fredag 28. mars 2014

Er borgerlønn løsningen?

Ja, det mener verdens fremste økonomer. To av dem, amerikanske Milton Friedman og James Tobin, også nobelprisvinnere, utarbeidet fullstendige modeller for hvordan et samfunn kan innføre og finansiere basic income, såkalt borgerlønn.
Alaska har hatt en form for borgerlønn siden 1977, og Sveits skal innføre ordningen fra 2017. Borgerlønn for alle landets innbyggere over 18 år vil erstatte omtrent alle trygdeordninger, sykepenger, ledighetstrygd og øvrige sosiale ordninger. Hele det enorme byråkratiet som forvalter alle disse statlige overføringer vil dermed bli redusert til bortimot null.
 
Men hva skal egentlig borgerlønn være løsningen på? Har vi problemer? Svaret må dessverre bli et JA! Aldri før i menneskehetens historie har vi brukt så store ressurser på kartlegging av såvel planetens som menneskehetens tilstand. En hel vitenskap er engasjert i utforskning av jordas ressurser være seg matjord, fiskeressurser, mineraler og energibærere. Konklusjonen har lenge vært klar og alarmerende, planeten tappes for ressurser i et tempo som ikke er bærekraftig. Sagt med andre ord, mennesket er i ferd med å bygge ned sin egen planet. 
Erkjennelsen av at vi lever i et romskip, kalt «den blå planeten», som har en begrenset mengde ressurser til rådighet, sprer seg til stadig flere mennesker, som igjen danner et potensiale for politisk handling.
 
Vi vet også med vitenskapelig nøyaktighet hvordan fordelingen av jordas ressurser forholder seg i dag. Og vi vet at den er blodig urettferdig. Vi vet at 20 prosent av verdens befolkning beslaglegger 80 prosent av jordas ressurser. Vi vet at tusenvis dør av sult og underernæring hver dag, vi vet at tusenvis dør daglig av sykdommer relatert til forurensing og klimatiske endringer.
Skal vi ha det sånn? Svarer vi ja, svarer vi også ja til fortsatt å stagnere på dyrestadiet hvor «alles kamp mot alle» er selve kampen for tilværelsen. Svarer vi nei, må vi ta i bruk det spesifikt menneskelige, nemlig idealer som rettferdighet og solidaritet.
Da er det enkelt å forstå at løsningen er en omfordeling til en global og rettferdig fordeling av jordas ressurser. Solidaritet er naturlig når vi innser at alle mennesker på jorda er likeverdige. Men dersom du mener at du og ditt liv er mer verd enn Angelicas i Colombia eller Mumberes i Uganda, ja da har du en forklarings utfordring!
 
Høyresiden i det politiske landskap har også så smått begynt å vurdere borgerlønn som en løsning på menneskehetens fastlåste tilstand. Kommunistspøkelset blir noe fortrengt til fordel for eliten av økonomer som fremholder at markedsmekanismene, «den usynlige hånd», fungerer best på lokalt nivå, men uegnet på nasjonalt og globalt plan.
 
Så hvorfor ikke satse på en menneskehetens borgerlønn, en garantert minsteinntekt det går an å leve et anstendig liv på? Vi besitter alle midler som kreves for å kunne organisere en slik løsning. Men det kreves nytenkning og mot. Det kreves visjoner og dristighet. Akkurat det er mangelvare i det politiske landskap. Våre fossile regjeringer evner ikke å tenke i nye baner med nye løsninger. Dessverre!
 
 

fredag 21. mars 2014

Ikke så lett å forstå...

... å forstå politikere, mener jeg, hverken nasjonalt eller globalt. Jeg synes de ofte sier en ting, men gjør noe helt annet. Kanskje det er «det muliges kunst», slik politikken blir definert, som gjør at hensikten bak den politiske beslutningen er godt gjemt? Liksom en dyktig sjakkspiller gjør et trekk som viser seg taktisk klokt først flere trekk senere?

Norge går en vanskeligere økonomisk tid i møte, sier regjeringa, med en betraktelig økning i arbeidsledigheten. Derfor gikk regjeringspartiene til valg på reduserte skatter og avgifter, vekstfremmende skattelettelser blir det kalt. 25.800 skatteytere med inntekt over 2 millioner skal dele en milliard i skattelette, i gjennomsnitt 39.000 kroner på hver. Den millionen med lavest årsinntekt får ingenting! Er det vekstfremmende? Det øker jo bare inntektsforskjellene mellom folk. Kunne ikke Fremskrittspartiet og Høyre ha sagt det rett ut; «... ja, vi vil øke klasseforskjellene i samfunnet!».
 
Og hvorfor sa de ikke at trygdeavgiften og avgiftene på diesel, tobakk og alkohol må økes for å kompensere for fjerning av arveavgiften? Man trenger ikke være matematiker for å forstå at det er igjen de rikeste som tjener på null arveavgift.
Hvorfor sier ikke regjeringa det rett ut; «... ja, vi vil at de rike skal bli rikere, vi vil stanse sosial utjevning!» Det er heller ikke så lett å skjønne at økt oljeproduksjon og flere mål dyrkbar mark under svart asfalt er så «vekstfremmende» i forhold til klimaforliket, særlig ikke med reduserte bilavgifter i tillegg. Men klimaforlik og klimakrise skal ikke legge noen demper på den politiske kampen for økt forbruk og høyere BNP. Men det sier jo ikke regjeringa høyt; «... vi gir blaffen i hele klimakrisa, vi må prioritere økonomisk vekst!»  
 
Det hadde jo også vært artig om Norges utenriksminister hadde talt EU og USA midt imot og erklært folkeavstemninga på Krim for høyverdig demokrati. 
Brende er jo så begeistret for Sveits der folkeavstemninger holdes når viktige spørsmål skal avgjøres. Krim tilhørte Russland inntil 1954 da Sovjetunionens leder, Nikita Khrusjtsjov «lånte bort» halvøya til Ukraina. Han var jo sjøl ukrainer... Ikke rart størsteparten av befolkninga er russere som nå vil at Krim igjen skal tilhøre Russland. Er ikke det ganske naturlig, rett og riktig?
 
Men hvorfor er EU motstander av det? Har det noe med NATO å gjøre? Dersom Ukraina ble medlem i EU, med full suverenitet over Krim halvøya, ville sannsynligvis NATO etablere militærbaser der, på dørstokken til Russland. Kanskje Russland ikke likte det noe særlig?
At USA blander seg inn og kritiserer Russland for brudd på folkeretten er jo direkte fornøyelig og vekker en god latter. For har den krigsmaskinen noensinne stilt spørsmål om folkerett når de invaderte andre land, være seg Korea eller Vietnam, Irak eller Afghanistan?
 
Ble folkeretten lagt til grunn når Norge deltok i bombinga av Libya eller i militære operasjoner over flere år i Afghanistan?
Nei, det er sannelig ikke lett å orientere seg i det politiske landskap når politikerne taler med to tunger, og enda verre blir det når de taler i tunger...
 
 

fredag 14. mars 2014

Abortus Provocatus

En kortversjon av Nans historie:
- Han så faktisk litt redd ut da jeg fortalte at jeg var gravid. Men han klemte meg og sa han var glad for det. Vi ruslet sakte gjennom parken, hand i hand, med min godt fortøyd i hans. Vi skulle bli tre. Jeg følte en lun varme i hele kroppen og nærmest svevde avsted sammen med min elskede mann. Nå visste jeg hva lykke var.
Da jeg var åtte uker på vei, jeg husker både dato og klokkeslett, åpnet jeg den ufrankerte konvolutten. Det var et kort brev fra han. Han måtte dessverre gjøre det slutt mellom oss siden han hadde forelsket seg i en annen. Problemet med ungen kunne jeg løse med abort. Fosteret i min mage vendte seg mot meg fra en potensiell lykkelig framtid til en mørk, fortvilt trussel. Takket være gode venner og en forståelsesfull fastlege, overlevde jeg «helvetesuka» som kulminerte med en provosert abort.
Loven om selvbestemt abort før 12. svangerskapsuke ble vedtatt i 1978 etter mange års kvinnekamp, 164 år etter at grunnloven ble forfattet og 65 år etter at kvinner fikk stemmerett. Lovens kriterier hviler på fem punkter; a) det er fare for kvinnens fysiske eller psykiske helse, b) kvinnen har en vanskelig livssituasjon, c) det er stor fare for sykdom hos barnet, d) graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest, e) mor har psykisk sykdom eller psykisk utviklingshemming.
Grensen mellom abort og fødsel går nå ved den 22. svangerskapsuke siden moderne legekunst gjør det mulig å holde fosteret levedyktig etter 22 uker.
Begrepet «liv» har en dobbel betydning som brukes om hverandre. Vi må nemlig skille mellom livet i tilværelsen, det som lever som et individ i naturen, i virkeligheten – og den form for ufødt liv som kun er et potensiale. Et foster er således en ansamling celler med et genetisk anlegg som muliggjør en utvikling til et fullverdig individ. En utvikling som forøvrig avbrytes av langt flere naturlige spontanaborter enn fremprovoserte.
Det er overveiende menn med en religiøs forankring som underkjenner kvinner som selvstendige, suverene subjekter i samfunnet, de betrakter kvinner som objekter, som fødemaskiner i tjeneste for reproduksjonen av mannssamfunnet – det er disse som brutalt ynder å betegne abort som «å ta liv i mors mage».
Det er langt igjen før alle verdens kvinner får rett til sjøl å bestemme over egen kropp og livssituasjon, ikke minst på grunn av forbud mot prevensjon, igjen med religionen som argument. Millioner av kvinner må ty til ulike desperate metoder for å kvitte seg med fosteret, ofte med eget liv som innsats. FN anslår at det på verdensbasis utføres rundt 15 millioner illegale aborter hvert år, hvorav 150.000 kvinner mister livet på grunn av skader under inngrepet.
Ethvert barn som settes til verden bør være ønsket og samtidig bli beskyttet av de menneskerettigheter som er tilkjempet opp gjennom historia. For det er det fødte liv vi først og fremst skal hegne om!

fredag 7. mars 2014

Apropos 8. mars.

I beskrivelsen av kvinnekjønnets historie støter vi ofte på uttrykk som «kvinner fikk», alternativt «kvinner fikk ikke». De som ga måtte nødvendigvis være menn. 
Det patriarkalske, mannsdominerte samfunn ble etablert parallelt med den monoteistiske religion der guden var mann, Herren sjøl. Overgangen fra en nomade tilværelse til jordbruk tvang fram nye lover i forhold til eiendomsbesittelse av jord, husdyr og «det annet kjønn».

Og hvorfor ikke bruke den allmektige Gud som lovgiver? Han som allerede gjennom skapelsen hadde bestemt forholdet mellom mann og kvinne? Som kjent tok Herren et ribbein fra mannen og av det skapte han manninen, ho Eva. Dette fordømte ribbeinet skulle 
forsegle kvinnens skjebne som mannens underdanige, som sin fars og sin manns eiendom.
 
For å rydde enhver tvil av veien måtte Herren tilkalle Moses og gi han lovverket i klartekst, kjent som De ti bud
I det tiende budet blir kvinnen stilt i samme bås som din nestes eiendom, hans slaver, hans okse eller noe annet som hører din neste til
For sikkerhets skyld gjorde Paulus senere oppmerksom på at kvinnen skal tie i forsamlingen (1 Kor 14,34-35).
 
Da er det vel ikke så rart at vår Grunnlov av 1814 ga kvinner ingenting. De skulle fortsatt være umyndige på lik linje med barn og prisgitt mannen som hans berettigede eiendom. 
Men de var verdifulle som billig arbeidskraft i fabrikkene og som hushjelper i byene. Det skulle gå over femti år før kvinnene fikk samfunnsmessig myndighet, men uten stemmerett. Stemmeretten ble gitt til de 40 prosent av menn over 25 år som var bønder og embetsmenn eller som tilhørte det rike byborgerskap.
Stemmerett fikk kvinner først i 1913, 99 år etter at Norges Grunnlov ble forfattet! Fra samme år startet kampen for selvbestemt abort, hvilket ble en realitet først i 1978, 65 år senere. 

Loven om selvbestemt abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke er igjen oppe til diskusjon på grunn av regjeringas forslag til legers reservasjonsrett. En slik uthuling av abortloven blir ganske sikkert reflektert i paroler under demonstrasjonstoget 8. mars.
 
Er kvinnekampen over? Har ikke kvinner oppnådd tilstrekkelig grad av likestilling? 
Svaret er nok nei og langt i fra! Men her i Vesten vender kampen seg fra politiske og økonomiske rettigheter til kampen om å bli akseptert som likeverdige mennesker. 
Målet må være at begge kjønn skal respektere hverandre som likeverdige subjekter og bli beskyttet av den universelle loven om menneskerettigheter. 
Og man trenger ikke gå til de muslimske land for å utøve søstersolidaritet mot en grell undertrykkelse av kvinner med tilhørende vold... 
Den ferske undersøkelsen fra EU, for eksempel, viser at en tredel av alle kvinner i Europa har vært utsatt for fysiske eller seksuelle overgrep, og 5 prosent har blitt voldtatt. Det dreier seg altså om millioner av kvinner som lever i angst og fornedrelse.

Nå må menn på banen og ta et oppgjør med den brutale, primitive adferd som rår hos eget kjønn. 
Gjør det gjerne i 8. mars toget under parolen:

«Avsky for menn som utøver vold mot kvinner – solidaritet med våre kjærester, koner, mødre og døtre!»