Takk, kjære Karbon!

Det er nesten like gammelt som universet sjøl og blir dannet inne i stjerner som er i ferd med å eksplodere. Der inne er det så enormt høye trykk og temperaturer at hydrogenatomer smelter sammen til Beryllium.

Det ustabile Beryllium binder kjapt til seg enda et hydrogen og karbonatomet er et faktum. Dersom denne egenskapen hadde hatt et avvik på en tiendedels promille, ville ikke stjernene vært i stand til å produsere karbon.  Og hva så?

Ja, da ville planeten vår forblitt livløs. Karbonatomet er nemlig grunnlaget for alle livsformer, slik vi kjenner det, være seg bakterier, planter, elefanter, fugler eller deg og meg.

 

Livets minste byggekloss har en radius på 70 pikometer, 0,00000000007 meter. Dersom vi forstørrer opp atomets kjerne til størrelsen på en oljetanker, vil hele atomet bli like stort som jorda. 99,99999999% er tomrom!

Men hva er det som gjør dette lille atomet så spesielt? Siden det har atomnummer 6, har det altså 6 protoner og 6 nøytroner i kjernen. Det betyr to elektroner i sitt innerste skall og fire i sitt ytterste. Og det er her hemmeligheten ligger. Det ytterste elektronskallet har nemlig plass til åtte elektroner, fire til. Det betyr et stort antall bindingsmuligheter til andre atomer og millioner av molekyler kan skapes. ¹²C er således grunnlaget for hele den organiske kjemi.

Naturgassen metan dannes for eksempel ved at karbonet binder til seg fire hydrogenatomer, CH_4.

Når karbonet brenner binder det til seg to oksygenatomer, hver med en dobbel binding. Vi får drivhusgassen karbondioksid, CO_2. Takket være karbondioksid i atmosfæren blir det levelige forhold her på planeten. Uten den hadde vi frosset ihjel.

 

Vi finner livets atom i alt levende og dødt biologisk materiale. All vegetasjon tar opp CO₂ gjennom fotosyntesen. Karbonet lagres i plantene som igjen blir spist av dyr og mennesker. Under forbrenningen, som hos oss foregår med en temperatur på 37 grader, frigjøres karbonet på nytt som karbondioksid, hvilket vi puster ut. Denne syklusen har i millioner av år vært i balanse inntil vi mennesker begynte å brenne enorme mengder urgammelt biologisk materiale i form av kull, olje og gass. Resultatet blir det vi ser i dag, et overskudd av CO₂ i atmosfæren. Dette overskuddet fører til et varmere klima med uante konsekvenser.

 

På planeten Mars kjører roveren «Curiosity» sakte rundt og leter etter tegn på liv. Det er allerede oppdaget is og vann på Mars. Robotens instrumenter analyserer prøver av grunnmaterialet på jakt etter nettopp karbon. For vi vet at kombinasjonen av karbon og vann er det kjemiske grunnlaget for livets oppstandelse. 

 

Men hvordan oppsto livet på vår planet?

Mest sannsynlig ble jorda for omtrent fire tusen millioner år siden, da planeten ennå var ung og ubeskyttet, bombardert fra verdensrommet med gigantiske kometer, fulle av is, støv - og karbon.

Livets grunnsten, karbonatomet, blir unnfanget i stjerner på vei til å pulverisere seg selv.  

Av stjernestøv er du kommet, og til stjernestøv skal du bli...

Milliarden – lengde, tyngde og tid.

Det er ikke så mange åra siden de rikeste ble omtalt som millionærer. I dag kalles de milliardærer. Samfunnets budsjettposter har langt fler milliarder enn millioner, og begrepet milliard dukker opp i nyhetsbildet titt og ofte.          

Men hva er egentlig en milliard kroner? Hvor lang eller høy blir en stabel med en milliard kronestykker? - hvor mye vil den veie? - og hvor lang tid tar det å telle opp en milliard kroner?
 

Vi går til Norges Bank som kan opplyse at et kronestykke har en tykkelse på 1,7 millimeter, det veier 4,35 gram og har et hull i midten med en diameter på 3,2 millimeter.
 

Det første vi gjør er å finne en lang tråd som vi kan tre kronestykkene på. Vi skal altså tre tusen millioner kronestykker hver med en tykkelse på 1,7 mm. En milliard er et ett tall med ni nuller; 1000000000. Siden det går tusen millimeter i en meter, deler vi på tusen og sitter igjen med seks nuller.  Da har vi altså fått 1,7 millioner meter.  Vi fjerner igjen tre nuller og får 1,7 tusen kilometer, 1700 km.  En milliard stablede kronestykker blir altså 170 mil høy.  Vi legger stabelen nordover fra Lindesnes i sør.  Den andre enden vil da havne på Nordkapp.  Det er 1 milliard kronestykker!

 

Hvor mye veier en slik stabel? 

Tusen gram i ett kilo betyr at vi har 4,35 millioner kilo. Siden det går tusen kilo i et tonn, får vi ei vekt på 4,35*1000 = 4350 tonn. Dersom vi ønsker å flytte på denne stabelen, en milliard kronestykker, må vi fordele den på 87 semitrailere som hver tar femti tonn!
 

Hvor fort klarer vi å telle opp en milliard kroner? Ja, selvsagt avhenger det av hvor fort vi teller. Hvis vi anslår at vi bruker ett sekund på hver krone, får vi følgende regnestykke: 1000000000 : 60 = 16666667 minutter : 60 = 277778 timer : 24 = 11574 døgn : 365 = 32 år. 
Vi kan fort bli enige om at det er bedre ting å bruke tiden på enn å sitte i 32 år og telle kronestykker...
 

Middelavstanden mellom jorda og månen er 385000 kilometer eller 38500 mil. Hvor mange stabler med en milliard kronestykker må vi lenke sammen for å rekke opp til månen: 38500 : 170 = 226 stabler. En månestabel tilsvarer altså 226 milliarder kroner.
 

Når vi på nyhetene hører for eksempel at det norske oljefondet nærmer seg 4000 milliarder kroner så skjønner vi jo at det er mye penger, men hvor mye?

Kanskje vi lettere vil ane hvilken vanvittig størrelse dette er dersom nyheten lyder slik:

Det norske oljefondet har i dag en størrelse på 18 kronestabler mellom jorda og månen!

Jens har blitt så pinglete!

Jeg har aldri tvilt på at Jens er både intelligent og kunnskapsrik, men hvor har det blitt av den politiske lederen? Jens, du som tilhører et Arbeiderparti, du som engasjerer deg i økologi- og klimapolitikk, du som er Norges regjeringssjef, du har jo endt opp som en pragmatisk pratmaker!

At Findus i flere år har underminert norsk fiskeindustri, det vet vi. Findus sender fisken til Kina for foredling. Den fileterte fisken returneres til Norge og Europa og selges med fortjeneste. Nå vil Røkke gjøre det samme. Det er ikke profitabelt å filetere fisk i Norge, sier han, og har jo helt rett i det. Men nå er det faktisk slik at fisken ikke svømmer sjøl til Kina, i hvertfall ikke tilbake ferdig filetert. Det får være en grense for genmodifisering...

Fisken transporteres med store skip, fire uker hver vei. Det koster penger, diesel og klimagasser. Allikevel er den kinafileterte fisken mer lønnsom enn den norskproduserte takket være råbillig arbeidskraft.

Det er veldig bra, sa Jens, og ristet hjertelig handa til den kinesiske statsminister. Begge gledet seg til Nordøstpassasjen kan åpnes for kommersiell skipstrafikk. Da vil transportutgiftene reduseres med 40% sammenlignet med dagens transport gjennom Suez kanalen. Og det takket være varmere klima som smelter ned isen i Arktis...

Den kinesiske kapitalismens økonomiske suksess skyldes en arbeiderklasse på flere hundre millioner uten faglige rettigheter og anstendige lønnsforhold. De er rett og slett sosial dumping i eget land. Ikke rart det blir billige varer med «Made in China».  Dette vet du Jens, men du ga ikke fra deg så mye som et kremt, du som har bilder av Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen på kontorveggen...

 

Jens, du blir ikke gjenvalgt. Dertil er det alt for mange mennesker i dette landet som foretrekker høyere lønn, lavere skatt og økt forbruk. De har ikke lært noe annet under den rødgrønne regjeringa. Ikke overraskende at du i neste års statsbudsjett legger opp til enda høyere vekst i privat forbruk. En ny forbrukerorgie skal stimulere økonomien og tilfredsstille høyresida. Du bruker samme medisin som republikanerne sverger til i USA, samtidig som du hyller Baracks gjenvalg. Unnskyld at jeg spør, men har du blitt schizofren, demokrat den ene dagen og republikaner den andre?

 

Du har knapt et år igjen som statsminister. Bruk den tida til å fortelle det norske folk hva framtida vil bringe og på hvilken måte, med forankring i harde vitenskapelige fakta. Ta mot til deg og ikke snu kappa etter gallupvinden, slutt å flørte med Siv og Erna. Skattlegg de rikeste her i landet og gi pengene til de fattigste, slik Robin Hood gjorde. Du kjenner han? Han ble veldig populær og ville helt sikkert blitt gjenvalgt...

 

En historisk epoke ser solnedgangen. Det sorte gullet garanterer ikke lenger for fortsatt fest i sus og dus. Nå trenger vi et politisk lederskap som kan føre oss inni økomodernitetens tidsalder.  

Først da kan det bli mulig å filetere fisken vår sjøl, her til lands!

Hva slags "Change"?

Det er nok ikke bare USA som går fremtiden i møte med store omstillinger. Vi er midt inne i en verdensomspennende endringsprosess, økonomisk, politisk og militært. Noen mener vi går mot bedre tider, andre er mer skeptisk pessimistisk.

Politikere og økonomer anbefaler ulike medisiner for å returnere til tidligere høyder, til de gode gamle dager med business-as-usual.
Men realitetene vil noe helt annet, ikke minst på det energiøkonomiske område.

Den industrielle revolusjon og framveksten av kapitalismen som produksjonssystem var helt og holdent avhengig av tilgang på fossil energi, kull, olje og gass. Dette svært energirike brenselet fantes i enorme mengder. Planetens biologiske ressurser, dyr og planter, har opp gjennom millioner av år blitt omdannet til det sorte gull. Tilgangen var relativ enkel og billig. Kullet lå helt opp i dagen og kunne utvinnes som dagbrudd. Oljelommene lå rett under overflaten, det var bare å stikke hull og pumpe opp rikdommen.

 

I dag må vi bore etter olje på flere tusen meters dyp. Statoil kvitter seg med 700 stillinger, og engasjerer seg verden over for å finne nye områder med profitable investeringer. Oljeutvinning fra tjæresand og skifer vitner om en desperat jakt.

Oljenasjonen Norge har nesten halvert produksjonen i volum de siste tolv åra. Men takket være stor etterspørsel ligger oljeprisen på et høyt nivå, og Norge tjener fortsatt penger. Økonomer spår imidlertid at Norge kan bli netto importør av olje og gass i løpet av dette tiåret.

 

Kapitalismen krever at varer og tjenester produseres med profitt. Dersom varens bytteverdi ikke gir tilstrekkelig lønnsomhet, blir den ikke produsert. Det hjelper ikke hvor mye bruk vi har for selve varen.

Eksempelvis har bilen en svært høy bruksverdi, men når bytteverdien synker under profitabel inntekt blir bilindustrien med tusener av arbeidsplasser truet med konkurs. President Obama så seg tvunget til å jukse litt med kapitalismens markedsmekanismer og bladde opp milliarder i støttekapital til General Motors for å hindre nedleggelse.
På tilsvarende måte opprettholder vi for eksempel jordbruket i Norge.

 Siden år 2000 har hvert tredje gårdsbruk blitt nedlagt. Men siden vi jo trenger mat må jordbruket kompensere med større bruk og økt industriell drift. I fjor brukte norske bønder 8,5 milliarder kroner på nye jordbruksmaskiner, redskaper og bygninger. Siden bytteverdien av matprodukter er så mye lavere enn bruksverdien må staten «jukse» med nesten tretti milliarder i subsidier til en stadig skrumpende bondestand.

 

I dag er energiforbruket i norsk jordbruk over fem ganger så høyt som antall energienheter vi får ut i form av mat. Sagt med andre ord, vi trenger fem settepoteter for hver potet vi ønsker på middagsbordet. Det kalles lønnsomt i vår økonomi. 

Blir det noe «change» på det området, mon tro?

Quo vadis, Domine?

Under flukten fra Romas keiser treffer apostelen Peter på Jesus, riktignok mange år etter vedkommendes død, men Peter griper allikevel anledningen til å spørre hva fremtiden vil bringe; - hvor går du hen, Herre?

Det er usikkert om Peter fikk noe vettugt svar, eller om han fikk noe svar i det hele tatt. Og vi er visst i samme situasjon i dag. Det er ikke mulig å få noe drahjelp ovenfra i vår bestreben etter å vite hvor menneskeheten går, om tjue år? - femti år? - hundre år?

 

Hva gjør vi da? Ja, da er det vel ingen annen mulighet enn å stole på oss sjøl. På menneskehetens egen kunnskap og innsikt, på vår egen vitenskap. Målinger og observasjoner, kalkyler og statistikk, beregninger og prognoser over hele verden peker i en og samme retning: sammenbrudd.

 

Analyseverktøyet med indikatoren økologisk fotavtrykk (ØF) forteller folk og regjeringer på en enkel og grei måte hvordan ressursforbruk og utslipp forholder seg til planetens tålegrense.

Grunnenheten er antall hektar produktivt areal per person som gjennomsnitts innbyggeren disponerer i hvert enkelt land. I 2001 ble dette bioproduktive arealet beregnet til å være 1,8 hektar per person på verdensbasis med lik fordeling.

I dag er indikatoren på 2,3 hektar per person og økende.

 

Til tross for finans- og gjeldskrise øker forbruket i Vestens rike land. Produksjon og forbruk eksploderer i BRIC landa (Brasil, Russland, India, China).

De forente arabiske emirater forsyner seg mest med 10,7 hektar per person, tett fulgt av USA på 9,6. Norges ØF er på 5,6; mens Bangladesh ligger på uskyldige 0,5.

Her til lands forbruker vi altså tre ganger mer enn hva som er tillatt dersom vi skal holde oss innenfor planetens bæreevne og med ei framtid basert på bærekraftig utvikling.

 

Men hva er det vi bruker så mye mer av og på? Statistisk Sentralbyrå svarer egentlig alt. Vi bruker mer av alt, og det skal vi jo, dersom økonomien og veksten i BNP skal defineres som sunn og god.

I følge statsbudsjettet skal Norge neste år ha fem ganger så høy vekst i privat forbruk, det vil si en økning på 44 milliarder kroner. Det betyr at Norges økologiske fotavtrykk vil øke ytterligere, vi kommer til å forsyne oss enda mer av planetens ressurser. Cirka ti prosent vil gå til økt konsum av mat. Ikke rart vi ligger i verdenstoppen for kjøp av slankemidler, flere hundre millioner i året.

Jø større forbruk jo større avfallsmengder og utslipp av klimagasser. Også på dette området ligger vi på verdenstoppen pr. innbygger. Utslippene av karbondioksid, CO_2, øker for hvert år og utgjør nå 84 prosent av samtlige klimagasser.

 

Dersom verdensøkonomien fortsetter en moderat business-as-usual vil menneskeheten i 2050 ha behov for tre planeter. Gud veit hvor vi skal få de to ekstra fra. Eller gjør han?