Om Warszawa, bevissthet og unnfangelse...

... og mye mer, for det er nok av ting å tenke på... Det går an å ha to tanker i hodet samtidig heter det så beskjedent, ja for det går da an å ha langt flere?

Okei, jeg for min del har silt ut tre tanker som skal fylle denne bloggen...

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive bare om klimaet i Warszawa under den store internasjonale klimakonferansen der nesten 200 land var samlet. Som kjent var det et kjølig og tørt klima under konferansen, ingen nye fruktbare avtaler ble dyrket fram i Polens hovedstad. Som kjent sier jeg, mediene var jo svært så beskjedne i dekningen av en konferanse som handlet om «menneskehetens største utfordring». Man skulle lete lenge for å finne en liten spalte fra klimatoppmøtet, gjemt blant prolapsen til Mette Marit, Carlsens VM seier, fotball reportasjer og alle de sedvanlige sosialpornografiske overskrifter. Det er jo det som selger, det er jo det vi kjøper. Så det.

 

Men hva med bevissthet? Ja, denne egenskapen som gjør at jeg vet om meg sjøl. Jeg vet at jeg er et levende individ som samhandler med annet liv på en planet i et univers. Med mine sanser tar jeg imot inntrykk fra omgivelsene og bearbeider dem slik at min bevissthet endrer seg over tid. Forskerne har ennå ikke maktet å ta rede på hvordan bevisstheten fungerer i vår hjerne, eller kanskje i hele kroppen vår, i alle våre celler? Så det er fortsatt fullt lovlig å plassere bevisstheten i et eget «rom» som vi kaller Sjelen. Sjelen overlever kjødet som det heter og eksisterer i sin åndeverden kanskje til evig tid...

Mange forskere innen kvantefysikken stiller seg et begrunnet spørsmål; er bevisstheten inne i mitt hode, eller er mitt hode i bevisstheten? Begrunnelsen ligger i det faktum at to tvilling fotoner påvirker hverandre til tross for at de er adskilt over store avstander. Det leder tanken hen på at bevisstheten er en kosmisk dimensjon, en naturkraft i universet, en kraft som vi kan bli til del, mer eller mindre. Dette er spennende! Ideen til neste blogg er nok allerede født...:).

 

Men så var det unnfangelsen... Min forrige blogg resulterte i en del epost der de fleste var noe irritert over min påstand om livets lotteri. - På seg selv kjenner man andre, var det en som skrev og oppfordret meg til bekjenne min egen unnfangelse. Hvilket jeg herved skal gjøre i forvissning om at min mor ikke har hverken pc eller Internett tilgang...

For mange år siden, etter noen glass rødvin, innrømmet min mor motvillig at jeg ble unnfanget i en blomstereng. Ikke i hvilken som helst blomstereng, nei det var den som lå øverst oppe i byåsen, og det var heller ikke på en hvilken som helst dag. Det var nemlig den dagen da hele Norge feiret sin nyvunne frihet etter fem år under tysk okkupasjon, det var på fredsdagen 8. mai 1945.

Min mors far likte imidlertid dårlig at hans atten år gamle datter var blitt gravid og alt for ung til å bli mor. Derfor bekostet han to illegale abort forsøk utført av tvilsomme leger i tigerstaden.

Men jeg klamret meg fast i min mors mage, og her er jeg.., og lever i beste velgående, et resultat av rein og skjær flaks! Men selvsagt har jeg blitt noe spesiell, spesielt fredelig mener jeg...:).

 

 

Bare flaks at du er du!

Ja, det vil jeg påstå, nemlig at du er et resultat av reinhekla flaks. Du er sannsynligvis ikke planlagt, og statistisk sett var du heller ikke ønsket, i alle fall ikke på det tidspunktet du ble født. Dine vordende foreldre ville nok drøye'n litt. For det er jo sånn at det store flertall forplanter seg ikke, de bare elsker, de bare ønsker å tilfredsstille sin lidenskap og sitt begjær, men resultatet blir ofte avkom. Vel, «uflaksen» var nok mer utbredt før i tiden, før p-pille og angrepille. Derfor begår jeg kanskje en viss urett mot de yngste i samfunnet ved å kalle de en ren glipp, mange er forhåpentligvis både planlagt og ønsket...

Men i det store og hele er du et resultat av tilfeldighetenes spill; en hunn og en hann møtes tilfeldig på en fest?, på jobben?, på ferie? - og ender opp som din mor og far.

Livets lotteri bestemmes også av de tre hundre millioner sædceller som kjemper om førsteplassen, det vil si hvilken som er sterkest, hvilken som befrukter egget. For hva har den sterkeste å tilby? Det er nemlig ingen sammenheng mellom den sterkeste og den «beste» sædcella. Utfallet er basert på ren flaks. Derfor er du bedre til å spille piano enn søstera di, og dårligere til å spille sjakk enn broren din. Derfor har du blitt til den du er, ved en tilfeldighet.

Og dersom du er født her oppe på berget, så har du hatt dobbel flaks. Ja, sett i forhold til om du var blitt født i en liten landsby i Somalias jungel, uten skolegang, vaksiner og helsestell, eller i storbyens slum med kampen for tilværelsen som eneste mening med livet.

Så da melder det seg vel et naturlig spørsmål; hva gjør du med det? Hva gjør du med det livet du nå engang har vunnet i livets lotteri?

 

Sett fra en annen synsvinkel, en historisk sådan, så vil vi alle avsette våre fotavtrykk, selve livets avtrykk. Hver enkelt av oss, gjennom ord og handling, små og store, er med på å skape den tid vi lever i, og dermed legge premissene for vår framtid, for framtida til våre etterkommere, til våre egne barn. For det er jo slik at vår tid om hundre år vil bli betegnet som «i gamle dager». Om hundre år skal våre etterkommere skaffe seg kunnskap om vår tid, lære seg det som står skrevet i historieboka.

Og hva vil våre etterkommere lære om vår tid, om deres «gamle dager»? Akkurat det fortjener vel en liten tanke?, ja kanskje tilogmed en liten prat oss i mellom, på jobben, på puben eller hjemme?

 

Vårt liv her i verdens beste samfunn er skapt av mennesker, av de som levde i «gamle dager», de som bidro med arbeid, med kunnskap og kløkt, de tusener som sloss for en moderne velferdsstat med deltagelse i politisk arbeid og fagbevegelse, alle de tusener som bygde landet, alle de tusener som brydde seg om sine etterkommeres framtid. Og det er oss, takk skal dere ha! Eller tar du det som en selvfølge, som om vårt samfunn er et resultat av naturlover?

Så hva med oss? Hva blir vårt ettermæle, vårt historiske fotavtrykk? Jeg bare spør...

 

 

I natt kom Pax...

Bare det å tenke tanken «dra på tur», var nok til å vekke hunden under salongbordet som vrengte sine nøttebrune øyne forventningsfullt mot meg. Jeg satt lenge i tenkemodus og vurderte vær og vind, snø og kulde. Å dra til fjells en lørdag ettermiddag midt i januar måtte jo nøye vurderes, hvilket jeg gjorde og tok beslutningen. Tanke ble til ord, vi drar på tur! Pax spratt opp, løp rundt i stua og klynket av glede. Den store, sterke golden retriever var alltid beredt.

Sekken ble pakket med alt som tilhører kategorien «for sikkerhets skyld», og pulken til Pax rommet telt, underlag, sovepose og fiskeutstyr. Alt inn i bilen, ha det og god tur...

 

I nord-Norge trenger en ikke kjøre langt for å komme opp på snaufjellet, der går hav og fjell hand i hand. Ute på Stormyra møtte vi sterk motvind med tett snødrev, ikke med de store, godmodige snøfiller, men med de små, stikkende. De som pisker deg i ansiktet og kler alt i hvitt. Det ble tungt å gå til tross for brede treski. Verre var det for Pax som sank ned til buken. Tappert bykset han fremover med pulken på slep. I enden av myra søkte vi ly under den store offersteinen og tok en tiltrengt hvil. Pax var hvit og våt. De mørkebrune øynene så bedende opp på meg med klar beskjed; - dette er galskap, vi må snu! Jeg børstet snø av min venn, renset potene fri for is og forklarte oppmuntrende at vi nå var halvveis til Gressvatnet, der vi skulle slå leir. Vi gikk, eller rettere sagt vi slet oss videre.

 

Teltet ble surret fast til noen sølvvier som stakk opp fra snøen. Store snøskavler i mørket gjorde det vanskelig å finne forskjell på land og vann. Jeg lot isbor og snøre ligge i pulken og krøp inn i teltet. Det gjorde Pax også. På primusen stekte jeg pølser og egg, og Pax fikk favorittforet sitt. Vi spiste oss mette. Trøtt og sliten krøp jeg ned i soveposen og sovnet bak ryggen til min turkamerat mens vinden reiv og sleit i teltduken.

 

Så mange minner, så mange episoder som er meislet inn i hukommelsen;

...oppe i Foldvik fjella blir elva presset sammen i ei fjellkløft til en buldrende foss. Pax og jeg skal over på andre siden. Den korteste veien er å hoppe over kløfta... Jeg kaster sekken min og kløvet til Pax over på andre siden. Det er ingen vei tilbake, vi må hoppe, bare ikke snuble! Jeg først med hjertet i halsen. «Dødsspranget» lykkes, og jeg lander lettet på andre siden. Verre er det med Pax, han løper klynkende fram og tilbake for å lete etter bedre løsninger. - Kom nå, hopp, hopp! Han tar endelig fart og svever elegant over kløfta med det ville fossestryket noen meter under.

 

Jeg ligger døsig på et leie av mose og lar fantasien stimuleres av de hvite skyfigurene som seiler under en blå himmel. Det lukter sommer av lyng, krøkebær og vierkratt, en heilo sitter på tua og fløyter melankolsk. Hunden slikker meg takknemlig på kinn og logrer med halen. Vi klarte det, vi klarte spranget. Dette er vår lykkestund!

Takk for at du kom til meg i drømme. Javisst savner jeg deg. Og jeg tror nok du savner meg også...

 

 ps.: Jeg setter pris på kommentarer, så bruk gjerne kommentarfeltet under, der kan du også være anonym om ønskelig...:) ds,

Null nytt for ZERO!

Under ZEROs årlige konferanse redegjorde statsminister Erna Solberg for regjeringas klimapolitikk de kommende år. Miljøorganisasjonen ZERO hadde store forventninger til regjeringas klimapolitikk, men ble i likhet med de andre miljø– og natur organisasjoner dypt skuffet. Sett på bakgrunn av ZEROs egen målsetting er det forståelig: - Zero Emission Resource Organisation (ZERO) er en uavhengig, ideell stiftelse som jobber for å begrense de menneskeskapte klimaendringene og for å møte verdens voksende energietterspørsel uten å skade miljøet. For ZERO er utgangspunktet at det finnes en utslippsfri løsning for all energibruk, og at det er mulig å finne løsninger for en voksende verden uten å true klima og naturmangfold. 
Erna Solberg kunne imidlertid love å intensivere produksjonen av olje og gass, hvilket selvsagt vil øke utslippene av klimagasser i stedet for en reduksjon. Det er derfor vanskelig å se hvordan Norge skal kunne nå sin internasjonale forpliktelse, som å redusere utslippene av klimagasser med 17 millioner tonn innen 2020. Dette tilsvarer om lag 30 prosent av dagens utslipp. Den forrige regjeringa erklærte at Norge skal bli karbonnøytralt innen 2050.

Dette klimaforliket har den nye regjeringa lovet ikke bare å følge opp, men å forsterke innsatsen for et karbonnøytralt Norge.

Hvordan det skal gjøres når vi fortsatt øker våre utslipp, er selvsagt vanskelig å forstå, i alle fall for oss vanlig dødelige.

 

Norges utslipp av klimagasser i fjor utgjorde 53 millioner tonn med unntak av utenriks sjøfart og luftfart. Siden vi er bare drøye fem millioner mennesker her på berget sørger hver enkelt av oss for å slippe ut i atmosfæren over 10 tonn klimagasser hvert år. Også på det området ligger vi helt i verdenstoppen...

EUs klimakvoter skulle i utgangspunktet være et effektivt middel for å redusere utslippene. Markedsmekanismene tilbud/etterspørsel har imidlertid redusert prisen på en klimakvote til snaue 30 kroner, altså null verdt. 

En klimakvote tilsvarer 1 tonn karbondioksid, det samme som hver passasjer avgir på en flytur mellom Oslo og Bangkok. Sjøl kunne jeg faktisk hatt råd til ei kvote, men det var ingen som spurte...

Apropos EU, nå skal subsidiene for anvendelse av fornybar energi som vind- og solkraft reduseres til fordel for subsidiering av kull- og gasskraftverk - av økonomiske årsaker!

 

Det er bare å innse at vi har et økonomisk system som er uregjerlig. Våre regjeringer, uansett farge, kan bare foreta kosmetiske forandringer. Økonomien krever en ubønnhørlig vekst, vekst i kjøpekraft, vekst i profitt, vekst i BNP. Regjeringers politiske programmer må underlegge seg økonomiske lover som om de skulle være naturlover a la tyngdekraften. Dette er vår tids svøpe!

 

Derfor kan en stakkars statsminister ikke love grunnleggende endringer ut fra ny erkjennelse. Derfor holder hun taler som kan mistenkes å være en kopi av vår forrige statsminister sine med svulstige ord, slike som egner seg til festtaler. Politikk er som kjent det muliges kunst - inkludert kunsten å forføre et helt folk. 

Men vi vanlig dødelige kaller det gjerne regelrett løgn!

 

 ps.: Jeg setter pris på kommentarer, så bruk gjerne kommentarfeltet under, der kan du også være anonym om ønskelig...:) ds,

«Nu går alt så meget bedre!»

Denne berømte konklusjon ble erklært av Høyres statsminister, Kåre Willoch, under hans regjeringstid 1981-1986. Bakgrunnen for denne påstanden var frisleppet av kreditter i banker og finansinstitusjoner. Kredittkapitalen ble ytterligere styrket da regjeringen sprøytet inn 40 milliarder oljekroner, tilsvarende 90 milliarder kroner i dagens verdi.

Dette førte til en enorm vekst i utlån og en generell styrket kjøpekraft. Investeringer, aksjekurser og prisnivå steg drastisk. Den store festen var i gang. Mange fikk lån uten sikkerhet og kjøpte luksuriøse boliger, båter og hytter, de kjørte rundt i de dyreste bilene og satset penger på spekulative investeringer. Jappetiden så dagens lys.

I likhet med det mange land i Europa opplever i dag, vokste finanskapitalen langt mer enn kapitalen knyttet til produksjonen av varer og tjenester.

Krakket måtte komme og det med den største bankkrisen i etterkrigstidens Norge. Begrepene gjeldsoffer og gjeldsslave vitnet om den nye formen for fattigdom, hvilket rammet titusenvis av enkeltpersoner og familier.

Vi har de siste årene opplevd en lignende utvikling. Men vår nye regjering synes det går for sent, kjøpekraften må økes ytterligere. Det skal skje med en generell skattelette på flere titalls milliarder. Dessuten skal avgift på arv og formue fjernes. Det kan ikke jeg glede meg over siden fribeløpet på arv er i dag 470.000 kroner og på formue 1.74 millioner for ektepar. Men selvsagt kommer det godt med for de som overstiger fribeløpet...

 

Lønnsutviklingen er nærmest eventyrlig i dette landet med en årlig økning på 3-4 prosent. Gjennomsnittlig månedslønn ligger i dag på 39.600 kroner.

Lønnsinntektene er imidlertid ikke tilstrekkelig for å dekke våre konsumbehov. Finanstilsynet kan opplyse at gjelden i norske husholdninger nå er rekordhøy og nærmer seg størrelsen på oljefondet. I dag er gjelden på 4.100 milliarder kroner, og den vokser raskere enn inntektene!

 

Det blir i meste laget for mange, inkasso og konkurser følger i kjølvannet av gjeldsbelastningen. Per i dag skylder inkassokundene 66.8 milliarder kroner, tilsvarende mer enn to norske bistandsbudsjetter! 215.000 nordmenn har nå betalingsanmerkninger. I april i år økte antall konkurser med 51 prosent i forhold til året før med de personlige tragedier som naturlig følger med.

Aldri før har det norske folk hatt så sterk kjøpekraft. Det kjøpes, det brukes og kastes i et tempo og i mengder som fortjener merkelappen Konsumfascisme. Vår tids forbrukerideologi kan mistenkes å være religiøst betinget, et religionssubstitutt!

 

Har vi ingenting lært av Høyres politiske eksperiment på åttitallet? Svaret er nei, flertallet har ingenting lært, svaret er ei blåblå regjering som bare er hakket mer bevisstløs enn den forrige. 

Men stadig fler ser på verden og på politiske beslutninger med andre briller enn for tretti år siden. De ser gjennom brillene til Forente Nasjoner og til utallige miljøorganisasjoner, gjennom brillene til tusenvis av forskere og kritiske økonomer.

Og det de ser gir konklusjonen: Nu går alt så meget verre!

 

 ps.: Jeg setter pris på kommentarer, så bruk gjerne kommentarfeltet under, der kan du også være anonym om ønskelig...:) ds,