Etnisk norske har ingenting å dø for?

«Profetens Ummah» rekrutterer unge menn til den Islamske Stat, IS. Disse unge, etnisk pakistanske nordmenn, vet at de risikerer livet være seg i Syria eller Irak. Et spesifikt menneskelig trekk som skiller oss fra dyra er jo nettopp at vi kan velge å kjempe for noe vi tror på, noe som er større og viktigere enn oss sjøl, og det med fare for å miste eget liv. «Troen» kan være forankret i så mangt, men som oftest i religioner eller i politiske ideologier.

Under annen verdenskrig vervet flere tusen nordmenn seg frivillig som soldater. Noen trodde på nazismen og søkte seg til Hitlers armeer. Andre valgte de alliertes side. På begge sider slåss de med livet som innsats. Over 10.000 nordmenn måtte bøte med livet. De som vant krigen ble helter, de som tapte ble foraktet. Men begge parter slåss for noe de trodde på. Det i seg sjøl fortjener den største respekt!

 

Europeerne brukte kristendommen som argument for drap og plyndringer over hele verden. De drepte i Jesu navn.

I dag ser vi med avsky på terrororganisasjoner som IS, Boko Haram, Taliban, al-Shabaab o.l.

 

Disse bruker også religionen som argument for sine grusomme handlinger. De dreper i profetens navn. Barn blir drept, særlig jenter mens de er på vei til skolen eller i klasserommet. Barn blir foreldreløse, kidnappet, torturert, voldtatt og solgt som slaver. Aldri i nyere tid har så mange barn blitt utsatt for en slik unevnelig brutalitet, sier lederen for UNICEF. 

 

Dette vet vi, og det blir dokumentert hver eneste dag. 

Ungdom og unge mellom 16 og 30 år her i landet teller en million mennesker. Er det ikke påfallende at ingen av våre, etnisk norske unge nordmenn, finner det verdt å mobilisere mot disse terrorgruppene? Er ikke grusomhetene store nok for å ta opp kampen? Fortjener ikke disse terroristene større motstand enn et huff i nyhetsbildet? 

Eller er årsaken at våre unge har mistet enhver verdiforankring? At både Karl Marx og Gud er døde betyr vel ikke at slike faner som solidaritet og menneskerettigheter også er lagt i graven? Eller?

 

De unge pakistanere som verver seg til IS stemples som radikalisert. Samme stempel fikk en ung veiarbeider som i 1938 dro til Spania for å slåss mot general Franco og fascismen. Under det tysk okkuperte Norge måtte han tilbringe flere år i fengsel både på Grini og i Sachsenhausen. Det var en mann som valgte side, som valgte verdier det var verdt å dø for. Den samme mannen skulle bli arkitekten bak det velferdssamfunnet vi har i dag, verdens beste land å bo i. Dersom dagens unge trenger forbilder og helter så anbefaler jeg nettopp han, statsminister og «Landsfader» gjennom 17 år, Einar Gerhardsen!

 

Fredsprisvinner Elie Wiesel sa det sånn: - den største trussel mot vår menneskelighet er ikke hat, men den hellige, alminnelige likegyldighet.

 

Hvorfor lander de ikke?

Vi skal ikke se bort fra at noen holder øye med oss. Noen som lurer på åssen det står til der nede på planeten i bane nummer tre rundt ei stjerne vi kaller Sola. Et solsystem som er lokalisert til utkanten av en galakse som kalles Melkeveien.

Våre utenomjordiske observatører ser nok med bekymring på at menneskeheten har passert 7 milliarder med fortsatt en svært skeiv fordeling seg i mellom.

Skulle vi eksempelvis bare være 100 mennesker på jorda så vil 77 ha tak over hodet, 23 sover under åpen himmel. 12 prater kinesisk, 5 prater engelsk og resten har en haug med forskjellige språk. 7 har høyere utdanning mens 17 er totalt analfabeter. 1 dør av sult, 15 er underernært, 21 er overvektige. 87 har tilgang på rent vann, 13 har ikke.

 

Apropos fordeling. Dersom våre observatører kaster et blikk ned på oss drøye fem millioner her på berget, blir de nok imponert over hvor mye vi har stående på bok. 

Oljefondet er nå 6.200 milliarder kroner, tilsvarende 27 stabler med kronestykker til månen!

Oljefondet tangerer bruttonasjonalproduktet til Mexico, rangert som nummer 14 blant verdens land. Alle andre land under Mexico har et BNP som er mindre enn vårt oljefond, det vil si 182 land! Norges bistand til fattige utviklingsland er rundt 32 milliarder kroner. Kan hende våre kosmiske venner synes det er i minste laget siden det ikke rekker mer enn en tiendedel av veien til månen?

 

Klart våre intelligente vesener er bekymret for det høye forbruket av fossilt brensel i forhold til planetens klimabalanse.

Oljeforbruket alene er nå oppe i 30 milliarder fat årlig. Det tilsvarer over 60 stabler med oljetønner mellom jorda og månen.

De kan heller ikke unngå å se hvor ivrige vi er i kunsten å drepe hverandre. Ikke bare i konflikter og krig, men også i det helt vanlige sivile liv.

I følge SIPRI brukte verdens land i fjor 1.747 milliarder dollar til militære formål, det vil si 12.300 milliarder kroner, 54 kronestabler til månen - og det til bruk og utvikling av metoder for å ta livet av hverandre.

United States of America, USA, regnes for å være en spydspiss i menneskehetens kulturelle utvikling. I det landet blir i gjennomsnitt 34 mennesker drept hver dag med skytevåpen, over 12.000 i løpet av et år. Til tross for dette primitive vanvidd har landet fått ærestittelen Supermakt.

 

Menneskeheten av i dag bærer det latinske artsnavnet Homo sapiens sapiens. I ordboka står det at Homo betyr «menneske» og sapiens «tenkende, ha forstand, være klok». Vi tilhører altså en art som er forstandig og klok. Det betyr vel også at vi evner å skille mellom godt og ondt, rett og urett?

Det skulle vært veldig interessant å kunne spørre våre kosmiske venner hvorfor de ikke vil lande og avlegge oss et besøk.

Personlig frykter jeg et ærlig svar, noe sånt som:

- Vi tør ikke, dere oppfører dere jo som en gjeng gærninger!

 

Kriseløsninger?!

Ja, for kriser er det jo nok av for tiden. Økonomisk krise, ledighetskrise, politisk krise, miljøkrise, ressurskrise, klimakrise etc. Verdens ledere klør seg både her og der for å finne kriseløsninger. Men de finner ingen nye utveier, de griper til den gamle - og dårlige oppskriften, den som er krisenes mor. Når for eksempel et land står i dyp gjeld med 25 prosent av yrkesaktiv befolkning på ledighets trygd, så ville det vel være lurt å dele på arbeidet? Hvorfor ikke benytte anledningen til å innføre 5 timers arbeidsdag?      

Når de fleste land i EU har nullvekst, selv Tyskland står foran en resesjon, blir det inngått «lure avtaler» for å utvide markedet. Således har EU og USA blitt enige om tollettelser og felles regler og standarder for produksjon av forbruksvarer. Avtalen kalles Transatlantisk handels- og investerings partnerskap, TTIP.

 

Det betyr i praksis at varenes innebygde breakdown skal ytterligere skjerpes. Skoene og pc'en, kjøleskapet og bilen, mobilen og skjorta – skal få kortere levetid. Slik får vi opp produksjonsvolumet og profitten. Investorer og finansfyrster får både bedre humør og investeringslyst med positive tall på børsen som belønning.

 

Apropos børsen, Statoil taper som kjent flere titalls milliarder på lav oljepris og må se bare røde tall. Men allikevel ligger utbyttepolitikken fast, den som skal øke for hvert år. I år betyr det at aksjonærene får utbetalt 24 milliarder kroner. Statoil må nå kutte i investeringer, si opp folk og låne penger for å betale investorene. Utrolig, men sant skal vi stole på finansdirektør Torgrim Reitan.

Kommuneøkonomien er nå så svekket på grunn av reduserte skatteinntekter at det går ut over gamle og pleietrengende. Men hvorfor må da regjeringa absolutt kutte skatteinntektene og pøse ut milliarder til folk som vasser i penger fra før?

 

Vi står overfor en alvorlig global trussel. Klimakrise. Alle vet og forstår, fra bonden i Kina til fiskeren på Grønland, fra drosjesjåføren i USA til finansfyrsten i Russland. Alle vet at vi må få ned forbruket av fossilt brensel, kull, olje og gass. Alle vet unntatt den norske regjering! I alle fall later de som de ikke vet. De gjør kanskje det som vi med urett har beskyldt strutsen for, nemlig å stikke hodet i sanden når fare truer?

 

Ja, hvordan kan man ellers forklare disse merkelige beslutninger til vår blåblå regjering med finansminister Siv Jensen? Tolv prosent kutt til Klima- og miljødepartementet, åtte prosent kutt til Miljødirektoratet, kutt i bilavgifter, kutt til miljøorganisasjoner, men. Men den samme regjeringa åpner nå flere blokker i Barentshavet for oljeboring tett opp under iskanten, i verdens mest sårbare områder. Hvordan er det mulig?

 

Hvordan er det mulig at «folk flest» ikke blir mer opprørt? Har det blitt sånn at «folk flest» sitter avpolitisert og klistret foran skjermen bare for å se Salmeboka minutt for minutt? Eller? Jeg bare spør...

 

 

Hva er det som skjer?

Dagen åpnes med kaffe og nyheter, det har blitt rutine. Lokale nyheter, norgesnyheter og verdensnyheter. Og nyheter påvirker, i alle fall mens de leses og høres, man kan bli irritert, betenkt og overrasket, men sjelden glad. Det er lenge siden jeg har fått en nyhet i media som gjør meg hoppende glad. Det meste skjer nærmest som en selvfølge, som et ledd i en årsakskjede. 

En slik nyhet fikk jeg nå nettopp med lokalavisa. En mann ble påkjørt i fotgjengerfeltet her i byen og sendt til sykehus. Selvsagt må det skje, jeg vet jo det som er drosjesjåfør. Fotgjengere i mørke klær uten refleks dukker opp som troll i eske særlig på svarte kvelden med våt asfalt. Mange går rundt som zombier med musikk på øret. Nå har jeg refleksbrikker liggende i drosja som jeg skal dele ut til disse sjølmordskandidater. Det er jo lov å være suicidal, men bland ikke meg opp i det...

 

At oljeprisen kan falle til under 70 dollar fatet slås opp med krigsoverskrifter som om det er noen stor nyhet. Verdensøkonomien klamrer seg jo til markedsmekanismene, det vil si forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Og når oljekartellet OPEC fortsetter å pumpe olje i samme tempo med lavere etterspørsel, så faller prisen. Jovisst får det konsekvenser for både børs og profitt, investeringer og arbeidsplasser. Men det har vel våre regjeringer tatt høyde for, uansett politisk farge. Eller?

Redusert forbruk av fossilt brensel er forøvrig svært positivt for både miljø og klima. Akkurat det kunne jo vært en gladnyhet, men nei. Den selger vel for dårlig.

 

President Putin holdt tale og roste verdensmester Magnus Carlsen opp i skyene. Det var en koselig nyhet, syntes jeg. Særlig at han også berømmet taperen, han Anand. Det ga liksom et positivt bilde av Vladimir i forhold til all den pepper han får på grunn av Krim og Ukraina.

Men det er kanskje ikke så rart at Russlands president sover dårlig med tanke på at NATO lukker seg rundt landet hans som ei klam hånd. Nå har NATO en norsk sjef, Jens Stoltenberg, tidligere statsminister i Norge. I stedet for å være løpegutt og etterplaprer i regi av USA, kunne Jens nå gitt Vladimir garanti mot videre ekspansjon av NATO og trukket tilbake krigsskipene fra Svartehavet, både de over og under havflata. Det hadde faktisk vært en positiv nyhet, spør du meg.

En overraskende og trist nyhet: nesten 12.000 personer under 30 år går på uføretrygd, en økning på nesten to tusen fra i fjor. Det har visst blitt veldig populært å nave et år eller ti. Vi får håpe det ikke er yrkesutdanna ungdommer for den arbeidskrafta er det jo stor mangel på her i landet.

Nyheter er for noen gode, og dårlige for andre. Nå som vi nærmer oss jul blir det som vanlig laget prognoser for julehandelen. I år vil norske barn motta flere julegaver enn i fjor med en prislapp på 11,5 milliarder kroner. En gladnyhet for handelstanden selvsagt, men. Men er det en gladnyhet for ungene også?

 

Maksimalt eller Optimalt?

På slutten av femtitallet gjorde ny teknologi og større båter det mulig å ta opp enorme mengder fisk fra havet over kortere tid. Det gikk hardt ut over sildestammen. Så hardt at den ble regnet for å være utryddet for godt på grunn av maksimalt uttak, det vil si overfiske. Dette ga en støkk i både kystbefolkningen og i myndigheter og førte til økt havforskning og innføring av fiskekvoter. Først etter tjue år var sildestammen vokst seg såpass stor at den kunne beskattes på nytt, men nå etter strenge kvotereguleringer.

Kvoteregulering er basert på forskning og innsikt i fiskestammens betingelser for liv og overlevelse, ernæring, havtemperatur, vandringsruter, gyteområde etc.

De norske fiskerier er regulert slik at artene ikke blir beskattet ut over evnen til å kunne reprodusere seg selv. Mennesket har altså lært at en naturressurs må forvaltes i forhold til dens bærekraftige evne, med andre ord må forbruk og uttak være optimalt tilpasset.

 

I dag står menneskeheten ovenfor en tilsvarende utfordring, men nå dreier det seg om en hel planet med tilhørende økosystemer. Heldigvis har vi all verdens kunnskap ervervet gjennom flere tiår med vitenskapelig forskning, vi har all den teknologi som er nødvendig, vi har all den datakraft som kreves for å «kvoteregulere» rettferdig, helt ned på individnivå. Men hvorfor gjør vi ikke det da?

 

FN har innført begrepet «økologisk fotavtrykk» som et mål på befolkningens livsstil inkludert forbruk av naturressurser og utslipp av klimagasser. Størrelsen på fotavtrykket varierer selvsagt fra land til land. Men de rikeste landa tilsluttet OECD, deriblant Norge, står for 40 prosent av det globale økologiske fotavtrykket. 
Den norske befolkningen alene har en livsstil som krever nesten to planeter. 

De fattigste utviklingsland har imidlertid et økologisk fotavtrykk som knapt er synlig. Fortsetter forbruksveksten vil menneskeheten innen 2030 ha behov for to planeters produktive kapasitet. Med andre ord total kollaps.

 

Svaret på denne historiske utfordring er selvsagt å underlegge produksjon og forbruk en nødvendig regulering sammen med en global og rettferdig omfordeling av kapital og naturressurser. Under finanskrisen for noen år tilbake sank produksjon og forbruk i den rike del av verden, hvilket resulterte i en reduksjon i utslipp av klimagasser og en nedgang i miljøforringelse og forsøpling. Vi fikk altså demonstrert at det er de rike lands forbruksorgier som er selve trusselen mot vår framtid.

 

I den forstand er det trist og deprimerende når lederne for de tjue rikeste landa møtes i Brisbane med ett formål for øye, nemlig hvordan akselerere den økonomiske veksten sammen med det statlige og personlige forbruket.

Like trist er det å være vitne til ei regjering som klamrer seg til makta med løfter om skattelette og økt forbruk. Den har ingenting forstått av forskjellen mellom det maksimale og det optimale. Ja, det er til å gråte over!

 

 

Gud eller Darwin?

I begynnelsen var det bare Gud, for meg også. Med søndagsskole og religiøse lærerinner ble det helt naturlig i barndommens verden. Jeg så det jo sjøl, bilder av skapelsen med både Eva og Adam, og slangen selvsagt. Slangen lå og lurte oppe i treet, det som ikke skulle røres. Jeg fikk gullstjerne i boka fordi jeg hadde vært så flink å tegne samme bilde. I tillegg hadde jeg pugget Fadervåret som måtte bes hver kveld, for sikkerhets skyld.
Men tror nok jeg glemte det noen ganger, ble vel fortrengt av andre og mer alvorlige saker. Tja, det kunne for eksempel være fotballkampen neste dag nede på løkka, eller hvordan finne nok tomflasker under tribunen på stadion for å pante i femører. Det kostet å være kar når en skulle kaste på stikka med de store.

Og begynte jeg å tenke på Eva, ho som bodde nederst i gata, ho med det lange, lysegule håret, ho som lignet nøyaktig på en engel, ja da ble det ikke mye Fadervår den kvelden.

 

Årene gikk, og med dem avlæring og tillæring, fra Gud til Darwin. Darwins lære om livets utvikling gjennom det naturlige utvalg var basert på vitenskapelig dokumentasjon. De individer som ble født med spesielle fordeler, de som førte sine gener videre la grunnlaget for nye varianter og nye arter. Men disse positive mutasjoner er statistisk sett bare 1:1000. 999 av 1000 mutasjoner fører til tap i kampen for tilværelsen.

Men du verden hvilket mangfold av arter og individuelle varianter den blå planeten allikevel har tryllet fram i årenes løp, i løpet av 3500 millioner år.

 

Ta for eksempel elefanten. Det er vel lite sannsynlig at en fullt utviklet elefant med ei lang nese skulle dukke opp sånn helt plutselig? Med ei nese som elegant kunne plukke bananer fra palmetrær og putte i munnen, med ei nese som kunne fjerne rusk fra øyekroken? I så fall ville vel den elefantungen ha skremt vettet av mora si som et vanskapt misfoster?

Og dersom snabelen er et resultat av en evolusjonær utvikling over millioner av år ville den vel på et tidspunkt være mye kortere enn i dag. Ja, så kort at den ville dekke over munnen og gjøre det umulig å ta til seg føde, altså ensbetydende med død og undergang. Eller har en Skaper hatt en finger med i spillet for å lage noe som var litt kult, lissom?

Og hva med edderkopphunnen «Den sorte enke», ho som spiser opp hannen etter overstått parring? Evolusjonsmessig må det vel også her oppsto et problem med tiden, arten vil vel gå tom for hanner, eller? Eller står det også her en Skaper bak, en med humor, en med skikkelig galgenhumor? Men da er det ikke godt å vite hvilken djevelskap en slik Skaper kan finne på, også med oss.

Er han ansvarlig for en Adolf Hitler eller en Josef Stalin for eksempel? Eller for de mer moderne utgaver som IS, de som ynder å skjære hodet av folk på direkten, eller Boko Haram som nødvendigvis må utrydde jentunger, men bare de som går på skole altså. 

Eller er vi mennesker også kun et evolusjonært produkt? Ja, nå ble jeg sannelig i tvil sjøl, Gud eller Darwin? Jeg tror jeg velger begge, for sikkerhets skyld. Det kalles helgardering...

 

 

Kulturforfall.

Et samfunns kulturelle utvikling måles i hvilken grad det spesifikt humane dominerer samfunnsbyggingen, hvordan samfunnet forholder seg til de svakeste ledd, til de fattigste, til handicappede, til flyktninger – ja også i forhold til våre dyr. Det betinger en politisk ledelse som evner å leve seg inn i andre menneskers livssituasjon og som har empati med levende skapninger som sådan.

Statsbudsjettet til den konservative blåblå regjeringa avslører en politisk kulde som heldigvis vekker avsky i store deler av befolkningen. Som kjent vil regjeringa kutte i barnetillegget for uføretrygdede for å spare inn 590 millioner kroner, mens den samme regjeringa deler ut milliarder i skattelette til de aller rikeste her i landet.

 

Regjeringa bruker også kalkulatoren for å prissette innvandrere og konkluderer med at de er ulønnsomme for kongeriket. Og det til tross for forskningsrapporter fra både EU og OECD som viser det stikk motsatte. 

Regjeringas kalkyler tillater bare å ta i mot 20 personer med medisinske behov av de tusen syriske flyktninger som FN har forpliktet oss til, og det inn til «verdens rikeste land». Et uttrykk som regjeringas finansminister, Siv Jensen, yndet å bruke - da hun var i opposisjon.

 

At et lands regjering ikke makter å ta på alvor menneskehetens største utfordring noensinne i forhold til miljøforringelse og klimakrise, er et bevis på at landets politiske ledelse sitter fast i en gammeldags, konservativ politisk tenkning. Det hjelper ikke at FNs generalsekretær oppfordrer verdens rikeste land til omfordeling framfor økonomisk vekst.

Hvordan svarer vår regjering på den utfordringen? Jo, en smilende, stolt finansminister lover en forbruksvekst på nær 3 prosent neste år, samt en kraftig ekspansjon i utvinning og produksjon av olje og gass. Vi har ei regjering som opptrer så til de grader umodent og uansvarlig i forhold til framtida vår at den kan betegnes som kriminell!

 

Det aller svakeste leddet i samfunnet er våre husdyr. For å øke produksjon og profitt tillater regjeringa en dobling av antallet kyllinger, på det samme arealet!

Regjeringa skal fortsette å subsidiere pelsdyrnæringa som tar livet av omtrent 800.000 dyr hvert år. Minkene gasses ihjel, mens revene drepes med strøm. Så blir de flådd og pelsen solgt. Skrottene blir behandlet for tilsetting i kraftfôr. En raffinert form for kannibalisme siden pelsdyr også trenger kraftfôr...

At dyr i bur opplever det som tortur dokumenteres hver bidige dag, blant annet selvskading i form av avgnagde labber. Panikk- og stressreaksjoner fører til sykdom og død. Dyr reagerer med andre ord som mennesker når de blir sperret inne.

En politikk som er tuftet kun på kalde matematiske kalkyler med profitt som drivkraft vil alltid nedprioritere de svakeste i samfunnet. 

Landet vårt har fått en regjering som forsterker og viderefører de dårligste sidene ved den forrige. Slik blir det norske folk ledet inn i framtida – med ryggen først!

 

Vår religiøse mentalitet.

Vår art, Homo Sapiens, er ca. 200.000 år gammel. Steinaldermenneskets religion var forankret i naturen. Hulemalerier, helleristninger og kunstneriske utskjæringer viser menneskets tilbedelse av naturen som en guddommelighet i seg sjøl. Der bodde regnguden, fruktbarhetsguden, jaktguden etc. For å overleve måtte mennesket lære seg naturens «virkemåte», en lærdom som ble overlevert gjennom generasjoner med tilhørende religiøse ritualer. Jeger og sanker forsto selvsagt hvordan naturens gaver skulle høstes og beskattes uten å skade dens reproduksjon. Veidemannen levde jo av en intakt natur, naturen måtte forvaltes!

Så skjedde det en drastisk endring i menneskets måte å livberge seg på for ca. 5000 år siden. Rundt elvene Eufrat og Tigris slo mennesker seg ned og ble jordbrukere med enkeltindividets eiendomsrett til jord og øvrige naturressurser. Markedene avanserte fra rent varebytte til omsetning med penger. Gjerder og soldater skulle beskytte eiendommene. Kremmerne ble den nyrike og mektige yrkesgruppen.

En ny tid krevde en ny religion med nye lover. De gamle naturguder ble vraket til fordel for en som skulle stå over alt og alle. En genistrek av israelerne skapte Jahve den allmektige med lover tilpasset den nye tid. Moses fikk æren av å skrive dem ned.

Gradvis gikk menneskets holdning til naturen fra forvaltning til forbruk. Naturen ble et middel, et objekt for berikelse, noe som har forsterket seg opp gjennom tidene. I dag ser vi med skrekk hvordan et blindt forbruk av ressurser raserer planetens natursystemer med økologisk fotavtrykk som målbar referanse.

Det kristne Europa sitter med det hele og fulle ansvaret, historisk sett. Med sverdet i den ene handa og korset i den andre kolonialiserte vi omtrent hele verden. Det var de kristne europeere som drepte millioner av innfødte og ranet deres naturressurser – i Guds navn. Det moderne Europa med handelskapitalisme og industrialisering er tuftet på tilranet tjuvgods!

 

Ett av mange eksempler er erobringen av Nord Amerika. Bøffelen, den amerikanske bison, var for de innfødte et hellig dyr som de var helt avhengig av. Jaktmetoden var å snike seg innpå flokken og ta ut det antall dyr de trengte for å overleve. Men for de hvite inntrengerne med sin kristendom ble bison kun et middel for berikelse. Nå ble hele flokker jagd utfor høye klipper. I løpet av 1800 tallet ble 60 millioner bison redusert til rundt hundre. Prærien var dekket av råtne dyr, uten hud. Huden var de hvites middel til rikdom. Bison bøffelen står fortsatt på rødlista over truede arter.

Nå er det mange i den geistlige leir som advarer mot miljøforringelse og klimakrise. Kjerka peker også på at vårt konsumsamfunn, med tilhørende kjøp og kast mentalitet, har blitt et moderne religions substitutt.

Men siden kjerka er avhengig av store statlige overføringer, våger den ikke å kritisere Storting og regjering for den politikken som er grunnleggende årsak. Man slår jo ikke den handa som gir en mat!

 

 

Våkner Tornerose snart?

Allerede i 1896, for 118 år siden, påviste den svenske nobelprisvinner i kjemi, Svante Arrhenius (1859-1927), at bruken av fossilt brensel ville på sikt føre til en oppheting av planetens klima fordi avgassene forsterker drivhuseffekten.

Ingen tok advarselen ad notam, hverken industriledere eller politikere. Tornerose ble stukket i fingeren av en forgiftet torn og falt i søvn mens menneskeheten skulle gå amok i kampen om landområder og naturressurser. Gjenoppbyggingen etter første verdenskrig krevde en omfattende industrialisering, særlig i Europa. Hvem hadde vel tanke for miljø og klima?

Drøye tjue år senere skulle verden igjen ut i krig. Igjen skulle millioner av mennesker bli drept på slagmarken, blant sivile og i nazistenes gasskamre. Gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig krevde en gigantisk ekspansjon av industrielle komplekser. Fabrikkpipene spydde ut klimagasser, men Tornerose sov søtt.

 

På 1960 tallet derimot skjedde det noe som fikk prinsessen til å smile i sin drømmeverden. På begge sider av Atlanteren blomstret miljø- og naturorganisasjoner med krav som vern av mangfoldet av arter og økosystemer, sikre bærekraftig bruk av fornybare naturressurser, bekjempe forurensing og miljøforringelse.

I 1962 kom boka til Rachel Carson, «Den tause våren». Boka slo ned som ei bombe og tente tusenvis av ungdommer i Europa og USA til opprør mot industrikapitalismens grenseløse rasering av miljø og ressurser. 

Det berømte - 68 opprøret sammen med hippiebevegelsen var et revolusjonært oppgjør med kapitalens diktatur og udemokratiske styreformer. Et opprør som omfattet kampen for nedrustning, for miljø og natur, for kvinnefrigjøring og likestilling. Parolen «Make love, not war» er gyldig den dag i dag.

 

Over 40 år senere sover fortsatt Tornerose. Og det er ikke bare prinsessen som sover men også hele hoffet og alle tjenestefolkene. Slottet gled inn i en hundre år lang døs og er nå overvokst med tornefulle roser.

Allikevel er det håp. Prinsessen glippet nemlig med øynene da den globale klimamarsjen gikk av stabelen. Om lag 600.000 mennesker fordelt på 150 land demonstrerte for å legge ekstra press på verdens statsledere. Over halvparten av demonstrantene gikk gjennom Manhattens gater i New York! I Oslo møtte fire hundre mennesker opp foran Stortinget...

 

For når grasrota våkner opp, da er det alvor. 

Kanskje begynner også dagens unge velgere å spørre seg sjøl hva de vil bruke demokratiet til? Hva er deres generasjons kollektive prosjekt?

 

Enn så lenge vugges Tornerose i søvn av vår fossile regjering som gjør alt den kan for å hindre at prinsen kommer på sin hvite hest og vekker Tornerose med et ømt kyss.

 

Verdensveven.

WWW gjenkjennes av snart alle mennesker i hele verden - World Wide Web – Verdensveven. En fantastisk teknologi som binder oss mennesker sammen til en stor global familie. Internett har krympet verden. Kommunikasjon mellom mennesker, å bli sett og hørt, er fredsskapende. Dessuten er kommunikasjon en viktig forutsetning for samarbeid mellom ulike mennesker, mellom folkeslag og nasjoner. Slik kan vi sammen løse problemer og ta fatt på felles utfordringer. I vår tid står for første gang i verdens historie en hel menneskehet overfor en felles trussel og en felles utfordring.

Vi endrer nemlig klimaet over en så kort periode at økosystemer bryter sammen, og en rekke arter bukker under. Det er menneskehetens største utfordring noensinne!

 

Det vet vi. Vi vet også at verdens politiske lederskap står både rådville og maktesløse. Det er så mange andre hensyn som må tas og som hindrer en umiddelbar og konsistent respons på klimakrisen, slik blant annet FN, Verdensbanken, IEA , OECD, og nå selveste Pentagon! forlanger. Chuck Hagel, USAs forsvarsminister, mener global oppvarming, stigende havnivå, naturkatastrofer, issmelting, mat- og vannmangel i utviklingsland utgjør en direkte trussel mot USAs framtid.

 

I Verdensveven av i dag inngår så mange andre områder enn Internett. Varehandel, børser og finanskapital, knappe naturressurser og energibærere, globalisering og makthegemoni, krig og fred etc. Områder som fortsatt er underlagt «business as usual». Verdens ledere sitter fast i den hengemyra, de makter ikke eller våger ikke å ta det nødvendige politisk/økonomiske spranget fra en tradisjonell markedsøkonomi med profitt som drivkraft til en økologisk økonomi underlagt planetens naturlover.

 

Norge er også i verden! Vi kan ikke melde oss ut, vi er en del av den store veven. Med vår beskjedne selvforsyningsgrad på under 40 prosent i forhold til maten vi spiser, er vi avhengig av andre lands jordbruk, deres arealer og arbeidskraft. Over 6000 gårdsbruk er nedlagt her i landet siden 2005 der utmarka gror igjen. Nå er det lønnsomt å importere matkorn fra utlandet, mens det norske kornet brukes som kraftfor til husdyr, fjærkre og fiskeoppdrett sammen med importert soya fra Brasil. 

Slik legitimerer også Norge Brasils behov for å erstatte regnskog med soyaplantasjer. Urbefolkningen sine rettigheter ofres som vanlig på profittens alter. Det norske regnskogfondet skal visstnok kompensere for slike forbrytelser. Ett av Verdensvevens mange paradokser!

 

Flere paradokser finner vi i fredsnasjonen Norge sin våpenproduksjon og eksport. Norske våpen er brukt både i Irak, i Libya og i Afghanistan.

Siden USA kjøper over 70 prosent av norskproduserte våpensystemer, finner flere tusen av disse bakveien til Israels hær. De er gode å ha når palestinere skal likvideres på Gazastripen. Norge, leder av giverlandgruppa, samler nå penger for å bygge opp den bombeknuste Gazastripen på nytt, fjerde gangen på åtte år. Verdensveven krever sitt, sitt tradisjonelle «business as usual».

Fra dårlig til verre!

Jeg innrømmer det, jeg er engstelig for framtida. Framtida tilhører nemlig mine to døtre (verdens flotteste) og mine fire barnebarn (verdens fineste), og jeg er usikker på hva slags framtid de går i møte. Neida, jeg tror hverken på dommedag eller arvesynden, men jeg tror på den kunnskap og innsikt som mennesket er i stand til å fremskaffe. Vitenskapen har vel også tatt feil noen ganger, men nå er den så overveldende dokumentert og enstemmig i sin skremmende konklusjon; vi mennesker skader planetens natursystemer i et så stort omfang at tusenvis av arter blir utryddet. Det er altså livsformer som har utviklet seg gjennom millioner av år, arter som nå forsvinner i løpet av brøkdelen av ett sekund sett i forhold til evolusjonens møysommelige skapelseshistorie.

De siste tiårene har det haglet med forskningsrapporter og advarsler fra utallige organisasjoner og institusjoner med kanskje FN's klimapanel, IPCC, som den tyngste leverandøren med følgende konklusjon: Det er overveldende bevis for at verdens økosystemer er i endring og at verden på flere områder beveger seg mot en alarmerende tilstand. Av mangel på politiske og økonomiske reformer i forhold til klimakrisen vil verden oppleve en oppheting langt over to graders målet.

 

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, som består av verdens rikeste land med markedsøkonomi og demokratisk styresett, har også forstått alvoret i situasjonen. OECD erkjenner at klimaendringene er en stor presserende utfordring og en potensiell trussel mot våre økonomier og inkluderende samfunn. En trussel som krever en avgjørende og konsistent respons hos våre rådende regjeringer.

Mer tydelig går det vel ikke an å få det sagt. Men hva skjer?

 

Under den forrige regjeringa, den såkalte rødgrønne med statsminister Jens Stoltenberg, økte utslippene av klimagasser. Under hans regjeringstid økte utslippene fra transportsektoren med 33 prosent. Han sverget på at EUs klimakvoter ville redusere utslippene i Norge og i Europa. Som samfunnsøkonom burde han visst bedre. Markedsmekanismene senket nemlig prisen på en klimakvote fra 250 til 30 kroner og er i dag helt ubrukelig. Mye mer kan tilskrives den mannen som har fått tittelen klimapolitiker nummer 1 og har vært FNs spesialutsending for miljø og klima. Hvordan er det mulig? Det var for dårlig, og verre skulle det bli.

 

Nå har vi en regjering som består av Høyre og Fremskrittspartiet, en såkalt blåblå. FrP har funnet ut at klimakrisen ikke er menneskeskapt, ergo er den heller ikke et problem som krever en dertil egnet politikk. Det kom da også tydelig fram under fremleggelsen av statsbudsjettet, miljø og klima var et ikke eksisterende tema.

Og det til tross for at WWF i disse dager har innkalt 160 land til krisemøte for å diskutere hvordan vi kan stanse utryddelsen av plante- og dyrearter. Bare siden 1970 er mange bestander blitt halvert. Men vår regjering reagerer ikke!

Ja, jeg er redd. Det er vel det som kalles framtidsangst.

 

Og bakom synger skogene...

Jeg bare sitter her. Ja, det er helt sant. Jeg bare sitter her på et mykt leie av mose med ryggen mot den solide stammen til ei gammel furu, og det uten årsak, uten grunn. Og jeg gjør ingenting. Ikke leser jeg, ikke skriver jeg, ikke synger jeg. Det siste med respekt for nasjonalparkens § 3 som sier at bare naturlige lyder er tillatt... Joda, jeg tenker litt, så vidt.

Foran meg ligger det lille vannet som speiler himmelen. Overflaten brytes i blant av ørretens vak før den forsvinner i dypet, ned til skyene som seiler forbi. Borte ved sivkanten bor Nøkken der hvor nøkkerosene ennå står i blomst. 

Ei elgku stanser opp på neset, på den andre siden. Ho har blitt var meg, og betrakter meg lenge. Forstår ho at jeg er helt ufarlig? Forstår ho at jeg aldri vil forstå hvordan det er mulig å ta livet av noe så staselig flott - for sportens skyld?

Skogen skifter farge. Det er høst og den har gjort sitt gjennom sommeren. Fotosyntesen har beriket oss med enorme mengder glukose og oksygen. Og det kjennes, det er lett å puste nå.

Høstsola tenner skogen som flammer opp i ildens egne farger. For en mektig og vakker naturscene. Fascinert og andektig deltar jeg fra min losjeplass ved foten av den gamle furua. Det er tid for dvale, for nedbrytning, for død. Den store forvandlingen, forberedelsen til vintertid og en ny vår, lukter godt. Skogen dufter.

Planeten dreier mot øst og sola gjemmer seg bak fjella der borte. Den rå kveldsbrisen setter trekronene i bevegelse og skogen stemmer opp med sin egen hviskende sang. En sang som du er i, mer enn du lytter til. Det er i disse trakter Trygve Gulbrandsen hentet inspirasjon til trilogiens* første bok «Og bakom synger skogene».

Kvelden senker mørket rundt meg. Løvsangeren har avsluttet sine melodiøse varseltriller. Et varsel om at det sitter et merkelig dyr der nede på bakken. I morgen drar den lille fuglen avsted. Det blir for kaldt her oppe. Men reisen er lang, kanskje helt til det sørlige Afrika. Utrolig, men sant!

Jeg kryper ned i den varme soveposen. Siden jeg er den eneste arten her som ikke har pels, må det jo være lov å jukse litt...

Nymånen titter ned til meg på mitt myke leie av mose ved foten av den gamle furua. Stillheten flerres av et mørkt og nifst hoo,hoo. Hubroen har startet nattens jakt.

Eller kanskje er det vinden som blåser fra Dauingfjell?

Jeg er gjest i naturens rike, her hvor både ulv og bjørn streifer omkring, ja både hulder og troll med. Til tross for at sivilisasjonen er langt borte (hva foregår der egentlig?), kjenner jeg allikevel en lun trygghet ved å tillate meg sjøl å bli natur.

God natt. 

* Bjørndaltrilogien «Og bakom synger skogene», «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom» er oversatt til mer enn 30 språk og solgt i over 12 millioner eksemplarer.

Änglar, finns dom?

Denne verdensberømte svenske storfilmen stilte et klassisk spørsmål. Finnes det engler? Jeg skal ikke avsløre hva filmen sjøl konkluderte med siden jeg anbefaler et kinobesøk, så absolutt. Nei, jeg skal kun holde meg til min egen erfaring. Og da er svaret ja! 

Og la meg fort forsikre om at mine engler er himmelvidt forskjellige fra Märtha Louise sine. Prinsessens engler er rett og slett som såpebobler å betrakte, sammenlignet med mine. 

Hvordan det?

 

Jo, for det første er mine engler vingeløse. For det andre ser de ut akkurat som oss vanlig dødelige. De har med andre ord materialisert seg sjøl og vandrer midt i blant oss uten å vekke oppsikt. Jovisst kan de vekke oppsikt, men ikke på den måten. Ikke med store overskrifter i media eller i første innslaget på Dagsrevyen. Nei, nei, der er det ikke plass til dem. Engler forholder seg nemlig til oss som subjekter. De oppretter en subjekt til subjekt relasjon. 

I nyhetsbildet er det bare plass til oss dødelige som er underlagt loven om tilbud og etterspørsel, der forholdet oss i mellom er dominert av subjekt til objekt relasjonen.

Hvor stort utbytte kan JEG få av DEG? Og jo større utbyttet blir, jo større blir sjansen for et førsteside oppslag. Kanskje havner du tilogmed blant de ti rikeste på Riktoppen?

 

Jeg kom i nærkontakt med disse englene siden min mor er beboer på sykehjem. Der er jeg ofte selvsagt og besøker Moder'n. Slik fikk jeg innblikk i personalets mange arbeidsoppgaver fra medisinering til rumpevask, tannproteser og briller skal rengjøres, av og påkledning, måltider skal deles ut, og det skal gis kjærlig omsorg til alle med respekt for individets integritet.

 



Der hvor mennesker bruker livet sitt til omsorg for andre, være seg på et sykehjem, i slummen, i et katastrofeområde, ja overalt der mennesker trenger mennesker, der finner du en kraft og en styrke som bare de beste av oss besitter. Det er våre engler. Men de er ikke børsnotert.

For det er faktisk slik at de som investerer sin arbeidskraft i pleie og omsorg, de er dårligst belønnet, de er lavtlønte. Et merkelig paradoks?

 

Dessuten finner vi ikke engler i alle yrkesgrupper. Jeg har heldigvis lært meg knepet for å avsløre hvem som er engel eller vanlig dødelig. Blir du var den varme gløden i øynene, en glød som får det slitne ansiktet til å smile varmt mot deg og som spør, hva kan jeg gjøre for deg? Ja, da har du en engel foran deg.

 

Vi har jo yrkesgrupper som riktignok har med menneskers vel (og uvel) å gjøre, men der relasjonen subjekt til objekt er den dominerende.

Særlig to grupper peker seg ut, to yrkesgrupper som er svært englefattige, men desto mer høytlønte. Hvilke? 

Jo, jeg tenker på advokatgruppa og tannlegegruppa. Enig?