Abortus Provocatus

En kortversjon av Nans historie:

- Han så faktisk litt redd ut da jeg fortalte at jeg var gravid. Men han klemte meg og sa han var glad for det. Vi ruslet sakte gjennom parken, hand i hand, med min godt fortøyd i hans. Vi skulle bli tre. Jeg følte en lun varme i hele kroppen og nærmest svevde avsted sammen med min elskede mann. Nå visste jeg hva lykke var.

Da jeg var åtte uker på vei, jeg husker både dato og klokkeslett, åpnet jeg den ufrankerte konvolutten. Det var et kort brev fra han. Han måtte dessverre gjøre det slutt mellom oss siden han hadde forelsket seg i en annen. Problemet med ungen kunne jeg løse med abort. Fosteret i min mage vendte seg mot meg fra en potensiell lykkelig framtid til en mørk, fortvilt trussel. Takket være gode venner og en forståelsesfull fastlege, overlevde jeg «helvetesuka» som kulminerte med en provosert abort.

Loven om selvbestemt abort før 12. svangerskapsuke ble vedtatt i 1978 etter mange års kvinnekamp, 164 år etter at grunnloven ble forfattet og 65 år etter at kvinner fikk stemmerett. Lovens kriterier hviler på fem punkter; a) det er fare for kvinnens fysiske eller psykiske helse, b) kvinnen har en vanskelig livssituasjon, c) det er stor fare for sykdom hos barnet, d) graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest, e) mor har psykisk sykdom eller psykisk utviklingshemming.

Grensen mellom abort og fødsel går nå ved den 22. svangerskapsuke siden moderne legekunst gjør det mulig å holde fosteret levedyktig etter 22 uker.

Begrepet «liv» har en dobbel betydning som brukes om hverandre. Vi må nemlig skille mellom livet i tilværelsen, det som lever som et individ i naturen, i virkeligheten – og den form for ufødt liv som kun er et potensiale. Et foster er således en ansamling celler med et genetisk anlegg som muliggjør en utvikling til et fullverdig individ. En utvikling som forøvrig avbrytes av langt flere naturlige spontanaborter enn fremprovoserte.

Det er overveiende menn med en religiøs forankring som underkjenner kvinner som selvstendige, suverene subjekter i samfunnet, de betrakter kvinner som objekter, som fødemaskiner i tjeneste for reproduksjonen av mannssamfunnet – det er disse som brutalt ynder å betegne abort som «å ta liv i mors mage».

Det er langt igjen før alle verdens kvinner får rett til sjøl å bestemme over egen kropp og livssituasjon, ikke minst på grunn av forbud mot prevensjon, igjen med religionen som argument. Millioner av kvinner må ty til ulike desperate metoder for å kvitte seg med fosteret, ofte med eget liv som innsats. FN anslår at det på verdensbasis utføres rundt 15 millioner illegale aborter hvert år, hvorav 150.000 kvinner mister livet på grunn av skader under inngrepet.

Ethvert barn som settes til verden bør være ønsket og samtidig bli beskyttet av de menneskerettigheter som er tilkjempet opp gjennom historia. For det er det fødte liv vi først og fremst skal hegne om!