Jeg bare sto der ytterst på bryggekanten og så utover havet, sto der i egne tanker som det heter. Merkelig uttrykk forresten, akkurat som det er mulig å stå der i andres tanker...
Vel, her er poenget; jeg sto som sagt der, ytterst på bryggekanten, og plutselig ante jeg noe i øyekroken, noe som kom gjennom lufta som et prosjektil. Da så jeg ho, ho landet på staken rett der ute. Herregud, det var selveste Rødnebbterna! Jeg snudde meg for å se om det var andre tilstede, noen som jeg kunne rope til og si at Rødnebbterna har kommet, ho er på vei nordover, kom og se! Men nei, jeg så ikke et menneske, jeg var helt alene så tidlig på morran. Ikke hadde jeg kamera med heller, og det er jo helt typisk, når kameraet ligger hjemme oppdager du de flotteste og merkeligste ting!
Det er tillatt å ta av seg hatten for denne lille fuglen som veier et drøyt hekto, og som trekker fra pol til pol! Den hekker på Svalbard sommerstid og når ungene er klekket og blitt flygedyktige setter de kursen tilbake mot drivisen i Antarktis, en rundtur på nærmere 70.000 kilometer, kun i den hensikt å parre seg og fornye arten. Og merk, dette gjør den for egen maskin, for egen muskelkraft. Tenk hvor mange tonn bensin og karbondioksid et fly ville bruke og avgi på samme tur/returen. Siden rødnebbterna lever ganske lenge, kan den foreta over tretti slike langturer i løpet av sitt liv, tilsvarende 60 ganger rundt ekvator eller tre ganger tur/retur til månen!!
Men hvorfor i all verden gjøre det så tungvint? Hvorfor kan de ikke bare hekke der de bor på vinterstid, eller i alle fall et sted sånn passe midt mellom Sørpol og Nordpol?
Forklaringen, mener forskerne, må forstås ut fra siste istid for 10- 15.000 år siden. Da isen trakk seg tilbake, fulgte planter, insekter og fugler etter. Det var rikelig med plass og mat, og store ungekull ble resultatet, men..., den arktiske vinter ble allikevel for hard, slik at fuglene måtte trekke sørover på høsten. Hvorfor noen, slik som rødnebbterna fant det nødvendig å «flykte» helt ned til sommeren i Antarktis, helt på den andre siden av planeten, kan man bare lure på.
Men åssen i all verden klarer de å finne veien? I all slags vær over enorme avstander, mens jorda roterer rundt sin egen akse og samtidig forflytter seg i forhold til sola? Det er jo ingenting som står i ro! Stjernebilder og måne forandrer seg også i løpet av turen, det samme med jordas magnetfelt.
Det er på en måte godt å ikke vite den hele og fulle sannheten om hvordan dette lar seg gjøre, det er fortsatt nok å forske på av naturens hemmeligheter, mener jeg, men en del hypoteser har vi jo. Forskerne antar at trekkfuglene bruker en kombinasjon av gjenkjennelse og innebygde kompass. Kompass som måler både solhøyde, månefase og magnetfelt. Siden ungene på sin første flukt sørover, sammen med mamma og pappa, la merke til spesielle topografiske forhold under dem, fjell, skog, innsjøer, byer etc., ja, så husker trekkfuglen dette og leter opp de samme områdene på returen...
Vi snakker altså her om en liten skapning som har en fotografisk hukommelse med innebygde kompass, både for sol, måne og magnetisme... Vi er langt fra de helt enestående, suverene skapninger på denne planeten, det må vi bare innse!
Jeg gjør honnør til den tapre flyger og ønsker ho god tur videre nordover. Kanskje jeg får hilse på deg og ungene dine på vei sørover til høsten...:).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar