Multikulturalisme – og hva så?

Multikulturalisme er et relativt nytt begrep i mitt ordforråd. Siden ordet slutter på isme og begynner med multi, antar jeg at det betyr læren eller ideologien om flere ulike kulturer side ved side.

Anders Behring Breivik er ikke alene motstander av et flerkulturelt samfunn. Men kan motstanderne av flerkulturelle samfunn peke på ett land i verden som består av en ren monokultur?

De kan i alle fall ikke peke på sitt eget land. Samefolket med sin kultur var her lenge før Norge, Sverige og Finland ble påtenkt. 

Og hvor kom vi fra, vi såkalte etniske nordmenn? Vi som vandret nordover på kontinentet, etterhvert som isen trakk seg tilbake?

«Tre stammers møte» heter boka av Carl Schøyen, som beskriver den store innvandringen fra nord Sverige og Finland til Norge på attenhundretallet. Hungersnød tvang flyttsamer og kvener til å søke nytt land. De søkte seg til «Havlandet», landet ved kysten som henter maten fra havet. Fra kysten av Salangen og Gratangen og østover til indre Troms slo de seg ned og ble gradvis integrert i det norske samfunn.

I dag er det omlag 655 000 personer bosatt i Norge som enten har innvandret selv, eller er født i Norge av to innvandrerforeldre. Det er folk fra alle verdens land med polakker og svensker helt i toppen. 

Til sammen utgjør innvandrerbefolkningen 13,1 prosent av hele befolkningen. (kilde SSB). 32 500 personer utvandret fra Norge i 2011.

Apropos utvandring, vårt land ble tappet for over halvparten av sin befolkning i løpet av 1800 tallet. Den lille seilskuta «Restaurationen» forlot Stavanger i 1825 med de første 52 utvandrere til «Den nye verden», Amerika. Folk, over 800 000 mennesker, skulle flykte fra sult og nød de følgende år, flykte fra det karrige landet med sin undertrykkende religion. De flyktet av samme grunnleggende årsaker som våre innvandrere har for å komme til oss, med et håp om et bedre liv og ei tryggere framtid.

Heldigvis er våre innvandrere svært fredelige, sammenlignet med våre utvandrere. Ja, nordmenn deltok også i nedslaktingen av den opprinnelige etniske befolkningen, indianerne. Resten av de innfødte ble sperret inne i reservater. I dag utgjør de opprinnelige amerikanerne, indianerne, bare en liten del av USAs innbyggere.

USA er som kjent en nasjon med en svært heterogen befolkning, bygd på innvandring fra hele verden. USA kalles med rette verdenshistoriens største kulturelle smeltedigel. Og denne smeltedigelen har altså i fellesskap, innenfor samme nasjon, utviklet seg til å bli verdens største supermakt.

Desto mer påfallende paradoksalt blir det når enkeltpersoner, organisasjoner og politiske partier tar sterk avstand fra multikulturalisme, mens de samtidig hyller USA som sitt store ideal og forbilde...

Unnskyld, har du en slant til meg?

Han sitter på ei isoporplate i sine loslitte klær med ei utstrakt hand og et stivnet smil på leppene.  Med bedende øyne tigger han penger.

Han har plassert seg strategisk, utenfor supermarkedet. En jevn strøm av kunder haster ut til bilene sine med bæreposer bugnende av mat og drikke. 
Alle ser han, men de aller fleste overser tiggeren.  

Det er Romanifolket som tigger. Folket som opprinnelig kom fra India, kjent som tatere og sigøynere, blir jaget fra land til land. Og det til tross for en fargerik og mangfoldig kultur med musikk, litteratur og teater. Eksempelvis spansk flamenco, vår egen sigøyner og musiker Raja, og tateren Åge Alexandersen.

Romanifolkets historie vitner om en endeløs forfølgelse. I 1940, i nazi Tyskland, ble 400 barn av Romanifolket brukt som prøvekaniner for dødsgassen Zyklon-B.  1,5 millioner av det samme folket ble senere drept med samme gassen i nazistenes gasskamre.

Allerede i 1924 mistet sigøynerne retten til norsk pass. I 1927 ble de utestengt fra riket. Noen av de norske sigøynerne flyktet fra forfølgelsene på kontinentet, og ville rømme hjem til Norge. De ble nektet adgang. Nasjonal Samling planla en total utryddelse av samtlige tatere og sigøynerne som fortsatt befant seg her i landet. Det var i 1943, samme året som krigslykken snudde for tyskerne og planene ble forpurret.

Høyres landsmøte vedtok å forby tigging, de er tydeligvis ikke alene om det. De vil ikke se dem, tiggerne! Gir tiggerne oss dårlig samvittighet? De vitner jo nådeløst om den grelle kontrasten mellom fattig og rik, mellom overflod og nød. Er da løsningen å renovere dem bort? Hva vi da skal gjøre med dem, har visst hverken Høyres landsmøte eller andre noe godt svar på.

Dessuten bør vi få en tydeligere definisjon av det å tigge.

Hva med han som illuderer statue i sølvfarget dress med inntektshatten sin på fortauet, han som både barn og voksne synes er fornøyelig, er han tigger eller underholdningsartist?                                                         Enn han som spiller trekkspill, hvor mange melodier må han kunne fremføre for å bli titulert som musiker eller tigger?

Jeg la merke til henne på tur inn til Vinmonopolet. Ei aldrende kone med rødt skaut på hodet. Heldigvis var hun godt kledd der hun satt med ryggen mot Polets murvegg. Nordavinden var sur og kald, som vanlig.

Åssen har de det, tenkte jeg, tiggerne. Kan de for eksempel le? Dersom de kan det, har de det kanskje ikke så verst? Jeg la en plan, og gikk bort til tiggerkona med en kartong rødvin i den ene handa og visakortet i den andre.

Hello, do you take card?, spurte jeg. Kona så først noe engstelig opp på meg, men så brast ansiktet i en befriende latter og blottet en ikke helt feilfri tanngard...

Jeg doblet innsatsen den dagen og slapp tjue kroner ned i kruset som plaster på fleipen. Hun klemte handa mi og hvisket God bless you.

Okei, greit, tenkte jeg, og hastet videre med en lun varme i brøstet.

Feirer du unnfangelsesdagen din?

Vet du ikke hvilken dag du ble unnfanget? Neivel, for du har ikke gjort som meg, kall det gjerne grusomt frekt, men jeg presset min mor. Det er noen år siden nå, min mor og jeg satt på terrassen og nippet til rødvin på fredsdagen. Naturlig nok mimret ho mor tilbake til 8. mai 1945. Fem års okkupasjon av nazi Tyskland var over. Norge var igjen et fritt land, og hun hadde fylt atten.

Det var like vakkert dengang som nå, husker jeg hun sa, og pekte på de lysegrønne, nyutsprungne bjerketrær på et teppe av hvitveis, ispedd gullstjerne og løvetann.

Det nye året våkner til liv, livet som tilber vårsola, den som varmer fra en lyseblå himmel.

Nå kommer jeg til poenget; jeg vil vite når jeg ble unnfanget! Mamma, når lagde dere meg? Til å begynne med avviste ho spørsmålet som om noe sånt aldri hadde funnet sted. Jammen, presset jeg på, du er da ingen jomfru Maria, sa jeg, og jeg er garantert ingen Jesus! Så noe så «fælt» som en kopulasjon måtte jo ha funnet sted, insisterte jeg.

Vel, etter tredje glasset med rødvin, kom tilståelsen... Jeg ble unnfanget i en lykkelig fredsrus på selveste fredsdagen 1945! Ikke nok med det, og nå ble tilogmed jeg imponert, (å)stedet var ikke gjemt under ei dyne inne på et hemmelig rom, nei det var ute, ute i den nakne natur, i ei blomstereng! 

Herregud!  (Ikke rart jeg er et fredelig menneske og glad i natur'n...).

Der startet konstruksjonen av det som skulle bli meg. 23 kromosomer fra mor + 23 kromosomer fra far = JEG.

To hundre millioner spermier svømmer mot den modne eggcellen, men bare 1, en, sædcelle når fram til egget og smelter sammen med det.

Og da er det gjort. Mitt genom er lagt, mitt arvestoff, DNA, med sine milliarder av informasjoner om hvordan byggeklossene skal settes sammen til et menneske, alt ligger programmert i den befruktede eggcelle. Jeg er innfanget og unnfanget!

De andre 199999999 sædceller, mine potensielle søstre og brødre, de gikk til grunne. Dersom en annen av de hærskarer med sædceller hadde nådd først fram til egget, ja da hadde ikke jeg eksistert, en helt annen person ville sett dagens lys... 

Jeg må spørre: er jeg altså et resultat av en ren og skjær tilfeldighet?

Er vi alle sammen bare en flokk tilfeldigheter, eller?

Er evolusjonen, for eksempel, basert på bare tilfeldige hendelser? Når dinosaurene ble utryddet for 65 millioner år siden, takket være et gedigent meteor nedslag, fikk de daværende bittesmå pattedyra sin sjanse. Evolusjonen førte dem fram til oss mennesker. Helt tilfeldig? Eller har kanskje tilfeldigheter også en årsak, en godt skjult en?

Kanskje er alt forutbestemt? Kanskje Kosmos rommer alt av muligheter, tenkelige og utenkelige, fra fortid til evig framtid? Kanskje ble du og jeg forutbestemt for allerede 13,7 milliarder år siden under the Big Bang, og må værsågod underlegge oss vår tildelte skjebne? Jeg vet ikke. Vet du? 

Okay, men vi kan jo tenke litt over det...

Unnskyld, men det er noe som skurrer her...

Hele det politiske miljøet i Norge går i rosetog, de synger «Barn av regnbuen», de holder 1. mai taler med vekt på demokrati, miljø og fredsarbeid. Det er bra, det er godt, det er godt å være norsk, men. Det er allikevel noe som skurrer, noe som smaker vondt.

Den ambisiøse klimameldingen setter høye og positive mål, blant annet å kutte to tredeler av klimagass utslippene. Ett av de aller beste tiltakene er den store satsingen på kollektive transportmidler, men. Det må atskillig sterkere lut til dersom målet skal nås. Faktum er jo at Norge øker sine utslipp år for år.

I følge nasjonalbudsjettet for 2011 ventes CO₂ utslipp fra transportsektoren å øke frem mot 2040, uansett nivået på den energieffektive teknologien.

Det er Samferdselsdepartementet sitt bidrag til nasjonalbudsjettet. Et budsjett som ble vedtatt av de samme stortingsrepresentanter som stemte for klimameldinga...

Vår politiske elite, Storting og Regjering, synger «Barn av regnbuen» med ei rød rose i handa, symbolet for kjærlighet:

                                                          Men si det til alle barna!

                                                       Og si det til hver far og mor: 

                                                           Ennå har vi en sjanse

                                                          til å dele et håp på jord.

Våre valgte politiske representanter kan imidlertid mistenkes for å være fargeblinde siden de ikke øyner alle regnbuens farger:

De siste årene har de med sine lover og paragrafer tvangssendt over tusen barn ut av «landet som flyter av melk og honning». Det er barn som er etablert med et solid rotfeste i sitt nærmiljø. De blir luket bort som ugress og sendt ut av landet til en uviss skjebne.

Norge er ute i verden kjent som en fredsnasjon, en nasjon som tilbyr fredsmeglere og observatører til de ulike konflikter som pågår. Nå sist er den norske generalmajor Robert Mood i Syria som leder for et stort observatørkorps. Men, allikevel ligger vårt fredselskende land helt i toppen som våpeneksportør, nå som verdens fjerde største.
 

Siden mesteparten av eksporten går til USA, hjelper det lite med en klausul som skal hindre våpensalg til krigførende land... Onkel Sam er som kjent rask på avtrekkeren og trenger stadig nye våpen og mer ammunisjon. Norskproduserte våpen er også en del av det israelske våpenarsenal. I fjor satte vi ny rekord med nær fire milliarder kroner i eksportinntekter.

Hva som skurrer? Jo, ærlig talt, når den fredselskende nasjonen lar våpensmia gå for fullt og samtidig tjener grovt med penger på krig og konflikter ute i verden, da må våre politikere finne seg i å bli stemplet som dobbelmoralister!

Jeg kom plutselig til å tenke på Ibsens bevingede ord:
Det som du er, vær det fullt og helt, ikke stykkevis og delt...