fredag 29. april 2011

De beste krigerne er norske!

Det var vel landsmoderen, Gro Harlem Brundtland, som etter olympiaden på Lillehammer uttalte «det er typisk norsk å være god». At det også skulle vise seg å gjelde den dødbringende «sportsgrenen krig», var nok ikke i hennes tanker dengang. Men slik er det altså, skal vi tro våre krigsreportere.

 Norske soldater har imponert både i Serbia og Afghanistan,  og nå også i Libya.
I Libya har pilotene i de 6 F16 krigsflyene sluppet over 600 bomber som ved hjelp av laser og GPS treffer sine mål med stor presisjon. Men ikke stor nok. Sivilbefolkningen rammes igjen. Uskyldige mennesker lemlestes og drepes av bombenes lufttrykk og splinter, eller direkte på grunn av feilbombing. Pilotene får ikke anledning til å be om unnskyldning engang; unnskyld at jeg drepte kona og dattera di, det var ikke meningen...

 Ikke rart at kommunikasjonssjef Petter Lindqvist i Forsvarets Operative Hovedkvarter nekter å opplyse hvor bombene har blitt sluppet og hva de har truffet, og dette av hensyn til pilotene. Ganske sikkert er det også av hensyn til media, og derigjennom av hensyn til oss, det norske folk.

For dersom folk virkelig blir klar over hvilke grusomheter som følger i kjølvannet av enhver krigshandling, der tusenvis av uskyldige mennesker blir drept, ville vi forhåpentligvis få et krav fra folkedypet: stans krigshandlingene nå!   Eller?

Ja, vi som er et fredselskende land burde jo være de første til å innse at krig aldri fører til fred, kun til enda flere tragedier og lidelser. Eller kanskje det er greit å bombe et land som vi aldri har hatt noe utestående med og som ligger tilstrekkelig langt unna, dessuten er de jo tross alt bare arabere og muslimer...  Med andre ord et ypperlig militært øvingsområde?!

Denne gangen ble riktignok ikke de norske folkevalgte spurt engang. Statsministeren gikk utenom Stortinget, tok mobiltelefonen og beordret seks F16 fly og over hundre soldater for oppdrag; å bombe Libya. Vi er utvilsomt fortsatt den flinkeste og lydigste eleven i NATO klassen.
Hørte forresten nettopp på nyhetene at Telemarksbataljonen er veldig populær for tiden, den som sender norske soldater ut i krig rundt om i verden. Hvor og når blir bestemt av USA og NATO. Over fem hundre og femti søkere til fem hundre ledige plasser. Her er det nok å ta av, av krigslystne unge menn og kvinner. De som vil oppleve krig på alvor, de som vil oppleve blod, kulde, lus og lopper, hyl og redsel, avrevne kroppsdeler og massakrerte lik. De som vil oppleve en virkelighet som gir et større kick enn den beste sex. Dette er playstation generasjonen med alle sine krigsspill. I årevis har de utkjempet kriger, og sett blod og lik på skjermen. Ikke rart mange er nysgjerrig på hvordan det er i 
virkeligheten

Og i Forsvaret blir de trent opp til å drepe på orntl'i. Men de blir ikke trent opp til selv å bli drept. Det virker i alle fall ikke slik siden det blir nærmest erklært landesorg når en norsk soldat blir skutt og drept for eksempel i Afghanistan. Lærer ikke norske soldater at dersom du skyter på noen for å drepe, er du garantert at noen skyter tilbake for å drepe deg!

Nei, nei, kom ikke her og skylde på ideologi eller andre edle motiver. 
Historia har lært oss, særlig gjennom to verdenskriger, at bruk av militær makt kan aldri rettferdiggjøre de grusomme lidelser som vitterlig blir resultatet. 

Vil du fred og forsoning, så søk andre metoder enn å drepe hverandre!

mandag 25. april 2011

Vel overstått! - med hva da?

Siden vi lever i et kristent land, har du sannsynligvis ikke feiret den opprinnelige påsken «Pesach», den til minne om jødenes utvandring fra Egypt. Men den kristne påsken hviler på denne jødiske tradisjon på tilsvarende måte som vi har gjort den hedenske julefeiring til en kristen høytid. Skjønt i dag er det få som virkelig gjennomfører de ritualer og oppofrelser som hører høytiden til, til minne om Jesu lidelse, død og oppstandelse. De fleste feirer ferien med ekstra god mat og drikke, med reiser, kryssord og krimlitteratur, i tillegg til alt TV og Internett kan tilby. Handelsstanden tilbyr påskeprosenter på en rekke varer, det til tross er både jul og påske gode profitable høytider.
Og du da? Var du på fjellet i påska? Skled du innover den kritthvite vidda på velsmurte ski i bar overkropp, kjente etter hvor liten du blir i fjellheimen og lyttet til stillheten? Det er jo flott. Det er fint å grave seg ei god sittegrop i solhellingas våte snø, ta små biter av kvikklunsjen og nyte den varme kakaoen fra termosen.  Sola brenner i ansiktet og tanken streifer deg, har jeg høy nok solfaktor i dag? Det er ikke bra å bli brent, det kan fremkalle hudkreft. Man kan bare undres hvordan de klarte seg i gamle dager, ubeskyttet mot UV stråling ute på jordene, under den ene onna etter den andre, og det uten kremer med solfaktor.
Men så ble de da brune også.
Appelsinskallet skal legges i sekken og tas med hjem, slik at det kastes i rett boks i henhold til loven om avfallssortering.  At appelsinskallet er natur, og som sådan bør gå tilbake til naturen med alle sine vitaminer og mineraler, tillates ikke. Merkelig.
Det må være andre årsaker til at turgåeren putter appelsinskallet i sekken, antagelig det estetiske. Det er ikke pent å se gule appelsinskall i den hvite sneen, og det til tross for at påska er gul. Gule kyllinger, gule egg, gule liljer, gule etc..., men ikke gule appelsinskall!
Eller kanskje du har vært på luksushytta di, den på tre hundre kvadrat med varmekabler i oppkjørselen og oppvarmet garasje, og med TV i alle stuer og på alle soverom? Den som trekker like mye strøm som ei lita bygd, og er skyld i monstermastene som monteres på Hardangervidda? Nei, jeg moraliserer ikke, jeg bare konstaterer at i et klassedelt samfunn må menneskene nødvendigvis feire påska forskjellig.

Men det vi har til felles det er brunfargen. Alle vil bli brune i huden.
Det er også et paradoksalt fenomen siden et stort antall nordmenn investerer store summer i den hensikt å få en hudfarge lik dem som de nødig vil omgås, nemlig alle de som blir født med en naturlig brunfarget hud.
Det billigste alternativet er nok å holde seg hjemme i påskeferien, nyte den snøfrie bakken der hestehoven dukker smilende opp, der ungene hopper paradis på tørr asfalt og de eldre går ettermiddagstur i nabolaget.
Brun blir man også, bare ved å ligge i fluktstolen på altanen, lese ei god bok og nippe til lunka rødvin. Bare ligge der og la sola varme kroppen og brune huden, bare ligge der og filosofere over livet og forhåpentligvis konkludere med at Herregud å godt det er å leve!



mandag 18. april 2011

Jeg så ho: RØDNEBBTERNA!


Jeg bare sto der ytterst på bryggekanten og så utover havet, sto der i egne tanker som det heter.  Merkelig uttrykk forresten, akkurat som det er mulig å stå der i andres tanker...
Vel, her er poenget; jeg sto som sagt der, ytterst på bryggekanten, og plutselig ante jeg noe i øyekroken, noe som kom gjennom lufta som et prosjektil. Da så jeg ho, ho landet på staken rett der ute. Herregud, det var selveste Rødnebbterna! Jeg snudde meg for å se om det var andre tilstede, noen som jeg kunne rope til og si at Rødnebbterna har kommet, ho er på vei nordover, kom og se! Men nei, jeg så ikke et menneske, jeg var helt alene så tidlig på morran. Ikke hadde jeg kamera med heller, og det er jo helt typisk, når kameraet ligger hjemme oppdager du de flotteste og merkeligste ting!
Det er tillatt å ta av seg hatten for denne lille fuglen som veier et drøyt hekto, og som trekker fra pol til pol! Den hekker på Svalbard sommerstid og når ungene er klekket og blitt flygedyktige setter de kursen tilbake mot drivisen i Antarktis, en rundtur på nærmere 70.000 kilometer, kun i den hensikt å parre seg og fornye arten. Og merk, dette gjør den for egen maskin, for egen muskelkraft. Tenk hvor mange tonn bensin og karbondioksid et fly ville bruke og avgi på samme tur/returen. Siden rødnebbterna lever ganske lenge, kan den foreta over tretti slike langturer i løpet av sitt liv, tilsvarende 60 ganger rundt ekvator eller tre ganger tur/retur til månen!!
Men hvorfor i all verden gjøre det så tungvint? Hvorfor kan de ikke bare hekke der de bor på vinterstid, eller i alle fall et sted sånn passe midt mellom Sørpol og Nordpol?
Forklaringen, mener forskerne, må forstås ut fra siste istid for 10- 15.000 år siden. Da isen trakk seg tilbake, fulgte planter, insekter og fugler etter. Det var rikelig med plass og mat, og store ungekull ble resultatet, men..., den arktiske vinter ble allikevel for hard, slik at fuglene måtte trekke sørover på høsten. Hvorfor noen, slik som rødnebbterna fant det nødvendig å «flykte» helt ned til sommeren i Antarktis, helt på den andre siden av planeten, kan man bare lure på.
Men åssen i all verden klarer de å finne veien? I all slags vær over enorme avstander, mens jorda roterer rundt sin egen akse og samtidig forflytter seg i forhold til sola? Det er jo ingenting som står i ro! Stjernebilder og måne forandrer seg også i løpet av turen, det samme med jordas magnetfelt.
Det er på en måte godt å ikke vite den hele og fulle sannheten om hvordan dette lar seg gjøre, det er fortsatt nok å forske på av naturens hemmeligheter, mener jeg, men en del hypoteser har vi jo. Forskerne antar at trekkfuglene bruker en kombinasjon av gjenkjennelse og innebygde kompass. Kompass som måler både solhøyde, månefase og magnetfelt. Siden ungene på sin første flukt sørover, sammen med mamma og pappa, la merke til spesielle topografiske forhold under dem, fjell, skog, innsjøer, byer etc., ja, så husker trekkfuglen dette og leter opp de samme områdene på returen...

Vi snakker altså her om en liten skapning som har en fotografisk hukommelse med innebygde kompass, både for sol, måne og magnetisme... Vi er langt fra de helt enestående, suverene skapninger på denne planeten, det må vi bare innse!
Jeg gjør honnør til den tapre flyger og ønsker ho god tur videre nordover. Kanskje jeg får hilse på deg og ungene dine på vei sørover til høsten...:).



fredag 15. april 2011

En ødelagt dag, takket være pc'en!

Med nykokt kaffe setter jeg meg med pc'en som vanlig,  godt og varmt, og koselig her inne i campingvogna, tidlig på morran. Sola kikker så vidt fram over åskammen og fuglene er i full gang med å innrede sine nye boliger, akkompagnert av sin egen sang.  Pc'en åpner med et varsel om sju viktige oppdateringer på 19,5 MB.   Like greit å få det gjort, tenker jeg, selv om det vil ta en del tid.  Oppringt trådløst Internett tar litt ekstra tid, til tross for Telenors Turbo 3G.  Mens jeg venter på nedlastingen skal bli ferdig, tar jeg en tur ut med fuglemat i plastposen. Ute er det kaldt og vått, noe sola vil fikse i løpet av en times tid. Da vil det også bli godt og varmt i forteltet, så jeg trenger ikke å fyre opp propanovnen.  Sola er en fin oppfinnelse.
Blåmeisparet sitter i furua og venter på frokosten. Fuglehuset er tomt for mat, så det er på tide å bryte opp tørre skalker av kneip, loff og grovbrød og putte inn i huset sammen med en neve frø. Jeg konstaterer at havet ligger blikkstille, bare brutt av et ærfuglpar som padler forbi på jakt etter dagens første måltid.  Alt så ut til å bli en ny, fin dag, trodde jeg...
Det er forresten alltid en fornøyelse å «stjele» fuglemat på butikken, være seg på Rimi, Rema1000 eller Meny.  Ikke så ofte på Meny siden det er den dyreste butikken her i by'n. Fornøyelsen består i å tolke de mange ansiktsuttrykk til forbipasserende når jeg ligger på kne foran skuffen til brødskjæremaskinen og håver ned i plastposen skalker og frø. Noen ser medlidende på meg og tenker vel at jeg skal bløte opp brødskalkene med melk og strø sukker på til middag, mens andre er mer forarget over at jeg ikke kjøper fuglematen som står i hylla like bortenfor. Kassadama på Rema1000, ho fra Thailand, ho bare smiler forståelsesfullt og ber meg hilse kona...
Pc'en startet opp og skulle være klar for meg, med en ny kopp kaffe, med dagens nyheter og epost i denne hellige morgenstund. Det første som møtte meg på skjermen var «Dette webområdet kan ikke vises i Internet Explorer». Jeg fikk ikke opp startsiden min, og heller ikke etter mange forsøk og nye konfigureringer. Windows Mail, postkassa mi, svarte at den fikk ikke kontakt med server av årsaker som jeg liksom skulle forstå som en selvfølge.
Jeg forstår ikke porter og feilkoder, protokoller og kontoer! Jeg er ikke, og vil ikke bli, dataekspert.  Jeg vil bare bruke maskinen til nytte og glede! Vær så snill og bli i orden, din #**¤&&#**!
Jeg startet opp på nytt og på nytt, men maskinen var like vrang, dette webområdet..., får ikke kontakt med server...  Jeg kjente kaldsvetten i panna og et gryende hjertekammerflimmer, kjøttmeisens sang på taket hørtes nå ut som en rusten blåsebelg, sola forsvant bak ei sky. Jeg tar pc'en og går ned på brygga, tenkte jeg, der skal jeg se, med et smil rundt munn, når den sakte synker ned mot havets bunn, plopp, plopp.  Ligg der til evig tid! 
Jeg ble tvunget til å ringe Telenors kundeservice. Etter å ha tråklet meg gjennom de mange valg og trykket på de riktige tall, fikk jeg endelig en saksbehandler på trå'n.
Jeg presenterte meg og mitt problem.  Det første jeg måtte be om var om han kunne snakke litt høyere. Det gjorde han, uten at det hjalp, jeg forsto ikke hva han sa. Nei, han var ikke utlending med dårlig norsk, han var helnorsk, men med en dialekt fra indre Indrebygd, beliggende i Indredal på Vestlandet...  Det eneste jeg klarte å oppfatte var at han anbefalte meg å ringe eksperthjelpen til Telenor, det koster bare kr. 29 pr. minutt!  Jeg måtte legge på før gråten tok meg, den gleden skal ingen kundebehandler få! Men dagen, dagen min, ja den var ødelagt for lengst.

tirsdag 12. april 2011

Ærlig talt Gud – hva er vitsen?

Nå som livet våkner til liv etter en lang og nesten livløs vinter, er det fristende å filosofere litt over livet.  Hvorfor du valgte å skape det slik det er.  Jo, det er vakkert med de lysegrønne bjerker, klukkende bekker og markblomstene som hilser vår og sommer velkommen.  Det er ikke det jeg tenker på.  Det er greit.  Det er også greit med fugler og dyr som livberger seg av disse vekster, de hjelper jo bare plantene med å formere seg.  Men hvorfor stoppet du ikke der?  Hvorfor måtte du skape dyr som skulle ete disse planteeterne?  Så du ikke at det bare ville skape redsel og gru, drap og pine? 
Skapte du elgen bare for at ulven skulle drepe den og ete den?  Eller skapte du kneleren for å ete sommerfuglen, for i neste øyeblikk selv å bli spist av rovfuglen?  Eller planktonet for å bli spist av reker, som blir spist av torsk som blir spist av mennesker?  For et skrekkens scenario du har satt i gang!
For ikke å snakke om oss, oss som du skapte i ditt bilde!  Det er nesten helt ufattelig, men du Den Allmektige Gode Gud, skaperen av himmel og jord, du bestemte at vi skulle livberge oss ved å ete alt.  Vi ble skapt til å ete nær sagt alt på denne planeten.  Plantene skal høstes og dyra skal drepes.  Ja, vi holder dem tilogmed inne i store hus hvor vi fôrer dem opp så de blir store og fete nok til å etes.  Så drepes de, eller slaktes som det så fint heter, for deretter å sortere dyret i fint, middels og mindre bra kjøtt.  Mindre bra kjøtt, sammen med fettet, blir finmalt og tilsatt en rekke kjemikalier, for deretter å bli presset inn i dyrets egne tarmer.  Pølsene serveres gjerne med lomper, sennep og ketchup.
Ærlig talt, var dette meningen fra begynnelsen av?  Eller gikk noe galt underveis?  Jeg bare spør.  Kunne vi ikke leve av fotosyntesen da?  Slik som plantene?  Det hadde jo vært enkelt å plassere ei lita buske på toppen av hodet, full av klorofyll?!
Nei, du valgte heller å skape løver og tigre så de kunne drepe og ete fredelige, gressende sebraer og antiloper.  Vet du, når jeg tenker etter så blir jeg faktisk redd deg og hele skaperverket ditt!
Og hva med alt det krypet som lever kun for å lage faenskap, unnskyld uttrykket, men hva er vitsen med alle disse maurene som frekt og freidig spankulerer over dørstokken?
Og fluene som surrer rundt desserten din og kiler deg på nesa når du sover, for ikke å snakke om de andre tovingene, mygg, klegg og brems for eksempel.  De som er ute etter blodet mitt!  Kan du fortelle meg hva er vitsen med dem?
Og snart skal avisene med krigsoverskrifter advare mot flåtten.  Det blir flåttår i år også, garantert.  Disse små blodsugende draculaer som eser seg opp fra et par millimeter til nesten to centimeter, fulle av ditt blod!  De varmesøker deg og slipper seg ned fra trærne og kryper inn mot din nakne hud, der biter de seg umerkelig fast og tapper deg for blod.  Ikke nok med det, men de sprer sykdom også på toppen av det hele!  Og hva med de helt usynlige, bakterier og virus?  De som bare skaper sykdom, elendighet og død.  Jeg fatter det ikke!
Er det ikke din skyld?  Jo, det har jeg lært.  Og det belæres fortsatt om skaperverket ditt.  Er du i tvil så ta deg en tur inn i ditt eget hus, så får du høre.  Ja, naturen er nådeløs og grusom heter det, så det er lov å spørre om du var ved dine fulle fem?  Eller hadde du kanskje tatt deg en tår for mye over tørsten...?

lørdag 9. april 2011

Heng dem på Youngstorget!


Det går en voldtektsbølge over landet heter det på nyhetene, med Oslo på topp.
Her er Trines historie: Jeg hadde vært i bursdag hos ei venninne, med ostebord og rødvin.  Det ble litt for sent med tanke på at jeg skulle på jobb dagen etter.  Jeg tok snarveien gjennom parken der barnehagen lå.  Det var yr i lufta og kjølig, det skulle bli godt å komme hjem og krype under ei varm dyne.
Jeg ante bare en skygge som kom mot meg fra den ene siden, og så et jerngrep rundt nakken og ei hand over munnen min.  Det luktet sigarett røyk av den.  Han dro meg etter hodet opp mot bakveggen til barnehagen.  Jeg tisset på meg i dødsangst.  Med hodet mot veggen hvisket han i øret mitt; den minste lyd og du er død!  Så rev han av meg strømpebukse og truse.  Jeg seig ned på kne for å hindre det som åpenbart skulle komme.  Han løftet meg opp igjen og spurte om jeg ville leve.  Neven hans holdt på å knuse nakken min, det gjorde ulidelig vondt.  Og verre ble det da han trengte inn i min tørre skjede og pumpet vilt med støt mot livmorhalsen.  Mitt smerteskrik ble kjapt stoppet med ei illeluktende hand over min munn.  Jeg fikk problemer med å puste.  Vær så snill å bli ferdig, tenkte jeg, jeg vil ikke dø!  Til slutt tømte han seg langt inne i kroppen min og slengte meg overende i det våte gresset.  Han forsvant, og jeg ble liggende med smerter i nakke og underliv.  Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå der, hele kroppen ristet og jeg hulkegråt.  Etter en stund kom jeg til fatning og ringte 113, jeg ville på sykehus.  Det var ikke nødvendig, ble jeg fortalt, jeg måtte heller oppsøke legevakta.  Legevakta var langt unna og jeg kunne ikke sitte i ei drosje i den forfatning jeg var i.  Jeg gikk hjem med sæd og blod rennende nedover lårene.  Hjemme dusjet jeg lenge både utvendig og innvendig.

Det er ikke sant at tiden leger alle sår, i hvert fall ikke de psykiske.  Det kan voldtektsofre bevitne.  Sjelen får et stort arr.  Forholdet til egen kropp blir forandret.  En kropp som har blitt behandlet som en ting, som et objekt for en annen persons lyst, for deretter å bli kastet vekk som et søppel, som et avfall.  Det svir.  Forholdet til menn blir forandret fra å være trygge personer som man kunne bli glad i og åpne seg for, til potensielle overgripere med kropp og kjønn som minner om angst og smerte.  Slik invalidiseres følelseslivet til den voldtatte kvinne.  Voldtektsmannen har med andre ord ødelagt et annet menneskes liv.
Han brukte henne noen minutter for å tilfredsstille seg selv seksuelt.  Hva slags straff bør en slik person få?  En person som tvinger seg inn i et annet menneske sin kropp, for der å tømme sin sæd!?  Hva slags reaksjon bør samfunnet vise på en slik nederdrektig handling?

Mitt forslag er å henge dem på Youngstorget til offentlig beskuelse.  Youngstorget i Oslo med sine trauste institusjoner som LO, Arbeiderpartiet, Folkets Hus, Folketeatret, institusjoner som stille kan vitne om hva det norske folk mener om voldtektsmenn.  Her har media også lett tilgang og kan formidle avlivingen i galgen til hele det norske folk.
Jeg ser frem til følgende annonse:
Førstkommende søndag klokken 12.00 på Youngstorget skal voldtektsmann XX avlives ved henging.  VEL MØTT!

tirsdag 5. april 2011

Hjem til det eksotiske Norge!


Thailand, takk for meg for denne gang, du har øst av din varme sol, av ditt salte, gyngende hav, av ditt vennlige, smilende folk.  Jeg er deg evig takknemlig.  Men, og ikke ta det ille opp, nå gleder jeg meg til å komme hjem til vår og sommer i Norge.  Kjære Thailand, jeg har vært så lenge borte nå at jeg nesten vil oppleve «gamlelandet» like eksotisk som da jeg kom til deg for første gang...:).

Når en går ut av flyet i begynnelsen av april, er det deilig å trekke inn den kjølige, rene lufta, og kunne gå de tjue meterne bort til inngangsdøra uten at svetten spruter i panna.  Da glemmer man nesten at ingen i uniform står der med et stort, varmt smil og ønsker deg velkommen til Norge.  Ikke en gang et skilt!  Kanskje jeg ikke er velkommen?
Det er også unødvendig, synes jeg, å måtte gå gjennom passkontrollen enda en gang.
Man kan vel ikke skifte identitet i løpet av tretten timer i en mils høyde med en gjennomsnittshastighet på 900 km/h!  Eller kan man det?
I taxfree'n måtte vi vise boarding card for å kunne handle.  Kona hadde glemt igjen sitt på flyet, så hun fikk ingenting.  Så det så.  Hvor skulle hun ellers komme fra hvis ikke det var fra et fly?
Ellers stemte det stort sett med skitten snø, veier og fortau fulle av gråsvart grus, våte fjellrabber som sørger for vanndammer om dagen og is om natten.  Taxisjåføren mumler bannord over telehiv og dype sår i asfalten, det hadde vært en kald og snørik vinter.  Ingen hadde visst gått naken ut på terrassen med kaffekoppen i handa og kjent morgensola varme i ryggen, i alle fall ikke sånn rundt ved juletider...:).

Trærne står nakne og ribbet for løv, det vil si ei og anna eik har ikke helt kvittet seg med alle sine døde, og jeg syntes vi kjørte forbi ei selje som stolt viste fram sine nyutsprungne pusunger.  Det er vår i lufta.  Det kjenner blåmeisen også, der den tar en tur inn i fuglekassa og sjekker fasilitetene.  I fjor var det kjøttmeis, og året før der igjen..., ja, de har visst gjort avtale om å dele på boligen, annethvert år.  Greit for meg, de bor der gratis uansett.
Men det som ikke er helt greit, hverken for meg eller meisen, det er det skremmende uhyret av en flaggspett.  Den hakker rundt hullet til fuglekassa og skremmer vettet av blåmeisparet.  Og siden hun eller han starter med hakkinga ved seks tida om morran, som et maskingevær, har heller ikke jeg noe spesielt kjærlighetsforhold til vedkommende...

På turen hjem fikk jeg øye på dem, fire eller fem i sørhellinga.  Jeg beordret full stopp, sjåføren så engstelig på meg, kona sukket tungt...
Det får ikke hjelpe, jeg tråkker gjennom råtten snø og setter meg på huk rett foran dem.  Det er denne sterke, varme blomsten som forlangte å få lærebøkene skrevet om;  Det er meg, hestehoven, som er vårens første blomst, være seg i nord eller sør, og ikke blåveisen!  Jeg, Tussilago Farfara, er ditt bevis og din forsikring om at våren er kommet og sommeren er nær!
Jeg smiler tilbake og forstår, rørt til tårer, at jeg allikevel er ønsket hjem igjen til det eksotiske Norge...