Vi KAN hvis vi VIL!

Montrealprotokollen er et historisk bevis på at alle verdens land kan samarbeide når de tar vitenskapen på alvor.  

På 1980 tallet fant forskerne ut at ozonlaget i atmosfæren over Antarktis var ødelagt. Ozonet, et molekyl bestående av tre oksygenatomer, beskytter livet på jorda mot den skadelige ultrafiolette strålingen fra sola, UV-strålingen.

Årsaken ble også funnet, nemlig menneskenes utslipp av ozonnedbrytende gasser som klorfluorkarboner, KFK. Disse gassene ble brukt som drivgasser i spraybokser, kjøleskap og frysere. 

I 1987 ble det inngått en internasjonal avtale der alle land forpliktet seg til å forby KFK gasser. Siden har det såkalte ozonhullet blitt stadig mindre. Men KFK gassene har lang levetid i atmosfæren, så det vil ta enda noen tiår før hullet er reparert.

Det viser seg altså når verdens regjeringer forstår alvoret kan de ta skjeen i en annen hånd og legge om politikken radikalt.

Allerede på 1970 tallet ble det slått alarm over hele verden. Skoger og innsjøer ble tilført store mengder sur nedbør som tok livet av planter, muslinger og fisk. Årsaken var og er utslipp av svoveldioksid og nitrogenoksider til atmosfæren. Det er kullfyrte kraftverk som står for størstedelen av utslippene, men veitrafikk, skipstrafikk og metallproduksjon er også vesentlige bidragsytere.

Rent vann har 7 på pH-skalaen, mens det her i landet ble målt pH-verdier helt ned på 4 tallet. Nedbøren var så sur at livet i vassdrag og innsjøer døde ut, særlig i Sør-Norge. Men den laveste pH-verdien ble målt i USA på 1,7 - nedbør som nesten ren svovelsyre!

Aldri så galt så godt for noe, heter det. Og i denne sammenhengen skulle vi få oppleve verdens største dugnad. 
For det første ble utslippene redusert med ny renseteknologi, for det andre måtte forsuringen motvirkes ved hjelp av kalking. Kalk nøytraliserer syre. 

Både offentlige myndigheter, naturvern organisasjoner og tusentalls enkeltpersoner mobiliserte for å redde livet i elver og innsjøer.

Igjen viser det seg at menneskeheten kan samarbeide «mot felles fiende» - 

Vi kan hvis vi vil!

Det som skiller oss mennesker fra dyra er nettopp det å kunne observere, måle, innhente kunnskaper og innsikt – for så fatte de nødvendige politiske beslutninger.

Vi vet at utslipp av klimagasser, særlig karbondioksid og metan, fører til et varmere klima med destruktive følger for planetens økosystemer. Vi vet fordi verdens forskere har ropt «varsku her» gjennom flere tiår. Dessuten trenger vi ikke lenger bli fortalt hva som skjer, nå «opplever vi det på kroppen».

Utslippene øker jevnt og trutt, og det mer eller mindre i alle verdens land.

Vårt eget land, som en olje- og gassnasjon, fortsetter også å øke både de nasjonale utslipp og de som bidrar til de globale. 

Verdens befolkning forstår at vi bygger ned planeten vår, at vi er på vei mot en omfattende katastrofe. 

Folk over hele verden vil garantert redusere utslippene; Ja vi vil, men får det ikke til! - med et berettiget spørsmål: 

Hvorfor ikke det?

Skal ikke dere ta vare på SKAPERVERKET?

Hvem dere er?

Jo, det er alle dere som tror at en Gud har skapt verden med alle sine former for liv, og satt oss mennesker som voktere av Skaperverket:

“Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!” (1 Mos 1, 26–30).

Det er dette som kalles Forvalteroppdraget. Vi mennesker skal være forvaltere av Guds Skaperverk. Det betyr at vi skal ta vare på noe som tilhører en annen, nemlig Gud. Derfor står vi ansvarlig overfor ham for hvordan vi bruker Skaperverket (jmf. flere bibeltekster).

Kristendommen med sine 2,2 milliarder tilhengere sammen med Islam sine 1,7 milliarder utgjør over halvparten av verdens befolkning. 

Begge religioner har samme skapelsesberetning kopiert fra Jødedommen og med det samme forvalteransvaret. 

Men hvor er dere i kampen for å ta vare på Skaperverket nå som det står foran en katastrofe? Alle dere prester, imamer og rabbinere? Alle kirke- og trossamfunn? Alle sekter, menigheter og frikirker? Dere har jo inngått en pakt med Gud; ....ta vare på jorda vår som han har gitt oss!

Det går ikke lenger å si «jeg visste ikke». Forskerne har ropt «varsku her» i mange tiår med en haug vitenskapelige rapporter. Nå har vi kommet dithen at planetens økosystemer er under nedbygging. Kampen om knappe ressurser er i gang, ekstreme værforhold skaper millioner av klimaflyktninger, vi utrydder daglig flere arter, vi brenner ned regnskog, vi...

Er dansen rundt gullkalven viktigere enn Skaperverket? Har dere erstattet Gud med Mammon? Dere vet jo hvor forbanna Gud ble da han oppdaget det og straffet rundt tre tusen med døden (2 Mos, 32).

Enda verre blir det når en berettiget mistanke sniker seg inn, nemlig Dommedag! 

Det er jo dagen da Gud/Jahve/Allah, kanskje sammen med både Jesus, Muhammed og Moses, skal dømme levende og døde. 

Og det mangler ikke på dommedagsvarsler; «det skal slutte å regne, varmen stiger overalt» - «selve naturen og kosmos begynner å degenerere gradvis og vil miste sin tidligere styrke og størrelse» - «massive bål flammer opp overalt og verden går opp i ild og røyk» etc. 

Det som kalles selvoppfyllende profetier. Da blir det liksom ikke så viktig å ta vare på Skaperverket!

Den største protestbølgen mot raseringa av planeten vår ble startet av ei svensk, 16 år gammel jente, Greta Thunberg. Hun satt utenfor Riksdagen hver fredag med sin plakat. Det utløste demonstrasjoner over hele verden med ungdom som frykter for egen framtid.
Greta møtte opp i FN og refset verdens politiske elite. Snakk om å «tale Roma midt i mot», hvilken kraft, hvilket mot! 

Så det må være lov å spørre, hvor er dere troende, religiøse mennesker i kampen for vår felles framtid? Som en hedning fra folkedypet skal jeg på vegne av Greta rope ut: Åssen i hælveta er det mulig å være så jævlig likegyldig?

Vi har det bare i kjeften!

Verdenssamfunnet må innrette seg og gjøre det som kreves for å sikre at behovene til dagens mennesker blir dekket uten at dette svekker grunnlaget for framtidige generasjoner til å få dekket behovene sine.  

Slik lød sluttrapporten til «Brundtlandkommisjonen» i boka «Vår felles framtid» som ble utgitt i 1987 for snart 33 år siden. 
FN oppnevnte Gro Harlem Brundtland, Norges første kvinnelige statsminister, som leder av spesialkommisjonen for miljø- og utviklingsspørsmål. Hun lanserte begrepet Bærekraftig utvikling som er dekkende for hvordan miljø, økonomi og sosial utvikling er knyttet tett sammen.

Året etter ble FNs miljøprogram opprettet med sitt klimapanel, Intergovernmental Panel on Climate Change. IPCC sin oppgave er å samle inn forskningsbasert kunnskap på områder som naturvitenskap, teknologi, meteorologi og økonomi. Kunnskapen gis ut som jevnlige rapporter til hjelp for verdens politiske beslutningstagere.

Forente Nasjoner arrangerer også internasjonale konferanser hvor verdens regjeringer drøfter tiltak for å begrense skadene vi som art påfører planeten vår, være seg redusert artsmangfold, sammenbrudd i økosystemer eller et varmere klima som resulterer i flere Vippepunkter. Vippepunkter som ubønnhørlig fører til The point of no return. 

Vi har allerede avslørt flere slike som når en varmere tundra avgir store mengder metangass, en klimagass 25 ganger sterkere enn karbondioksid. Et varmere hav sørger for å smelte ned enorme ismasser både i Arktis og Antarktis. Nedbrenning av regnskogen når et punkt der skogen ikke makter å reprodusere seg sjøl.

Under klimatoppmøtet 12. desember 2015 i Paris ble den berømte avtalen underskrevet av alle verdens land. USA trakk seg imidlertid ut av avtalen etter at Donald Trump ble president.

Parisavtalen består av en rekke bestemmelser for blant annet reduksjoner i utslipp av drivhusgasser, klimatilpasning og støtte til utviklingsland. Avtalen krever at alle land er forpliktet til å utarbeide nasjonale utslippsmål.

For Norges vedkommende betyr det at de nasjonale klimagassutslippene skal reduseres med minst 40 prosent innen 2030 sammenlignet med 1990. I følge klimaforliket skal Norge fram til 2020, altså til neste år, ha kuttet de globale utslippene av klimagasser med 30 prosent sammenlignet med 1990.

Kort fortalt; Norge øker sine nasjonale utslipp! Utslippene av klimagasser øker globalt og har passert 36 milliarder tonn! Og Norge bidrar så godt det kan. Så sent som i mai i år utlyste regjeringa 90 nye olje- og gassblokker tildelt 12 oljeselskaper med milliarder i subsidier. Det er 5 blokker i Nordsjøen, 37 blokker i Norskehavet og 48 blokker i Barentshavet, tett oppunder iskanten. Norge kan utmerket godt representere alle verdens land og rope ut: Vi har det bare i kjeften!

Neste klimatoppmøte skulle starte 3. desember, men siden først Brasil og nå Chile har trukket seg som vertsland (hvorfor?), er det usikkert når og hvor verdens ledere skal samles til nye avtaler som ikke er verdt papiret de blir skrevet på. Men mye pjatt blir det med klapp på skuldra og skåling i champagne. 
Vi skal nok en gang blir ført bak lyset, helst totalt nedsløvet, mens planeten vår går gradvis i oppløsning!

En verden i opprør...

... som pågår hele tiden med krav om frihet fra sosial og økonomisk undertrykking.

Dersom opprøret fører til en hurtig samfunnsendring kalles det revolusjon. Historia kan fortelle om to store revolusjoner, en vellykket og en mislykket. 

14. juli 1789 gjorde folket masseopprør i Paris som ble starten på den franske revolusjon. Kongefamilien med sine adelige lakeier «ble tatt ut» som det heter i militær språkdrakt, fortrinnsvis ved at hodet ble skilt fra kroppen. 

Frankrikes nye grunnlov med parolen «Frihet, Likhet og Brorskap» ble idealet til flere vestlige land, inkludert Norge i 1814. Opprøret som førte til den franske revolusjon kom fra folkedypet, derfor vellykket. 

Industrialiseringa skapte en enorm arbeiderklasse, proletariatet, som ble utnyttet på det groveste. Sult, utmattelse og sykdommer sørget for en tidlig død for millioner arbeidsfolk.

Forståelig nok ble kommunismen en befriende ideologi; Proletarer i alle land, foren eder – proletariatet har ikke annet å miste enn sine egne lenker – de har en hel verden å vinne.  

Den russiske revolusjon startet i 1917 ledet av Vladimir Lenin som sammen med det bolsjevikiske partiet styrtet keiserriket. Tsaren med familie fikk sine kuler i en kjeller. Men folket gjorde motstand, særlig mot kollektiviseringen av jordbruket. 

Bolsjevikene måtte ty til et stadig større omfang av undertrykkelse med brutale metoder, også som et resultat av trusselen fra nazi-Tyskland som endte i et massivt angrep 22. juni 1941. 

Revolusjonen i 1917 som skulle frigjøre det russiske folk og bygge et kommunistisk samfunn ble totalt mislykket og endte i et diktatur med tyrannen Josef Stalin som leder. Det som kalles Stalinisme. 

Men som kjent har Vesten brukt Stalinismen for alt den er verdt i sin antikommunistiske propaganda, og holder fortsatt på med sin fordummende hjernevask. 

Siden andre verdenskrig har Latin-Amerika vært preget av store folkelige opprør med sosialistiske revolusjoner på programmet. Samtidig har de latin-amerikanske land fått føle USAs brutale maktovergrep, være seg militært eller med CIAs sine muldvarper.

Et klassisk eksempel er Chile i 1973. Den folkevalgte sosialistiske presidenten, Salvador Allende, hadde startet en moderat progressiv politikk med blant annet nasjonalisering av amerikanske selskaper. USAs utenriksminister Henry Kissinger: «Chile er et virus som kan infisere hele regionen». CIA likviderte president Allende som ble erstattet av Augusto Pinochet, en USA kontrollert diktator. 

Venezuela har hittil unngått militært angrep fra USA til tross for at deres oljeselskaper ble nasjonalisert tidlig på 2000 tallet under den bolivarianske, sosialistiske revolusjon. Det sosialistiske Venezuela ble et fyrtårn i den latin-amerikanske verden som en moderne velferdsstat, hvilket USAs president, George W. Bush, kalte «Det gode eksemplets trussel». 

Og trusselen skulle bekjempes med drepende sanksjoner, blant annet ved å sabotere Venezuelas oljeeksport samt beslaglegge Venezuelas formuer i utlandet. Resultatet er et Venezuela i dyp økonomisk krise. I dag er situasjonen kritisk med mangel på mat og medisiner som tar livet av rundt 40.000 mennesker hvert år, fortrinnsvis småunger og gamle. 

24. september 2013 sto president og fredsprisvinner, Barack Obama, på FNs talerstol og innrømmet at USA bedriver storstilt imperialisme, ikke bare i USAs «backyard», Latin-Amerika, men over hele verden for å skaffe seg, sitat: «politisk, økonomisk, kulturelt eller militært herredømme». 

Nå var vel ikke akkurat det noen eksplosiv nyhet, men allikevel en viktig innrømmelse.

Det er forøvrig det landet som er vår nære venn og alliert...

Er vi egentlig DET KLOKE MENNESKE?

Har vi i vår hektiske, materielle verden glemt å tenke? 

Jeg mener å tenke sånn som skiller oss fra dyra? Eller er all tankekraft bundet til det materielle livet? Som det dyret vi vitterlig er må vi selvsagt tenke på det materielle i form av å skaffe oss mat, klær, husly og trygghet, sammen med reproduksjonens krav til å parre seg. Men utover det?

I forhold til Maslows behovspyramide sitter vi fast i de nederste etasjer. Det er jo lett å forstå så lenge vi tilhører en type samfunn som opprettholder seg sjøl kun gjennom vekst i materielt forbruk. Det er der vi bruker all vår tankekraft og energi i vår streben etter å få mer, forbruke mer, oppleve mer, kjøpe mer etc.

Men er det dermed sagt at forbruket skaper det gode liv utover det å leve alminnelig godt?

Det er enkelt å slå fast at vårt rike forbrukersamfunn skaper hverken lykke eller mening i seg sjøl! Det synes som vi lever i et samfunn der toppetasjen i Maslows behovspyramide er smuldret bort. Men det er jo der vi egentlig tilhører dersom vi skal ta vår egen tittel på alvor. Vi har jo døpt oss sjøl med navnet Homo Sapiens = Det kloke menneske! En etasje der vi virkelig tar farvel med våre dyrevenner rent intellektuelt, en etasje der vi kan reflektere og filosofere med bundet mandat til Det kloke menneske – en 200.000 år gammel dyreart.

Filosofer spør ofte; hva er menneskets grunnleggende vesen? Dersom svaret blir å søke lykken gjennom forbruk og grådighet, som å grafse til seg mest mulig, er vi dømt til undergang. Vi lever tross alt i et romskip med begrensede ressurser.

I følge filosofen Aristoteles, født 384 f. Kr., vil higen etter materiell rikdom i det lange løp undergrave vår egen eksistens og er helt uten mening. Han foraktet folk som kun jakter på nytelse og «et liv oppfylt av fornøyelser». Veien til det gode liv er mening, sier Aristoteles, det han kaller eudaimonia = det greske ordet for menneskelig blomstring.

Kanskje på tide å filosofere over hvordan vi kan oppnå menneskelig blomstring i vår tid, dersom det gode liv er synonymt med det meningsfylte liv?

For det er vel ikke akkurat så meningsfullt å bidra til det sammenbruddet vi nå opplever i planetens økosystemer? Er det meningsfullt å tilby en katastrofal framtid til våre egne unger, til kommende generasjoner?

Og det er her Det kloke menneske burde realisere seg sjøl med sin klokskap, nemlig finne en utvei. Finne en vei å leve på, en samfunnsmodell, som vi kan kalle bærekraftig. Et samfunn vi med stolthet kan tilby våre egne unger.

Hvorfor gjør vi ikke det? Hvorfor lar vi det bare skure og gå?

Elie Wiesel, filosof og vinner av Nobels fredspris, sa det slik: «Den største trusselen mot menneskeheten er ikke hat, men den hellige, alminnelige likegyldighet». 

Er vår likegyldighet selve trusselen? Er det vårt meningsløse liv som truer vår framtid? Akkurat det fortjener vel en filosofisk tanke i toppetasjen til Maslow? 

For å si det med Aristoteles: Den som tenker det rette, vil handle rett!