Går det bedre til neste år?

Hans-Wilhelm Steinfeldt var korrespondent i Russland gjennom en årrekke. Med sine solide kunnskaper og evnen til å formidle ble vi gjennom noen minutters reportasje skolert, politisk og historisk. Han avslørte de bakenforliggende årsaker til nyheten, han underviste oss i årsak-virknings kjeden. Han gjorde oss kloke!

I dag skal man lete lenge etter «steinfeldter» i journalistikken. Tillat meg derfor å komme med noen nyttårsønsker til landets nyhetsredaksjoner:

§ Jeg vil vite den egentlige årsaken til «de gule vestene» sitt opprør i Frankrike. Jeg vet at det er levert inn 45 krav til regjeringen, men hva inneholder disse kravene?

§ Jeg vil vite den egentlige årsaken til at Russland oppbragte og arresterte mannskapet på to ukrainske krigsskip og en slepebåt i Kertsj-sundet!

§ Jeg vet at Russland ble tvunget til å ta tilbake råderetten over Krim halvøya i mars 2014.  Men jeg vil vite hvorfor!

§ Jeg vil vite hvorfor Norges forsvar kjøper 52 stk. F-35 kampfly fra USA når Pentagon betegner disse flyene som «historias mest effektive angrepsvåpen»!

§ Jeg vil vite hvorfor Norge bryter sin egen basepolitikk fra 1949 ved å tillate at USA etablerer militære baser i Trøndelag og i Troms!

§ Jeg vil vite omfanget av det militære materiellet, våpen, tanks, bomber, kjøretøyer etc, som USA har lagret i norske fjell!

§ Jeg vet at USA og EU sine sanksjoner mot Russland berører også Norge økonomisk og politisk. Kan jeg få vite på hvilken måte?

§ Jeg vet at Norge har siden 2011 sluttet seg til USAs dødbringende sanksjoner mot Syria.  Jeg vil vite de hele og fulle konsekvenser, hva, hvem og hvordan!

§ Jeg vet at USA har utplassert sine atomvåpen i Nederland, Belgia, Italia, Tyskland og Tyrkia med adresse Russland, men hvor mange atomstridshoder er det alt i alt?

§ Jeg krever å få vite de totale konsekvensene av satsingen på elbiler. Hvor mange tonn klimagasser slippes ut under produksjonen? Hva mener forskere og miljøforkjempere med at elbilenes batterier er blodbestenkte?

§ I følge verdens fremste forskningsinstitusjoner som SIPRI, IISS og GLOBAL RESEARCH har USA angrepet 37 land etter 1945 og drept mellom 20 og 30 millioner mennesker. Hvorfor får vi ikke vite dette gjennom våre massemedier?

§ Jeg vil vite hvor mange militære baser har USA etablert på grensa til Russland. Hvor mange soldater, og hva slags våpen er stasjonert der?

§ I dag innrømmer USA at angrepene på Irak (2003) og på Libya (2011) var begrunnet med løgner og "fake news". Jeg vil vite sannheten om hvorfor USA gikk til krig mot Irak, Libya, Afghanistan og Syria!

§ En samlet vitenskap dokumenterer en menneskeskapt klimakrise. Jeg vil vite hvilke krefter som hindrer verdens regjeringer i å senke utslippene av klimagasser!

§ En samlet vitenskap dokumenterer at vi nå er inne i en ny geologisk epoke som kalles Antropocen. Hva innebærer det?

§ Jeg ønsker meg mange flere «steinfeldter» tilbake i landets nyhetsredaksjoner, hvilket forhåpentligvis kan gi oss Et Bedre Nytt År!

Slaveriet i vår tid.

Alle konkurranser har regler, inkludert konkurransen om markedsandeler. Den grunnleggende regelen er at all produksjon må gi et økonomisk overskudd til den eller de som eier produksjonsmidlene, det som kalles profitt. Et produksjonsmiddel kan være så mangt fra en gravemaskin til en oljeboringsplattform.

Produksjonsmidlene må betjenes, og det ved hjelp av mennesker, det vil si arbeidskraft. Siden arbeidskrafta er en utgiftspost for den som eier produksjonsmiddelet, kapitalisten, sier det seg sjøl at utgiftene i form av lønninger må holdes lavest mulig i konkurransen med de andre produsentene i markedet. I et sterkt sosialdemokrati holdes lønningene oppe på et anstendig nivå takket være en sterk fagbevegelse med en sosialistisk ideologi. Både fagbevegelsen og sosialdemokratiet er nå under angrep og svekkes for hvert år.

Tekstilbransjen bruker arbeidsforholdene i utviklingsland, der kvinner og barn jobber ti, tolv timer i døgnet med lønninger på et eksistensminimum. Norske entreprenører bruker polakker og flyktninger som tvinges til å jobbe på slavekontrakter med brakker som bolig. Sjeldne metaller blir billige, for eksempel til bruk i elbil-batterier, når de utvinnes i Kongos gruver med barnearbeid, eller med kinesisk arbeidskraft på slavelønn.

Det heter seg at jo flere som banker på fabrikkporten, jo dårligere vil arbeiderne bli lønnet. Nettopp derfor er migrasjonen et gode for de vestlige kapitalistiske land. Jo flere som migrerer fra Afrika, Asia og Sør-Amerika til Vesten, jo flere vil banke på fabrikkporten og lønningene kan holdes nede. Konkurransen blir styrket, profitten øker og de rike blir rikere.

Denne moderne formen for «slavery light» er nå blitt en offisielt anerkjent politisk linje, støttet av EU og FN, og selvsagt av WEF (World Economic Forum), forumet med over tusen av verdens største kapitalister og globale selskaper. Omfanget av verdens migranter nærmer seg hundre millioner, en fantastisk potensiell arbeidskraft som er villig til å jobbe for luselønn. Men da er det selvsagt også viktig å holde de fattige land fortsatt fattige som eksportør av migranter. Og det gjøres, enten ved militær undertrykkelse, eller ved å tappe landet for kapitalressurser, såkalt globalisering. I så måte er USA verdens ledende på det området.

Paradokset er at kapitalistene ønsker flest mulig migranter velkommen, hvilket styrker konkurransen om markedsandeler takket være reduserte lønnsutgifter.

Men akkurat det skaper også sosial og politisk uro som nører opp under fremmedfrykt og rasisme, hvilket gir høyrepopulismen vind i seilene.

Paradokset framføres nå som et tragikomisk teater der president Trump vil stenge ute migranter fra USAs bakgård, fra et fattig Latin Amerika skapt av USAs egen imperialisme. Samtidig skriker USAs kapitalister etter billig arbeidskraft i konkurransen med blant annet Kina.

Så lenge vi er underlagt kapitalismens nådeløse konkurransevilkår vil slaveriet leve i beste velgående.

Andre Juledag, anno 1952

Tradisjonens oppgave er å binde sammen det gamle og det nye for å skape en historisk kontinuitet for en gruppe eller for samfunnsmedlemmene – og tradisjonen tro deler jeg min lille julenovelle med ønske om en fortsatt god jul...:)

Andre juledag, anno 1952

Det er kaldt i kammerset. Isen ligger tykk i vinduskarmen og isrosene dekker nesten hele vinduet. Men helt øverst er vinduet blankt og svart. Det er tidlig på morran.

Mamma sover enda, men bestemor er oppe. Jeg hører ho legger ved i ovnen i stua. Den gode lukta fra vedovnen siver inn gjennom forhenget og frister meg til å stå opp.

Det er ikke lett å forlate den varme, gode senga. Men det går bra dersom det gjøres fort. Vekk med dyna, beina på det kalde golvet, dra forhenget til side og vips så står jeg foran den høye ovnen med vedkubber i alle etasjer.

Hei bestemor, sier jeg, og kler fort på meg klærne som er hengt klar på stolen foran ovnen. De er gode og varme.

I dag er det den store dagen, nesten like stor som selve julaften. I dag kan jeg få gå ut, jeg kan gå på ski, og jeg kan få besøke Johnny. Og så skal bestefar og jeg trimme Brona, så ho ikke blir stallstien. Det sier bestefar. Å bli stallstien er ikke bra, for da har Brona stått så lenge på stallen at ho blir stiv i beina. Og så er det juletrefest på den gamle skolen i kveld. Jeg husker nesten alt fra i fjor, og gleder meg veldig mye.

Dagen i går var jo helt forferdelig, den var lang. Jeg fikk ikke lov å være ute og prøve de nye skiene, jeg fikk ikke besøke Johnny. Det er ikke lett å være inne sammen med de voksne en hel dag. Joda, de spilte litt ludo med meg, og de var også passasjerer i drosja, ei stund. Jeg bruker det store, blanke lokket til bestemors kakeboks som ratt når jeg kjører drosje. Så er det bare å starte opp, bruumm bruumm, brrrrrr...

Hvis bestemor bestiller tur til Skoli, nabogården, koster det ett øre. Da går turen til kammerset. Hvis turen går til butikken på Hvitstein, ja da koster det to øre.

Bestefar er særlig glad for å kunne ta drosje til butikken. Jeg må kjøpe mer skråtobakk, sier han hver gang. Ja, bestefar tygger skråtobakk og spytter svart. Jeg fikk smake en gang, husker jeg, jeg hadde visst mast så mye at han puttet en bit i munnen min. Det er det verste jeg har smakt! Turen til butikken går helt ut til matboden i gangen, bruumm, bruumm, brrrrr...

Mamma skal ofte til utlandet, helt til Sverige. Det koster fem øre, og turen går helt ut på trappa. Der er det kaldt, men så blir det jo fred ei stund. Det sier mamma og smiler lurt.

Jeg fikk så vidt lov til å besøke Brona i stallen. Men der ble jeg lenge også, så lenge at bestefar kom for å se om det hadde skjedd noe gæli. Men det var det jo ikke. Jeg satt bare på krybba og snakket med Brona, eller rettere sagt sladret. Ja, jeg fortalte Brona alt det dumme voksne kunne finne på å bestemme. Å nekte meg å gå til Johnny, min kamerat, med de nye beksømstøvlene og de nye skia, ja med de nye vottene også, og lua!. Dumt var det!

Brona forsto meg godt. Ho kløyp meg litt i armen, humret og ristet på hodet. Dessuten var ho glad for brødskalkene jeg hadde tatt med. Ja, jeg hadde vært i spannet i gangen og tatt en ekstra skalk, så Brona fikk to. Det er jo jul for Brona også! Ho gomlet og åt så ho siklet.

Bestemor har allerede gjort unna fjøsstellet. Snart skal det bli frokost. Men jeg tar bare ei brødskive med prim på og drikker et glass nysila melk. Jeg har dårlig tid. Jeg har et viktig ærend. I går kveld sa bestefar at jeg fikk ta meg av Brona og morrastellet, gi Brona høy og havre, og vann selvsagt. Bestefar ville drøye'n litt i dag, hadde han sagt. Det betydde at han ville sove litt lenger, og det gjorde han.

Den nye kjeledressen som julenissen hadde kommet med er litt for stor, det samme er de nye beksømstøvlene, men... Men det er visst bare fint. Det er fint å ha litt å vokse i sa bestefar, det samme sa mora mi. Men det som er veldig, veldig fint, det er at kjeledressen er nøyaktig lik den som bestefar har! Den har tilogmed ei lang, smal lomme på siden av låret, der tommestokken skal være.

Bestefar har satt inn beksømstøvlene med vaselin så de skal holde vannet ute. De er myke og gode å ha på beina. Litt for store, så det er god plass til raggsokkene. Det er jo kaldt ute.

Bestemor gir meg en stor brødskalk og tre sukkerbiter som jeg putter i lomma. Så er det på med votter og lue, klar til dagens første jobb.

Kulda slår mot ansiktet i det jeg åpner utgangsdøra. Snøen ligger tung på de store lønnetrærne og glitrer i lyset fra utelampa. Bestefar og jeg har måket vei for flere dager siden. Den ligger fortsatt fin og åpen forbi vedskjulet med snekkerverkstedet og videre mot fjøset og stallen. Jeg trasker i vei i det svake måneskinnet.

Nei, nei, jeg er ikke redd, bare litt spent. Sånn tidlig på morran, når det ennå er mørkt, kan man jo støte på litt av hvert, både hulder, troll og nisser. Jeg har jo gått samme veien mange ganger før, og det enda tidligere. Men da går jeg sammen med bestemor for å hjelpe ho med fjøsstellet. Det er noe helt annet det.

Jeg synes noe rører seg borte ved brønnen. Liksom en skygge som dukker opp der hvor lemmen er, der hvor vi henter vann. Vi altså. Jeg får ikke lov å gå ut på brønntaket alene. Det er strengt forbudt. Men jeg er med bestemor noen ganger når hun henter vann i bøtta. Da åpner hun lemmen, gjør klar det lange tauet i en kveil i den ene handa, og så kyler ho bøtta ned i mørket. Der nede kan du se deg sjøl når det er dagslys, speilbildet i vannflata er veldig fint, men litt skummelt, det rører jo på seg...

Plask, sier det der nede, bøtta fylles med vann og tauet blir stramt. Bestemor er glad for at jeg hjelper ho med å heise opp vannbøtta, for den er tung. Vannet heller vi i den store tønna i fjøsgangen så kuene, grisen og kalven får slukket tørsten. Ja, vi har bare en gris nå. Før jul hadde vi to. Den ene slaktet bestefar, det er den vi spiser nå.

Brona har egen tønne i stallen. Vi har vanntønna vår i gangen. Der er det forresten så kaldt nå at det ligger issnerk på toppen.

Hønene og hanen borte i hønsehuset har ikke noen tønne, de får bare litt vann i et fat.

Jeg kom til å tenke på nissen, nissen på låven. Har han grøt igjen, tru? Grøtfatet var tomt både lille julaften og på julaften. I går kveld var jeg på låven med ny forsyning. Nå får det være nok, hadde mamma sagt, den nissen eter oss jo ut av huset. Jeg får gå og se etter.

Den er tung å få opp, slåen til låvedøra. Den glir opp på knirkende hengsler. Jeg stirrer inn i mørket mot høyvogna som står innerst inne i låven, der hvor jeg hadde satt grøtfatet i går. Jeg tenner lommelykta og retter strålen mot fatet. Tomt!

I samme stund ser jeg nissen hoppe i høyet helt der borte i det mørke hjørnet av laet. Jeg synes han ler. Eller kanskje det bare er gryntinga til grisen og lyden fra kuene som tygger drøv... Brona humrer også og stamper med forbeinet. Ho pleier det når ho blir utålmodig. Nå venter ho på meg med brødskalken og sukkerbitene.

Jeg går ned i stallen.

Hei Brona, sier jeg, og klapper ho på rompa. Brona humrer, kliper meg i armen og rister på hodet. Ho vet godt hva jeg har i lomma, men først skal vi lage det litt koselig og ete skikkelig mat.

Møkka tar jeg på spaden og kaster ut gjennom møkkaluka. Så soper jeg reint tregolvet og legger på ny sagmugg. En armfull med havre blir henta fra laet og lagt i krybba. Det andre rommet i krybba fyller jeg opp med vann fra tønna. Mens Brona spiser, børster og strigler jeg ho. Ho blir helt blank i pelsen, så fin blir ho. Manen og den lange, svarte halen blir kammet med den store, svarte kammen. Men manen får jeg bare kammet når Brona bøyer hodet ned for å ta en ny munnfull, ellers rekker jeg ikke opp. Men det går bra. 

Stallen er ren og pen med sagmugg og treflis på golvet. Det svake lyset fra lampa i taket speiler seg i Bronas øyne. Jeg sitter oppe på krybba og legger panna mi mot Bronas.

Sånn sitter jeg lenge og kjenner at Brona og jeg, at vi er veldig glade i hverandre. Brona tar brødskalken forsiktig ut av handa mi, deretter en sukkerbit, så en til og så enda en. Men da er det slutt.

Jeg forteller Brona at i dag skal ho få løpe litt rundt med sleden så ho ikke blir så stallstien, og i kveld skal ho få bjelle på og dra på juletrefest. Jeg gir Brona en god klem og rusler hjem.

Det begynner så smått å lysne. Jeg ser ingen, hverken hulder eller troll på hjemveien, heller ikke på brønntaket. Inne på kjøkkenet durer det i ovnen.

Bestefar har allerede laget seg sin vanlige kaffekopp med et rått egg i. Bestemor og mamma har laget frokost, og jeg er sulten.

De nye skia står i snekkerverkstedet med kandahar bindingene ferdig montert. Det hjalp bestefar meg med i går kveld. Det var litt vanskelig, for bindingene må jo passe akkurat til støvlene. Ellers kan du dette, sa bestefar, og da kan det gå gæli.

Alt er nytt, unntatt knickersen og gamasjene. Ski, staver, bindinger, strømper, støvler, jakke, votter og lue, alt er nytt. Det lukter nytt også.

Pappa har nok sendt noen ekstra penger til jul, selv om det er julenissen som kommer med gavene. Jeg skjønner jo at de er kjøpt i butikken, unntatt vottene og lua, de har bestemor strikka. Så dum er jeg ikke, selv om jeg ikke skal begynne på skolen før til neste år.

Pappa er på hvalfangst, helt på andre siden av kloden. Der nede er det sommer nå, har mamma fortalt, men allikevel er det veldig kaldt der.

Forresten vet jeg hvem julenissen er, tror jeg. For det samme skjedde i fjor på julaften, og det samme året før der igjen, tror jeg. Like før julenissen kommer inn med striesekken full av gaver, så må bestefar gå til naboen og ønske God Jul. Og når julenissen har gått, kommer bestefar tilbake. Ja, jeg hilste på nissen, jeg traff han på veien, sier bestefar på julaften, i år igjen...

Jeg har smurt skiene med stearinlys, så de glir veldig godt på den kalde snøen. Kanskje litt for godt. Jeg tar veien gjennom skogen. I motbakke må jeg tråkke fiskebein for skia er veldig bakglatte. Det gjør ingenting.

Johnny har også fått ski til jul. De er litt bredere enn mine. Johnny har fått hoppski. Skiene til Johnny skal ikke smøres med stearinlys, men lakkes! Ja, faren til Johnny har lakket skiene under og bygd en stor hoppbakke bak låven. Johnny er veldig flink til å hoppe på ski. Det er ikke jeg. Jeg synes farta blir så veldig stor, så jeg faller i unnarennet. Det gjør ingenting. Johnny og jeg er bestevenner.

Bestefar tar Brona ut av stallen og får på ho seletøyet. Brona er glad og har vanskeligheter med å stå i ro så bestefar får problemer med å spenne fast draget til sleden. Han sier noen rare ord og dulter til Brona. Det kan umulig være bannord, for det er stygt å banne. Det sier bestefar.

Men en gang, en stund før jul, er jeg nesten sikker på at bestefar bannet. Det var tidlig på morran, bestefar var på tur i stallen for å ta ut Brona. Melkespanna måtte jo kjøres ned til melkerampa nede ved hovedveien. Da hørte bestefar et svare leven fra hønsehuset, og så reven løpe avgårde med ei høne i kjeften. Jeg hadde så vidt stått opp da bestefar kom løpende inn og hentet geværet mens han ropte den revefaen skal jeg skyte, fy fandon skinn og bein!  Er ikke det banning, så vet ikke jeg!

Sola ligger lavt over granskogen. Jeg setter meg på benken ved siden av bestefar som holder Brona stramt i tømmene. Heldigvis har bestefar lagt på striesekker så det ikke skal bli så kaldt i rompa. Bestefar kjører Brona med stramme tøyler bort til den store eika, der veien er fint brøyta med høye brøytekanter. Det er faktisk Brona, bestefar og jeg som noen dager før jul hadde brøyta vei helt ned til hovedveien og melkerampa.

Og så, så slakker bestefar på tøylene og smatter på Brona. Brona svarer med et byks og setter opp ei voldsom fart. Pusten freser ut av nesebora hennes og lager små skyer, hovene sender hardpakket snø mot bestefar og meg, og sleden skrenser i svingene. Jeg klamrer meg fast. Men da Brona begynner å galoppere, da er det nok. Selv bestefar begynner å bli litt redd, tror jeg. I alle fall drar han så hardt han kan i tøylene og roper prooo, prooo. Brona slakker heldigvis opp og pruster tungt, ho knegger og ler. Det der kunne ha gått gæli, sier bestefar.

Vi tar det rolig på hjemveien. Bestefar gir meg tøylene. Sleden knirker mot det kalde underlaget. Skogen står hvit og taus, bare ei og anna kråke bryter stillheten. Vi puster frostrøyk og bestefar skjærer seg en bit skråtobakk. Utenfor stallen drar jeg i tøylene og roper prooo. Jeg vet det er helt unødvendig for Brona stopper alltid der, uansett hva du sier...

Men Brona er i alle fall ikke stallstien lenger, det er sikkert og visst. 

Det er mange gjøremål på en gård. Det er alltids noe arbe som skal gjøres, det sier bestefar, og legger til at han er glad for å ha en sånn flink gårdsgutt som meg. De voksne unner seg en kort middagshvil etter flesk i duppe med tilslørte bondepiker til dessert. Det er godt det!

Jeg kler på meg kjeledressen og går i vedskjulet med vedkurven. Bestefar har lært meg hvordan jeg skal kløyve ved. Sett kubben på høykant på hoggestabben, stå med brede bein og ta et godt tak i økseskaftet med begge hender. Fest blikket midt på kubben og hogg til. Ikke alltid går det like greit, men vedkurven blir jo full etter hvert.

Jeg bruker samme hoggestabben som bestemor gjør når ho hogger hodet av hønene. Hodet ligger igjen på hoggestabben mens høna flakser rundt i vedskjulet. Bestemor ler så den store magen rister. Jeg synes det er fælt og nifst. Tenk å fly uten hode! Det er bare krampetrekninger, trøster bestemor.

Så er det fjøsstellet. Siden vi skal på juletrefest i kveld, gjør vi unna fjøsstellet litt tidligere enn vanlig. Bestemor og jeg skal jo også få tid til å vaske oss og få på oss fine klær før vi drar.

De tre kuene blir glade når vi kommer. Dolla rauter som vanlig, og glaner olmt på meg.  Ja, ho er sjalu på bestemor. Jeg husker fra i sommer, ute på jordet, da kom ho gående rett mot meg og stanget meg overende. Bestemor ble veldig sinna på Dolla. Det der kunne ha gått gæli, sa bestefar.

Mens bestemor melker kuene, gir jeg grisen mat. Kokte poteter, potetskrell, melk og litt mel fra en sekk som lukter vondt. Kalven får sutte på handa mi, Jeg har handa langt inn i munnen, og den ru tunga gjør nesten vondt. Det lukter godt i fjøset, kuene tygger høy og grisen grynter. Dessuten er det kuene som lager vanndråpene, de som henger i taket, det sier bestemor.

Melka blir helt i de store melkespanna og satt i fjøsgangen. I morra er det vanlig hverdag, så da skal melkespanna kjøres ned til rampa ved hovedveien. Jeg må vel hjelpe bestefar med det, med det også...

På kjøkkenet har mamma gjort i stand stampen med varmt vann. Det er bare å hoppe i. Mamma hjelper til med å få meg rein. Og så er det på med finstasen, som bestefar sier. Da er vi klare til å dra. Finskoa har vi puttet i veska sammen med kakespannet og ei julepakke med en appelsin, to smultringer og en karamell.

Brona har fått bjelle på og et hvitt dekke på ryggen. Det er jo ganske kaldt. Bestefar har satt en ekstra benk på sleden. Der sitter mamma og bestemor. Bestefar og jeg sitter foran, det er jo vi som må ta oss av kjøringa. Faklene, en på hver side av sleden blir tent, og så drar vi. Nede på hovedveien møter vi heldigvis ingen biler. Brona er livredd for biler. En gang vi skulle på butikken så møtte vi bussen, Brona ble helt vill og holdt på å løpe ut. Når en hest løper ut kan det gå gæli, det sier bestefar.

Brona blir tjoret i bommen nede ved skolen, sammen med de andre hestene. Det er kommet mye folk allerede. Alle er i finstasen og veldig pene. Jeg har blå bukse, hvit skjorte og blå vest. De svarte lakkskoa er så blanke at de skinner i lyset fra det store juletreet midt i rommet. Det rekker helt opp til taket og er pyntet med bomull og glitter, kongler og kurver, og juletrelysene er av glass og brenner aldri ned!

Jeg legger julepakka under treet, der ligger det mange fra før.

En liten, tjukk mann hysjer på oss og ber oss om å ta hverandre i hendene og lage ring. Han er lærer. Det hvisker mamma i øret mitt. Vi er så mange at det blir tre ringer rundt juletreet. Så begynner vi å gå rundt treet mens vi synger. Jeg kan ikke alle sangene, men hermer etter de andre så godt jeg kan. Det er ikke bare jeg som gjør feil som å vaske tøy når det riktige er «..å henge opp vårt tøy tidlig en onsdag morgen..».

Dessuten er det feil i sangen også, for vi går jo ikke rundt ei enebærbusk. Juletreet er jo et grantre. Det må da alle kunne se.

Det er nesten bare unger og damer som går rundt juletreet. Bestefar sitter sammen med de andre mennene i rommet ved siden av. De drikker kaffe, spiser julekaker, røyker pipe og tar seg en kollekvinter. Kollekvinter er en sterk drikk på små flasker som gjør at mennene får veldig lyst til å prate, det sier mamma. Og det gjør de, men vi hører dem ikke når vi synger. Damene har veldig høye og lyse stemmer.

Jeg holder Johnny i handa, heldigvis. For det var nære på at det ble Eva. Eva er datter til de som har butikken og er like gammel som meg, og veldig pen. Ho har langt lyst hår helt ned til skuldrene. Kjolen hennes er lysegul og skoa er røde. Eva ligner på en engel.

Ho smiler til meg, eller kanskje det er til Johnny.

«..engler daler ned i skjul, hit de flyver med paradis grønt...». Jeg tenker på vedskjulet der hodet til høna ligger på hoggestabben og Eva daler ned fra taket...

Så plutselig banker det hardt på døra, flere ganger. Sangen stanser opp, det samme gjør summinga fra naborommet. Det blir helt stille. Alle vet hvem som kommer. Det er en stor nisse i en lang, rød frakk med en hvit sekk på ryggen. Han har ikke maske, men er helt ekte med langt, grått skjegg og nisselue. Han ser både snill og skummel ut, synes jeg.

Er det noen snille barn her? Ja, svarer de voksne og noen barn. Så deler han ut alle pakkene som ligger under treet, og alle ungene får ei pakke hver. Jeg trur det er noen som fikk to. I sekken har nissen appelsiner. Alle får en appelsin unntatt mennene i naborommet. De bryr seg ikke om appelsiner.

Brona traver rolig på hjemveien, sleden glir lett og bjella klinger sprøtt i vinterkulda. Faklene kaster dansende skygger mot brøytekanten. Bakenfor ligger de hvite jordene badet i skinnet fra en halv måne og en glitrende stjernehimmel. Jeg holder tøylene, men Brona finner veien sjøl. Bestefar tar seg en bit skråtobakk og en slurk kollekvinter mens han nynner «..glade jul, hellige jul, engler daler ned i skjul...». Bestemor og mamma har visst nesten sovna. Det samme med meg. Jeg er veldig trøtt.

Brona stopper utenfor stallen. Prooo, hvisker jeg, for sikkerhets skyld - og sovner.

Kjell Lindberg

GOD JUL, og kondolere med dagen!

At årets «Black Friday» økte omsetningen med 3,7 prosent sammenlignet med i fjor er en direkte utfordring til julehandelen som bør nærme seg 60 milliarder kroner skal den også slå fjorårets rekord. Det er tross alt bare 5 ganger mer enn det vi handlet for på Vinmonopolet i fjor.

Heldigvis er det aldersgruppen 18-25 år som øker mest i antall kjøp, en dobling fra i fjor. Heldigvis får en si, siden ungdommen har livet foran seg og kan bidra til nye omsetningsrekorder i årene framover. At den samme gruppa leder an med flest forbrukslån og størst inkassogjeld, er vel ingen stor overraskelse. Inkassogjelden er også gjenstand for vekst og nærmer seg nå 5 milliarder kroner.

Selvsagt blir det spennende om vi makter å sette ny rekord i år, men som kjent er det typisk norsk å være god. Svaret får vi først i romjula når handelstanden er ferdig med kasseopptellingen.

Men alltid skal det være noen som ødelegger moroa, sånne som forskere, miljøvernere og klimaaktivister. De som påstår at forbruk og konsum er en direkte årsak til forurensning og utslipp av klimagasser. Varer og tjenester må jo produseres, pakkes og transporteres, noe som krever energi. Og når energien tas fra fossilt brensel har vi det gående med stadig økende utslipp av klimagasser.

Det har vært mye fokus på akkurat dette i det siste. IPCC kom jo med en sjokkrapport som viste at vi er i ferd med å øke jordas gjennomsnitts temperatur til tre grader, og da er løpet kjørt med alle sine «Vippepunkter» og selvforsterkende mekanismer lik fallende dominobrikker. Vår verden blir ugjenkjennelig.

Som kjent skulle Parisavtalen fra 2015, underskrevet av alle verdens land, hindre at temperaturøkningen overstiger 1,5 grader. Under klimatoppmøtet i Katowice nå i desember, COP24, ble det laget et regelverk som skal prøve å stoppe oppvarmingen før den når 2 grader. Et regelverk som er så frynsete i kantene at «business as usual» blir nok fortsatt hovedregelen.

Verdens utslipp av klimagasser bare øker, og Norge intensiverer letingen etter olje og gass i Barentshavet i begeistring over at Arktis smelter ned. Og verden vil bedras, hallelujah...

Jula skal jo være en religiøs høytid som hyller Jesu fødsel. 2018 år senere kan vi kondolere med dagen og konstatere at Skaperverket til faren hans er i ferd med å bryte sammen, arter utryddes i et høyt tempo og økosystemer forringes.

I dag er Jesus nesten glemt til fordel for handelstandens store kjøpefest med nisser, glitter og stas, og med kortlesere som går varme.

Jesus opplevde faktisk noe tilsvarende sjøl da han som ung mann oppdaget at kremmerne med sine okser, sauer og duer hadde flyttet inn i Guds tempel og gjort det til et kjøpesenter. Han ble så fyk forbanna at han nesten ble voldelig og renset tempelet for alle sine kremmere, pengevekslere og offerdyr (Joh.2, 13-25).

Kanskje vi trenger en tilsvarende Jesus i dag? En som kan ta vare på vårt tempel, nemlig den planeten vi lever på?

Hvor hederlig er Hedersmannen?

Når fremstående USanere dør, presidenter og generaler, så hedres de av Vestens politiske elite via mikrofonstativet til våre ukritiske medier. Men hvorfor blir presidenter og generaler beæret med hedersord når de vitterlig begår krigsforbrytelser og brutale overgrep mot uskyldige mennesker? 

La oss se litt nærmere på to nylig erklærte «hedersmenn»:

John McCain, som døde i august i år, var en republikansk senator fra Arizona. Han stilte som presidentkandidat med en aggressiv militær holdning. Med slagordet «Bomb them back to the Stone Age» ivret han for å teppebombe land som Russland, Iran, Irak, Kina, Libya, Vietnam Nord-Korea, Syria m.fl. Han sjøl deltok i USA sin «totale krigføring» med sine bomber over sivilbefolkningen i Vietnam sammen med hundre millioner liter kjemikalier som drepte regnskog, avlinger, husdyr og bønder.

Denne drapsmannen ble også hedret her hjemme med ord som «forbilde», «anstendig» og «hederlig». Vår utenriksminister, Ine Eriksen Søreide, sa det slik: Med senator John McCains bortgang har vi mistet en nær venn og en sterk forkjemper for det transatlantiske samarbeidet. USA har mistet en betydelig og respektert politiker som stod prinsippfast for liberale demokratiske verdier. Hans virke i ord og handlinger lyser langt utover USAs grenser og bør stå til inspirasjon for oss alle.

George H.W. Bush var president i perioden 1989 - 1993, og som døde 94 år gammel 30. november i år. Og selvsagt blir også han hyllet som en stor statsmann og hedersmann. 

Han er kjent for å ha misbrukt sin stilling som leder av CIA ved å makulere alle anklager mot USA som dreide seg om krigsforbrytelser.  

#Me too bevegelsen betegner han som «en motbydelig klåfingret mann mot alle kvinner i alle aldre»!

Det var George H.W. Bush som innførte de dødelige sanksjoner mot Irak i 1990, de som i følge UNICEF tok livet av over 500.000 barn på grunn av sult, underernæring og mangel på medisiner. Under programmet «60 minutes» ble daværende USAs utenriksminister, Madeleine Albright, spurt om det var verdt prisen som straff mot president Saddam Hussein. Hun svarte YES. At Norges utenriksminister, Knut Vollebæk fra Kristelig Folkeparti, svarte JA på samme spørsmålet, er forståelig når Norge har valgt å være et lydrike under USA. 

Likeledes er det forståelig når vår statsminister, Erna Solberg, hyller rasist og barnemorder Bush slik: Hans elskverdighet og godhet på tvers av politiske skillelinjer dannet et forbilde. Mine tanker går i dag til hans familie.  Tankene gikk ikke til de tusenvis av familier som mistet ungene sine!

Når den politiske ledelsen definerer hva som er godt, anstendig og hederlig så overtar vi, «folk flest», det som blir offentlighetens syn. Slik blir vi fratatt våre humanistiske idealer, vi blir avstumpet og apatiske, vi blir som umælende medløpere!

«Hjernevask» er et dekkende uttrykk i så måte. For hvordan er det ellers mulig å hylle et land som har invadert, foretatt regimeskifter og direkte angrepet 37 land siden andre verdenskrig? 

"Global Research" anslår at USA alene har tatt livet av mellom 20 og 30 millioner mennesker siden 1945. Det er landet som i følge statsminister Erna Solberg er vår nære venn og alliert. 

Hvordan er det mulig å hylle mennesker som gode, anstendige hedersmenn, når de i kraft av sin maktposisjon beordrer lidelse og sorg, tragedier og død for millioner av mennesker? 

Mitt siste brev til Gud...

Kjære Gud,

til tross for at jeg skriver brev til deg som om du er en personlig Gud og som tilogmed behersker norsk bokmål, tror jeg ikke på deg. Det er paradokset, og vær glad for det...

Heldigvis går det i riktig retning i den forstand at stadig flere sier farvel til deg som en personlig, allmektig og dømmende Gud. Det er langt flere som nå melder seg ut av kjerka enn de som automatisk blir tvangsinnmeldt under dåpen, bare noen måneder gamle...

Katolikkene har begynt å bruke prevensjon. Paven advarer mot å mobbe eller ta livet av homofile. Færre jøder står og slår panna mot klagemuren i Jerusalem.

Men mange muslimer sliter fortsatt med deg som sin Allah med de barbariske sharialover. Siden Islam er 600 år yngre enn kristendommen har nok muslimene ennå en lang vei å gå før de får vippet deg av tronen og gjort deg mer human, men vi får håpe at det ikke tar like lang tid som for de kristne...

Det er imidlertid ett land som går motsatt vei, historias største krigsmaskin, USA. Der svarer halvparten at de tror på hvert eneste ord i Bibelen. De er såkalte kreasjonister som er overbevist om at du har skapt og skaper alt mellom himmel og jord.

Det er landet som har den største forskjellen mellom fattig og rik, hvor 40 millioner lever på statlige matkuponger. Det er der hver fjerde kvinne blir voldtatt på høyskoler og universiteter, i følge de kvinner som våger å anmelde voldtekten. De fleste gjør ikke det siden de blir mobbet og stigmatisert «som sin egen skyld».

USA har gitt seg sjøl tittelen «Gods own country». I Guds eget land blir et menneske skutt og drept hvert førtiende minutt. Det er der unger blir massakrert på skoler og i barnehager. Tar du på deg skylden?

USA fremstiller seg sjøl som verdens fremste kulturnasjon. En kultur som mer enn gjerne påtvinges andre land rundt omkring i hele verden – med hjelp av coca cola, bomber og granater. Dette gudselskende landet har tatt livet av mellom 20 og 30 millioner mennesker i løpet av sine 37 kriger verden over, bare etter 1945.

Kjære Gud, forstår du alvoret?

Hadde du vært en kjærlig, allmektig Gud så hadde du garantert stoppet galskapen og ristet vett i folk, enten de kaller seg kristne eller muslimer!

Jeg har konfrontert deg med Big Bang og dannelsen av kosmos. Jeg erkjenner at jeg består av de samme stoffer som finnes i hele universet, kall det gjerne stjernestøv, og underlagt de samme naturlover. Jeg vet at mitt synlige univers utgjør under fem prosent av hele kosmos. Jeg erkjenner en vekselvirkning mellom energi og masse, mellom kropp og sjel, mellom legeme og sinn. Akkurat det kan vekke tanken på en type bevissthet som gjennomsyrer hele kosmos. 

Som menneske plages jeg av en religiøs tilbøyelighet som frister meg til å takke noen, takke for livet mitt på denne storslåtte planeten. Jeg finner ikke noen annen utvei, jeg får takke deg...:) Ha det bra, hilsen Kjell.