Andre juledag, anno 1952.

Andre juledag, anno 1952.
 

Det er kaldt i kammerset. Isen ligger tykk i vinduskarmen og isrosene dekker nesten hele vinduet. Men helt øverst er vinduet blankt og svart. Det er tidlig på morran.

Mamma sover enda, men bestemor er oppe. Jeg hører ho legger ved i ovnen i stua. Den gode lukta fra vedovnen siver inn gjennom forhenget og frister meg til å stå opp.

Det er ikke lett å forlate den varme, gode senga. Men det går bra dersom det gjøres fort. Vekk med dyna, beina på det kalde golvet, dra forhenget til side og vips så står jeg foran den høye ovnen med vedkubber i alle etasjer.

Hei bestemor, sier jeg, og kler fort på meg klærne som er hengt klar på stolen foran ovnen. De er gode og varme.

 

I dag er det den store dagen, nesten like stor som selve julaften. I dag kan jeg få gå ut, jeg kan gå på ski, og jeg kan få besøke Johnny. Og så skal bestefar og jeg trimme Brona, så ho ikke blir stallstien. Det sier bestefar. Å bli stallstien er ikke bra, for da har Brona stått så lenge på stallen at ho blir stiv i beina. Og så er det juletrefest på den gamle skolen i kveld. Jeg husker nesten alt fra i fjor, og gleder meg veldig mye.

 

Dagen i går var jo helt forferdelig, den var lang. Jeg fikk ikke lov å være ute og prøve de nye skiene, jeg fikk ikke besøke Johnny. Det er ikke lett å være inne sammen med de voksne en hel dag. Joda, de spilte litt ludo med meg, og de var også passasjerer i drosja, ei stund. Jeg bruker det store, blanke lokket til bestemors kakeboks som ratt når jeg kjører drosje. Så er det bare å starte opp, bruumm bruumm, brrrrrr...

Hvis bestemor bestiller tur til Skoli, nabogården, koster det ett øre. Da går turen til kammerset. Hvis turen går til butikken på Hvitstein, ja da koster det to øre. Bestefar er særlig glad for å kunne ta drosje til butikken. Jeg må kjøpe mer skråtobakk, sier han hver gang. Ja, bestefar tygger skråtobakk og spytter svart. Jeg fikk smake en gang, husker jeg, jeg hadde visst mast så mye at han puttet en bit i munnen min. Det er det verste jeg har smakt! Turen til butikken går helt ut til matboden i gangen, bruumm, bruumm, brrrrr...

Mamma skal ofte til utlandet, helt til Sverige. Det koster fem øre, og turen går helt ut på trappa. Der er det kaldt, men så blir det jo fred ei stund. Det sier mamma og smiler lurt.
 

Jeg fikk så vidt lov til å besøke Brona i stallen. Men der ble jeg lenge også, så lenge at bestefar kom for å se om det hadde skjedd noe gæli. Men det var det jo ikke. Jeg satt bare på krybba og snakket med Brona, eller rettere sagt sladret. Ja, jeg fortalte Brona alt det dumme voksne kunne finne på å bestemme. Å nekte meg å gå til Johnny, min kamerat, med de nye beksømstøvlene og de nye skia, ja med de nye vottene også, og lua!. Dumt var det!

Brona forsto meg godt. Ho kløyp meg litt i armen, humret og ristet på hodet. Dessuten var ho glad for brødskalkene jeg hadde tatt med. Ja, jeg hadde vært i spannet i gangen og tatt en ekstra skalk, så Brona fikk to. Det er jo jul for Brona også! Ho gomlet og åt så ho siklet.

 

Bestemor har allerede gjort unna fjøsstellet. Snart skal det bli frokost. Men jeg tar bare ei brødskive med prim på og drikker et glass nysila melk. Jeg har dårlig tid. Jeg har et viktig ærend. I går kveld sa bestefar at jeg fikk ta meg av Brona og morrastellet, gi Brona høy og havre, og vann selvsagt. Bestefar ville drøye'n litt i dag, hadde han sagt. Det betydde at han ville sove litt lenger, og det gjorde han.
 

Den nye kjeledressen som julenissen hadde kommet med er litt for stor, det samme er de nye beksømstøvlene, men... Men det er visst bare fint. Det er fint å ha litt å vokse i sa bestefar, det samme sa mora mi. Men det som er veldig, veldig fint, det er at kjeledressen er nøyaktig lik den som bestefar har! Den har tilogmed ei lang, smal lomme på siden av låret, der tommestokken skal være.

Bestefar har satt inn beksømstøvlene med vaselin så de skal holde vannet ute. De er myke og gode å ha på beina. Litt for store, så det er god plass til raggsokkene. Det er jo kaldt ute.

 

Bestemor gir meg en stor brødskalk og tre sukkerbiter som jeg putter i lomma. Så er det på med votter og lue, klar til dagens første jobb.

Kulda slår mot ansiktet i det jeg åpner utgangsdøra. Snøen ligger tung på de store lønnetrærne og glitrer i lyset fra utelampa. Bestefar og jeg har måket vei for flere dager siden. Den ligger fortsatt fin og åpen forbi vedskjulet med snekkerverkstedet og videre mot fjøset og stallen. Jeg trasker i vei i det svake måneskinnet.

Nei, nei, jeg er ikke redd, bare litt spent. Sånn tidlig på morran, når det ennå er mørkt, kan man jo støte på litt av hvert, både hulder, troll og nisser. Jeg har jo gått samme veien mange ganger før, og det enda tidligere. Men da går jeg sammen med bestemor for å hjelpe ho med fjøsstellet. Det er noe helt annet det.

Jeg synes noe rører seg borte ved brønnen. Liksom en skygge som dukker opp der hvor lemmen er, der hvor vi henter vann. Vi altså. Jeg får ikke lov å gå ut på brønntaket alene. Det er strengt forbudt. Men jeg er med bestemor noen ganger når hun henter vann i bøtta. Da åpner hun lemmen, gjør klar det lange tauet i en kveil i den ene handa, og så kyler ho bøtta ned i mørket. Der nede kan du se deg sjøl når det er dagslys, speilbildet i vannflata er veldig fint, men litt skummelt, det rører jo på seg...

Plask, sier det der nede, bøtta fylles med vann og tauet blir stramt. Bestemor er glad for at jeg hjelper ho med å heise opp vannbøtta, for den er tung. Vannet heller vi i den store tønna i fjøsgangen så kuene, grisen og kalven får slukket tørsten. Ja, vi har bare en gris nå. Før jul hadde vi to. Den ene slaktet bestefar, det er den vi spiser nå.

Brona har egen tønne i stallen. Vi har vanntønna vår i gangen. Der er det forresten så kaldt nå at det ligger issnerk på toppen.

Hønene og hanen borte i hønsehuset har ikke noen tønne, de får bare litt vann i et fat.

 

Jeg kom til å tenke på nissen, nissen på låven. Har han grøt igjen, tru? Grøtfatet var tomt både lille julaften og på julaften. I går kveld var jeg på låven med ny forsyning. Nå får det være nok, hadde mamma sagt, den nissen eter oss jo ut av huset. Jeg får gå og se etter.

Den er tung å få opp, slåen til låvedøra. Den glir opp på knirkende hengsler. Jeg stirrer inn i mørket mot høyvogna som står innerst inne i låven, der hvor jeg hadde satt grøtfatet i går. Jeg tenner lommelykta og retter strålen mot fatet. Tomt! I samme stund ser jeg nissen hoppe i høyet helt der borte i det mørke hjørnet av laet. Jeg synes han ler. Eller kanskje det bare er gryntinga til grisen og lyden fra kuene som tygger drøv... Brona humrer også og stamper med forbeinet. Ho pleier det når ho blir utålmodig. Nå venter ho på meg med brødskalken og sukkerbitene. Jeg går ned i stallen.

 

Hei Brona, sier jeg, og klapper ho på rompa. Brona humrer, kliper meg i armen og rister på hodet. Ho vet godt hva jeg har i lomma, men først skal vi lage det litt koselig og ete skikkelig mat. Møkka tar jeg på spaden og kaster ut gjennom møkkaluka. Så soper jeg reint tregolvet og legger på ny sagmugg. En armfull med havre blir henta fra laet og lagt i krybba. Det andre rommet i krybba fyller jeg opp med vann fra tønna. Mens Brona spiser, børster og strigler jeg ho. Ho blir helt blank i pelsen, så fin blir ho. Manen og den lange, svarte halen blir kammet med den store, svarte kammen. 
Men manen får jeg bare kammet når Brona bøyer hodet ned for å ta en ny munnfull, ellers rekker jeg ikke opp. Men det går bra. 

Stallen er ren og pen med sagmugg og treflis på golvet. Det svake lyset fra lampa i taket speiler seg i Bronas øyne. Jeg sitter oppe på krybba og legger panna mi mot Bronas.

Sånn sitter jeg lenge og kjenner at Brona og jeg, at vi er veldig glade i hverandre. Brona tar brødskalken forsiktig ut av handa mi, deretter en sukkerbit, så en til og så enda en. Men da er det slutt.

Jeg forteller Brona at i dag skal ho få løpe litt rundt med sleden så ho ikke blir så stallstien, og i kveld skal ho få bjelle på og dra på juletrefest. Jeg gir Brona en god klem og rusler hjem.

Det begynner så smått å lysne. Jeg ser ingen, hverken hulder eller troll på hjemveien, heller ikke på brønntaket. Inne på kjøkkenet durer det i ovnen.

Bestefar har allerede laget seg sin vanlige kaffekopp med et rått egg i. Bestemor og mamma har laget frokost, og jeg er sulten.

 

De nye skia står i snekkerverkstedet med kandahar bindingene ferdig montert. Det hjalp bestefar meg med i går kveld. Det var litt vanskelig for bindingene må jo passe akkurat til støvlene. Ellers kan du dette, sa bestefar, og da kan det gå gæli.

Alt er nytt, unntatt knickersen og gamasjene. Ski, staver, bindinger, strømper, støvler, jakke, votter og lue, alt er nytt. Det lukter nytt også. Pappa har nok sendt noen ekstra penger til jul, selv om det er julenissen som kommer med gavene. Jeg skjønner jo at de er kjøpt i butikken, unntatt vottene og lua, de har bestemor strikka. Så dum er jeg ikke, selv om jeg ikke skal begynne på skolen før til neste år. Pappa er på hvalfangst, helt på andre siden av kloden. Der nede er det sommer nå, har mamma fortalt, men allikevel er det veldig kaldt der.

Forresten vet jeg hvem julenissen er, tror jeg. For det samme skjedde i fjor på julaften, og det samme året før der igjen, tror jeg. Like før julenissen kommer inn med striesekken full av gaver, så må bestefar gå til naboen og ønske God Jul. Og når julenissen har gått, kommer bestefar tilbake. Ja, jeg hilste på nissen, jeg traff han på veien, sier bestefar på julaften, i år igjen...

 

Jeg har smurt skiene med stearinlys, så de glir veldig godt på den kalde snøen. Kanskje litt for godt. Jeg tar veien gjennom skogen. I motbakke må jeg tråkke fiskebein for skia er veldig bakglatte. Det gjør ingenting. Johnny har også fått ski til jul. De er litt bredere enn mine. Johnny har fått hoppski. Skiene til Johnny skal ikke smøres med stearinlys, men lakkes! Ja, faren til Johnny har lakket skiene under og bygd en stor hoppbakke bak låven. Johnny er veldig flink til å hoppe på ski. Det er ikke jeg. Jeg synes farta blir så veldig stor, så jeg faller i unnarennet. Det gjør ingenting. Johnny og jeg er bestevenner.

 

Bestefar tar Brona ut av stallen og får på ho seletøyet. Brona er glad og har vanskeligheter med å stå i ro så bestefar får problemer med å spenne fast draget til sleden. Han sier noen rare ord og dulter til Brona. Det kan umulig være bannord, for det er stygt å banne. Det sier bestefar.

 

Men en gang en stund før jul, er jeg nesten sikker på at bestefar bannet. Det var tidlig på morran, bestefar var på tur i stallen for å ta ut Brona. Melkespanna måtte jo kjøres ned til melkerampa nede ved hovedveien. Da hørte bestefar et svare leven fra hønsehuset, og så reven løpe avgårde med ei høne i kjeften. Jeg hadde så vidt stått opp da bestefar kom løpende inn og hentet geværet mens han ropte den revefaen skal jeg skyte, fy fandon skinn og bein!  Er ikke det banning, så vet ikke jeg!

 

Sola ligger lavt over granskogen. Jeg satte meg på benken ved siden av bestefar som holder Brona stramt i tømmene. Heldigvis har bestefar lagt på striesekker så det ikke skal bli så kaldt i rompa. Bestefar kjører Brona med stramme tømmer bort til den store eika, der veien er fint brøyta med høye brøytekanter. Det er faktisk Brona, bestefar og jeg som noen dager før jul hadde brøyta vei helt ned til hovedveien og melkerampa.

Og så, så slakker bestefar på tømmene og smatter på Brona. Brona svarer med et byks og setter opp ei voldsom fart. Pusten freser ut av nesebora hennes og lager små skyer, hovene sender hardpakket snø mot bestefar og meg, og sleden skrenser i svingene. Jeg klamrer meg fast. Men da Brona begynner å galoppere, da er det nok. Selv bestefar begynner å bli litt redd, tror jeg. I alle fall drar han så hardt han kan i tømmene og roper prooo, prooo. Brona slakker heldigvis opp og pruster tungt, ho knegger og ler. Det der kunne ha gått gæli, sier bestefar.

Vi tar det rolig på hjemveien. Bestefar gir meg tømmene. Sleden knirker mot det kalde underlaget. Skogen står hvit og taus, bare ei og anna kråke bryter stillheten. Vi puster frostrøyk og bestefar skjærer seg en bit skråtobakk. Utenfor stallen drar jeg i tømmene og roper prooo. Jeg vet det er helt unødvendig for Brona stopper alltid der, uansett hva du sier...

Men Brona er i alle fall ikke stallstien lenger, det er sikkert og visst. 

 

Det er mange gjøremål på en gård. Det er alltids noe arbe som skal gjøres, det sier bestefar, og legger til at han er glad for å ha en sånn flink gårdsgutt som meg. De voksne unner seg en kort middagshvil etter flesk i duppe med tilslørte bondepiker til dessert. Det er godt det!

Jeg kler på meg kjeledressen og går i vedskjulet med vedkurven. Bestefar har lært meg hvordan jeg skal kløyve ved. Sett kubben på høykant på hoggestabben, stå med brede bein og ta et godt tak i økseskaftet med begge hender. Fest blikket midt på kubben og hogg til. Ikke alltid går det like greit, men vedkurven blir jo full etter hvert.

Jeg bruker samme hoggestabben som bestemor gjør når ho hogger hodet av hønene. Hodet ligger igjen på hoggestabben mens høna flakser rundt i vedskjulet. Bestemor ler så den store magen rister. Jeg synes det er fælt og nifst. Tenk å fly uten hode! Det er bare krampetrekninger, trøster bestemor.

 

Så er det fjøsstellet. Siden vi skal på juletrefest i kveld, gjør vi unna fjøsstellet litt tidligere enn vanlig. Bestemor og jeg skal jo også få tid til å vaske oss og få på oss fine klær før vi drar.

De tre kuene blir glade når vi kommer. Dolla rauter som vanlig, og glaner olmt på meg.  Ja, ho er sjalu på bestemor. Jeg husker fra i sommer, ute på jordet, da kom ho gående rett mot meg og stanget meg overende. Bestemor ble veldig sinna på Dolla. Det der kunne ha gått gæli, sa bestefar.

Mens bestemor melker kuene, gir jeg grisen mat. Kokte poteter, potetskrell, melk og litt mel fra en sekk som lukter vondt. Kalven får sutte på handa mi, Jeg har handa langt inn i munnen, og den ru tunga gjør nesten vondt. Det lukter godt i fjøset, kuene tygger høy og grisen grynter. Dessuten er det kuene som lager vanndråpene, de som henger i taket, det sier bestemor.

Melka blir helt i de store melkespanna og satt i fjøsgangen. I morra er det vanlig hverdag, så da skal melkespanna kjøres ned til rampa ved hovedveien. Jeg må vel hjelpe bestefar med det, med det også...

 

På kjøkkenet har mamma gjort i stand stampen med varmt vann. Det er bare å hoppe i. Mamma hjelper til med å få meg rein. Og så er det på med finstasen, som bestefar sier. Da er vi klare til å dra. Finskoa har vi puttet i veska sammen med kakespannet og ei julepakke med en appelsin, to smultringer og en karamell.

Brona har fått bjelle på og et hvitt dekke på ryggen. Det er jo ganske kaldt. Bestefar har satt en ekstra benk på sleden. Der sitter mamma og bestemor. Bestefar og jeg sitter foran, det er jo vi som må ta oss av kjøringa. Faklene, en på hver side av sleden blir tent, og så drar vi. Nede på hovedveien møter vi heldigvis ingen biler. Brona er livredd for biler. En gang vi skulle på butikken så møtte vi bussen, Brona ble helt vill og holdt på å løpe ut. Når en hest løper ut kan det gå gæli, det sier bestefar.

 

Brona blir tjoret i bommen nede ved skolen, sammen med de andre hestene. Det er kommet mye folk allerede. Alle er i finstasen og veldig pene. Jeg har blå bukse, hvit skjorte og blå vest. De svarte lakkskoa er så blanke at de skinner i lyset fra det store juletreet midt i rommet. Det rekker helt opp til taket og er pyntet med bomull og glitter, kongler og kurver, og juletrelysene er av glass og brenner aldri ned!

Jeg legger julepakka under treet, der ligger det mange fra før.

 

En liten, tjukk mann hysjer på oss og ber oss om å ta hverandre i hendene og lage ring. Han er lærer. Det hvisker mamma i øret mitt. Vi er så mange at det blir tre ringer rundt juletreet. Så begynner vi å gå rundt treet mens vi synger. Jeg kan ikke alle sangene, men hermer etter de andre så godt jeg kan. Det er ikke bare jeg som gjør feil som å vaske tøy når det riktige er «..å henge opp vårt tøy tidlig en onsdag morgen..».

Dessuten er det feil i sangen også, for vi går jo ikke rundt ei enebærbusk. Juletreet er jo et grantre. Det må da alle kunne se.

Det er nesten bare unger og damer som går rundt juletreet. Bestefar sitter sammen med de andre mennene i rommet ved siden av. De drikker kaffe, spiser julekaker, røyker pipe og tar seg en kollekvinter. Kollekvinter er en sterk drikk på små flasker som gjør at mennene får veldig lyst til å prate, det sier mamma. Og det gjør de, men vi hører dem ikke når vi synger. Damene har veldig høye og lyse stemmer.

 

Jeg holder Johnny i handa, heldigvis. For det var nære på at det ble Eva. Eva er datter til de som har butikken og er like gammel som meg, og veldig pen. Ho har langt lyst hår helt ned til skuldrene. Kjolen hennes er lysegul og skoa er røde. Eva ligner på en engel.

Ho smiler til meg, eller kanskje det er til Johnny.

«..engler daler ned i skjul, hit de flyver med paradis grønt...». Jeg tenker på vedskjulet der hodet til høna ligger på hoggestabben og Eva daler ned fra taket...

 

Så plutselig banker det hardt på døra, flere ganger. Sangen stanser opp, det samme gjør summinga fra naborommet. Det blir helt stille. Alle vet hvem som kommer. Det er en stor nisse i en lang, rød frakk med en hvit sekk på ryggen. Han har ikke maske, men er helt ekte med langt, grått skjegg og nisselue. Han ser både snill og skummel ut, synes jeg.

Er det noen snille barn her? Ja, svarer de voksne og noen barn. Så deler han ut alle pakkene som ligger under treet, og alle ungene får ei pakke hver. Jeg trur det er noen som fikk to. I sekken har nissen appelsiner. Alle får en appelsin unntatt mennene i naborommet. De bryr seg ikke om appelsiner.

 

Brona traver rolig på hjemveien, sleden glir lett og bjella klinger sprøtt i vinterkulda. Faklene kaster dansende skygger mot brøytekanten. Bakenfor ligger de hvite jordene badet i skinnet fra en halv måne og en glitrende stjernehimmel. Jeg holder tømmene, men Brona finner veien sjøl. Bestefar tar seg en bit skråtobakk og en slurk kollekvinter mens han nynner «..glade jul, hellige jul, engler daler ned i skjul...». Bestemor og mamma har visst nesten sovna. Det samme med meg. Jeg er veldig trøtt.

Brona stopper utenfor stallen. Prooo, hvisker jeg, for sikkerhets skyld - og sovner.
                                                                                                                                                        

-----------------------------------------------------------------------------------------------------

Conseil Européen pour la Recherche Nucléaire

Det europeiske rådet for nukleær forskning, forkortet CERN, ble grunnlagt i 1954. Med tiden ble rådet en selvstendig forskningsinstitusjon bestående av i dag 20 medlemsland, hvorav Norge har vært med helt fra starten og bidrar med både penger og forskere. I dag er 8000 vitenskapsfolk tilknyttet CERN, og nesten 3000 har sin faste jobb i det enorme forskningssentret som er etablert i Geneve på grensa mellom Sveits og Frankrike. Det meste ligger i en tunnel, en sirkelformet sløyfe hundre meter under bakken, 27 kilometer lang. Der finner vi verdens største maskin, Large Hadron Collider, LHC, den store hadron knuser. Hadroner er fellesbetegnelsen på de partikler som er bygget opp av kvarker, for eksempel det positivt ladde protonet.

Som kjent er det umulig å akselerere en masse over lysets hastighet, energien som trengs til det går mot uendelig. Dette i følge fysikkens nestor Albert Einstein sin berømte formel; E = mc². Men partikkelakseleratoren, LHC, makter å gi protoner en hastighet opp mot 99 prosent av lysets. Ved denne hastigheten gjør protonet 11000 runder i tunnelen i løpet av ett sekund, drevet av LHC som avgir et elektromagnetisk felt hundre tusen ganger sterkere enn jordas! Maskinen yter da en energimengde som er femten tusen ganger større enn protonets og fjorten tusen milliarder større enn elektronets!

Protoner i motsatt retning føres til kollisjon i egne detektor kamre. Og det er lettere sagt enn gjort. CERNs tekniske direktør illustrerer det slik «det er litt som å skyte nåler over Atlanteren – og få dem til å kollidere på halvveien».

Under kollisjonen spruter det ut en rekke partikler, de fleste lever bare noen mikrodeler av et sekund. 

Men de elementære partiklene består, slike som elektroner og kvarker, slike som du og jeg er bygget opp av sammen med hele det synlige univers. Forskerne ser da tilbake i tid, helt til bare noen brøkdeler av et sekund etter det store smellet for 13,7 milliarder år siden, The Big Bang.

 

Hvorfor er vi så nøye med å understreke at det universet vi snakker om er det synlige? Finnes det et usynlig univers? Ja, i følge alle observasjoner, målinger, beregninger og eksperimenter, så utgjør vårt synlige univers bare en liten del av altet. Den energien og materien som utgjør resten kan vi ikke se, derfor kalles den mørk. Men den er der, i oss og rundt oss! Det er den som gjør at universet utvider seg med økende hastighet. Altså må ekspansjonskraften til det mørke univers være sterkere enn tyngdekraften til det synlige. I motsatt fall ville jo vårt univers skrumpe inn for til slutt å ende opp i et motsatt Big Bang, et såkalt Big Crunch. 

 

Forskerne har tatt rede på den prosentvise fordelingen; «Vi» utgjør bare fire prosent, «Mørk energi» 74 prosent og «Mørk materie» 22 prosent. Men hva er det? Hva består dette mørke av? Forskerne jobber med saken, i CERN selvsagt, hvor LHC maskinen nå oppgraderes for nye eksperimenter med oppstart i 2015. Dette er med andre ord et moderne eventyr fra vår virkelighet i våre liv. Så liker du eventyr er det bare å følge med og se hva som skjer... :)

 

...helt rått, æsså!

Ja, når jeg tenker på hva menneskeheten har avdekket bare på de siste hundre år, hva vi har forsket på og samlet kunnskap om, på alle områder. Jeg sier «vi», for man skulle nesten tro at de skarpeste forskerhjerner tilhører en annen rase enn oss vanlig dødelige. Tenk bare på hva som avsløres innen fysikken, den delen av fysikken som kalles subatomær, der hvor våre kjente naturlover ikke gjelder, der hvor atomene blir konstruert, der hvor vi og alt synlig stoff blir skrudd sammen, der hvor kvantefysikken er underlagt sine egne lover.
Dersom jeg kunne se langt nok innover i den bordplata jeg hviler mine hender på, ville materialets molekyler komme til syne. Jeg ser at de ikke ligger i ro, de vibrerer i takt med temperaturen. Molekylenes byggesteiner, atomene, er enda mer «rastløse», de danser sin egen dans. Ser vi et karbonatom? Ja, da er det forstørret opp en million ganger og vi får tykkelsen til et menneskehår (avhengig av hvor tynn en har blitt i håret...)

I gamle dager lærte vi at atomet var den absolutte minste byggesteinen. Vi lærte hvordan atomet var bygget opp med en liten kjerne bestående av partikler som er elektrisk nøytrale, nøytroner, og de som er elektrisk positivt ladet, protoner. De negativt ladde elektroner befinner seg rundt atomkjernen i sine bestemte skall. Antall skall og antall elektroner bestemmes av atomets/grunnstoffets størrelse.

Atomets oppbygging kan sammenlignes med en løk, et lite atom som hydrogen tilsvarer en liten løk, et stort atom som uran krever mange skall med mange elektroner.

Det er ikke helt korrekt å kalle et elektron for en partikkel siden det ikke har masse i tradisjonell forstand, det er bare hundre milliontedels stort i forhold til atomet. Det er bare et energipunkt med en elektrisk ladning. Det samme kan sies om kvarkene, de som bygger atomkjernens nøytroner og protoner.

 

Vi har tre par kvarker med navn som tyder på at fysikere også har humor; opp- og nedkvark, topp- og bunnkvark, sjarm- og særkvark. Kvarkene har sine elektriske ladninger, men det er bare ett par som trengs for å bygge alt synlig stoff i universet, sammen med elektronet. Kvarkeparet er oppkvarken med ladning + 2/3 og nedkvarken med ladning – 1/3. Da er det bare å bygge atomkjerner; to oppkvarker og en nedkvark gir +2/3 + 2/3 – 1/3 = 4/3 – 1/3 = 3/3 = 1, som er en hel positiv elektrisk ladning, vi har fått et proton. To nedkvarker og en oppkvark gir; – 1/3 – 1/3 + 2/3 = - 2/3 + 2/3 = 0, hvilket gir null elektrisk ladning, vi har fått en nøytral partikkel, et nøytron.

 

Og så? Jo, det må nok noen fler krefter til for å få ting til å funke, for at du og jeg og resten av det synlige univers skal bestå. Vi trenger noen krefter som skal binde sammen kvarkene, og krefter som skal holde protonene med sine like ladninger på plass i kjernen. For like ladninger frastøter jo hverandre, har vi erfart.

I den subatomære verden gjelder ikke tid og rom slik vi forstår det, våre naturlover er opphevet. Dette og mye mer har mennesket tatt rede på.

Det er lov å si det med fjortisen; det er helt rått, æsså! Og råere skal det bli for neste blogg skal ta turen til CERN og se på verdens største maskin, LHC, den som avslører verdens minste deler..   

 

Fra tro til viten(skap).

For en herlig, befriende tid vi lever i som tillater alle slags trosbekjennelser, tanker og meninger, og det uten å bli fengslet eller brent levende på bålet. Det har ikke alltid vært slik, og det er heller ikke slik overalt i verden i dag. Særlig farlig er det å tukle med religionen, med troen på gud eller Gud, spesielt i forhold til den makta som forvalter «den rette tro».

En blant mange eksempler er Giordano Bruno, den italienske filosofen som levde på 1500 tallet. Han hevdet at jorda slettes ikke var universets sentrum, han hevdet at Gud var ingen personlig gud, men fantes i alt, overalt (panteisme). Det ble for meget for kirken og inkvisisjonen. Til tross for fengsling og tortur i seks år i Romas fengsler, beholdt han sin overbevisning som resulterte i å bli dømt til døden ved brenning på bålet. I siste liten viste kirken sin barmhjertighet og kortet ned opplevelsen fra levende til ferdig stekt ved å henge en pose med krutt rundt halsen på den vantro kjetter...

 

Først kommer observasjoner og erfaringer. Disse krever en forklaring med tilhørende tro og tvil. Hva som til slutt ender opp som sannhet er avhengig av nitide undersøkelser og eksperimenter, forskning og vitenskap skal gi svaret. Slik har menneskets bevissthet utviklet seg opp gjennom historia og satt sitt preg på samfunn og kultur.

For hva ville vel verden vært i dag uten det eplet som falt i hodet på Isaac Newton? At eplet falt nedover og ikke oppover var allment kjent og akseptert, men Newton ville vite hvorfor og hvordan. Han kom fram til en matematisk formel som skulle forklare tiltrekningskraften mellom massen til eplet og massen til jorda. Den formelen trodde han på, han trodde den var riktig. Senere skulle moderne vitenskap gi han rett; - tyngdekraften som virker mellom to legemer er proporsjonal med produktet av deres masse, og omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden mellom dem.

 

Hva tror vi på i vår tid?.., og hva vet vi? Ja, for det er fortsatt en mengde u?naturlige fenomener som vi kan velge oss til eller fra, om vi skal tro eller ikke tro, på en allmektig Gud?, på telepati?, på klarsynthet?, på åndenes makt?, på reinkarnasjon?, på...? I ydmykhet for tidligere tiders overgang fra tro til viten, velger jeg å være åpen for alle fenomener med støtte i de kloke ord; - det er mer mellom himmel og jord enn vi vet...

 

Nå kan kvantefysikken fortelle oss at på det subatomære plan kan energien være både i form av en partikkel og i form av en bølge. Kvantefysikken forteller oss at det er mulig for partikler å inneha flere posisjoner samtidig (Heisenbergs usikkerhetsrelasjon), og den forteller oss at de minste «lyspartikler», fotoner, opptrer som tvillinger. Når den ene blir påvirket reagerer den andre momentant, uavhengig av avstand og tid. Tiden er lik null!

Siden vi, du og jeg, er bygd opp av nøyaktig samme stoff som universet, som stjerner og måner, er det lov å stille det grunnleggende spørsmål på nytt; - er min bevissthet i mitt hode, eller er mitt hode i bevisstheten? Takket være moderne kvantefysikk er det lov å svare begge deler - både og - sannsynligvis...

 

 

Om Warszawa, bevissthet og unnfangelse...

... og mye mer, for det er nok av ting å tenke på... Det går an å ha to tanker i hodet samtidig heter det så beskjedent, ja for det går da an å ha langt flere?

Okei, jeg for min del har silt ut tre tanker som skal fylle denne bloggen...

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive bare om klimaet i Warszawa under den store internasjonale klimakonferansen der nesten 200 land var samlet. Som kjent var det et kjølig og tørt klima under konferansen, ingen nye fruktbare avtaler ble dyrket fram i Polens hovedstad. Som kjent sier jeg, mediene var jo svært så beskjedne i dekningen av en konferanse som handlet om «menneskehetens største utfordring». Man skulle lete lenge for å finne en liten spalte fra klimatoppmøtet, gjemt blant prolapsen til Mette Marit, Carlsens VM seier, fotball reportasjer og alle de sedvanlige sosialpornografiske overskrifter. Det er jo det som selger, det er jo det vi kjøper. Så det.

 

Men hva med bevissthet? Ja, denne egenskapen som gjør at jeg vet om meg sjøl. Jeg vet at jeg er et levende individ som samhandler med annet liv på en planet i et univers. Med mine sanser tar jeg imot inntrykk fra omgivelsene og bearbeider dem slik at min bevissthet endrer seg over tid. Forskerne har ennå ikke maktet å ta rede på hvordan bevisstheten fungerer i vår hjerne, eller kanskje i hele kroppen vår, i alle våre celler? Så det er fortsatt fullt lovlig å plassere bevisstheten i et eget «rom» som vi kaller Sjelen. Sjelen overlever kjødet som det heter og eksisterer i sin åndeverden kanskje til evig tid...

Mange forskere innen kvantefysikken stiller seg et begrunnet spørsmål; er bevisstheten inne i mitt hode, eller er mitt hode i bevisstheten? Begrunnelsen ligger i det faktum at to tvilling fotoner påvirker hverandre til tross for at de er adskilt over store avstander. Det leder tanken hen på at bevisstheten er en kosmisk dimensjon, en naturkraft i universet, en kraft som vi kan bli til del, mer eller mindre. Dette er spennende! Ideen til neste blogg er nok allerede født...:).

 

Men så var det unnfangelsen... Min forrige blogg resulterte i en del epost der de fleste var noe irritert over min påstand om livets lotteri. - På seg selv kjenner man andre, var det en som skrev og oppfordret meg til bekjenne min egen unnfangelse. Hvilket jeg herved skal gjøre i forvissning om at min mor ikke har hverken pc eller Internett tilgang...

For mange år siden, etter noen glass rødvin, innrømmet min mor motvillig at jeg ble unnfanget i en blomstereng. Ikke i hvilken som helst blomstereng, nei det var den som lå øverst oppe i byåsen, og det var heller ikke på en hvilken som helst dag. Det var nemlig den dagen da hele Norge feiret sin nyvunne frihet etter fem år under tysk okkupasjon, det var på fredsdagen 8. mai 1945.

Min mors far likte imidlertid dårlig at hans atten år gamle datter var blitt gravid og alt for ung til å bli mor. Derfor bekostet han to illegale abort forsøk utført av tvilsomme leger i tigerstaden.

Men jeg klamret meg fast i min mors mage, og her er jeg.., og lever i beste velgående, et resultat av rein og skjær flaks! Men selvsagt har jeg blitt noe spesiell, spesielt fredelig mener jeg...:).

 

 

Bare flaks at du er du!

Ja, det vil jeg påstå, nemlig at du er et resultat av reinhekla flaks. Du er sannsynligvis ikke planlagt, og statistisk sett var du heller ikke ønsket, i alle fall ikke på det tidspunktet du ble født. Dine vordende foreldre ville nok drøye'n litt. For det er jo sånn at det store flertall forplanter seg ikke, de bare elsker, de bare ønsker å tilfredsstille sin lidenskap og sitt begjær, men resultatet blir ofte avkom. Vel, «uflaksen» var nok mer utbredt før i tiden, før p-pille og angrepille. Derfor begår jeg kanskje en viss urett mot de yngste i samfunnet ved å kalle de en ren glipp, mange er forhåpentligvis både planlagt og ønsket...

Men i det store og hele er du et resultat av tilfeldighetenes spill; en hunn og en hann møtes tilfeldig på en fest?, på jobben?, på ferie? - og ender opp som din mor og far.

Livets lotteri bestemmes også av de tre hundre millioner sædceller som kjemper om førsteplassen, det vil si hvilken som er sterkest, hvilken som befrukter egget. For hva har den sterkeste å tilby? Det er nemlig ingen sammenheng mellom den sterkeste og den «beste» sædcella. Utfallet er basert på ren flaks. Derfor er du bedre til å spille piano enn søstera di, og dårligere til å spille sjakk enn broren din. Derfor har du blitt til den du er, ved en tilfeldighet.

Og dersom du er født her oppe på berget, så har du hatt dobbel flaks. Ja, sett i forhold til om du var blitt født i en liten landsby i Somalias jungel, uten skolegang, vaksiner og helsestell, eller i storbyens slum med kampen for tilværelsen som eneste mening med livet.

Så da melder det seg vel et naturlig spørsmål; hva gjør du med det? Hva gjør du med det livet du nå engang har vunnet i livets lotteri?

 

Sett fra en annen synsvinkel, en historisk sådan, så vil vi alle avsette våre fotavtrykk, selve livets avtrykk. Hver enkelt av oss, gjennom ord og handling, små og store, er med på å skape den tid vi lever i, og dermed legge premissene for vår framtid, for framtida til våre etterkommere, til våre egne barn. For det er jo slik at vår tid om hundre år vil bli betegnet som «i gamle dager». Om hundre år skal våre etterkommere skaffe seg kunnskap om vår tid, lære seg det som står skrevet i historieboka.

Og hva vil våre etterkommere lære om vår tid, om deres «gamle dager»? Akkurat det fortjener vel en liten tanke?, ja kanskje tilogmed en liten prat oss i mellom, på jobben, på puben eller hjemme?

 

Vårt liv her i verdens beste samfunn er skapt av mennesker, av de som levde i «gamle dager», de som bidro med arbeid, med kunnskap og kløkt, de tusener som sloss for en moderne velferdsstat med deltagelse i politisk arbeid og fagbevegelse, alle de tusener som bygde landet, alle de tusener som brydde seg om sine etterkommeres framtid. Og det er oss, takk skal dere ha! Eller tar du det som en selvfølge, som om vårt samfunn er et resultat av naturlover?

Så hva med oss? Hva blir vårt ettermæle, vårt historiske fotavtrykk? Jeg bare spør...

 

 

I natt kom Pax...

Bare det å tenke tanken «dra på tur», var nok til å vekke hunden under salongbordet som vrengte sine nøttebrune øyne forventningsfullt mot meg. Jeg satt lenge i tenkemodus og vurderte vær og vind, snø og kulde. Å dra til fjells en lørdag ettermiddag midt i januar måtte jo nøye vurderes, hvilket jeg gjorde og tok beslutningen. Tanke ble til ord, vi drar på tur! Pax spratt opp, løp rundt i stua og klynket av glede. Den store, sterke golden retriever var alltid beredt.

Sekken ble pakket med alt som tilhører kategorien «for sikkerhets skyld», og pulken til Pax rommet telt, underlag, sovepose og fiskeutstyr. Alt inn i bilen, ha det og god tur...

 

I nord-Norge trenger en ikke kjøre langt for å komme opp på snaufjellet, der går hav og fjell hand i hand. Ute på Stormyra møtte vi sterk motvind med tett snødrev, ikke med de store, godmodige snøfiller, men med de små, stikkende. De som pisker deg i ansiktet og kler alt i hvitt. Det ble tungt å gå til tross for brede treski. Verre var det for Pax som sank ned til buken. Tappert bykset han fremover med pulken på slep. I enden av myra søkte vi ly under den store offersteinen og tok en tiltrengt hvil. Pax var hvit og våt. De mørkebrune øynene så bedende opp på meg med klar beskjed; - dette er galskap, vi må snu! Jeg børstet snø av min venn, renset potene fri for is og forklarte oppmuntrende at vi nå var halvveis til Gressvatnet, der vi skulle slå leir. Vi gikk, eller rettere sagt vi slet oss videre.

 

Teltet ble surret fast til noen sølvvier som stakk opp fra snøen. Store snøskavler i mørket gjorde det vanskelig å finne forskjell på land og vann. Jeg lot isbor og snøre ligge i pulken og krøp inn i teltet. Det gjorde Pax også. På primusen stekte jeg pølser og egg, og Pax fikk favorittforet sitt. Vi spiste oss mette. Trøtt og sliten krøp jeg ned i soveposen og sovnet bak ryggen til min turkamerat mens vinden reiv og sleit i teltduken.

 

Så mange minner, så mange episoder som er meislet inn i hukommelsen;

...oppe i Foldvik fjella blir elva presset sammen i ei fjellkløft til en buldrende foss. Pax og jeg skal over på andre siden. Den korteste veien er å hoppe over kløfta... Jeg kaster sekken min og kløvet til Pax over på andre siden. Det er ingen vei tilbake, vi må hoppe, bare ikke snuble! Jeg først med hjertet i halsen. «Dødsspranget» lykkes, og jeg lander lettet på andre siden. Verre er det med Pax, han løper klynkende fram og tilbake for å lete etter bedre løsninger. - Kom nå, hopp, hopp! Han tar endelig fart og svever elegant over kløfta med det ville fossestryket noen meter under.

 

Jeg ligger døsig på et leie av mose og lar fantasien stimuleres av de hvite skyfigurene som seiler under en blå himmel. Det lukter sommer av lyng, krøkebær og vierkratt, en heilo sitter på tua og fløyter melankolsk. Hunden slikker meg takknemlig på kinn og logrer med halen. Vi klarte det, vi klarte spranget. Dette er vår lykkestund!

Takk for at du kom til meg i drømme. Javisst savner jeg deg. Og jeg tror nok du savner meg også...

 

 ps.: Jeg setter pris på kommentarer, så bruk gjerne kommentarfeltet under, der kan du også være anonym om ønskelig...:) ds,

Null nytt for ZERO!

Under ZEROs årlige konferanse redegjorde statsminister Erna Solberg for regjeringas klimapolitikk de kommende år. Miljøorganisasjonen ZERO hadde store forventninger til regjeringas klimapolitikk, men ble i likhet med de andre miljø– og natur organisasjoner dypt skuffet. Sett på bakgrunn av ZEROs egen målsetting er det forståelig: - Zero Emission Resource Organisation (ZERO) er en uavhengig, ideell stiftelse som jobber for å begrense de menneskeskapte klimaendringene og for å møte verdens voksende energietterspørsel uten å skade miljøet. For ZERO er utgangspunktet at det finnes en utslippsfri løsning for all energibruk, og at det er mulig å finne løsninger for en voksende verden uten å true klima og naturmangfold. 
Erna Solberg kunne imidlertid love å intensivere produksjonen av olje og gass, hvilket selvsagt vil øke utslippene av klimagasser i stedet for en reduksjon. Det er derfor vanskelig å se hvordan Norge skal kunne nå sin internasjonale forpliktelse, som å redusere utslippene av klimagasser med 17 millioner tonn innen 2020. Dette tilsvarer om lag 30 prosent av dagens utslipp. Den forrige regjeringa erklærte at Norge skal bli karbonnøytralt innen 2050.

Dette klimaforliket har den nye regjeringa lovet ikke bare å følge opp, men å forsterke innsatsen for et karbonnøytralt Norge.

Hvordan det skal gjøres når vi fortsatt øker våre utslipp, er selvsagt vanskelig å forstå, i alle fall for oss vanlig dødelige.

 

Norges utslipp av klimagasser i fjor utgjorde 53 millioner tonn med unntak av utenriks sjøfart og luftfart. Siden vi er bare drøye fem millioner mennesker her på berget sørger hver enkelt av oss for å slippe ut i atmosfæren over 10 tonn klimagasser hvert år. Også på det området ligger vi helt i verdenstoppen...

EUs klimakvoter skulle i utgangspunktet være et effektivt middel for å redusere utslippene. Markedsmekanismene tilbud/etterspørsel har imidlertid redusert prisen på en klimakvote til snaue 30 kroner, altså null verdt. 

En klimakvote tilsvarer 1 tonn karbondioksid, det samme som hver passasjer avgir på en flytur mellom Oslo og Bangkok. Sjøl kunne jeg faktisk hatt råd til ei kvote, men det var ingen som spurte...

Apropos EU, nå skal subsidiene for anvendelse av fornybar energi som vind- og solkraft reduseres til fordel for subsidiering av kull- og gasskraftverk - av økonomiske årsaker!

 

Det er bare å innse at vi har et økonomisk system som er uregjerlig. Våre regjeringer, uansett farge, kan bare foreta kosmetiske forandringer. Økonomien krever en ubønnhørlig vekst, vekst i kjøpekraft, vekst i profitt, vekst i BNP. Regjeringers politiske programmer må underlegge seg økonomiske lover som om de skulle være naturlover a la tyngdekraften. Dette er vår tids svøpe!

 

Derfor kan en stakkars statsminister ikke love grunnleggende endringer ut fra ny erkjennelse. Derfor holder hun taler som kan mistenkes å være en kopi av vår forrige statsminister sine med svulstige ord, slike som egner seg til festtaler. Politikk er som kjent det muliges kunst - inkludert kunsten å forføre et helt folk. 

Men vi vanlig dødelige kaller det gjerne regelrett løgn!

 

 ps.: Jeg setter pris på kommentarer, så bruk gjerne kommentarfeltet under, der kan du også være anonym om ønskelig...:) ds,

«Nu går alt så meget bedre!»

Denne berømte konklusjon ble erklært av Høyres statsminister, Kåre Willoch, under hans regjeringstid 1981-1986. Bakgrunnen for denne påstanden var frisleppet av kreditter i banker og finansinstitusjoner. Kredittkapitalen ble ytterligere styrket da regjeringen sprøytet inn 40 milliarder oljekroner, tilsvarende 90 milliarder kroner i dagens verdi.

Dette førte til en enorm vekst i utlån og en generell styrket kjøpekraft. Investeringer, aksjekurser og prisnivå steg drastisk. Den store festen var i gang. Mange fikk lån uten sikkerhet og kjøpte luksuriøse boliger, båter og hytter, de kjørte rundt i de dyreste bilene og satset penger på spekulative investeringer. Jappetiden så dagens lys.

I likhet med det mange land i Europa opplever i dag, vokste finanskapitalen langt mer enn kapitalen knyttet til produksjonen av varer og tjenester.

Krakket måtte komme og det med den største bankkrisen i etterkrigstidens Norge. Begrepene gjeldsoffer og gjeldsslave vitnet om den nye formen for fattigdom, hvilket rammet titusenvis av enkeltpersoner og familier.

Vi har de siste årene opplevd en lignende utvikling. Men vår nye regjering synes det går for sent, kjøpekraften må økes ytterligere. Det skal skje med en generell skattelette på flere titalls milliarder. Dessuten skal avgift på arv og formue fjernes. Det kan ikke jeg glede meg over siden fribeløpet på arv er i dag 470.000 kroner og på formue 1.74 millioner for ektepar. Men selvsagt kommer det godt med for de som overstiger fribeløpet...

 

Lønnsutviklingen er nærmest eventyrlig i dette landet med en årlig økning på 3-4 prosent. Gjennomsnittlig månedslønn ligger i dag på 39.600 kroner.

Lønnsinntektene er imidlertid ikke tilstrekkelig for å dekke våre konsumbehov. Finanstilsynet kan opplyse at gjelden i norske husholdninger nå er rekordhøy og nærmer seg størrelsen på oljefondet. I dag er gjelden på 4.100 milliarder kroner, og den vokser raskere enn inntektene!

 

Det blir i meste laget for mange, inkasso og konkurser følger i kjølvannet av gjeldsbelastningen. Per i dag skylder inkassokundene 66.8 milliarder kroner, tilsvarende mer enn to norske bistandsbudsjetter! 215.000 nordmenn har nå betalingsanmerkninger. I april i år økte antall konkurser med 51 prosent i forhold til året før med de personlige tragedier som naturlig følger med.

Aldri før har det norske folk hatt så sterk kjøpekraft. Det kjøpes, det brukes og kastes i et tempo og i mengder som fortjener merkelappen Konsumfascisme. Vår tids forbrukerideologi kan mistenkes å være religiøst betinget, et religionssubstitutt!

 

Har vi ingenting lært av Høyres politiske eksperiment på åttitallet? Svaret er nei, flertallet har ingenting lært, svaret er ei blåblå regjering som bare er hakket mer bevisstløs enn den forrige. 

Men stadig fler ser på verden og på politiske beslutninger med andre briller enn for tretti år siden. De ser gjennom brillene til Forente Nasjoner og til utallige miljøorganisasjoner, gjennom brillene til tusenvis av forskere og kritiske økonomer.

Og det de ser gir konklusjonen: Nu går alt så meget verre!

 

 ps.: Jeg setter pris på kommentarer, så bruk gjerne kommentarfeltet under, der kan du også være anonym om ønskelig...:) ds,