Blir du med på spleisen?

Jeg tenker på slike episoder som blir lagret i bakhodet og som dukker opp med jevne mellomrom. Neida, de trenger ikke være hverken dramatiske eller sørgelige, de bare er der og tilbyr en form for ettertanke.

Her er en av mine:
For noen år tilbake var jeg sjåfør på ekspressbussen mellom Oslo og Torp lufthavn/Sandefjord, Torpekspressen. På sommertid kjørte vi også turister rundt i landet. En fin sommerdag hentet jeg førti tyske turister på Gardermoen. På tur mot Oslo informerte guiden de tyske besøkende om Norge og norske forhold. 

Guiden var ei uforskammet, arrogant ung dame som skulle imponere det tyske følge med sitt kjennskap til Untermenschen, slike som bussjåfører blottet for tysk kunnskaper. 

Jeg forsto imidlertid utmerket hva hun sa, omtrent ordrett:
 

- Norge er et av de dyreste land i verden med skyhøye avgifter og skatter. Men nordmenn er ikke dumme, derfor tar de opp lån og har mye gjeld. Det lønner seg fordi staten da gir skattelette.

 

Denne episoden dukket opp som følge av et innslag på nyhetene. Gjelden til norske husholdninger er høyest i verden sammen med Nederland og Danmark. Den utgjør 220 prosent av disponibel inntekt, tilsvarende 3000 milliarder kroner, et snitt på 600.000 per innbygger. Og gjelden øker med 7 prosent for hvert år, 210 milliarder i året!

 

Men hvorfor stimulerer staten til skattelette? Er det ikke dumt å redusere skatteinntektene til velferdsstaten, å undergrave det store spleiselaget? Er ikke det ganske så umoralsk?

Svaret er enkelt, det er helt nødvendig å stifte gjeld. Vårt økonomiske system krever nemlig en kontinuerlig vekst, vekst i produksjon, vekst i forbruk og vekst i avfall...

Gjeld sørger for at husholdningene holder forbruket oppe med øyeblikkelig behovstilfredsstillelse. Gjeld sørger for at næringslivet kan omstille seg og ekspandere i takt med konkurransen. Ingen trenger å vente med hverken innkjøp eller omstillinger inntil penger står på sparekonto.

Men det går jo en grense for hvor mye vi makter å forbruke og hvor fort. Så for å holde omsetningen oppe må vi kaste i store mengder. Hele 25 prosent, en fjerdedel, av all maten som produseres og omsettes går rett i søppelbøtta. I tillegg vokser avfallsberget for hvert år; 2,2 millioner tonn søppel i 2013, 440 kilo per innbygger!

 

Som kjent stimulerer regjeringa til økt forbruk også med lavere skatter og avgifter. Noen hundrelapper til folk flest, men millioner til milliardærene. Og antall inkassosaker har eksplodert de siste årene.

 

Med økte boligpriser, høyere rente, større arbeidsledighet og stagnasjon i lønnsveksten har vi oppskriften på ei ny finanskrise. Og det før vi har kommet oss ut av den gamle til tross for lave renter og ei seddelpresse som går varm.

Det er dessverre ikke vettet som styrer økonomien, men tvertimot. Og det til tross for at de aller fleste av oss vil være med på spleiselaget. Ikke sant?

 

Jens Ulltveit-Moe viser vei!

73 år gamle Jens Ulltveit-Moe kan smykke seg med mange titler som mangemilliardær, kapitalist, konsernsjef, investor, reder og finansfyrste. Han studerte rapportene fra FNs klimapanel levert av forskere på miljø og klima over hele verden. Det resulterte i en appell til næringslivets ledere:
- For oss, som ledere i næringslivet, er klimatrusselen en realitet vi må forholde oss til. Alle virksomheter bør søke å redusere egne utslipp. Samtidig vil klimaendringer endre betingelsene for næringsvirksomhet. Utviklingen av klimariktige løsninger representerer også store muligheter. Vi har derfor både ansvar og mulighet til å gjøre en forskjell.

Ulltveit-Moe investerer nå i grønn energi over hele kloden. Investeringer som i dag er ulønnsomme, men som vil gi overskudd om noen år. Bare slik kan vi bygge lavkarbosamfunnet, sier han og legger til:

- For det første er det et medmenneskelig ansvar å gjøre noe med den trusselen som global oppvarming er for menneskeheten. For det andre tror jeg at enhver stor omstilling har i seg profittmuligheter.

 

«To graders målet» ble vedtatt som følge av FNs klimaforhandlinger i 2010. Det er en politisk målsetting om å holde temperaturøkningen under 2 grader. En temperaturøkning over 2 grader vil nemlig få uante, men katastrofale konsekvenser for miljø, for biologisk mangfold, for matproduksjon, for oss.

5 år etter viser verdens utslipp av klimagasser at «to graders målet» er uoppnåelig hvis ikke det skjer en hurtig revolusjonerende endring i menneskehetens energiforbruk, i forbruk av fossilt brensel, i forbruk av naturressurser. Men det er dessverre ingenting som tyder på at så vil skje.

Jens Ulltveit-Moe tar i bruk den egenskapen som skiller oss fra dyra; innhente kunnskap og konkludere med en overskridende handling som resultat. En handling som er basert på viten og forståelse i motsetning til et begjærlig behov for øyeblikkelig profitt. Det forutsetter imidlertid at vi er villig til å ta inn over oss den kunnskapen som er tilgjengelig. Og det til tross for at den kan være ubehagelig.

I dag har Norge en finansminister som ser verdens forskere i kvitøyet og sier; jeg tror ikke på dere! Hennes tro legger grunnlaget for en økonomisk politikk som truer vår framtid.

Norges klima- og miljøminister synes det er fint at iskanten trekker seg tilbake på grunn av varmere klima grunnet forbrenning av olje, kull og gass. Da kan nemlig oljeselskapene bore etter mer olje lenger nord i Barentshavet!

Hun bevilger også 500 millioner kroner i subsidier til fortsatt kulldrift på Svalbard.
 

Det er viktig å presisere at det her ikke refereres til standupkomikere, men til to ministre i landets øverste politiske ledelse.

Jeg kan derfor enkelt slutte meg til Ulltveit-Moe sin kommentar: - Det er ufattelig at en miljøminister og en finansminister kan være så schizofrene i hodet!



 

«Ja, vi elsker...» - hva da?

At vi elsker dette landet er vel en selvfølge. Og særlig på denne tiden når det er kledd i vårdrakt. 
Jeg husker en helt spesiell 17. mai. Det var i Tromsø. Bjørkeskogen i Tromsdalen var bare noen dager gammel. Lysegrønn. I løpet av natta ble skogen pyntet med kritthvit puddersnø, det samme med fjella bakom.

Sola vekket 17. mai som åpenbarte seg i all sin prakt mellom blått hav og blå himmel, dekorert med norske flagg. Sommerhotellet hadde nettopp åpnet og jeg kunne ønske de første gjestene velkommen, en buss med dansker. De stirret måpende, kameraene klikket og tårene rant. Jeg felte visst noen tårer, jeg også.

 

Men det er vel egentlig mer enn «dette landet» vi elsker? Mer enn Sognefjorden og Lofoten? Mer enn Jotunheimen og Lyngsalpene? For vi elsker vel også oss, oss sjøl? Vår historie, vår kultur, vår frihet og vår suverenitet?

Vel, landets frihet og suverenitet har nok smuldret opp en god del siden 1905. Dertil er vi for sterkt bundet opp i de mange internasjonale avtaler, være seg FN, EØS eller NATO. 

 

Storting og regjering blir daglig tvunget til å handle på tvers av folkeviljen og grunnlovens paragrafer. Men å avgi suverenitet i seg sjøl er ikke problemet. Utfordringen må være til hvem og til hva suverenitet skal avgis!

 

Tiden leger alle sår, heter det. Men noen sår krever ekstra lang tid.

Det er skamplettene på vår historie. 

Samarbeidet med nazi Tyskland om rasehygiene. Jøder og sigøynere ble nektet adgang på flukt fra nazi Tysklands gasskamre. I stedet sendte norsk politi 772 jøder motsatt vei, bare 34 overlevde. Norge har fortsatt den vonde verdensrekorden i antall landssvikere under fem års okkupasjon. Quisling ble synonymet til forræder på de fleste språk. Huff, vi får stoppe der.

 

Ja, vi elsker verdens beste land å bo i. Nasjonaldagen er en fin dag til å dvele ved hvordan den ble til. Det er lov å sende takknemlige tanker til de tusener som bygde landet.

Ja, vi elsker den norske givergleden. Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder bistand i forhold til innbyggertallet, nesten 1 prosent av BNP, dobbelt så mye som EU og fem ganger så mye som USA. Men vi liker ikke at fremmede folk banker på vår dør, til tross for at de er i nød. Gjerdene er fortsatt alt for høye.

 

Den største utfordringen for oss som folk er den nødvendige mentale dreining mot en global identitet, som et medlem av verdenssamfunnet. Det er vår framtid.
 

Men de som har verdens høyeste allmennutdanning, kremen av norsk ungdom?, de kan kanskje fortelle oss hva framtiden vil bringe?

 

Her er noen strofer fra deres budskap:

Jeg drikker meg full, til smaken av gull. Spør meg hva jeg vil ha. Svarer et knull. For i kveld er det lov å være drita. Vil du være med meg hjem hvis jeg skjenker deg med sprit'a? I kveld er det lov å være hore. 

 Vil du være med meg hjem når vi drikkes under bordet? 

Hipp, hipp, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra.

 

Erkjenne straffskyld?

Dommer: Tiltalte er født i januar 1946 og er norsk statsborger. Han tilhører den såkalte etterkrigsgenerasjonen, som også kalles «Fredsbarna». Dette fordi unnfangelsen kunne utmerket ha funnet sted på selve fredsdagen 8. mai 1945 i en modus av freds- og lykkerus...

Aktor: Tiltalens konklusjon er Forræderi mot kommende generasjoner!

Noen tiltalepunkter:

1. Til tross for at tiltalte er en såkalt sekstiåtter med demokratisk forvaltning av produksjonsforholdene som målsetting, lot han passivt kapitalens diktatur få fritt spillerom med fatale følger for klima og biologisk mangfold.

 

Forsvarer: Som ingeniør besøkte tiltalte gruve- og papirindustrien i Norge, Sverige og Finland med oppdrag å rasjonalisere produksjonen. Den enorme miljøforringelse og forurensing som disse industrier forårsaket formet hans politiske tenkning. Tiltalte sa opp en godt betalt stilling for å utdanne seg til lærer.

2. USAs tiårige krigføring i Vietnam med kjemiske våpen fikk Norges velsignelse. «Agent Orange» drepte alt liv i regnskogen og sultet ut befolkningen. Den dag i dag fødes barn med genetiske skader som følge av kjemikaliene.

 

Forsvarer: Tiltalte protesterte mot Vietnamkrigen med steinkasting mot den amerikanske ambassaden. Straffen ble noen timer på glattcelle og en klekkelig bot.

 

3. Tiltalte har jobbet som lærer i norsk skole, i en årrekke. Han er således ansvarlig for å ha utdannet store ungdomskull til politiske blindebukker, famlende rundt på leting etter å forstå sin egen samtid.

 

Forsvarer: Som lærer la tiltalte spesielt vekt på økologi og forholdet mellom fotosyntese og forbrenning/ånding, samt motsetningsforholdet mellom kapitalismens nådeløse krav til kontinuerlig vekst og planetens betingelser for bærekraft.

 

4. I dag, 70 år etter frigjøringen, opplever vi et økologisk sammenbrudd. Tiltalte tilhører den generasjonen som står bak denne katastrofale utvikling og er således skyldig i å ha begått vold mot planetens natursystemer med alle sine ulike former for liv. Generasjonsskyld! (jmf. FN, WWF, Cicero, jmf. jmf...)

 

Forsvarer: Vi lever i et demokrati. Det betyr at mindretallet som oftest har rett, men flertallet har retten på sin side. Tiltalte tilhørte mindretallet, motkreftene ble for sterke. Som forsvarer råder jeg derfor tiltalte om ikke erkjenne straffskyld.

 

Dommer: Dommen er under utarbeidelse og blir offentliggjort i «Historiens dom».

 



 

1. mai 2015 - på stedet hvil!

Landsorganisasjonen LO med nesten en million fagorganiserte, innleder sitt program slik:

Menneskeskapte klimaendringer forandrer livsbetingelsene på jorda, og er en av de største utfordringene i vår tid. Klimaendringer gir havnivåstigning, ekstremvær og endrete nedbørs-mønstre, tørke, redusert matproduksjon, havforsuring og stor migrasjon. Særlig fattige mennesker rammes hardt.

Grunn god nok til å erklære unntakstilstand!? 

De forente nasjoner, FN, gjør det. En samlet global vitenskap gjør det. Ja, endog slike kapitalismetro tungvektere som Verdensbanken og OECD slår alarm. 

De erkjenner at kapitalismens uregjerlige krav til kontinuerlig vekst i ressursbruk, i konsum, i profitt, er den reelle trusselen mot planetens bæreevne. Kapitalismen som økonomisk system er historias mest effektive i forhold til produksjon og innovasjon. Ingen tvil. Men i dag er den samme effektiviteten blitt en trussel mot planetens økosystemer og livet på jorda, inkludert oss.

De etablerte politiske partier, være seg på høyre- eller venstresiden i det politiske landskap forstår nok alvoret, men er like fullt handlingslammet. De har ikke hverken mandat eller makt til å endre økonomiske lover. De har ikke gått til valg for revolusjon!

Vår reaksjonære regjering er et godt eksempel. Den tror at kronisk sykdom kan helbredes med samme medisin bare man dobler doseringen. Erfaring viser heller at da dør pasienten. Men til tross for sin fossile politiske ideologi, skal de tross alt ha ros for å være tro mot sine idealer. Der svikter de ikke!

 

Det samme kan ikke sies om fagbevegelsen. For det er fagbevegelsen, grasrota, som har ideologi og makt til å demokratisere samfunnets produksjonsforhold og underlegge økonomien de naturlover som råder på denne planeten. (Økonomi = Husholdning). 
Kampmidlene er langt mer effektive enn hva de politiske svermere og våpendragere i AKP(m-l) ville bruke i sine gamle drømmer om væpna revolusjon. Gode og velprøvde våpen er mediebruk, demonstrasjoner, streik og sivil ulydighet. Men det skorter på viljen!

 

Det skorter på en faglig/politisk ledelse som er villig til å ta opp kampen. I stedet for å slåss for et bærekraftig framtidssamfunn klamrer de seg til makta med tradisjonelle virkemidler; enda mer brød og sirkus til folket. 

Årets lønnsoppgjør kalles moderat, men sikrer fortsatt reallønnsvekst, økt kjøpekraft og økt forbruk, og med det enda et skudd for baugen til en bærekraftig økonomi.

 

LOs leder, Gerd Kristiansen, maner til moderate lønnsøkninger når hun sjøl har bevilget seg en gasje på 1,6 millioner kroner i året. Slik avslører hun at fagbevegelsens lederskap mangler både gangsyn og sunt folkevett!  

Da er det mer forståelig at Kristin Skogen Nilsen, presidenten i NHO, tjener det dobbelte. Hun har tross alt det tunge ansvaret med å ekspandere et økonomisk system som skal sikre fortsatt rovdrift på natur og mennesker.