Vår religiøse mentalitet.

Vår art, Homo Sapiens, er ca. 200.000 år gammel. Steinaldermenneskets religion var forankret i naturen. Hulemalerier, helleristninger og kunstneriske utskjæringer viser menneskets tilbedelse av naturen som en guddommelighet i seg sjøl. Der bodde regnguden, fruktbarhetsguden, jaktguden etc. For å overleve måtte mennesket lære seg naturens «virkemåte», en lærdom som ble overlevert gjennom generasjoner med tilhørende religiøse ritualer. Jeger og sanker forsto selvsagt hvordan naturens gaver skulle høstes og beskattes uten å skade dens reproduksjon. Veidemannen levde jo av en intakt natur, naturen måtte forvaltes!

Så skjedde det en drastisk endring i menneskets måte å livberge seg på for ca. 5000 år siden. Rundt elvene Eufrat og Tigris slo mennesker seg ned og ble jordbrukere med enkeltindividets eiendomsrett til jord og øvrige naturressurser. Markedene avanserte fra rent varebytte til omsetning med penger. Gjerder og soldater skulle beskytte eiendommene. Kremmerne ble den nyrike og mektige yrkesgruppen.

En ny tid krevde en ny religion med nye lover. De gamle naturguder ble vraket til fordel for en som skulle stå over alt og alle. En genistrek av israelerne skapte Jahve den allmektige med lover tilpasset den nye tid. Moses fikk æren av å skrive dem ned.

Gradvis gikk menneskets holdning til naturen fra forvaltning til forbruk. Naturen ble et middel, et objekt for berikelse, noe som har forsterket seg opp gjennom tidene. I dag ser vi med skrekk hvordan et blindt forbruk av ressurser raserer planetens natursystemer med økologisk fotavtrykk som målbar referanse.

Det kristne Europa sitter med det hele og fulle ansvaret, historisk sett. Med sverdet i den ene handa og korset i den andre kolonialiserte vi omtrent hele verden. Det var de kristne europeere som drepte millioner av innfødte og ranet deres naturressurser – i Guds navn. Det moderne Europa med handelskapitalisme og industrialisering er tuftet på tilranet tjuvgods!

 

Ett av mange eksempler er erobringen av Nord Amerika. Bøffelen, den amerikanske bison, var for de innfødte et hellig dyr som de var helt avhengig av. Jaktmetoden var å snike seg innpå flokken og ta ut det antall dyr de trengte for å overleve. Men for de hvite inntrengerne med sin kristendom ble bison kun et middel for berikelse. Nå ble hele flokker jagd utfor høye klipper. I løpet av 1800 tallet ble 60 millioner bison redusert til rundt hundre. Prærien var dekket av råtne dyr, uten hud. Huden var de hvites middel til rikdom. Bison bøffelen står fortsatt på rødlista over truede arter.

Nå er det mange i den geistlige leir som advarer mot miljøforringelse og klimakrise. Kjerka peker også på at vårt konsumsamfunn, med tilhørende kjøp og kast mentalitet, har blitt et moderne religions substitutt.

Men siden kjerka er avhengig av store statlige overføringer, våger den ikke å kritisere Storting og regjering for den politikken som er grunnleggende årsak. Man slår jo ikke den handa som gir en mat!

 

 

Våkner Tornerose snart?

Allerede i 1896, for 118 år siden, påviste den svenske nobelprisvinner i kjemi, Svante Arrhenius (1859-1927), at bruken av fossilt brensel ville på sikt føre til en oppheting av planetens klima fordi avgassene forsterker drivhuseffekten.

Ingen tok advarselen ad notam, hverken industriledere eller politikere. Tornerose ble stukket i fingeren av en forgiftet torn og falt i søvn mens menneskeheten skulle gå amok i kampen om landområder og naturressurser. Gjenoppbyggingen etter første verdenskrig krevde en omfattende industrialisering, særlig i Europa. Hvem hadde vel tanke for miljø og klima?

Drøye tjue år senere skulle verden igjen ut i krig. Igjen skulle millioner av mennesker bli drept på slagmarken, blant sivile og i nazistenes gasskamre. Gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig krevde en gigantisk ekspansjon av industrielle komplekser. Fabrikkpipene spydde ut klimagasser, men Tornerose sov søtt.

 

På 1960 tallet derimot skjedde det noe som fikk prinsessen til å smile i sin drømmeverden. På begge sider av Atlanteren blomstret miljø- og naturorganisasjoner med krav som vern av mangfoldet av arter og økosystemer, sikre bærekraftig bruk av fornybare naturressurser, bekjempe forurensing og miljøforringelse.

I 1962 kom boka til Rachel Carson, «Den tause våren». Boka slo ned som ei bombe og tente tusenvis av ungdommer i Europa og USA til opprør mot industrikapitalismens grenseløse rasering av miljø og ressurser. 

Det berømte - 68 opprøret sammen med hippiebevegelsen var et revolusjonært oppgjør med kapitalens diktatur og udemokratiske styreformer. Et opprør som omfattet kampen for nedrustning, for miljø og natur, for kvinnefrigjøring og likestilling. Parolen «Make love, not war» er gyldig den dag i dag.

 

Over 40 år senere sover fortsatt Tornerose. Og det er ikke bare prinsessen som sover men også hele hoffet og alle tjenestefolkene. Slottet gled inn i en hundre år lang døs og er nå overvokst med tornefulle roser.

Allikevel er det håp. Prinsessen glippet nemlig med øynene da den globale klimamarsjen gikk av stabelen. Om lag 600.000 mennesker fordelt på 150 land demonstrerte for å legge ekstra press på verdens statsledere. Over halvparten av demonstrantene gikk gjennom Manhattens gater i New York! I Oslo møtte fire hundre mennesker opp foran Stortinget...

 

For når grasrota våkner opp, da er det alvor. 

Kanskje begynner også dagens unge velgere å spørre seg sjøl hva de vil bruke demokratiet til? Hva er deres generasjons kollektive prosjekt?

 

Enn så lenge vugges Tornerose i søvn av vår fossile regjering som gjør alt den kan for å hindre at prinsen kommer på sin hvite hest og vekker Tornerose med et ømt kyss.

 

Verdensveven.

WWW gjenkjennes av snart alle mennesker i hele verden - World Wide Web – Verdensveven. En fantastisk teknologi som binder oss mennesker sammen til en stor global familie. Internett har krympet verden. Kommunikasjon mellom mennesker, å bli sett og hørt, er fredsskapende. Dessuten er kommunikasjon en viktig forutsetning for samarbeid mellom ulike mennesker, mellom folkeslag og nasjoner. Slik kan vi sammen løse problemer og ta fatt på felles utfordringer. I vår tid står for første gang i verdens historie en hel menneskehet overfor en felles trussel og en felles utfordring.

Vi endrer nemlig klimaet over en så kort periode at økosystemer bryter sammen, og en rekke arter bukker under. Det er menneskehetens største utfordring noensinne!

 

Det vet vi. Vi vet også at verdens politiske lederskap står både rådville og maktesløse. Det er så mange andre hensyn som må tas og som hindrer en umiddelbar og konsistent respons på klimakrisen, slik blant annet FN, Verdensbanken, IEA , OECD, og nå selveste Pentagon! forlanger. Chuck Hagel, USAs forsvarsminister, mener global oppvarming, stigende havnivå, naturkatastrofer, issmelting, mat- og vannmangel i utviklingsland utgjør en direkte trussel mot USAs framtid.

 

I Verdensveven av i dag inngår så mange andre områder enn Internett. Varehandel, børser og finanskapital, knappe naturressurser og energibærere, globalisering og makthegemoni, krig og fred etc. Områder som fortsatt er underlagt «business as usual». Verdens ledere sitter fast i den hengemyra, de makter ikke eller våger ikke å ta det nødvendige politisk/økonomiske spranget fra en tradisjonell markedsøkonomi med profitt som drivkraft til en økologisk økonomi underlagt planetens naturlover.

 

Norge er også i verden! Vi kan ikke melde oss ut, vi er en del av den store veven. Med vår beskjedne selvforsyningsgrad på under 40 prosent i forhold til maten vi spiser, er vi avhengig av andre lands jordbruk, deres arealer og arbeidskraft. Over 6000 gårdsbruk er nedlagt her i landet siden 2005 der utmarka gror igjen. Nå er det lønnsomt å importere matkorn fra utlandet, mens det norske kornet brukes som kraftfor til husdyr, fjærkre og fiskeoppdrett sammen med importert soya fra Brasil. 

Slik legitimerer også Norge Brasils behov for å erstatte regnskog med soyaplantasjer. Urbefolkningen sine rettigheter ofres som vanlig på profittens alter. Det norske regnskogfondet skal visstnok kompensere for slike forbrytelser. Ett av Verdensvevens mange paradokser!

 

Flere paradokser finner vi i fredsnasjonen Norge sin våpenproduksjon og eksport. Norske våpen er brukt både i Irak, i Libya og i Afghanistan.

Siden USA kjøper over 70 prosent av norskproduserte våpensystemer, finner flere tusen av disse bakveien til Israels hær. De er gode å ha når palestinere skal likvideres på Gazastripen. Norge, leder av giverlandgruppa, samler nå penger for å bygge opp den bombeknuste Gazastripen på nytt, fjerde gangen på åtte år. Verdensveven krever sitt, sitt tradisjonelle «business as usual».

Fra dårlig til verre!

Jeg innrømmer det, jeg er engstelig for framtida. Framtida tilhører nemlig mine to døtre (verdens flotteste) og mine fire barnebarn (verdens fineste), og jeg er usikker på hva slags framtid de går i møte. Neida, jeg tror hverken på dommedag eller arvesynden, men jeg tror på den kunnskap og innsikt som mennesket er i stand til å fremskaffe. Vitenskapen har vel også tatt feil noen ganger, men nå er den så overveldende dokumentert og enstemmig i sin skremmende konklusjon; vi mennesker skader planetens natursystemer i et så stort omfang at tusenvis av arter blir utryddet. Det er altså livsformer som har utviklet seg gjennom millioner av år, arter som nå forsvinner i løpet av brøkdelen av ett sekund sett i forhold til evolusjonens møysommelige skapelseshistorie.

De siste tiårene har det haglet med forskningsrapporter og advarsler fra utallige organisasjoner og institusjoner med kanskje FN's klimapanel, IPCC, som den tyngste leverandøren med følgende konklusjon: Det er overveldende bevis for at verdens økosystemer er i endring og at verden på flere områder beveger seg mot en alarmerende tilstand. Av mangel på politiske og økonomiske reformer i forhold til klimakrisen vil verden oppleve en oppheting langt over to graders målet.

 

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, som består av verdens rikeste land med markedsøkonomi og demokratisk styresett, har også forstått alvoret i situasjonen. OECD erkjenner at klimaendringene er en stor presserende utfordring og en potensiell trussel mot våre økonomier og inkluderende samfunn. En trussel som krever en avgjørende og konsistent respons hos våre rådende regjeringer.

Mer tydelig går det vel ikke an å få det sagt. Men hva skjer?

 

Under den forrige regjeringa, den såkalte rødgrønne med statsminister Jens Stoltenberg, økte utslippene av klimagasser. Under hans regjeringstid økte utslippene fra transportsektoren med 33 prosent. Han sverget på at EUs klimakvoter ville redusere utslippene i Norge og i Europa. Som samfunnsøkonom burde han visst bedre. Markedsmekanismene senket nemlig prisen på en klimakvote fra 250 til 30 kroner og er i dag helt ubrukelig. Mye mer kan tilskrives den mannen som har fått tittelen klimapolitiker nummer 1 og har vært FNs spesialutsending for miljø og klima. Hvordan er det mulig? Det var for dårlig, og verre skulle det bli.

 

Nå har vi en regjering som består av Høyre og Fremskrittspartiet, en såkalt blåblå. FrP har funnet ut at klimakrisen ikke er menneskeskapt, ergo er den heller ikke et problem som krever en dertil egnet politikk. Det kom da også tydelig fram under fremleggelsen av statsbudsjettet, miljø og klima var et ikke eksisterende tema.

Og det til tross for at WWF i disse dager har innkalt 160 land til krisemøte for å diskutere hvordan vi kan stanse utryddelsen av plante- og dyrearter. Bare siden 1970 er mange bestander blitt halvert. Men vår regjering reagerer ikke!

Ja, jeg er redd. Det er vel det som kalles framtidsangst.

 

Og bakom synger skogene...

Jeg bare sitter her. Ja, det er helt sant. Jeg bare sitter her på et mykt leie av mose med ryggen mot den solide stammen til ei gammel furu, og det uten årsak, uten grunn. Og jeg gjør ingenting. Ikke leser jeg, ikke skriver jeg, ikke synger jeg. Det siste med respekt for nasjonalparkens § 3 som sier at bare naturlige lyder er tillatt... Joda, jeg tenker litt, så vidt.

Foran meg ligger det lille vannet som speiler himmelen. Overflaten brytes i blant av ørretens vak før den forsvinner i dypet, ned til skyene som seiler forbi. Borte ved sivkanten bor Nøkken der hvor nøkkerosene ennå står i blomst. 

Ei elgku stanser opp på neset, på den andre siden. Ho har blitt var meg, og betrakter meg lenge. Forstår ho at jeg er helt ufarlig? Forstår ho at jeg aldri vil forstå hvordan det er mulig å ta livet av noe så staselig flott - for sportens skyld?

Skogen skifter farge. Det er høst og den har gjort sitt gjennom sommeren. Fotosyntesen har beriket oss med enorme mengder glukose og oksygen. Og det kjennes, det er lett å puste nå.

Høstsola tenner skogen som flammer opp i ildens egne farger. For en mektig og vakker naturscene. Fascinert og andektig deltar jeg fra min losjeplass ved foten av den gamle furua. Det er tid for dvale, for nedbrytning, for død. Den store forvandlingen, forberedelsen til vintertid og en ny vår, lukter godt. Skogen dufter.

Planeten dreier mot øst og sola gjemmer seg bak fjella der borte. Den rå kveldsbrisen setter trekronene i bevegelse og skogen stemmer opp med sin egen hviskende sang. En sang som du er i, mer enn du lytter til. Det er i disse trakter Trygve Gulbrandsen hentet inspirasjon til trilogiens* første bok «Og bakom synger skogene».

Kvelden senker mørket rundt meg. Løvsangeren har avsluttet sine melodiøse varseltriller. Et varsel om at det sitter et merkelig dyr der nede på bakken. I morgen drar den lille fuglen avsted. Det blir for kaldt her oppe. Men reisen er lang, kanskje helt til det sørlige Afrika. Utrolig, men sant!

Jeg kryper ned i den varme soveposen. Siden jeg er den eneste arten her som ikke har pels, må det jo være lov å jukse litt...

Nymånen titter ned til meg på mitt myke leie av mose ved foten av den gamle furua. Stillheten flerres av et mørkt og nifst hoo,hoo. Hubroen har startet nattens jakt.

Eller kanskje er det vinden som blåser fra Dauingfjell?

Jeg er gjest i naturens rike, her hvor både ulv og bjørn streifer omkring, ja både hulder og troll med. Til tross for at sivilisasjonen er langt borte (hva foregår der egentlig?), kjenner jeg allikevel en lun trygghet ved å tillate meg sjøl å bli natur.

God natt. 

* Bjørndaltrilogien «Og bakom synger skogene», «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom» er oversatt til mer enn 30 språk og solgt i over 12 millioner eksemplarer.