fredag 31. desember 2010

Mine nyttårsønsker for 2011 - ingen forsetter.

Av erfaring har jeg ingen forsetter i år, de blir ikke holdt uansett!
Da jeg stumpet røyken for godt, var det en vakker vårdag i april måned, i den hensikt å bli bedre i stand til å kjenne duften av alle de vakre blomstene som åpenbarte seg...

Jeg har mange ønsker, her er noen utvalgte:

At Jerusalem blir satt under administrasjon av FN, slik at kristne, muslimer og jøder kan få besøke sine respektive gudshus i fred.
Og derved fjerne et viktig konfliktgrunnlag.

At det skjer en revolusjon i Nord Korea som kan feie vekk det primitive, fossile diktaturveldet.

Det samme ønsket for Kambodsja.

At Taliban og Al Qaida åpner for samtaler som gir mulighet for å avslutte det meningsløse blodbadet som pågår. 

Terror har aldri løst en eneste konflikt, men bare skapt en mengde nye!
At FN skal disponere og fordele planetens ressurser.  I dag kan det gjøres med en svært høy grad av rettferdighet, takket være datamaskinen.
Det er jo f.eks. helt sprøtt at Norge med sine fem millioner innbyggere skal alene forvalte en ressurs som er et resultatet av en kjemisk prosess som fant sted for over 65 millioner år siden!

At kirken radikaliseres innenfra, slik at den kan bli en samfunnsinstitusjon som viser veien fremover og ikke bakover.  Når en prest, med seks års utdanning, står på prekestolen i 2010 og forkynner at Gud skapte verden for seks tusen år siden, da er det en kriminell handling!


At regjeringa setter ut i livet alle de upopulære tiltak som er nødvendig dersom det skal meisles ut en politikk for framtida i forhold til ressurser og miljø!  Så får vi velgere trene oss opp til å velge politisk kurs ut fra kunnskap og forstand, og ikke ut fra grådighet og egoisme.


At (og det ønsker jeg hvert år) våre pedagoger/lærere tar et kraftig oppgjør med sin egen yrkesutøvelse.  Skolen knekker nemlig gradvis vår medfødte evne til undring, nysgjerrighet og vitebegjær, slik spedbarnet demonstrerer det i sin utforskning av omgivelsene.  Pedagogens utfordring må være å videreutvikle denne verdifulle egenskap hos det unge individ. 
Og når barnet er tilstrekkelig språkmektig, så lær det å stille de rette spørsmål.  Fordi:

Det svaret du selv etterspør blir din egen eiendom, og det for resten av livet.
Alt det skolen påtvinger deg gjennom sine læremidler, absorberer du såpass mye av at du kan gulpe det opp igjen på en prøve eller på et eksamensbord, så er det meste borte, for det tilhører ikke deg.
Skolen forer deg med kunnskap og ferdigtygde meninger, på tilsvarende måte som man programmerer roboter.
Men kanskje det er nettopp hensikten, å produsere roboter?
Roboter som tilpasses produksjonsforhold og det kapitalistiske marked, passivt vegeterende uten å være i stand til å mane frem en eneste kritisk tanke?
Heldigvis er det noen få som klarer å berge seg gjennom skoleverket uten
å få varige skader på sitt intellektuelle potensial, men det kan dessverre ikke institusjonen skole få æren av!

onsdag 22. desember 2010

Lille Julaften anno 1953

Den store, brune kofferten var ferdig pakket, helt full.   Det var en del ekstra klær der, men mest julegaver.   De skulle åpnes i morra.   Mamma hadde vært over hos fru Ekeberg og bestilt drosje, vi hadde jo ikke telefon sjøl.
Jeg sto i stua og tittet ut på gata, den var tom akkurat nå på morran, snøen dalte ned. 
Da snødde det sikkert hos bestemor og bestefar også.   Det var bra.   Jeg skulle nemlig få ski i morra, det visste jeg.   Men hverken mamma, bestemor eller bestefar visste at jeg visste det...
Jeg hørte nemlig at mamma sa til bestefar; - ta med deg skiene til Kjell så slipper jeg å dra på dem.
Det var for ei uke siden da bestefar kom med juletreet til skolen.   Jeg var ganske stolt da Brona kom inn i skolegården med et stort juletre på sleden.   Alle de andre i klassen så jo at jeg gikk rett bort til den store brune hesten og klappet den på kinnet.  Alle de andre i klassen så jo også at Brona ble veldig glad for å se meg, ho kløp meg lett i jakkeermet, løftet hodet opp og ned og knegget leende.
Bestefar løftet meg opp og sa at jeg hadde «skvettitor», det betydde visst at jeg hadde blitt tynnere.   Men det sa han jo hver gang han løftet meg opp, han mente kanskje at vi ikke hadde mat nok hjemme.   Vi hadde jo mat.   Selv om pappa var på hvalfangst så sendte han jo penger til mamma hver måned.   Hver måned, den tyvende, kom «trekken».   Da ble det litt ekstra god mat den dagen.   Mamma kjøpte gaffelbiter blant annet, og den lille boksen med gaffelbiter var visst veldig dyr for jeg fikk bare ta en gaffelbit på brødskiva, men den strekte mamma ut så den ble over dobbel så stor.

En stor svart bil gled nedover gata og stoppet utenfor huset vårt.   Drosja hadde kommet.
Jeg hjalp mamma med den store, brune og tunge kofferten, hun hadde jo mer enn nok med å bære bagen med den lille, lillebroren min.   Han sov for det meste, heldigvis.
Drosja tok oss ned til bussholdeplassen.   Bussen var nesten full av folk, mamma fikk plass på det første setet nærmest døra, mens jeg fikk min faste plass.   David ryddet vekk noen pakker og dro ned klappsetet ved siden av motorkassa.   Han visste jo at dersom jeg ikke satt helt foran i lag med han, ja så måtte han stoppe på Skjeggerød så jeg kunne gå ut og kaste opp.   Det hadde jo hendt at han måtte stoppe to ganger, først på Skjeggerød og så på Pipenholt.   Men da var det ikke plass til meg helt framme, for noen ganger var det så mange pakker og melkespann at vi nesten ikke kunne se David.
David var veldig tynn, men veldig hyggelig og grei.   Jeg likte David.
Jeg kastet ikke opp og snart var vi framme.   Bussen sneglet seg opp den lange bakken forbi Kvernmo, vindusviskerne gikk for fullt og mjauet som ei katte, kjettingene slo og motoren durte.   David kjørte på andre gir.   Det visste jeg.   Jeg kunne egentlig ha kjørt bussen sjøl, for jeg hadde sett så mange ganger på David, sett på alt han gjorde.
Kløtsje, gire, bremse, dra i spaken til døra og til håndbrekket.   Noen ganger var det problem med å få bussen i rett gir.   Da brukte David begge hendene på den lange girspaken og kløtsjet flere ganger.   Det gikk jo bra til slutt.
Og så dukket melkerampen til bestefar opp.   På andre siden av veien sto Brona forspent sleden.   På sleden satt bestefar og ventet, han var nesten helt hvit av snø.
Det var Brona også, forresten.   Godt at ho hadde fått på seg et dekke over ryggen.

Jeg sa ha det til David og løp i armene til bestefar.   Han løftet meg opp og mumlet; - du har visst skvettitor!   Mens han sa det, skottet han litt sint bort på mamma.   Det så i hvert fall sånn ut, syntes jeg.
Og så var det Brona sin tur.  Som vanlig hadde bestefar tatt med en brødskalk til meg, det vil si til Brona, men jeg skulle gi den.   Først ga jeg Brona en god klem, ho humret og nikket med hodet.   Ho visste nok at jeg hadde brødskalken i handa for den nappet ho fort til seg.   En gang jeg skulle gi Brona en brødskalk, så hang den fast i votten min. Hele handa mi forsvant inn i munnen til Brona, men ho skjønte det og beit meg ikke. Brona er veldig klok, og veldig glad i meg.
Jeg satt mellom bestefar og mamma.   Bestefar ga meg tømmene, jeg kjørte bestandig Brona.   Et lite rykk i tømmene og Brona startet, ho heiv seg fremover for å rykke løs sleden, så tok ho fatt på den bratte bakken opp fra hovedveien.   Blodårene i låra hennes svulmet opp, ho var så sterk!
Store, tunge snøfiller dalte sakte ned, brøytekantene var så høye mange steder at det ikke var mulig å se over dem.   Grantrærne bar tungt, det hadde visst snødd i mange dager. Mamma og bestefar pratet i ett, men jeg hørte ikke etter.   Jeg hørte på meienes sang og Bronas prusting, ei og anna kråke brøt stillheten i den hvite skogen.   Vi var snart hjemme på gården, hjem til bestemor, til kuene og kalvene, til grisene og hønene.   Ja til hanen også selvsagt, og til Pus.   Hanen var forresten farlig, den løp på meg en gang og skulle hakke meg.   Hadde ikke bestemor fått jaget den vekk da, så kunne det ha gått gæli.   Det sa i alle fall bestefar.
Dolla var heller ikke til å stole på, ho var sjalu på bestemor.   Sjalu betyr visst at Dolla ikke likte at jeg var sammen med bestemor.   En gang på sommeren, ute på jordet nede i Skøbba, stanget Dolla til meg så jeg datt over ende.   De to andre kuene var ikke sånn. De kunne jeg klappe så mye jeg ville.   Jeg gledet meg til å se kalven igjen.   Den sto i en bås for seg og fikk melk av ei tåteflaske, akkurat på samme måten som med lillebroren min.   Det var så artig å stikke handa mi i munnen på kalven, den suttet på handa mi, nesten så det gjorde vondt med den ru tunga si.
Prooo, sa jeg og dro i tømmene.   Brona stanset utenfor stallen.  Der ville ho ha stoppet uansett, ho pleide jo det.   Men, jeg sa prooo for sikkerhets skyld.

Bestefar leide Brona inn i stallen, mens mamma og jeg gikk mot våningshuset.   Jeg hjalp mamma med den store, brune og tunge kofferten.   Julestjerna i vinduet kunne jeg bare så vidt skimte siden det var store isroser på vinduene.   Det måtte være ganske kaldt.   På steintrappa hadde bestemor strødd salt så isen skulle tine.  Hvis ikke kunne vi jo gli og dette.   Da kan det jo gå gæli, det sier i alle fall bestefar.
Bestemor sto tjukk, trygg og god i døråpninga, smilende med åpne armer, klar til å gi meg en orntli go'klem.   Det var mi bestemor!

Det durte i vedovnen på kjøkkenet.   Det samme i etasjeovnen i stua, godt og varmt over alt.   Bestemor hadde stekt ferdig poteter og flesk.   Nå skulle vi spise, bare eggene ble ferdigstekt.   Det er så godt, særlig sammen med kald melk.   Det hender jeg drikker den varm også.   Jeg hjelper jo bestemor med fjøsstellet.   Ikke hver dag, i alle fall ikke om morran.   Bestemor går jo i fjøset klokka seks om morran.   Da sover jeg.   Men om kvelden hender det jeg hjelper bestemor med å bære bøtter og helle melk i spanna.   Da pleier ho å melke rett i et stort, blått krus som ho gir til meg.   Det er styrkedrikk, da vil jeg vokse og bli stor og sterk.   Det sier i alle fall bestefar.
Bestemor var ennå ikke ferdig med julebaksten, så etter at vi hadde spist kjevlet mamma ut smultringdeigen.  Jeg stanset den ut til smultringer, men fikk også lov til å lage smultringmenner.   Så bar det rett i smultgryta.   Det var litt nifst for det freste kraftig når smultringene og smultringmennene havnet oppi der.
Bestemor fortalte meg om ei lita jente som hadde veltet smultgryta over seg.   Jeg vet ikke om ho døde, men det må ha gjort noe veldig vondt.
Det var så mange lukter, det luktet stekt flesk, nystekte smultringer, ved som tørket, ved som brant.   Det luktet jul.   Men det som luktet aller best, det var bestemor.
Å sitte på fanget til bestemor var så godt, ho ristet når ho lo og luktet så godt.

Bestefar og jeg hadde en jobb å gjøre før det ble mørkt.   En veldig viktig jobb.
Vi skulle nemlig i skogen og hente juletre.   Jeg hentet øksa i vedskjulet og så trasket vi i vei.   Bestefar hadde sett seg ut et fint tre like bak hønsehuset.   Det var ikke så langt å gå, men det var tungt.   Bestefar gikk med truger, og jeg fulgte i sporene hans.   Jeg holdt et godt tak i jakka til bestefar, så det var lettere å komme seg opp igjen når jeg innimellom søkk ned til livet.   Det var sannelig på tide at jeg fikk meg nye ski.
Da jeg brakk den ene skia mi i fjor, sa mamma at jeg fikk ønske meg nye ski til neste jul. Nå er det jo neste jul, og jeg vet at i morra får jeg dem.   De gamle kandahar bindingene ligger i snekkerbua ved siden av vedskjulet, det hadde jeg allerede forvisset meg om. Det var jeg som hadde skrudd dem av de gamle skia.
Årsaken til at jeg kjørte rett inn i et tre og brakk skia var rett og slett fordi beksømstøvlene mine var for store.   Jeg klarte ikke å svinge unna.   De beksømstøvlene jeg fikk til jul i fjor var veldig store syntes jeg.
Det er bare fint, hadde mamma sagt, så har du noe å vokse i.   Nå var beksømstøvlene nesten passe, så jeg ville nok ikke kollidere med noe tre i år nei.
Det var helt stille i hønsehuset.   Hønene sov kanskje, og hanen.   Men noen ganger, midt på natta, ble det et fryktelig leven der inne.   Når bestefar hørte det, sprang han ut med hagla i handa, mens han ropte veldig sinna;
- den der revefaen skal jeg skyte, fy fandon skinn og bein!
Det er visst stygt å banne.  Det sier i alle fall bestefar.

Da vi var hjemme igjen satte vi juletreet i gangen så det skulle få renne av seg
Bestefar tok seg en kopp kaffe og rørte ut et rått egg i kaffen, skar seg en bit av skråtobakken og slappet av litt.   Jeg gjorde det samme med et glass melk.
Men jeg har smakt kaffe med rått egg i, og jeg har smakt på skråtobakken også.
Bare en gang.   Det var ikke godt!   Jeg hadde visst mast så mye at bestefar til slutt puttet en bit skråtobakk i munnen på meg.   Den spyttet jeg fort ut igjen, og har ikke mast mer på bestefar om å smake på skråtobakken hans.   Han kan ha skråtobakk pakka si,
«Carl F.&Glott», for seg sjøl!
Bestefar og jeg gikk i vedskjulet med juletreet og la det på hoggestabben.   Vi måtte skave av det helt nederst for å få det inn i juletrefoten.   Noen greiner hogg vi også av. Det ble penere da.   Det var forresten den samme hoggestabben som bestemor brukte til å hogge av hodet til hønene.   Det var litt nifst, for mens hodet lå igjen på hoggestabben flakset høna rundt i vedskjulet, uten hode.   Bestemor lo så ho rista, men jeg syntes ikke det var så artig.   Det er bare krampetrekninger, sa bestefar til trøst.
Og så ble treet bært inn i stua.   Nå skulle det pyntes.   Bestemor hadde hentet ned fra loftet den store pappesken med all pynten.   Norske flagg, glitter, nisser, engler fra Amerika, glasskuler og de fem papirkurvene som jeg hadde laget på skolen.   De var veldig fine der de hang, rutete i rødt, hvitt og blått.
Bestefar mente det måtte ha kostet mye arbe, og det hadde det jo.

Mamma hadde med seg en hel pakke med bomull.   Og det var min jobb å legge snø på juletreet, fillene måtte være omtrent like store, ikke for store og ikke for små.   Til slutt ble lysene klypet på.   Det var en veldig viktig jobb som bestemor og mamma måtte gjøre.   De måtte settes slik at ikke noe tok fyr, da hadde jo hele juletreet brent opp, ja kanskje enda mer.  Jeg fikk en fyrstikkeske og tente alle lysene.   Det var så pent.   Men vi kunne ikke la dem brenne så lenge, vi måtte jo spare dem til neste kveld, til selveste julaften.
Og så ble det lagt noen pakker under treet.   Jeg så i hvert fall to pakker som det sto til Kjell på.   Men jeg visste jo at de fleste pakkene kom julenissen med.   Da var den store strisekken helt full, det var den i alle fall i fjor.
At julenissen hørtes ut som bestefar var kanskje noe jeg bare innbilte meg, men....det var litt rart at hver gang julenissen kom så var bestefar borte i stallen for å gi Brona mat.
Jeg fikk ikke være med i tilfelle julenissen skulle komme mens jeg var i stallen, det ville jo være grusomt!
Og når julenissen gikk, kom bestefar tilbake.   Det var synd på bestefar som aldri fikk hilse ordentlig på julenissen.   Men i fjor hadde visst bestefar sett han borte ved låven, det sa han i alle fall.
Bestemor hadde laget ferdig risgrøten til kvelds.   Jeg fant bestandig mandelen i grøten og kunne da få ønske meg noe.   Jeg ønsker meg nye ski, sa jeg.   Det er best å ønske seg noe en vet at en får, tenkte jeg.
Men jeg syntes mamma ble litt rar i ansiktet.

Det var min jobb å sette fram grøt til nissen på låven.  Jeg kledde på meg og tok fatet med grøten, lommelykta hadde jeg i lomma.   Det var kaldt ute.   Jeg fikk opp den tunge slåen til låvedøra og gikk inn.   Det luktet høy, Brona humret nede i stallen.
Jeg lyste litt rundt for kanskje å få et lite glimt av nissen.   Men nissen på låven likte ikke lys noe særlig og smatt unna, liksom en skygge borte i den ene enden av laet.
Her er grøten din, sa jeg høyt og satte bollen oppi høyvogna.   Nissen var veldig glad i grøt for fatet var helt tomt dagen etter.   Men på julaften og dagen etter julaften fikk nissen et nytt fat med grøt.   Det er viktig å stelle pent med nissen, det sa i alle fall bestefar.
Doen var i fjøsgangen.   Der var det ikke fullt så kaldt som det var ute, men kaldt nok til at rompa kunne fryse fast.   Så derfor lå det bestandig en bunke aviser der som ble brukt til å sitte på.   Da kjentes det ikke så veldig kaldt lenger.
Jeg måtte en tur inn i fjøset og hilse på.   Grisene gryntet og Dolla rautet.   Godt at ho var bundet fast i båsen.   Jeg stakk handa mi i munnen til kalven som pattet hardt med den ru tunga si.   Det hang vanndråper i taket, det var visst kuene som laget det når de pustet.   Det sa i alle fall bestefar.
Snart skulle de melkes til kvelds.   Så skulle de få høy og vann.   Grisene skulle få kokte poteter og potetskrell.   Kanskje jeg burde hjelpe bestemor litt i kveld.   Det var jo mye å gjøre.   Hønene og hanen skulle ha mat også.

Og Brona, det skulle jeg ordne.   Brona fikk havre, og en brødskalk selvsagt.
Brona ble bestandig glad når jeg kom, og jeg tok meg tid til slå av en prat.   Når jeg satt der på krybba i det svake lyset fra pæra i taket og så Brona spise, var det naturlig å sladre litt om ditt og datt.
Særlig dersom de voksne hadde vært litt dumme, det var jo hele tiden noe man ikke fikk lov til å gjøre, ja så fortalte jeg det til Brona.   Brona kløp meg litt i armen, humret litt og var helt enig med meg.  Vi var jo bestevenner.

Det var sengetid.   Jeg vasket ansikt og hender i det gule fatet på kjøkkenet og krøp under dyna i senga i kammerset.   Leselampa var visst fra Amerika.   Den var veldig fin med små rundinger av farget glass i skjermen.   Rundingene hadde mange forskjellige farger.   Bestemor satt på sengekanten og leste høyt fra Tarzan.   Det var spennende, men kjente jo at jeg var trøtt.
Isrosene på vinduet dannet mange rare figurer.   De ble liksom helt lik det en tenkte på. Tenkte jeg på en elefant for eksempel, så ble det en elefant i vinduet.   Det siste jeg så i vinduet var Tarzan, han slang seg fra tre til tre.
Stemmen til bestemor kom lenger og lenger borte fra, det var vanskelig å følge med på hva hun leste.   I morra er det julaften, tenkte jeg.   Lærerinna mi hadde fortalt at det var fødselsdagen til Jesus som var født i et land langt borte for lenge siden, for ett tusen ni hundre og femti tre år siden.   Han var født i en stall, men det var visst ingen hest der. Men veldig gammel var han jo blitt.
Jeg var ikke engang fylt åtte år, det var en hel måned til før det ville skje.

En god arbeidskar trenger mye mat og god søvn, det sa bestandig bestefar når han kom inn på kammerset for å si god natt.

mandag 20. desember 2010

Siv Jensen og skrittet – fremover eller bakover?

Av nyhetsbildet fremgår det at Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, truer med å melde seg ut av Den Norske Kirke.  Bakgrunnen for denne drastiske beslutning..., er at sogneprest Klara Vogl i Ellingsrud kirke i Oslo hadde planlagt at norske elever skulle lese fra Koranen under skolegudstjenesten.  Hvorfor?  Jo, for å gjøre kjent antagelig, at Koranen beskriver med ærbødighet hvordan Gud utpekte Maria til å føde en sønn, sitat:

«Maria, Gud bebuder deg et ord fra Ham selv.  Hans navn skal være Kristus, - Jesus, Marias sønn, og høyt æret skal han bli, i denne verden og den hinsidige, av dem som får komme Gud nær»

Dette ble for sterkt for en del foreldre, for biskoper og for Fr.P.
Biskop Kvarme så seg tvunget til gå ut med en advarsel og frarådet sognepresten på det sterkeste om å gjennomføre sine planer. Resultatet ble, som forventet, ingen opplesning eller sitat fra den muslimske bibel.

Vet ikke Siv Jensen at Kristendommens Gud og Islams Gud er den samme, bare med ulike navn, henholdsvis Jahve og Allah? 
Vet ikke Siv Jensen at det Gamle Testamente er felles for begge religiøse retninger?  Vet hun ikke at Jesus er en høyt anerkjent profet i Islam?  Og da med vekt på profet, muslimen tror ikke at Jesus var en Gud, i Islam er det bare en Gud, Allah.

Dersom man vil fremskritt, det vil si en progresjon i menneskehetens utvikling henimot fred og rettferdig fordeling av planetens ressurser, så må vi begynne å rive gjerder, og samtidig bygge broer over forskjeller og urett som skaper grobunn for konflikter, terror og krig.

Å lese fra Koranen i et flerkulturelt samfunn under en kristen gudstjeneste, er å rekke ut ei hand mot fred og forsoning, det er å bygge broer.

Det er fremskritt det, Siv!

Men siden du og partiet ditt er mer opptatt av å brenne broer enn å bygge, så er det lurt å lytte til gamle Maos råd:
- Vil du brenne broer, så er det lite lurt å brenne dem som ligger foran deg!

ps. sender over en hilsen til sognepresten Klara Vogl! ds.

søndag 19. desember 2010

Jamen, presidenten så den jo sjøl ! - UFOen altså...

Ukjente Flygende Objekter, UFOer, er et tema som i likhet med religion er underlagt tvil eller tro.  Men det er ingen grunn til å tvile på at det observeres og dokumenteres utallige fenomener som kan betegnes som et flygende objekt.  Dermed er det ikke sagt at det er besøk fra verdensrommet, men hva er det da?
Hessdalen, i sør Trøndelag, er bare ett av mange steder rundt om på planeten hvor det forskes på hva som er årsaken til disse fenomener.

Selvsagt er det knyttet en viss risiko til det å påstå at en har sett en UFO.  Man kan miste troverdighet og bli ledd ut, eller man kan bli trodd og oppfattet som interessant.
Således løper en president langt større risiko enn en vanlig mann i gata ved å påstå at UFOer eksisterer.  En president er totalt avhengig av høy integritet, at han er troverdig og ved sine fulle fem.
Modig gjort var det derfor av den tidligere amerikanske president Carter å berette om sin UFO opplevelse som han hadde sammen med flere andre personer i 1969.  Hendelsen førte til at han lovet å frigi all informasjon om UFO som den amerikanske regjering satt på, dersom han ble valgt til president.  Han ble valgt til president åtte år senere, men da unnskyldte presidenten seg med at all info om UFO er underlagt militære hemmeligheter....
Jimmy Carter er ikke den eneste prominente person som har opplevd UFO og berettet om det.
Både statsminister Winston Churchill og president Ike Eisenhower hadde sine UFO opplevelser.  De møttes for å komme fram til en måte å hanskes med fenomenet.
Churchill bestemte at et møte mellom et RAF fly og en UFO under annen verdenskrig skulle holdes hemmelig i femti år for å unngå massepanikk. Rapporten ble frigitt for noen år siden.
Eisenhower hadde tidlig på femtitallet en rekke mystiske og topp hemmelige møter.  Selvsagt ble det spekulert i om det var møter med aliens som foregikk, siden han var så fortrolig med UFO opplevelser...

Presidenter, statsministre, astronauter, piloter og vanlige folk over hele planeten har møtt sine UFOer. Det er ingen grunn til å tvile på deres opplevelser, men hva er det egentlig de ser?

I Hessdalen, 12 mil sør for Trondheim, er det ualminnelig høy aktivitet av lysfenomener i bevegelse.  Kamera går døgnet rundt og tar bilder hvert sekund, disse sendes så til ulike steder for analyse. Det er mange teorier ute og går om hva dette kan være, muligens en ny og ukjent energiform.  Det er ofte slik at dagens mysterier blir morgendagens energikilder og teknologi.  Mer om «Hessdalfenomenet»: http://www.hessdalen.org/index_n.shtml

Hva jeg synes?

Jeg synes det er spennende, veldig spennende...!

torsdag 16. desember 2010

Skjenker de seg, tru? - på tur til månen?

Eller kanskje aller helst på hjemtur, for å feire at de har vært på månen?  Hiver de innpå så mye at de ser syner?

For det er jo litt merkelig at så og si samtlige astronauter rapporterer om nærkontakt med Ukjente Flygende Objekter, samtidig som det dysses ned. Slik virker det i alle fall.

Dette er altså topp trente, intelligente, erfarne astronauter, og ganske sikkert klinka edruelige, som melder at romfartøyet deres blir fulgt av et annet fartøy.
Kanskje den mest kjente opplevelsen, er den de tre astronautene i Apollo 11 hadde på sin ferd tur retur månen i juli1969.   Neil Armstrong, Edwin «Buzz» Aldrin og Michael Collins filmet et ukjent ellipseformet flygende objekt som ikke hadde problemer med å følge dem i en hastighet på 40.000 km/h.
Da de rapporterte dette til kontrollrommet i Houston, brukte de ikke betegnelsen UFO, men dekknavnet S-IVB.   Dette for å unngå at noen kunne spekulere i om de virkelig var ved sine fulle fem.  Aldrin forteller: - Vi ville ikke kontakte Houston og si, hallo vi har noen aliens her som forfølger oss i en UFO....
Men Houston kunne bekrefte at Apollo 11 ble forfulgt av et Ukjent Flygende Objekt på en avstand av 6000 miles!
Da månefarerne var trygt tilbake, viste de film og fortalte om hendelsen.  En av de eldre vitenskapsmennene skulle da ha tørt kommentert; - dette er ikke noe nytt, de fleste cruise opplever det samme!

Edgar Mitchell, sjettemann på månen, har brukt de siste 35 åra til å forstå, med vitenskapelige metoder, hva han opplevde på sin måneferd, noe som skulle endre hans liv totalt.  - Jeg er priviligert, sier han, som har fått oppleve UFO og aliens på nært hold.
Som et resultat av sine opplevelser, opprettet Apollo 14 astronauten Institute of Noetic Sciences, hvor det blant annet forskes på hvorvidt tankens kraft kan påvirke og overvinne materien.
Arbeidshypotesen er at dersom det er mulig å krympe tid og rom, slik den kjente kosmologen Stephen Hawking uttrykker det, så må den mentale kraft kunne dematerialisere og rematerialisere materie, for derved å kunne forflytte seg mentalt.
Da er det ikke lenger noe poeng å påstå at vi ikke kan forflytte oss hurtigere enn lyshastigheten.
Masse, materie, gravitasjon, krefter og hastigheter er bundet til vårt univers.   Og vårt univers utgjør kun 4 prosent av helheten, det viser alle observasjoner, målinger og matematiske beregninger.  Våre atomer, molekyler, stjerner og planeter, er bare en liten del av hele universet.  Resten er mørk materie og mørk energi, hvilke krefter og muligheter ligger gjemt der?

Det sikreste vi vet, det er at vi lite eller ingenting vet.

tirsdag 14. desember 2010

Bhumibol, Sirikit - og meg...

Kong Bhumipol Adulyadej, den Store, Rama IX av Thailand, født 5. desember 1927 i Cambridge, Massachusetts, utdannet ved universitetet i Lausanne, Sveits.  Bhumipol overtok tronen i 1946, men ble formelt kronet i 1950, samme året som han giftet seg med Sirikit.
Rama IX har verdenshistoriens lengste regjeringstid, snart 65 år. Han har opplevd 17 militærkupp og sett en hel rekke regjeringer komme og gå.
I 1960 mottok Bhumipol Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats for sitt folk og for menneskeheten.
Hva slags fyr er han egentlig som får fortjenestemedalje fra et land langt oppunder polisen?
 
Rama IX er maler, poet og forfatter; han er en populær musiker og komponist særlig innen jazz; han spiller flere instrumenter, med trombone som favoritt instrument; han er lærer i filosofi, ekspert på jordbruk og flom kontroll.  Det som imidlertid gir han status som halvgud, elsket og æret av det thailandske folk, er hans formidable evne til å løse konflikter.  Høyt hevet over politiske partier og ulike økonomiske interesser, fremmer han løsninger til beste for alle parter, og maner til fornuft og besinnelse.
Når kongen taler lytter folket og generalene.

Det sies at da Bhumipol for noen år tilbake sluttet å røyke, demonstrerte han det ved å stumpe røyken for godt på TV.  Kongen oppfordret sine undersåtter til å gjøre det samme.  Resultatet ble at et stort flertall stumpet røyken sammen med han.  I dag er prosentandelen røykere, av landets 64 millioner mennesker, svært lav i forhold til mange andre land.


I 1950 giftet han seg med Sirikit, bildet av den vakre dama gikk verden rundt i magasiner, ukeblader og presse.  Hun hadde virkelig gjort seg bra på TV, men det var i tidligste laget for det mediet.

Og meg?  Jeg er jo republikaner, men har moderert meg betraktelig i synet på kongedømme.  Konge- Dronningdømme representerer en viktig historisk kontinuitet, kongehuset virker samlende i den forstand at det er hevet over forskjellige politiske partier og andre interessekonflikter.  Joda, det er mye gull, fjas og stas, men det er det også rundt en president og hennes palass.
Det er ingen grunn til å slakte det norske kongehus for eksempel, det er da oppegående ålereite folk, og som eksponerer Norge på en utmerket måte.

Jeg kjenner ikke Bhumipol og Sirikit personlig, har aldri drukket te med dem.  Allikevel har jeg fått et forhold til dem, gjennom alle de bilder og plakater som finnes overalt, og ikke minst gjennom den hengivenhet og respekt som den enkelte thai viser sin konge og dronning.

Nå er kongen åttitre år gammel og svært syk.  Når han dør, mister Thailand en samlende og stabiliserende faktor, hvilket kan føre til atskillig politisk uro med
kanskje et nytt militærkupp som resultat.

Kongens flagg er
Thailands flagg

Royal Flag of Queen Sirikit.svg
Dronning Sirikit har sitt eget
flagg med symbolet for seiers
kronen på blå bunn som er
fargen for hennes fødselsdag.
Når Kong Bhumipol Adulyadej, den Store, Rama IX av Thailand går hjem til Buddha, vil det thailandske folk sørge i lang, lang tid fremover!

Jeg vil nok bli litt lei meg, jeg også...

søndag 12. desember 2010

På dagstur til Bangkok.

Sitter du på en fortauskafé i Bangkok sentrum, så opplever du hele verden i et nøtteskall, alle slags klesdrakter, alle slags nasjoner og kulturer, alle slags kjøretøyer, alt, og vel så det. 

Det er en ubeskrivelig opplevelse, så egentlig burde jeg avslutte beskrivelsen her...:).

Vi tok motorsykkelen opp til buss stasjonen, og parkerte den der med vakthold døgnet rundt (kostet seks kroner). Lodt Mae (bilens mor = bussen) skulle gå om tjue minutter, så vi kjøpte ei avis og en cola i kiosken og satte oss i venterommet.
(Det er da frustrasjonen stiger en til hodet. Jeg bor altså i en av Norges rikeste byer, i et av verdens desidert rikeste land. I den byen er venterommet på buss stasjonen stengt det meste av året, sommer som vinter, på grunn av tagging og hærverk. Av samme grunn er det ingen offentlige toaletter i den byen.  Det er for jævlig!)

Den tretten mil lange turen kostet oss femtifem kroner for to personer. Bussen hadde selvsagt air condition og flyseter, TV er standard i alle busser. Behagelig tur!

Lodt fai fa (himmelbilen = sky train = overgrunnsbanen) er et fantastisk transportnett på kryss og tvers av Bangkok, med raske tog høyt der oppe.
Som første gangs reisende er man usikker på hvordan man skal betjene den billettmaskinen.  Vi ble oppdaget av ei uniformert dame, personale ved stasjonen, som ilte bort til oss og forklarte hvordan det skulle gjøres.  Åtte kroner per pers for å reise på kryss og tvers...

Så var vi i gang, vi var turister i Bangok.  Vi praiet ei drosje, Taxi Meter, med en sjåfør som like godt kunne ha jobbet som guide.  Han viste oss Kings Palace, FN bygningen, monumenter, kvartalet der det blodige slaget sto mellom de røde og de gule, og mye mer, en skikkelig sightseeing rundtur på ca. en time.  Taxametret viste da 105 Baht, det vil si i overkant av tjue kroner. Jeg ga han tretti, og sjåføren fikk tåre i øyekroken.

Da vi skulle inn i Grand Palace det største tempelanlegget i Thailand med sine 220 mål omringet av en to kilometer lang mur, måtte vi kjøpe ekstra klær for å tre over shortsen, nakne legger var ikke tillat. Vi så ut som to klovner klare til å opptre...

Og så ble vi lurt, og det skal man vel når man gjør noe for første gang.

Vi kjøpte nemlig rådyre billetter for å oppleve The Floating Market på Chao Phraya River, men det viste seg at på lørdager er det ikke noe marked.  Vi var der på lørdag, selvsagt.  Jeg ble sur, og måtte lire av meg noen bannord; zipp hai!  Istedet matet vi fisk på størrelse med storsei og besøkte«Den sovende Buddha», en nedtur altså.

Chinatown, som navnet sier, er den bydelen som domineres av kinesiske innvandrere.  Her får du kjøpt det aller meste til vanvittig lave priser.  Ti kroner for en shorts, tjue for et par sko, all slags mat og krydder omtrent gratis.
Gullsmykker selges overalt til kriminelt? lave priser.

Det var på tide å dra hjem, man blir jo litt sliten av å være turist.  Hjemturen tok vi med en maxi taxi, og måtte punge ut med tjue kroner per pers for tretten mil unnagjort på en time og tjue minutter! 

Æresord, jeg ljuger ikke!

fredag 10. desember 2010

HJELP!,...to nye naboer, en nordlending og en trønder!

(OBS!  Dette innlegget har en aldersgrense på 28 år av hensyn til mine yngste elever!)
For tre dager siden ramlet det inn, bokstavelig talt, to norske gubber med hver sin ungdommelige thai dame.  De etablerte seg i nabohuset, og av hensyn til personvernet skal jeg ikke definere nærmere hvor de kommer fra, det får rekke med at den ene behersker fullt ut en saftig nordnorsk dialekt, og den andre følger opp så godt han kan me ækt trøndersk.
Jeg har prøvd å skrive ned de fleste bannord og uttrykk som naturlig melder seg når alkohol og varme får adrenalinet til å koke.  Heldigvis har krangelen kun holdt seg på det verbale plan, men da til de grader at det tidligere fredelige lydbildet er totalt forandret.

Det er ikke lenger like lett å høre bikkjene gneldre, eller fuglene synge, selv hanene har forstått at de har møtt sine overmenn.  Noen ganger står tilogmed lydmuren i fare for å sprenges.
Synd jeg ikke er ekspert i dialekter, men skal prøve å gjengi en del av de saftige gloser sånn noenlunde korrekt (derfor aldersgrensen).


- Ho e djævelskt grei og pulbar, men ikkje særlig pen...(gubben skryter av dama si..)
- D e no berre enda ett kjærring græv, din kåtsækk. (enda et fruentimmer, din grabukk)

Disse to gubbene fra det høye nord har allerede overbevist sine omgivelser, de har aldri gått i et 8. mars tog.  I stedet skremmer de vettet av de små thai damene som nødvendigvis må passere deres uterestaurant, terrassen på bungalowen.

Trønderen veltet et glass, og fikk klar beskjed;
- Eg ska gje deg en puinn ørstolan! (en skikkelig nord norsk ørefik)

- Kom til mæ, goillhøna mi, di lille grasjur (kom til meg elskede, lille kåtjente)

- Læpp mæ fær æ søkk, du som er hølvant (usikker, men tror det har noe med å være en god elsker, vant til det liksom...på en måte....).

- Ka du kuke me, din hæstkuk? (trønderen fikk kjeft fordi han lå på knærne og lette etter sigarettsneipen sin)

- Ho ras i æggstokkan når ho ser en baillhæst (hun blir veldig kåt når hun ser en skikkelig mann som meg...)

- Trønderske ord som karravolin (kranglete) og gira (oppglødd), sammen med uttrykket «Ja, men æ vest itj det æ sjø», gikk ofte igjen hos trønderen.  Han hadde nok behov for å unnskylde seg litt når nordlendingen dro til med for eksempel;

- Eg ska kapp haue a deg, og det jamt med ræva! (veldig lav halshugging).

søndag 5. desember 2010

Jeg tror vi ligner på hverandre!

Det er vel naturlig å stille spørsmålet i blant, er vi alene i dette enorme universet, eller?  Svaret, ettersom vi daglig oppdager nye stjerner med sine planeter, går det mot et stadig sikrere JA.
Professor ved Yale University, Peter van Dokkum, mener det må være billioner av jordliknende planeter.

Mest sannsynlig kryr det av forskjellige livsformer på ulike utviklingstrinn.  Og nesten garantert eksisterer det livsformer med en langt høyere intelligens enn hva vi besitter.  (Størrelsen på individet vil sannsynligvis bli bestemt av planetens egen tyngdekraft.)

Ja, de har så høy intelligens at de avstår fra å ta direkte kontakt med oss, for hva ser de egentlig?
Jo, de ser en type livsform som systematisk ødelegger og bygger ned sin egen planet, og det på grunn av et enormt ressursbruk som et resultat av profittiver og grådighet.  De ser en type livsform som bruker enormt med ressurser til å produsere et ufattelig antall våpen som brukes til å lemleste og drepe hverandre.  Våre gjester fra rommet, og de er her tror jeg, er intelligente nok til å holde seg på trygg avstand!

Og det kan også forklare alle beretninger og foto av ukjente flygende objekter, men allikevel ingen direkte kontakt.  Det amerikanske SETI (Search for Extraterrestrial Intelligence, http://www.seti.org/), det største forskningsinstituttet i verden som leter etter signaler fra livsformer andre steder i universet, sitter muligens på informasjon som er topp hemmeligholdt siden verdens regjeringer ikke har noen form for strategi dersom vi en dag skulle få nærkontakt med ET.  Religioner, vitenskap, filosofi, alt må revurderes, og mennesket blir tvunget til å seg selv i et annet bilde enn Guds....

Men hvordan ser de ut, våre gjester fra rommet?

Science fiction forfattere har gitt oss noen forslag, der de fleste ligner på oss.
Og det er nok ikke så dumt hvis man tenker litt etter.  En høyt utviklet kultur med en teknologi som gjør det mulig å bevege seg med flere ganger lysets hastighet, må nødvendigvis bestå av individer som har evnen til; å bevege seg, mest sannsynlig har de føtter og bein; for å konstruere maskiner og apparater må de ha noe som ligner på våre hender og armer (uten våre fantastiske hender som er i stand
til alt fra å holde i ei slegge til å tre tråden i ei nål, ville vår
intelligens ha liten eller ingen verdi).

For å utforske og anvende sine omgivelser er det nødvendig med sanser.  En luktesans plassert mellom tærne kan kanskje være ok for å lukte på blomster, men den er lite selektiv, det finnes så mange andre lukter der nede.  Vi plassere nesa høyere opp.  Det samme med synssansen, de må ha øyne med godt overblikk, og helst godt beskyttet, opp med dem.  Vi har lite glede av en hørsel som ikke kan ta inn lydsvingninger, så opp med ørene som også kan beveges enten ved å vri på hodet eller bevege ørene.  Og selvsagt må de kunne kommunisere med hverandre.  Hva skulle vi gjort uten språk?  Det er mest effektivt å få stemmebåndene opp fra bakken.  Så hvorfor ikke plassere alt sammen i den kassa der sanseinntrykk og kommunikasjon tolkes, der de intelligente avgjørelser fattes, trygt plassert på toppen av individet? 


Jeg er nok en ET sjøl, jeg....:)

torsdag 2. desember 2010

DØDSSTRAFF – for eller imot?


Kvinne føres bort for henrettelse (Foto: -/AFP)
En kinesisk kvinne dras ut for å avlives ved skyting...
På thailandsk TV: En sytten år gammel gutt sitter med håndjern ved den ene langsiden av et stort bord omkranset av politi på hver sin side.  På den andre langsiden av bordet sitter det seks menn, tre poliser og tre sivile.  Ved enden av bordet sitter det en middelaldrende mann i hvit uniform, dommeren.

På det store bordet er det stablet opp en mengde små plastposer fylt med opium  og heroin.
Rettssaken føres ute i friluft på et lite sted ved grensa, der syttenåringen ble tatt.   Fuglene synger og froskene kvekker.
Syttenåringen er tiltalt for smugling av narkotika fra Laos over grensa til Thailand.
Gutten innrømmer smuglingen og erklærer seg skyldig.

Etter en kort diskusjon reiser alle seg, to uniformerte polis fører gutten et lite stykke unna, under et palmetre.  Syttenåringen gråter hysterisk og prøver å rive seg løs, forgjeves.  Han tvinges ned på kne, den ene polisen plasserer pistolen trygt i nakkegropen, skuddet går av og syttenåringen faller om, død.  Fuglene synger og froskene kvekker, upåvirket og likegyldig til det hele....

Hvorfor på TV, hvorfor så rått og brutalt?  Ganske enkelt for å oppnå en preventiv virkning, avskrekke alle som har planer om narkotika smugling over grensa fra Laos til Thailand, avskrekke alle andre syttenåringer som har fantasert om å bli rik på narkotikasmugling.
Men hjelper det?  Nei, det gjør visst ikke det, dyrking og salg av opium og heroin pågår for fullt i «Det gyldne triangel».  Syttenåringen ble drept forgjeves.

Avliving er en type straff som mange land fortsatt anvender,
en straffemetode forankret i landets juridiske lovverk. 
Hvordan avlivingen foregår varierer fra land til land, steining, henging, skyting, giftsprøyte, elektrisk stol, halshugging, gasskammer.
Og mange andre fantasifulle metoder har blitt brukt opp gjennom tidene.

Er dødsstraff rettferdig i forhold til morderen, i forhold til den person som selv har tatt liv?
En person som voldtar og dreper et menneske viser vel en så stor forakt for andres liv at det bør straffes med døden?
       
 Er jeg selv i stand til å drepe?  Ja, garantert.  
Dersom en av mine døtre skulle bli voldtatt og drept, ville jeg bruke alle ressurser, alle midler, for å få tak i vedkommende gjerningsmann og pine vedkommende til døde!

Men, det er vel en stor forskjell å drepe i en affekt situasjon, under rus, på grunn av sjalusi, hevn o.l., i forhold til at en stat, et samfunn, bruker drap som straffemetode?

Burde ikke statens etiske nivå overskride det enkelte individs moralske standard?

 Eller er det handlinger, utført av enkeltindividet, som kan forsvare dødsstraff?