet, det som satte skogen i brann. Tenk når slaget mot flintsteinen laget et mikrolyn, en gnist som tente bålet.
Da ble det party!

Men forut for dette revolusjonerende spranget var tanken. Naturen formet menneskets bevissthet som igjen fødte tanken om å kopiere lynet.
Slik utvikler vi oss. Vår bevissthet formes av den kulturen vi tilhører. Bevisstheten tvinger fram fantasi og kritiske tanker med alternativer og visjoner.

Min bevissthet preges av den informasjonen som en hel vitenskap dokumenterer, den som konkluderer med en korsvei for menneskeheten.
Jeg er meg bevisst min eksistens på en planet som er unik, og at vi har bare den. Jeg forstår at jorda kan sammenlignes med et romskip som kun blir tilført solenergi i form av varme, vannkraft, vind- og bølgekraft.
Alle andre energiformer og ressurser er lagervare som vi mennesker forbruker, og det i for store mengder over for kort tid. Ressursknapphet, avfall og klimagasser har blitt en trussel mot vår framtid.

Dette vet jeg, og det vet du. Men det beste av alt, det vet nå alle. Takket være moderne teknologi er alle mennesker i alle verdenshjørner informert om jordas tilstand, det sørger TV og Internett for.

Vår tids kommunikasjonsmidler avslører også den groteske skjevfordeling av jordas ressurser, og livets goder. Nå vet alle at en prosent av verdens befolkning eier over halvparten av verdens verdier. Historieboka avslører at det kristne Vestens rikdom er tuftet på utbytting, plyndring og drap over hele verden.

For første gang i historia står menneskeheten samlet overfor en felles utfordring, nemlig å ta vare på planeten vår og hverandre. Globaliseringen røper hvor vi bor og hvordan vi har det, like gjennomsiktig som den gang vi tilhørte den lille flokken gjennom hundre tusenvis av år.
Der hvor ingen kunne gjemme seg bort for å berike seg sjøl på de andres bekostning.
Der strategien for å overleve var betinget av en sosial fordeling av flokkens ressurser.
Den lille flokken formet vår bevissthet med egenskaper som rettferdighetssans og samvittighet, den lærte oss forskjellen på rett og galt.

Og visjonen?


Min visjon ser den store flokken på over sju
milliarder mennesker ta i bruk de 
egenskaper og verdier som den lille flokken
har nedarvet i oss.