Det er kaldt
i kammerset. Isen ligger tykk i vinduskarmen, og isrosene dekker
nesten hele vinduet.
Hvis jeg
stirrer lenge på isen i vinduet, kommer både Tarzan og elefantene
til syne. De som bestemor leste om på senga før jeg sovnet i går
kveld.
Men helt
øverst er vinduet blankt og svart. Det er tidlig på morran.
Mamma
sover enda, men bestemor er oppe. Jeg hører ho legger ved i ovnen i
stua. Den gode lukta fra vedovnen siver inn gjennom forhenget og
frister meg til å stå opp.
Det
er ikke lett å forlate den varme, gode senga. Men det går bra
dersom det gjøres fort. Vekk med dyna, beina på det kalde golvet,
dra forhenget til side og vips så står jeg foran den høye ovnen
med vedkubber i alle etasjer.
Hei
bestemor, sier jeg, og kler fort på meg klærne som er hengt klar på
stolen foran ovnen. De er gode og varme.
I
dag er det den store dagen, nesten like stor som selve julaften. I
dag kan jeg få gå ut, jeg kan gå på ski, og jeg kan få besøke
Johnny. Og så skal bestefar og jeg trimme Brona, så ho ikke blir
stallstien. Det sier bestefar. Å bli stallstien er ikke bra, for
da har Brona stått så lenge på stallen at ho blir stiv i beina.
Og så er det juletrefest på den gamle skolen i kveld. Jeg husker
nesten alt fra i fjor, og gleder meg veldig mye.
Dagen
i går var jo helt forferdelig, den var lang. Jeg fikk ikke lov å
være ute og prøve de nye skiene, jeg fikk ikke besøke Johnny. Det
er ikke lett å være inne sammen med de voksne en hel dag. Joda, de
spilte litt ludo med meg, og de var også passasjerer i drosja, ei
stund.
Jeg bruker det store, blanke lokket til bestemors kakeboks
som ratt når jeg kjører drosje. Så er det bare å starte opp,
bruumm bruumm, brrrrrr...
Hvis
bestemor bestiller tur til Skoli, nabogården, koster det ett øre.
Da går turen til kammerset. Hvis turen går til butikken på
Hvitstein, ja da koster det to øre.
Bestefar
er særlig glad for å kunne ta drosje til butikken. Jeg må kjøpe
mer skråtobakk, sier han hver gang. Ja, bestefar tygger skråtobakk
og spytter svart. Jeg fikk smake en gang, husker jeg, jeg hadde
visst mast så mye at han puttet en bit i munnen min. Det er det
verste jeg har smakt! Turen
til butikken går helt ut til matboden i gangen, bruumm, bruumm,
brrrrr...
Mamma
skal ofte til utlandet, helt til Sverige. Det koster fem øre, og
turen går helt ut på trappa. Der er det kaldt, men så blir det jo
fred ei stund. Det sier mamma og smiler lurt.
Jeg
fikk så vidt lov til å besøke Brona i stallen. Men der ble jeg
lenge også, så lenge at bestefar kom for å se om det hadde skjedd
noe gæli. Men det var det jo ikke. Jeg satt bare på krybba og
snakket med Brona, eller rettere sagt sladret. Ja, jeg fortalte
Brona alt det dumme voksne kunne finne på å bestemme. Å nekte meg
å gå til Johnny, min kamerat, med de nye beksømstøvlene og de nye
skia, ja med de nye vottene også, og lua! Dumt var det!
Brona
forsto meg godt. Ho kløyp meg litt i armen, humret og ristet på
hodet. Dessuten var ho glad for brødskalkene jeg hadde tatt med.
Ja, jeg hadde vært i spannet i gangen og tatt en ekstra skalk, så
Brona fikk to. Det er jo jul for Brona også! Ho gomlet og åt så
ho siklet.
Bestemor
har allerede gjort unna fjøsstellet. Snart skal det bli frokost.
Men jeg tar bare ei brødskive med prim på og drikker et glass
nysilt melk. Jeg har dårlig tid. Jeg
har et viktig ærend.
I
går kveld sa bestefar at jeg fikk ta meg av Brona og morrastellet,
gi Brona høy og havre, og vann selvsagt. Bestefar ville drøye'n
litt i dag, hadde han sagt. Det betydde at han ville sove litt
lenger, og det gjorde han.
Den
nye kjeledressen som julenissen hadde kommet med er litt for stor,
det samme er de nye beksømstøvlene, men... Men det er visst bare
fint. Det er fint å ha litt å vokse i, sa bestefar, det samme sa
mora mi. Men det som er veldig, veldig fint, det er at kjeledressen
er nøyaktig lik den som bestefar har! Den har til og med ei lang,
smal lomme på siden av låret, der tommestokken skal være.
Bestefar
har satt inn beksømstøvlene med vaselin så de skal holde vannet
ute. De er myke og gode å ha på beina. Litt for store, så det er
god plass til raggsokkene. Det er jo kaldt ute.
Bestemor
gir meg en stor brødskalk og tre sukkerbiter som jeg putter i lomma.
Så er det på med votter og lue, klar til dagens første jobb.
Kulda
slår mot ansiktet i det jeg åpner utgangsdøra. Snøen ligger tung
på de store lønnetrærne og glitrer i lyset fra utelampa. Bestefar
og jeg har måket vei for flere dager siden. Den ligger fortsatt fin
og åpen forbi vedskjulet med snekkerverkstedet og videre mot fjøset
og stallen. Jeg trasker i vei i det svake måneskinnet.
Nei,
nei, jeg er ikke redd, bare litt spent. Sånn tidlig på morran, når
det ennå er mørkt, kan man jo støte på litt av hvert, både
hulder, troll og nisser. Jeg har jo gått samme veien mange ganger
før, og det enda tidligere. Men da går jeg sammen med bestemor for
å hjelpe ho med fjøsstellet. Det er noe helt annet det.
Jeg
synes noe rører seg borte ved brønnen. Liksom en skygge som dukker
opp der hvor lemmen er, der hvor vi henter vann. Vi altså. Jeg får
ikke lov å gå ut på brønntaket alene. Det er strengt forbudt.
Men
jeg er med bestemor noen ganger når hun henter vann i bøtta. Da
åpner hun lemmen, gjør klar det lange tauet i en kveil i den ene
handa, og så kyler ho bøtta ned i mørket.
Der
nede kan du se deg sjøl når det er dagslys, speilbildet i vannflata
er veldig fint, men litt skummelt, det rører jo på seg...
Plask,
sier det der nede, bøtta fylles med vann og tauet blir stramt.
Bestemor er glad for at jeg hjelper ho med å heise opp vannbøtta,
for den er tung. Vannet heller vi i den store tønna i fjøsgangen
ved siden av utedoen. Der har vi avispapir til å tørke oss med og
et stort bilde på døra av selveste kongen.
Kuene,
grisen og kalven drikker mye vann så de får slukket tørsten. Ja,
vi har bare en gris nå. Før jul hadde vi to. Den ene slaktet
bestefar, det er den vi spiser nå.
Brona
har egen tønne i stallen. Vi har vanntønna vår i gangen. Der er
det forresten så kaldt nå at det ligger tynn is på toppen. Hønene
og hanen borte i hønsehuset har ikke noen tønne, de får bare litt
vann i et fat.
Jeg
kom til å tenke på nissen, nissen på låven. Har han grøt igjen,
tru? Grøtfatet var tomt både lille julaften og på julaften. I
går kveld var jeg på låven med ny forsyning. Nå får det være
nok, hadde mamma sagt, den nissen eter oss jo ut av huset. Jeg får
gå og se etter.
Den
er tung å få opp, slåen til låvedøra. Den glir opp på
knirkende hengsler. Jeg
stirrer inn i mørket mot høyvogna som står innerst inne i låven,
der hvor jeg hadde satt grøtfatet i går. Jeg tenner lommelykta og
retter strålen mot fatet. Tomt!
I
samme stund ser jeg nissen hoppe i høyet helt der borte i det mørke
hjørnet av laet. Jeg synes han ler. Eller kanskje det bare er
gryntinga til grisen og lyden fra kuene som tygger drøv... Brona
humrer også og stamper med forbeinet. Ho pleier det når ho blir
utålmodig. Nå venter ho på meg med brødskalken og sukkerbitene.
Jeg
går ned i stallen.
Hei
Brona, sier jeg, og klapper ho på rompa. Brona humrer, klyper meg i
armen og rister på hodet. Ho vet godt hva jeg har i lomma, men
først skal vi lage det litt koselig og ete skikkelig mat.
Møkka
tar jeg på spaden og kaster ut gjennom møkkaluka. Så soper jeg
reint tregolvet og legger på ny sagmugg. En armfull med havre blir
henta fra laet og lagt i krybba. Det andre rommet i krybba fyller
jeg opp med vann fra tønna.
Mens
Brona spiser, børster og strigler jeg ho. Ho blir helt blank i
pelsen, så fin blir ho. Manen og den lange, svarte halen blir
kammet med den store, svarte kammen. Men manen får jeg bare kammet
når Brona bøyer hodet ned for å ta en ny munnfull, ellers rekker
jeg ikke opp. Men det går bra.
Stallen
er ren og pen med sagmugg og treflis på golvet. Det svake lyset fra
lampa i taket speiler seg i Bronas øyne. Jeg sitter oppe på krybba
og legger panna mi mot Bronas.
Sånn
sitter jeg lenge og kjenner at Brona og jeg, at vi er veldig glade i
hverandre.
Brona
tar brødskalken forsiktig ut av handa mi, deretter en sukkerbit, så
en til og så enda en. Men da er det slutt.
Jeg
forteller Brona at i dag skal ho få løpe litt rundt med sleden så
ho ikke blir så stallstien, og i kveld skal ho få bjelle på og dra
på juletrefest. Jeg gir Brona en god klem og rusler hjem.
Det
begynner så smått å lysne. Jeg ser ingen, verken hulder eller
troll på hjemveien, heller ikke på brønntaket. Inne på kjøkkenet
durer det i ovnen.
Bestefar
har allerede laga seg sin vanlige kaffekopp med et rått egg i.
Bestemor og mamma har laget frokost, og jeg er sulten.
De
nye skia står i snekkerverkstedet med kandahar bindingene ferdig
montert. Det hjalp bestefar meg med i går kveld. Det var litt
vanskelig for bindingene må jo passe akkurat til støvlene. Ellers
kan du dette, sa bestefar, og da kan det gå gæli.
Alt
er nytt, unntatt knickersen og gamasjene. Ski, staver, bindinger,
strømper, støvler, jakke, votter og lue, alt er nytt. Det lukter
nytt også.
Pappa
har nok sendt noen ekstra penger til jul, selv om det er julenissen
som kommer med gavene. Jeg skjønner jo at de er kjøpt i butikken,
unntatt vottene og lua, de har bestemor strikka. Så dum er jeg
ikke, selv om jeg ikke skal begynne på skolen før til neste år.
Pappa
er på hvalfangst, helt på andre siden av kloden. Der nede er det
sommer nå, har mamma fortalt, men allikevel er det veldig kaldt der.
Forresten
vet jeg hvem julenissen er, tror jeg. For det samme skjedde i fjor
på julaften, og det samme året før der igjen, tror jeg. Like før
julenissen kommer inn med striesekken full av gaver, så må bestefar
gå til naboen og ønske God Jul. Og når julenissen har gått,
kommer bestefar tilbake. Ja, jeg hilste på nissen, jeg traff han på
veien, sier bestefar på julaften, i år igjen...
Jeg
har smurt skiene med stearinlys, så de glir veldig godt på den
kalde snøen. Kanskje litt for godt. Jeg tar veien gjennom skogen.
I motbakke må jeg tråkke fiskebein for skia er veldig bakglatte.
Det gjør ingenting.
Johnny
har også fått ski til jul. De er litt bredere enn mine. Johnny
har fått hoppski. Skiene til Johnny skal ikke smøres med
stearinlys, men lakkes!
Ja,
faren til Johnny har lakket skiene under og bygd en stor hoppbakke
bak låven. Johnny er veldig flink til å hoppe på ski. Det er ikke
jeg. Jeg synes farta blir så veldig stor, så jeg faller i
unnarennet. Det gjør ingenting. Johnny og jeg er bestevenner.
Bestefar
tar Brona ut av stallen og får på ho seletøyet. Brona er glad og
har vanskeligheter med å stå i ro så bestefar får problemer med å
spenne fast draget til sleden. Han sier noen rare ord og dulter til
Brona. Det kan umulig være bannord, for det er stygt å banne. Det
sier bestefar.
Men
en gang en stund før jul, er jeg nesten sikker på at bestefar
bannet. Det var tidlig på morran, bestefar var på tur til stallen
for å ta ut Brona. Melkespanna måtte jo kjøres ned til melkerampa
nede ved hovedveien. Da hørte bestefar et svare leven fra
hønsehuset, og så reven løpe avgårde med ei høne i kjeften. Jeg
hadde så vidt stått opp da bestefar kom løpende inn og hentet
geværet mens han ropte den revefaen skal jeg skyte, fy
fandon skinn og bein! Er ikke det banning, så vet ikke jeg!
Sola
ligger lavt over granskogen. Jeg setter meg på benken ved siden av
bestefar som holder Brona stramt i tømmene. Heldigvis har bestefar
lagt på striesekker så det ikke skal bli så kaldt i rompa.
Bestefar kjører Brona med stramme tøyler bort til den store eika,
der veien er fint brøyta med høye brøytekanter.
Det
er faktisk Brona, bestefar og jeg som noen dager før jul hadde
brøyta vei helt ned til hovedveien og melkerampa.
Og
så, så slakker bestefar på tøylene og smatter på Brona. Brona
svarer med et byks og setter opp ei voldsom fart. Pusten freser ut
av nesebora hennes og lager små skyer, hovene sender hardpakket snø
mot bestefar og meg, og sleden skrenser i svingene. Jeg klamrer meg
fast.
Men
da Brona begynner å galoppere, da er det nok. Selv bestefar
begynner å bli litt redd, tror jeg. I alle fall drar han så hardt
han kan i tøylene og roper prooo, prooo. Brona slakker heldigvis opp
og pruster tungt, ho knegger og ler. Det der kunne ha gått gæli,
sier bestefar.
Vi
tar det rolig på hjemveien. Bestefar gir meg tøylene. Sleden
knirker mot det kalde underlaget. Skogen står hvit og taus, bare ei
og anna kråke bryter stillheten. Vi puster frostrøyk og bestefar
skjærer seg en bit skråtobakk. Utenfor stallen drar jeg i tøylene
og roper prooo. Jeg vet det er helt unødvendig for Brona stopper
alltid der, uansett hva du sier...
Men
Brona er i alle fall ikke stallstien lenger, det er sikkert og visst.
Det
er mange gjøremål på en gård. Det er alltids noe arbe som skal
gjøres, det sier bestefar, og legger til at han er glad for å ha en
sånn flink gårdsgutt som meg. De voksne unner seg en kort
middagshvil etter flesk i duppe med tilslørte bondepiker til
dessert. Det er godt det!
Jeg
kler på meg kjeledressen og går i vedskjulet med vedkurven.
Bestefar har lært meg hvordan jeg skal kløyve ved. Sett kubben på
høykant på hoggestabben, stå med brede bein og ta et godt tak i
økseskaftet med begge hender. Fest blikket midt på kubben og hogg
til. Ikke alltid går det like greit, men vedkurven blir jo full
etter hvert.
Jeg
bruker samme hoggestabben som bestemor gjør når ho hogger hodet av
hønene. Hodet ligger igjen på hoggestabben mens høna flakser rundt
i vedskjulet. Bestemor ler så den store magen rister. Jeg synes
det er fælt og nifst. Tenk å fly uten hode! Det er bare
krampetrekninger, trøster bestemor.
Så
er det fjøsstellet. Siden vi skal på juletrefest i kveld, gjør vi
unna fjøsstellet litt tidligere enn vanlig. Bestemor og jeg skal jo
også få tid til å vaske oss og få på oss fine klær før vi
drar.
De tre kuene blir glade når vi kommer. Dolla rauter som vanlig, og
glaner olmt på meg. Ja, ho er sjalu på bestemor. Jeg husker fra i
sommer, ute på jordet, da kom ho gående rett mot meg og stanget meg
overende. Bestemor ble veldig sinna på Dolla. Det der kunne ha gått
gæli, sa bestefar.
Mens
bestemor melker kuene, gir jeg grisen mat. Kokte poteter,
potetskrell, melk og litt mel fra en sekk som lukter vondt. Kalven
får sutte på handa mi. Jeg har handa langt inn i munnen, og den ru
tunga gjør nesten vondt. Det lukter godt i fjøset, kuene tygger
høy og grisen grynter. Dessuten er det kuene som lager vanndråpene,
de som henger i taket, det sier bestemor.
Melka
blir helt i de store melkespanna og satt i fjøsgangen. I morra er
det vanlig hverdag, så da skal melkespanna kjøres ned til rampa ved
hovedveien. Jeg må vel hjelpe bestefar med det, med det også...
På
kjøkkenet har mamma gjort i stand stampen med varmt vann. Det er
bare å hoppe i. Mamma hjelper til med å få meg rein. Og så er
det på med finstasen, som bestefar sier. Da er vi klare til å dra.
Finskoa har vi puttet i veska sammen med kakespannet og ei julepakke
med en appelsin, to smultringer og en karamell.
Brona
har fått bjelle på og et hvitt dekke på ryggen. Det er jo ganske
kaldt. Bestefar har satt en ekstra benk på sleden. Der sitter
mamma og bestemor.
Bestefar
og jeg sitter foran, det er jo vi som må ta oss av kjøringa.
Faklene, en på hver side av sleden blir tent, og så drar vi. Nede
på hovedveien møter vi heldigvis ingen biler. Brona er livredd for
biler.
En gang vi
skulle på butikken så møtte vi bussen. Brona ble helt vill og
holdt på å løpe ut. Når en hest løper ut kan det gå gæli, det
sier bestefar.
Brona
blir tjoret i bommen nede ved skolen, sammen med de andre hestene.
Det er kommet mye folk allerede. Alle er i finstasen og veldig
pene. Jeg har blå bukse, hvit skjorte og blå vest. De svarte
lakkskoa er så blanke at de skinner i lyset fra det store juletreet
midt i rommet. Det rekker helt opp til taket og er pyntet med bomull
og glitter, kongler og kurver, og juletrelysene er av glass og
brenner aldri ned!
Jeg
legger julepakka under treet, der ligger det mange fra før.
En
liten, tjukk mann hysjer på oss og ber oss om å ta hverandre i
hendene og lage ring. Han er lærer. Det hvisker mamma i øret
mitt. Vi er så mange at det blir tre ringer rundt juletreet. Så
begynner vi å gå rundt treet mens vi synger. Jeg kan ikke alle
sangene, men hermer etter de andre så godt jeg kan. Det er ikke
bare jeg som gjør feil som å vaske tøy når det riktige er «..å
henge opp vårt tøy tidlig en onsdag morgen..».
Dessuten
er det feil i sangen også, for vi går jo ikke rundt ei enebærbusk.
Juletreet er jo et grantre. Det må da alle kunne se.
Det
er nesten bare unger og damer som går rundt juletreet. Bestefar
sitter sammen med de andre mennene i rommet ved siden av. De drikker
kaffe, spiser julekaker, røyker pipe og tar seg en kollekvinter.
Kollekvinter er en sterk drikk på små flasker som gjør at mennene
får veldig lyst til å prate, det sier mamma. Og det gjør de, men
vi hører dem ikke når vi synger. Damene har veldig høye og lyse
stemmer.
Jeg
holder Johnny i handa, heldigvis. For det var nære på at det ble
Eva. Eva er datter til de som har butikken og er like gammel som
meg, og veldig pen. Ho har langt lyst hår helt ned til skuldrene.
Kjolen hennes er lysegul og skoa er røde. Eva ligner på en engel.
Ho smiler til meg, eller kanskje det er til Johnny.
«..engler
daler ned i skjul, hit de flyver med paradis grønt...».
Jeg
tenker på vedskjulet der hodet til høna ligger på hoggestabben og
Eva daler ned fra taket...
Så
plutselig banker det hardt på døra, flere ganger. Sangen stanser
opp, det samme gjør summinga fra naborommet. Det blir helt stille.
Alle vet hvem som kommer. Det er en stor nisse i en lang, rød frakk
med en hvit sekk på ryggen. Han har ikke maske, men er helt ekte
med langt, grått skjegg og nisselue. Han ser både snill og skummel
ut, synes jeg.
Er
det noen snille barn her? Ja, svarer de voksne og noen barn. Så
deler han ut alle pakkene som ligger under treet, og alle ungene får
ei pakke hver. Jeg trur det er noen som får to. I sekken har
nissen appelsiner. Alle får en appelsin hver, unntatt mennene i
naborommet. De bryr seg ikke om appelsiner.
Brona
traver rolig på hjemveien, sleden glir lett og bjella klinger sprøtt
i vinterkulda. Faklene kaster dansende skygger mot brøytekanten.
Bakenfor ligger de hvite jordene badet i skinnet fra en halv måne og
en glitrende stjernehimmel. Jeg holder tøylene, men Brona finner
veien sjøl. Bestefar tar seg en bit skråtobakk og en slurk
kollekvinter mens han nynner «..glade jul, hellige jul, engler daler
ned i skjul...».
Bestemor og mamma har visst nesten sovna. Det
samme med meg. Jeg er veldig trøtt. Brona
stopper utenfor stallen. Prooo, hvisker jeg, for sikkerhets skyld -
og sovner...
fortsetter å fosse fram som gjør det mulig å
styrke velstanden til 1,412 milliarder kinesere samt bygge ut den
militære industrien til en militær stormakt. 
statsminister Einar Gerhardsen sitt «Ingen atomvåpen på norsk jord i fredstid» på NATO-toppmøtet i Paris i 1957.
