Bursdag i bushen...(2/2)

Om jeg ikke hadde våknet av hanene som galer og fuglene som spankulerer på bølgeblikktaket, så ville i alle fall damene under huset ha sørget for å få meg våken etter noen timers søvn på gulvet.  Og det var det de gjorde, der de hakket kjøtt i småbiter og knuste krydder og urter i morteren.  Slikt blir det lyd av, det vil si bankelyder som minner om taktfast musikk.
Sola sendte allerede de første striper av lys inn på gulvet gjennom glipene i plankeveggen, og morgentrøtte fjes dukket fram under myggnettingen.  Jeg forsto av lydene fra «badet» at noen hadde våknet før meg, blant dem kona mi, min pujing, som tredde et gullforgylt buddhasmykke over hodet mitt, kysset meg på panna og hvisket; gratulere med dagen!

Siden døra ikke går helt igjen, og veggen er like høy som døra, slenger man bare håndkledet over dørkarmen for å markere opptatt.  Vannet i den store keramikk krukka er såpass kaldt at det er å lov å hive etter pusten når den første plastbollen med vann tømmes over hodet.  På grunn av tyngdekraften må man lære seg å kaste vannet oppover mot armhuler og andre huler.  Man blir jo rein, og det er jo hele poenget.
WC, water closet, består av et hull i gulvet hvor man skyller ned med vann ved hjelp av samme bollen.  Stakkars de som har vondt i knærne, tenkte jeg...
Plastbollen har erstattet den halve kokosnøtta som ligger forlatt borte i det ene hjørnet, en viss modernisering foregår også her, på badet...

Lastebilen med bord og stoler har kommet, snart er uteplassen klar til å ta i mot alle gjestene.  Her går det unna på dugnad, så effektivt at selv folka i ei lita bygd sør i Troms ville ha nikket anerkjennende...

Seremonien starter med at Ton, yngstegutten på tjue, sammen med sin fetter, skal få sine hoder glattbarbert.  Men først må håret klippes, og det gjør vi.  Vi, familie og venner, klipper litt hver etter tur.
Så går det slag i slag.  Innvielseseremonien til Buddha munk som kvalifiserer til et halvt år i kloster, deretter skal det danses med orkester nedover veien til Buddha templet, nok en ny seremoni i templet, for endelig å avslutte med kveldens forestilling, teater og dans på scenen.  Det er dekket på til tre hundre gjester som skal bevertes og bedrikkes.
Folk forsto at et så stort arrangement ikke ville la seg realisere ute på ei fattig landsbygd, hadde det ikke vært for oss, kona og meg, som bar mesteparten av utgiftene.  Konas bror bidro så godt han kunne.
Ikke rart vi tre ble kalt opp på scenen under en pause i forestillingen...
Samtidig hadde ryktet gått som den berømte ilden i tørt gress at mannen hennes, pusjai, hadde bursdag.  Det, i tillegg til at jeg som europeer er et svært sjeldent innslag på de kanter, utløste ønsker om å hilse på, gratulere og skåle.
Og som jeg tidligere har innrømmet, som det anstendige og høflige menneske jeg er, sier jeg sjelden nei..:).
Men nå måtte jeg ta det litt med ro og bare nippe bitte litt til alle de whiskyglass som ble bydd meg, for til slutt å late som, det vil si rein juksenipping...

Det kom meg til gode da jeg senere sto på scenen med mikrofonen i handa og så utover alle de festglade menneskene samlet rundt bord dekket med lys og blomster.  Jeg konsentrerte meg om å snakke tydelig og korrekt thai. (hallo alle sammen, jeg, Kjell fra Norge elsker thai, thai elsker thai (jeg la armen rundt kona), takk for at jeg får være sammen med dere.)
Det ble lenge helt stille, så lenge at jeg ble nervøs for at jeg kanskje hadde sagt noe galt.  Men så kom det, som et samstemt kor, det som hele verden behersker;
Happy birthday to you!

Jeg gikk ned fra scenen, holdt kona trygt i handa, og juksenippet ikke mer resten av den kvelden...

Bursdag i bushen...(1/2)

Det eneste ledige setet var nærmest vinduet, rett bak sjåføren.  Hvilket betydde at jeg ikke kunne få rettet ut beina på grunn av skilleveggen.  Der skulle jeg sitte i ti timer på vei nordover til min kones hjemsted.  Bussen stoppet i et veikryss som het Sak-Lek klokka ti om kvelden.  Derfra måtte jeg ta taxi til Phama-Kab.  Men hvor var den, taxien altså?  Joda, jeg kunne ringe til kona og be noen og hente meg, men da var jo hele poenget borte.  Hun hadde reist noe dager i forveien for å hjelpe til med alle forberedelsene til den store dagen, og jeg hadde bløffet og sagt at jeg ble forhindret, jeg kunne dessverre ikke komme.  Det ble servert mange rare ord, med høyt tonefall i telefonen.  Heldigvis forsto jeg ikke mer enn en brøkdel.  Det var forsåvidt nok..  Men, hele poenget var jo at jeg skulle dukke opp som en gledelig overraskelse kvelden før den store dagen...
Så hvor i heite hule skal jeg finne en taxi på dette øde, avsidesliggende stedet?

Noen må ha hørt den nyankomne utlendingen stående med en bag over skuldra på et buss stopp og rope taxi, Phama-Kab.  For plutselig dukker det opp en gammel mann på moped, og sier Phama-Kab med en pekende finger på setet bak seg.  Og avgårde bar det innover i landet på noen smale veier, stedvis asfaltert, stedvis så dårlige at jeg måtte gå av sykkelen.  Noen steder ble vi regelrett angrepet av hunder.  De løp om kapp med oss og glefset etter beina mine.  Jeg brølte og sparket vilt, den gamle mannen hadde sin fulle hyre med å holde sykkelen på veien.  Om jeg var redd?  Ja, det var jeg vel, men jeg trøstet meg til vår eneste følgesvenn, den store, gule fullmånen på østhimmelen...

Etter en snau time kunne vi endelig, stive og støle, parkere foran min kones barndomshjem.  Jeg rakk så vidt å betale den gamle mannen det tredobbelte av hva han forlangte, og samtidig registrere det brede smilet fritt for tenner, før de var rundt meg med kona i spissen.  Familie, nabo og venner var samlet på det store bordet under huset på påler der de siste forberedelser til den store dagen ble gjort.  Der tok jeg plass, jeg også.
La det være sagt, i en sådan stund, med alle de glade, varme menneskene som tar deg så vel i mot, i en sådan stund må du være laget av rustfritt stål for å kunne hindre tåren som presser seg frem i øyekroken.

Noen har lekket, sannsynligvis er det kona mi, for hvem ellers skulle vite at jeg fyller år på samme dagen som yngste gutten på tjue skal innvies til Buddha munk?  En dag med høytidelige seremonier, en dag der familie, slektninger fjern og nær, venner og bygdas folk samles til fest.  Det er en dag der et par, tre hundre mennesker skal ete, drikke og danse, og gjerne et par dager til.  Det er den største dagen i den unge mannens liv.

Vel, noen begynner allerede å mumle «happy birthday», og rekker fram whisky glasset.  Pokni, sier jeg, i morra, men en liten dram kan jo ikke skade...  Og som det anstendige og høflige menneske jeg er, mumler jeg bare takk som byr...

Og mer anstendighet og høflighet skulle det bli dagen etter... :)

Fra Himmelen til Nirvana.

Jo mer jeg forstår av buddhismen, og samtidig få oppleve den i et buddhistisk land, jo mer fascinert blir jeg over hvilken vakker tankebygning den representerer.  Og tenkeren er ingen Gud eller halvgud, men et menneske av kjøtt og blod som understreker at det ikke eksisterer noen Gud.  Det nærmeste du kommer det guddommelige bærer du inne i deg selv, sier Budda – Siddharta Gautama som levde for ca. 2500 år siden.
Siden du bærer himmelen i ditt eget sinn, kan du øve deg selv til å nå en himmelsk tilstand, Nirvana.  Da må du følge de fem etiske leveregler og kvitte deg med sinnsgiftene.

1. Jeg avstår fra å skade levende skapninger (drap, vold).
2. Jeg avstår fra å ta ting som ikke har blitt gitt meg (tyveri).
3. Jeg avstår fra seksuelle utskeielser, som seksuelt misbruk.
4. Jeg avstår fra ukorrekt bruk av tale (lyve, baktale, tomt prat...)
5. Jeg avstår fra rusmidler som forkludrer sinnet og resulterer i likegyldighet.

Og viktig!: Disse levereglene skal ikke forstås som en plikt som man påtvinges av andre, men som et løfte man gir seg selv, i kjærlighet til andre!

I tillegg må du øve på å bli kvitt alle sinnsgiftene som forkludrer ditt sinn og hemmer deg på veien til Nirvana.  Bønn kan være et hjelpemiddel i så måte.  Buddhistisk bønn er nemlig ikke å be til Buddha, slik som i kristendommen der de ber til en Gud.  Nei, buddhistisk bønn er å be til seg selv for å sette seg noe fore, for å ta noen viktige beslutninger, for å kvitte seg med sinnets grums som skaper lidelse for seg selv og andre; eksempelvis innbilskhet og forutinntatthet, hat og motvilje, grådighet og griskhet, misunnelse og egoisme...  Det er betingelsen for å oppnå klarhet og forståelse, nestekjærlighet og godhet, slik at sinnslikevekt og fredfull glede kan komme til sin rett...

Men, det er som kjent lettere sagt enn gjort.  Desto bedre er det da å vite at du får mange sjanser, du har mange liv!

For hvert liv kan du forbedre din karma, det vil si resultatet av dine handlinger.  Er du et godt menneske, har du en god karma, og kan dø i visshet om at ditt neste liv vil gi deg mulighet til en ytterligere forbedring av ditt karma.  Antall gjenfødelser tar slutt med det livet der du makter å oppnå tilstanden Nirvana. 

Da har du blitt fullstendig opplyst, du har blitt en buddha på det høyeste kosmiske bevissthetsplan.

Men går det motsatt vei også?  Dersom du dyrker dine sinnsgifter og bruker livet ditt til bare å være en skikkelig drittsekk mot andre, hva blir du da gjenfødt som?

En Adolf Hitler for eksempel?
(Han er forhåpentligvis gjenfødt som en kakerlakk på et jødisk kjøkken!)

Thailand, et U-land!?

Det er vanskelig å godta at Thailand har status som U-land, utviklingsland, når man kommer hit som turist til nettopp de store turist sentra.  Da finner du en topp moderne bilpark, det glinser i hvite Toyota'r og svarte BMW'er.  Bak sota vinduer sitter de med mørke solbriller på tur hjem til sin villa med svømmebasseng, egen gartner og sikkerhetsvakt, beskyttet bak høye murer med pigger.  Noe som tyder på at de få har noe som de mange andre ikke har...
Og det stemmer, og det er hovedårsaken til Thailands status som utviklingsland.
Thailand har et godt utbygd helsevesen, skolevesen og en meget god infrastruktur.  Thailand har store inntekter, ikke minst takket turismen, men penger og eiendom er samlet i hendene på de få, en relativ liten overklasse av kapitalister.

Fattigdommen finner du ute på landsbygdene, særlig nord for Bangkok.
Derfra eksporteres arbeidskraft til de store turistsentrene sør i Thailand, være seg som bygningsarbeidere, stuepiker, prostituerte, selgere o.l.

Skal Thailand kjempe seg ut av stemplet som U-land, må det etableres en motkraft til kapitalen og deres lakeier.  Den motkraften kalles fagforeninger, noe som Thailand er omtrent helt blottet for.

Selv om det er billig å bo i Thailand sammenlignet med Norge, er det likevel nesten svelt ihjel når stuepiken må jobbe ti timer hver dag, seks dager i uka for en månedslønn på 1000 kroner.
En bygningsarbeider med samme arbeidstid, tjener det samme, men må i tillegg utholde tretti graders varme i skyggen.
Jeg har spurt mange arbeidsfolk, hvorfor går dere ikke sammen og krever høyere lønn?
Svaret er like enkelt som brutalt, da får vi sparken. For det står alltids noen andre klar til å overta jobben deres.  Det er stort overskudd på arbeidskraft.

Dette kan minne om Norge i mellomkrigstiden, men bare minne om.  For her fryser du ikke i hjel, og det er alltids mulig å skaffe seg en matbit selv om man ikke er i fast jobb.

Men likheten ligger i borgerskapets undertrykkelse av arbeidsfolk, med sine krav om høyere lønn og bedre arbeidsvilkår.  Og midlene som står til rådighet er mange; oppsigelser, bestikkelser og bruk av politi og militære dersom det blir nødvendig...

Kapitalistene har ennå ikke forstått at høyere lønninger betyr økt kjøpekraft, som igjen betyr økt etterspørsel på de varer og tjenester som kapitalisten er helt avhengig av å få solgt, dersom omsetning og profitt skal sikres.

Thailand trenger nok en Martin Tranmæl og
en Einar Gerhardsen!

Blogger og ukeblader – de mest populære...

Hva skriver de om, de mange tusen bloggere, med mange tusen lesere?  Er det noen sammenheng mellom innholdet i de mest populære blogger og de mest leste ukeblader?  Sagt med andre ord, hva vekker størst interesse?  Jeg undersøkte litt og fant følgende:
I de mest populære bloggene kan du lese om hverdagssminke, moteplagg, toalettbesøk, mensen, treningsøkt, garderobe, skinnkjole, pengeforbruk, lipliner, modell for brudekjole, nye sko, frokost, middag,.. og kvelds, nedbør, riktig antrekk, hytta vår, motebildet, lutefisk, ...
Utrolig mange liker å lese om; hvor mange tygg på ei brødskive, bare sitte og lalle, shampo i håret, hårspenner, permanent, bilder fra i går, familiebesøk, drømmen min, pizza, julebord, sitronsaft, kjøttkaker i brun saus, kviser på rompa, bløtkake, kalkun med stuffing, knekkebrød, waldorfsalat, ostekake, støvsuge, hushjelp, går aldri på salg, store problemer: tvinge meg selv til ikke å kjøpe alt jeg har lyst på, selv om jeg har flust opp med penger....
Og ukeblader:

KK (Kvinner og Klær) er det mest leste kvinnebladet, som i følge egen omtale:
KK skriver for en kvinne med mental alder 30-40 år.  Hun er aktiv, sosialt engasjert og selvstendig.  Hun er yrkesaktiv, og har utdanning og inntekt over gjennomsnittet blant kvinner.  De fleste KK-lesere bor i by, eller tiltrekkes av urbane verdier.  KK-leseren er samfunnsengasjert. (Lesertall 256.000).

Vi Menn, som presenterer seg selv slik: Om og for menn!  Vi Menn er Norges desidert største blad for menn, og eneste mannebladet i landet som utkommer hver uke.  Vi Menn er Norges eneste ukeblad for menn.  Hver uke har papirutgaven 537.000 lesere – og nettsiden vimenn.no øker stadig.

Her og Nå, et underholdende TV – og aktualitetsblad med nyheter om kjendiser og kongelige.  Med et lesertall på 552.000 ligger det på en god annenplass sammen med Donald Duck.

Det helt dominerende ukebladet i Norge er imidlertid fortsatt Se og Hør med et lesertall på 995.000 (tirsdag utgaven).  Hvert fjerde ukeblad som selges er et Se og Hør, som nå har passert 500 millioner eksemplarer:

Se og Hør, er det eneste ukebladet som kommer ut to ganger i uken.  Se og Hør har som motto å gjøre livet gladere for folk flest, og dette gjenspeiler seg også i det redaksjonelle innholdet.  Bladet er Norges fremste eksponent for moderne kjendisjournalistikk.  Det er et typisk bilde- og aktualitetsblad, der norske og utenlandske kjendiser står sentralt.  Se og Hør skal underholde, glede og overraske.

Nei, jeg har ingen kommentarer.  Har du?

Kilder:
http://www.aller.no/Allergruppen/Vare_produkter/
http://www.annonse.aller.no/php/art.php?id=840989

Angsten for islamisering.

Åpent brev til Vidar Antonsen og hans likesinnede....

Min facebook venn, Vidar, har blitt en reddhare, ikke for å hoppe i fallskjerm eller å dykke i havet, nei han er redd for økt islamisering av Norge, og viser til en artikkel i Aftenposten av Hege Storhaug med tittelen «En stigende uro».  Hun spør: Klarer vi å stå imot den åpenbare islamiseringen og tvinge den på retrett?

Det kan være greit å minne om at de første innvandrerne fra et muslimsk land ble invitert til Norge!  Tidlig på syttitallet ble det i de største byene i Pakistan opprettet egne kontorer for å hjelpe folk til å flytte til Skandinavia.  Norge trengte arbeidskraft, og det så billig som mulig.  Mobbingen av folk fra nord Norge på sekstitallet ble gradvis erstattet av pakistanere.  «Jævla nordlending» ble erstattet av «jævla pakkis». 

Du som er fra Bodø, Vidar, har således mye å takke pakkisen for!

Men hvor stor er trusselen?  Hvor mange muslimer bor i Norge?
SSB har ingen offisiell statistikk som registrerer den enkeltes tro eller religiøse tilknytning, men det er allikevel et anslag på mellom 120.000 og 150.000 i 2008, og da medregnet norskfødte barn med innvandrerforelder og de om lag 1000 som konverterte fra kristendom til islam.  Med andre ord under tre prosent av den norske befolkning.
Hvor mange av dem vil innføre sharia lover og islamisere Norge?
Dessuten er det verdt å notere seg at andelen av innvandrere som kommer fra muslimske land er sterkt avtagende; i 2000 var andelen 82%, i 2007 var den 17%. (http://www.ssb.no/)
Du og Hege Storhaug har gitt opp troen på et flerkulturelt samfunn.  Unnskyld, men jeg må flire litt..., du bor jo i historiens desidert største flerkulturelle samfunn noensinne, nemlig supermakta USA!  Der finner du jo også store kolonier med nordmenn.  De rømte fra fattigdom og nød for å søke lykken på den andre siden av Atlanter'n.  Det er også på sin plass å minne deg på at vi nordmenn reiser over hele planeten med den største selvfølge, og danner egne miljøer og kolonier.  I Spania er det over 50.000 fastboende nordmenn med egne kirker (7 stk.), egne skoler og sykehus, egne aviser og restauranter etc.  Tilsvarende forhold er det her i buddhistiske Thailand, og ingen blir sendt hjem, ingen er redd oss.
Apropos redd, hvem bør være mest redd hvem?  De lærer historie i muslimske land også. Blant annet lærer de at de kristne fra Europa misjonerte med Bibelen i den ene handa og sverdet i den andre.  De drepte for fote og kolonialiserte omtrent hele verden!

Ærlig talt, Vidar, du dyrker din hobby borte i Texas med å henge i noen tynne snorer festet til en duk som kalles fallskjerm, hvilket burde gi et større perspektiv på liv og tilværelse enn å foreslå et par atombomber i Midt Østen, slik at vi kan få mye fint hundefôr, mange parkeringsplasser og peace...

Det er helt legitimt å ta avstand fra både Koran og sharialover (det gjør jeg også), men du inviterer jo deg sjøl til selskap med dem du er mest redd for, terrorister og fundamentalister.

Et velment råd: Ta ballen og ikke spilleren!

Skolen – bare et sted å være? (3/3)

At institusjonen skole har blitt bedre med årene, både for elever og lærere, er det ingen tvil om.  Bedre i forhold til spesialundervisning og elevdemokrati, bedre i forhold til læremidler og tilgang til informasjon.

Det store spranget ble vel gjort med Mønsterplanen i 1987, og siden har skolen gjennomgått små og store reformer, noe har vært bra og noe dårlig.  Noe var så dårlig at mye i reform/læreplaner av 1997, for grunnskolen sitt vedkommende, måtte rereformeres.  Det går nemlig en grense for hva en trettenåring skal bestemme av undervisningsinnhold...
Det aller beste som har skjedd, etter mitt syn, er innføringen av faget «Religion, livssyn og etikk», det er ikke bare tidsriktig, men peker også fremover mot et stadig mer fargerikt og sammensatt Norge.
Men til tross for alle reformer og læreplaner sliter fortsatt skolen med sine problemer. Det er fortsatt høyt fravær (skulk), det er fortsatt mye mobbing, det er fortsatt svært mange elever som betegnes som skoletrette.  Og det er svært mange lærere som melder sin utbrenthet, de orker ikke lenger å presse kunnskap inn i hoder som vegrer seg for å ta den imot.  For å hindre at de rømmer skolen, blir de tilbudt fete lønninger sammen med gode ferie- og pensjonsforhold, noe som det er vanskelig å si nei til.
Men blir de noen bedre pedagoger av den grunn...?

Alle politiske partier har sitt eget skolepolitiske program med forslag som skal gjøre skolen bedre; flere lærere, høyere lønninger, lengre skoledager, høyere krav til lærerutdanning, mer praktisk undervisning etc.
Pedagogisk forskningsinstitutt ved førsteamanuensis i pedagogikk Christian W. Beck har en interessant artikkel i forskning.no der han avviser de fleste politiske utspill som meningsløse og uvitenskapelige.  Han kaller det

en uvitenskapelig skolepolitikk:

- Et utall studier, her hjemme og i utlandet, viser at det er ingen sammenheng mellom lærertetthet og opplæringsresultater.
Det er faktisk bedre å ha én god lærer enn to dårlige.
- Vi og amerikanerne øker den samlede skoletiden samtidig som resultatene går ned, sier Beck, og undrer på hvorfor man holder på med dette.
Kan det være andre motiver som ligger bak?  Er det andre som ser seg tjent med lengre skoledager?
- Sammenhengen mellom teori og praksis stopper opp i skolen, det ser ut som skolesituasjonen er uforenlig med praktisk undervisning, sier Beck, som mener vi må bryte ut av dagens skoleinstitusjon og organisere utdanningen opp mot arbeidslivet.

For egen regning vil jeg tillegge at dagens skole er en institusjon som umulig kan reformeres til bedre trivsel og økt kunnskaps tilegnelse, fri for mobbing, sløve elever og frustrerte lærere.  Dagens skole er først og fremst en oppbevaringsanstalt for våre barn.  Vårt samfunn, med rådende produksjonsforhold, har ikke plass til dem.

Så får vi ta konsekvensene av det!

http://www.forskning.no/                     http://www.uv.uio.no/pfi/om/

SKOLEN - bare et sted å være? (2/3)

All læring starter med et behov for å finne ut av noe. Meningsfulle spørsmål springer ut av en ekte nysgjerrighet omkring virkelige erfaringer.
Slik blir det formulert i introduksjonen til Inquiry Learning (spørrende læring).
Og det er da ikke vanskelig å godta den påstanden?!

Men å oppleve virkelige erfaringer som grunnlag for læring forutsetter en helt annen skolemodell.  Da må samfunns- og arbeidsliv sprettes opp og gi plass til våre barn.  Da kreves det et nært samarbeid mellom skole og fagbevegelse, mellom skole og NHO, mellom skole og offentlige institusjoner og etater.  Sagt på en annen måte; samfunnet må ta tilbake våre barn og vår ungdom og tillate dem å «dilte i rompa på de voksne», slik at de tilegner seg praksis og virkelige erfaringer.
Da blir det obligatorisk å bruke bondegårder og fiskebåter, meierier og slakterier, kommunestyrer og storting, fabrikker og byggeplasser, jernbanestasjoner og flyplasser, kyst og nasjonalparker o.s.v., som grunnlag for virkelige erfaringer, med pedagogiske opplegg tilpasset årstrinn og spiralprinsipp.

Men man trenger ikke alltid å dra ut av skolebygningen for å tilnærme seg ny teori gjennom praksis..
I stedet for å starte opp med kapitlet Geometri i matteboka i mattetimen for å lære om vinkler og geometriske figurer, er det langt mer nærliggende å starte i et annet fag, nemlig i faget Kunst og Håndverk.  Der er det naturlig å utforme de første spørsmål omkring geometri ut fra elevens eget arbeid med former og design.
Som introduksjon til teori i fysikk og matte, er en byggeplass utmerket med gravemaskiner, med boring og sveising, muring og snekring, for ikke å snakke om sjølveste byggekrana.  En byggeplass åpner for en lang rekke teoretiske emner innen fysikk, matematikk, samfunnsfag, og kanskje fler...?
Unger som ser ei byggekran i arbeid, vil garantert undre seg over hvordan det er mulig å løfte så tunge ting så høyt opp i været.
De ber om en forklaring, de vil gjerne fatte og begripe!

I dag slipper vi femten, sekstenåringer ut av en ti-årig grunnskole, der et fåtall, om noen i det hele tatt, vet prisen på en liter melk, og langt mindre hvordan prisen fremkommer som et resultat av de mange produksjonsledd.

Det er trist, for å si det mildt!

http://www.inquiringmind.co.nz/WhatIsInquiry.htm

SKOLEN - bare et sted å være? (1/3)

Måten vi danner holdninger og kunnskap hos våre barn, i vår tid, er et helt nytt fenomen i menneskehetens historie.  Vi har jo snudd det hele på hodet!  Jeg mener at så lenge arten Homo Sapiens har eksistert, så har dannelsen av avkommet skjedd ved deltagelse i praksis.  Det var selvopplevd praksis som krevde en forklaring, en teori.

I dag gjør vi det motsatt, vi sperrer ungene våre inne i små rom i store bygninger, der de skal lære teori, uten å skjønne hva den skal eller kan brukes til.
Ganske brutalt egentlig!

«Naturmetoden» for all læring er jo at ungene dilter i rompa på de voksne, de sanser og erfarer for gradvis å delta sjøl, være seg på jakt, fiske, snekre, så, høste...etc.
Ut fra vekselvirkningen mellom egen kropp og omgivelsene, ved å fatte, gripe og kjenne, trenger det seg frem et behov for å forstå og forklare.  Praksisen, erfaringen, blir teorisert, gjerne ved hjelp av begreper som å fatte, begripe og erkjenne.

Selvsagt skal ikke hver nye generasjon finne opp hjulet på nytt, selvsagt kan og skal teori overføres fra generasjon til generasjon.  Poenget er at den pedagogiske metode i dagens skole strider mot menneskets naturlige måte å tilegne seg kunnskap på.  Det skyldes ikke lærerne som sådan, det skyldes ikke læreplaner eller mangel på ressurser.
Det skyldes et samfunn som ikke tillater at ungene våre "dilter i rompa på de voksne", de får ikke delta i den reelle virkelighet.  De sperres inne i sin beste alder, helt opp til tjue års alderen, som potensielle deltagere i samfunns- og arbeidsliv.
Kapitalismens produksjonsforhold tillater ikke at skolen veves inn som en ressurs i samfunnet, det ville ganske sikkert føre til en redusert konkurranseevne med tilhørende tap av profitt.
Ikke rart at ungdommen gjør opprør i skolen, de blir jo tvunget til å leve et «kunstig liv bakom murveggene».  Ikke rart vi får motreaksjoner som skulking, vold og mobbing. Tilsvarende reaksjoner finner vi også hos dyr i zoologiske hager....

Når de helt grunnleggende ferdigheter i morsmål og de fire regnearter er tilegnet, så er barnet tilstrekkelig utrustet til å formulere problemstillinger i forhold til samfunn og natur.  Men da må de få anledning til det, gjennom hele skoleåret, gjennom hele skolegangen, som en naturlig del av spiralprinsippet og den pedagogiske metode.
Jeg tenker da på metoden «spørrende læring» (Inquiry learning) som viser seg langt mer effektiv og helt overlegen den tradisjonelle metoden der læreren doserer med læreboka som kilde.
Inquiry learning forutsetter et eleven får oppleve praksis og gjennom den trenes opp til å stille relevante spørsmål og problemstillinger.

Først da begynner vi å tilnærme oss «Naturmetoden».

http://www.inquiringmind.co.nz/WhatIsInquiry.htm

Statsministeren hyller soldatene, de som synes at krig er bedre enn sex..:)

Vi husker den norske offiseren i Afghanistan som kom med denne betroelsen/forsnakkelsen, noe som selvsagt vakte en del forargelse.

Jeg har litt greie på sex, men vet ingenting om krig.  Men jeg har fantasi nok til å forestille meg hva en soldat kan oppleve i løpet av bare noen få minutter under et angrep.  Angsten for å bli invalidisert eller drept, skrekken som oppstår når kameraten stuper, den lykksalige rusen over å fortsatt være i live under debriefingen.  Adrenalinet er nok bare et av mange hormoner som raser rundt i kroppen.

Men det største kicket kommer nok når selve drapet begås.  Ikke ved å slippe bomber fra fly, eller kaste granater bak åsen.  Nei, du har en fiendtlig soldat i kikkertsiktet, du har tid nok til vurdere om du skal drepe eller ikke.  I det øyeblikket du drar i avtrekkeren og kjenner rekylen i skuldra, i det øyeblikket har du tatt et annet menneskes liv, et individ av samme art.  Du har drept, og du har fått et kjempekick.
Men hvorfor velger unge menn og kvinner å utdanne seg til slike oppdrag?  Har de vokst opp med en joystick i handa og et krigsspill på pc-skjermen?  Har de et spesielt stort behov for spenning?  Eller har de rett og slett bare lyst til å undersøke hvordan det er i virkeligheten, etter alle år med bare øving?  Med andre ord; å lade med skarpt og drepe på orntli'.

Og når det først skal gjøres, er det absolutt enklest å dra til fjerne land og ta livet av folk som det er mulig å vurdere som mindre verdige.  At Taliban har lover og regler som bare påkaller forakt er kanskje motivasjon nok, dessuten betegnes de som opprørere, så da så. 
At månedslønna for en norsk soldat ligger rundt førti tusen kroner, kan vel ikke være motiv nok når det er fare for å miste livet?

Taliban (den som leser boken) som styrte Afghanistan frem til 2001, ble fratatt makta av amerikanske og britiske styrker under påskudd av å underminere al-Qaida.
Taliban soldater og tilhengere ble slaktet i tusenvis.  Og vi snakker her om sønner av tidligere tapre frihetskjempere som etter flere år med sovjetisk okkupasjon maktet å nedkjempe stormakta Sovjetunionen. 

Den afghanske geriljaen, Mujahedin, ble feiret og æret over hele verden.

Hva vil en norsk soldat gjøre når han har en Taliban i kikkertsiktet, dersom han vet at vedkommende er trettito år gammel, har kone og to barn, et lite hus og jord nok til å leve et godt liv?  Han er i tillegg en frihetskjemper, han vil jage ut av landet sitt alle de fremmede soldatene, han vil at afghanere skal få råde i eget hus.

Han har motivasjon, motivasjon god nok for å drepe okkupasjonens soldater, også de som kommer fra Norge.

Men hvilken motivasjon har den norske soldaten, egentlig?

Ærlig talt, Jens.., i nyttårstalen din...

...skryter du uhemmet av veksten i norsk økonomi og i verdensøkonomien, som om det kun er av det gode.
Sitat: Til tross for finanskrisen har gjennomsnittsinntekten i verden aldri vært høyere.  Den samlede produksjonen er nesten dobbelt så stor som for ti år siden.
Du sier også: Flere hundre millioner mennesker er løftet ut av fattigdommen. 
Ærlig talt, Jens, vet ikke statsministeren at en økning i gjennomsnitts inntekt kan såre vel skyldes at de rike blir rikere, og at de fattige forblir fortsatt relativt like fattig.  Dette fordi den rike, dominerende delen av befolkningen presser prisene oppover.
Derfor har FN gitt opp å nå tusenårsmål nummer en, nemlig å redusere den ekstreme fattigdom med 50 prosent innen 2015.  Over en milliard mennesker lever fortsatt i ekstrem fattigdom, det vil si at de må klare seg med under 1 dollar om dagen.
(http://www.fn.no/)
Det samme mønsteret finner altså sted i verdensøkonomien, som det gjør i det landet som du er regjeringssjef i, de rike blir rikere og de fattige forblir fortsatt like fattig.
Norge ligger på verdenstoppen i økonomisk vekst, vi er nå oppe i et Brutto Nasjonal Produkt på 2400 milliarder kroner, nesten fem hundre tusen kroner pr. innbygger.
Vi eser ut over alle grenser på alle områder.  Nesten en fjerdedel av BNP tilskrives aktiviteten i olje- og gass sektoren, 22%!  Vi tømmer reservoarene og omsetter ressursene i aksjer og obligasjoner som om verden skulle bestå statisk i all evighet, og lik den vi har i dag.  At du tør, Jens!
Ei lita atombombe fra Nord Korea eller Iran, kan sette verden i brann, og med det legge hele oljefondet i aske.  Det samme kan skje dersom en ny såkalt finanskrise oppstår, kraftigere og mer ødeleggende.  Den er allerede prognosert av verdens fremste økonomer.
Den lureste måten å bevare oljefondet på, er å la oljen og gassen ligge der den er, i trygg forvaring til kommende generasjoner, flere hundretalls meter under havbunnen.

Ærlig talt, Jens, du vet at når produksjonen øker, så øker lønningene og kjøpekrafta, men da øker også presset på knappe ressurser, energiforbruket øker, kraftprisene øker, avfallsmengden øker og utslipp av klimagasser øker!  Ta deg tid til å titte litt i Statistisk Årbok for 2010, men vær forberedt på et lite sjokk.  I løpet av siste tiår har de fleste økonomiske sektorer i samfunnet økt med femti til hundre prosent! (http://www.ssb.no/).

Hvordan kan du som statsminister i Norge, og samtidig en foregangsmann ute i verden på området miljø og klima, kombinere en kapitalistisk vekstøkonomi med en miljø- og klimapolitikk som skal bygge på «bærekraftig utvikling»? (var det ikke Arbeiderpartiets Gro som lanserte det uttrykket?).

Talen som sådan var fin den, Jens, dersom man ser bort fra at det var en statsminister, og leder av Det Norske Arbeiderparti, som holdt den.

Akk ja...